Om å stjele politiske klær

Det er rart hvordan politiske trender og prognoser, og kommende valgresultater, som har virket helt forutbestemt. plutselig blir satt i spill. I løpet av noen dager er sikre spådommer kastet helt om på. Og man kan i hvert fall ikke påstå at norsk politikk er kjedelig.

Jeg merker effekten best på mine gode Arbeiderparti-venner (og familiemedlemmer), spesielt varianten byboende, svært Europa-vennlige og reformvennlige sosialdemokrater, som på en knapp uke har gått fra å være kronisk desilusjonerte til å være lykkelige optimister. 

Det handler en del om at Jens har kommet hjem. Men det handler selvfølgelig aller mest om at den tunge ryggsekken som heter Senterpartiet plutselig er borte. Nå er det nye tider og helt ny politikk. Effektivisering og strukturreformer er plutselig på dagsorden igjen. Og EU rykker nærmere.

Om å stjele klær

Høyres senere statsminister Jan P. Syse sa på slutten av 1980-tallet om Høyres forhold til Arbeiderpartiet at "De stjal våre klær mens vi badet". Hvor de badet vet jeg ikke, men det han beskrev var hvordan reformer og moderniseringspolitikk, som Høyre hadde stått i spissen for og var alene om på 80-tallet, ble overtatt også av Arbeiderpartiet, slik at det ikke lenger var noen klar forskjell. Kåre Willoch gjentok noe av det samme i en bok fra 2015 om Arbeiderpartiets politiske kurs.

Men da Arbeiderpartiet vant valgt i 2021 var det slett ikke Høyres klær de hadde stjålet, men Senterpartiets. Reformer de tidligere hadde vært for skulle bremses og reverseres, blant annet kommunesammenslåinger. Eiere, gründere og næringsliv skulle skattelegges hardere. Effektivisering og produkttivitetesvekst stod ikke spesielt høyt på dagsorden, men tillitsreform og partssamarbeid, særlig med en av partene. Men, som sagt, mye kan forandre seg i løpet av noen dager, og det virker som det igjen er blitt Høyres klær og ikke Senterpartiets klær som er mest attraktive. 

Onsdag var Jonas Gahr Støre i Stortinget og presenterte den rene Arbeiderpartiregjeringens politiske plattform. Den består av politikk på 10 tematiske områder, og noen av dem er spesielt interessante med tanke på hvem man ligner mest på. Og torsdag morgen hadde Jonas pressekonferanse og presenterte en litt mer utbrodert versjon av de samme 10 punktene, med noen underpunkter under hvert punkt.

Økonomisk vekst og effektivisering

I Stortingsreferatet fra onsdag kan vi lese at det i det første punktet om trygghet for landets og befolkningens økonomi, står at:

"Vi skal arbeide for økt konkurransekraft og produktivitet, styrket omstillingsevne, flere lønnsomme investeringer, mer effektiv ressursbruk med et skatte- og avgiftssystem som fremmer verdiskaping og rettferdig fordeling. Vi skal forenkle, effektivisere og digitalisere offentlig sektor. Det er bra for oss alle som trenger de viktige tjenestene derfra. Vi skal øke produktiviteten og gi næringslivet raskere saksbehandling og reduserte kostnader. Og la meg være helt tydelig: Offentlige ressurser, våre felles ressurser, skal brukes effektivt og gi resultater."

 Denne tonen følges opp i punkt 3 om å sikre vekst i næringslivet, der det i versjonen som ble presentert på pressekonferansen er hele 13 underpunkter De handler om temaer som å:

•  redusere EØS-etterslepet,
•  legge til rette for lønnsomme private investeringer og innovasjon og omstilling i næringslivet,
•  gjøre det enklere å starte, drive og jobbe i norske bedrifter,  
• legge til rette for økt privat finansiering av forskning som styrker samarbeidet mellom akademia, næringslivet og offentlig sektor, og løfter næringslivs konkurranseevne."

Nå er dette selvfølgelig en type formuleringer som foreløpig er mer paroler enn tiltak, men de angir en retning vi ikke har sett på en stund.

Helsereformer med private og frivillige på lag

Det fjerde punktet i stortingstalen, som handler om helse og omsorg, var helt kjemisk fritt for retorikk rettet mot private aktører som et problem i helsetjenestene. Nå blir private og ideelle fremhevet som en viktig del av løsningen. Det samme er satsing på en digital førstelinje og det beskrives hvordan det skal gjennomføres en ny helsereform med vekt på sammenheng mellom de ulike tjenestetilbyderne:

"For å sikre at folk får helsehjelp av høy kvalitet når de trenger det, vil regjeringen gjennomføre ventetidsløftet med mål om raskere behandling i sykehusene. Det skal merkes. Det betyr lengre åpningstider, bedre oppgavedeling, bedre ressursbruk, ny teknologi og godt samarbeid med ideelle og private aktører. Vi vil modernisere allmennlegetjenesten, videreutvikle den viktige fastlegeordningen, slik at befolkningen får rask og god helsehjelp gjennom fysiske og digitale allmennlegetilbud. Det skal være tilgjengelig og av høy kvalitet for alle.

Vi vil starte arbeidet med en helsereform for en felles helsetjeneste av høy kvalitet og en sammenhengende behandling. Folk skal ikke oppleve frustrasjonen mellom på den ene dagen å få støtte fra noe som kommunene har ansvaret for og den andre dagen usikkerheten når vi er i noe som staten har ansvaret for. Vi må oppleve at vi får sammenhengende gode tjenester. Uansett om det er staten, kommunen eller private aktør som gir helsehjelp, skal folk oppleve en sammenheng i tjenestene."

Geografisk spredning av tjenestene er ikke nevnt spesielt i noen av punktene, men det er derimot et eget punkt i versjonen som ble lagt fram på pressekonferansen om satsing på bedre tjenester hjemme ved bruk av velferedsteknologi, og hvordan den private helsenæringen kan bidra til dette. Og også EU er spesielt nevnt. Her er de to punktene:

• Legge til rette for økt bruk av helse- og velferdsteknologi og samarbeide med helsenæringen.
• Arbeide aktivt for deltakelse i EUs utvidede helsesamarbeid for å sikre norsk beredskap i fremtidige helsekriser

Det er ikke veldig lenge siden retorikken handlet om "velferdsprofitører" og hvor ødeleggende private tjenester er for det offenlige helsetilbudet. Den NOUen ble heldigvis lagt i en skuff. Men nå tar regjeringen et langt skritt videre ved å si at det sentrale er at offentlige og private samarbeider. Og varsler reformer som skal sørge for at brukerne skal oppleve helhetlige og sammenhengende tjenester. Det kommer ikke til å komme i de få månedene som er igjen før valget, men det betyr kanskje at vi kan få en mer pragmatisk og mindre forgiftet og ideologisk debatt om fremtidens helse og omsorgstjenester.

Mindre reguleringer, flere boliger, mer politi i byene

Jeg må også trekke frem det syvende punktet som handler det om satsing på byene, blant annet i form av tiltak for økt boligbygging, og forenklingstiltak for å sikre raskere utbygging. Det er lenge siden vi har hørt noe særlig om de spesielle utfordringene byene i Norge står i:

"Vi setter et nytt mål om 130 000 nye boliger innen 2030. Vi vil invitere storbyene til et krafttak for boligbygging, bl.a. gjennom mer effektiv saksbehandling, fjerne reguleringer og sørge for gode rammevilkår for student- og eldreboliger i byene,"

I de mer detaljerte punktene er ikke "bygdevekstavtaler" nevnt, så vidt jeg kan se, men byvekstavtalene har kommet på plass igjen:

"Fortsette den sterke satsingen i 14 byområder i Norge gjennom byvekstavtalene og andre ordninger for å gjøre reisehverdagen enklere i og rundt byene."

Det er også interessant å merke seg at punktet om politi og kriminalitetsbekjempelse nå understreker at etterforskningskapasiteten i de store byene skal styrkes: 

"Gjennomføre satsingen på flere ansatte i politiet og økt etterforskningskapasitet i de store byene, og sørge for en langsiktig og helhetlig styring av politiet."

På disse områdene er det ikke mye som minner om den regjeringen vi hadde i forrige uke. Så er det vel slik at det ikke er en helt ny kurs på alle områder, noe er til å kjenne igjen fra Hurdalsplattformen også, men det blir interessant å se hva den nye retorikken leder til av konkrete forslag og tiltak, og hvor raskt det komer noe. Det nye slagordet er blitt "Moderne sosialdemokrati". Minerva harselerer litt over at det er tre herrer på over over 60 år fra Oslos vestkant som er bærere av denne moderniseringen. Og peker på at at et viktigere spørsmål er hvor dypt denne kursendringen egentlig stikker. Det får vi ikke vite før regjeringen legger frem konkrete saker. 

Fremtidens digitale Norge - Nasjonal digitaliseringsstrategi 2024 - 2030

Regjeringens la frem en ny digitaliseringsstrategi, "Fremtidens digitale Norge - Nasjonal digitaliseringsstrategi 2024-2030", for litt over to uker siden. Det er et dokument som er ganske kort, på under 100 sider, med ganske stor skrift og mye illustrasjoner. På denne nokså begrensede plassen har regjeringens oppgave vært å redegjøre for sine strategier for digitialisering i sin fulle bredde. Det er en krevende oppgave.

Jeg har bevisst ventet med å skrive om den nye digitaliseringsstrategien til etter at statsbudsjettet ble lagt frem, for å kunne skrive mer presist om sammenhengen mellom mål og virkemidler i digitaliseringspolitikken. Hvis en regjering vil satse på noe i offentlig regi, i form av nye virkemidler for næringslivet eller i form av nye tiltak på tvers av sektorer og etater, så koster det noe. Og selv om målet er å sørge for effektivisering og gevinster på sikt, så koster det noe først. Da kommer man ikke utenom at strategi og et statsbudsjett må henge sammen.

Et interessant grep regjeringen har gjort er å ta for seg hele bredden i digitaliseringspolitikken, digital kompetanse, næringsrettet digitalisering, sammenhengende digitale tjenester, økt digital deltagelse, mobil og bredbånd, kunstig intelligens, og alt det andre, i form av en regjeringsstrategi og ikke i form av et dokument som diskuteres og forankres i Stortinget, gjerne en Stortingsmelding. Fordelen med en bredere politisk debatt og behandling og forankring i Stortinget er åpenbar, spesielt for den langsiktige levetiden til mål og et veikart av denne typen. Men regjeringen har et slags svar på hvorfor det denne gangen kan holde med en strategi,  som jeg kommer til om et lite øyeblikk.

Det gode, det uklare, det som mangler - og statsbudsjettet

Noen ord om struktur og kapitellrekkefølge først. Innledningsvis er det et kort og ganske godt forord signert av statsministeren og digitaliseringsministren som forteller at digitalisering ikke er noe mål i seg selv. Det er andre mål i for samfunnet som er viktigere, og aller viktigst er menneskene. Men, gjort på riktig måte, kan digitale tjenester gjøre oss bedre til å oppnå andre og viktigere samfunnsmål. Deretter kommer hoveddelen av dokumentet, som merkelig nok hopper rett inn i et mål om at Norge skal bli verdens mest digitaliserte land i 2030, uten nevneverdig andre forklaringer enn at vi er nummer 4 i verden i dag. Dette hovedmålet er utstyrt med 14 delmål for 2030 som skal bidra til dette.

Utover i dokumentet beskrives det hvordan alt regjeringen skal fikse finnes innenfor ti tematiske områder  Fem av disse beskrives som "å styrke forutsetningene for digitaliseringen",  og handler om ting som kompetanse, fysisk infrastrtruktur, styring og samordning, og sikkerhet og beredkap, mens de fem andre kalles "å øke innsatsen for prioriterte områder" og dreier seg om temaer som datadrevet innovasjon, grønn omstilling og kunstig ingelligens. Akkurat hvordan noe er blitt en forutsening og noe annet er blitt en prioritering, er nok litt tilfeldig. 

Også dissse kapitlene er utstyrt med noen mål, som er litt andre enn de 14 målene for 2030. Det er litt forvirrende. Og så dukker det også opp minst minst 100 kulepunter som omtales som tiltak, og som i varierende grad er egentlige tiltak, men i stedet for å gå gjennom dette litt forvirrende mål-og tiltakshierarkiet, eller ta en kronologik gjennomgang av de ti kapitlene om forutsetninger og prioriteringer, vil jeg heller skrive om to ting jeg synes er virkelig bra med denne strategien, noen ting som er ganske mangelfulle, og i beste fall uklare, og til slutt noen ord om sammenhengen mellom digitaliseringsstrategi og statsbudsjett.

Det gode

Det er to virkelig positive ting ved denne digitaliseringsstrategien. Det ene er den ekstremt tydelige plassen EU-prosesser, EU-regelverk og EU-virkemidler for omstilling og innovasjon har blitt tildelt i norsk digitaliseringspolitikk. Jeg tror aldri jeg har sett et så EU-positivt norsk regjeringsdokument noen gang. Dokumentet er gjennomsyret av beskrivelser av at det er EU-lover og -reguleringer som er og må være avgjørende for Norge, og som gir oss både beskyttelse og mulighetsrom. Allerede under den første av forutsetningene for digitalisering, i et kapittel som heter "Forsterke styring og samordning i offentlig sektor", omtales EUs avgjørende betydning for norsk digitaliseringspolitikk over flere sider, der det blant annet står at 

"Svært mye av EUs politikk på digitaliseringsfeltet påvirker Norge. Det meste av regelverket blir norsk rett gjennom EØS-avtalen, og Norge deltar i flere EU-programmer. DIGITAL-programmet representerer et fellesløft for å øke europeiske bedrifters konkurransekraft, sikre bedre og mer effektive løsninger for offentlig sektor, danne grunnlag for en grønn omstilling og styrke Europas digitale sikkerhet og suverenitet."

Den lange omtalen av EUs betydnig for Norge er også fulgt opp av tre strekpunkter som er prisverdig konkrete på at Norge både skal bli bedre til å innføre EU-lovgivning raskt, skal delta aktivit i utformingen av EUs programmer på digitalisesringsområdet og at vi skal foreta en helhetlig vurdering av norsk deltagelse i EUs kommende programmer. Åpenbart for å ta en mer strategisk rolle, og  prøve å påvirke mer. Også i de andre kapitlene i stategien har omtalen av EU fått en helt sentral plass, enten det gjelder næringsretet forskning og innovasjon, den grønne og digitale transformasjonen, EUs Open data spaces for deling av data, kunstig intelligens og AI Act, eID og digital lommebok, digital sikkerhet og beredskap, personvern og innsats for å regulere de store plattformselskapene i Digital services Act. EU er over alt i den norske digitalsieringsstregien, og det er bra.

Kontinuitet og forankring

Det andre som er veldig bra, og som er ekstra viktig når dette dokumentet ikke blir forankret i Stortinget, er at det er gode henvisninger til forrige regjerings mange stortingsmeldinger og strategier om digitalisering. Det understrekes sterkt mange steder at regjeringen ikke har lagt ut på noen helt ny kurs, men bygger på en kurs som er pekt ut tidligere, og som det nå skal bygges videre på.

Digitaliseringsstrategien peker på begytningen av arbeidet som er gjort med livshendelser og sammenhengende tjenester, som er forankret i den forrige digitaliseringsstrategien for offentlig sektor. Det løftes frem gode virkemidler som Stimulab for bruk tjenestedesgn og systemdesign i tverrgående omstillingsprosesser, og medfinansieringsordningen for offentlige digitaliseringsprosesser. Det blir også vist til stortingsmeldingen om datadravet økonomi og innovasjon (Meld. St. 22 (2020–2021) Data som ressurs – Datadrevet økonomi og innovasjon,) og til prinsipper som ble fastsatt i den nasjonale strategien for kunstig intelligens fra 2020. 

I og med at det har gått litt langsommere i digitaliseringspolitikken i det siste, er det bra at denne kontinuiteten vektlegges, og at ikke alt som er beskrevet før behøver å gjentas i den nye strategien. Det viktigste er å gjøre tingene. Og på noen områder har det gått fremover. Det vil bli fremmet nye lover om datadeling, basert på EU-regelverk, det skal behandles en ny lov og elektronisk kommunikasjon, som bygger på en Stortingsmelding om den digitale grunnmuren fra forrige periode, og både cybersikkerhetsutfordringer og kriminalitetesbekjempelse har fått en mer sentral plass i den overordnede digitaliseringspolitikken nå. Det er bra og det er nødvendig.

Det uklare

Så er det dessverre mye som ikke er så klart i digitaliseringsstrategien. Målene, i form av 14 mål for 2030 og et sett med ytterligere mål som innleder de ti kapitlene, er nokså fragmenterte og til dels også overraskende detaljorienterte med tanke på at mye kan skje når det gjelder teknologiutvikling før 2030. Det beskrives godt at ting skal være tverrektorielle, på tvers av offentlige-privat, på tvers av stat-kommune og på tvers av sektorer, men hvor er egentlig virkemidlene og insentivene for å få det til? Det er til ogs med uklart om dagens satsinger på "livshendelser" fortsatt gjelder. Selv om noen av disse er nevnt som noe positivt som det er arbeidet med før, er det ikke sagt noe om det finnes eksisterende eller nye "livshendelser" skal jobbes med fremover. 

Til tider virker strategien som en slags kommentar fra utsiden til ting som foregår i samfumfunnet, men der fofatterne har glemt at de styrer landet, og må ta ledelen og sette igang nye ting selv. Hvor er for eksempel oppfølgingen av utredningene om ny arkivlov og ny forvaltningslov? Hvor er formuleringene om hvordan insentivene for mer og bedre datadeling skal jobbes med, slik at etater ikke taper på å gjøre ting for andre? Og hvor er sorteringen i den norske tilsynsstukturen som skal gjøre oss bedre harmonisert med det EU-regelverket som er så viktig for norsk digitaliseringspolitikk?

Og her er det kanskje den største pussigheten i denne strategien ligger. På områder som staten og regjeringen selv har ansvar for og kontroll på, og kan beslutte hvordan det skal satses og organiseres, er det unødvendidg å nøye seg med abstrakte og luftige mål. Man kan beskrive hva man skal gjøre, helt konkret. Rikrevisjonen har skrevet mange rapporter om hvordan ting som burde henge sammen, ikke henger sammen. Så det burde ikke være så veldig vanskelig å forelle mer om hva som skal til for å løse problemene, enten det handler om deling av tilsynsdata, modernisering av forsvarets ikt-systemer, oversikt over hvem som eier hva i Norge eller om det skal være utskiftning av eller lapping av huller i politiets digitale systemer. Det er rart at en digitaliseringsstrategi fra en regjering som har ansvaret for disse områdene er så uklar på hva som skal skje på akkurat de områdene de har ansvaret for.

Jeg må også nevne tiltakene i dokumentet, eller det som omtales som tiltak, og som det er over 100 av, Det varierer hvor handlingsorienterte disse tiltakene er. Seks av dem inneholdet ordet "utrede", hvis jeg ha talt riktig, og fem av dem har med ordet "vurdere". Når det i tillegg er ganske mye bruk av ord som "styrke" og "videreutvikle" om ting som ikke akkurat fremtår som veldig sterkt eller utviklet i utgangspunktet, så tar jeg meg i å ønske meg noe mer konkret. 

Noe viktig mangler

Vi lever i en tid der mye er blitt vanskeligere enn før. Europa faller bak USA og Kina når det gjelder å være i forsknings- og innovasjonsfronten. Klima- og naturutfordringer gjør at vi ikke bare kan forlenge dagens trender, vi må omstille. Produktiviteten vokser mindre enn før. Mange har fått dårligere råd. Og vi sliter med å effektivisere i offentlg sektor og å løse komplekse tverrsektorielle utfordringer. Når forordet i denne digitaliseringsstrategien slår fast at digitalisering ikke er et mål i seg selv, er det synd at den ikke bruker mer plass på det som er de store problemene som ikke blir løst godt nok, og som digitaliseringen kan bidra til å løse. En slik kobling burde vært sterkere på områder som:

• Næringslivsvekst, omstilling og verdiskaping. I en situsjon der olje og gassinntektene går ned og  demografiske endringer gjør at offentlige utgifter stiger, og Europa ikke hanger med i den teknologiske konkurransen med USA og Kina, der det opplagt at rammevilkår for næringslivet burde ha en helt sentral plass. Jeg leser for tiden i EUs rapport om fremtidens konkurransesituasjon, skrevet av et utvalg ledet av Mario Draghi, og skal blogge om den ganske snart. Det er en enorm forskjell på toneleiet i Draghis rapport og i den norske digitaliseringsstrategien.
• Tverrsektorielle og tverrgående utfordringer. Vi trenger mer konkrete oppskrifter på hvordan datadeling og digitalisering, og gjerne med kunstig intelligens på toppen, kan bidra til å løse utfordringer på tvers. Stategier for at hvordan digitaliseringen skal bidra bedre til det grønne skiftet, til et styrket totalforsvar, til å bekjempe ungt utenforskap, til en mer brukervennlig mobilitetssektor osv. Og hvor ble det av livshendelsene og de sammenhengende tjenestene? Hvor ble det av målet fra forrige digitaliseringsstrategi for offentlgi sektor om å ha en personlig digital assistent som ser deg som innbygger, og dine behov, og ikke bare håndterer etatenes tjenester hver for seg?
• Styring og ledelse: Hvordan ser "beslutningsarkitekturen" ut i et land som er det mest digitale i verden i 2030? Det kan vel umulig være helt identisk med måten vi styrer sektorer og forvatlningsnivåer i dag, med ettårige budsjetter og en ganske mangelfull verktøykasse for å å utforske, rigge og organisere tverrgående invitiativer og tjenester, og å avklare økonomiske, juridiske, miljømessige og sosiale hensyn? Hvordan designer man verdens beste beslutningssystem og gjennomføringssystem på disse områdene? 

Et stort hull

Tilbake til statsbudsjetet igjen, som jeg ventet på før jeg skrev noe. Det er et stort gap, i hvert fall på kort sikt, mellom digitaliseringsstrategiens ambisjoner og statsbudsjettet som kom uken etter. Mange har kommentert det (blant annet Arild Haraldsen som skriver om "Der de store visjonene møtes for å dø"). Nå sier digitaliseringsstrategien riktignok i det korte avslutningskapitlet om "Økonomiske og administrative konsekvenser", at vi burde gjort det annerledes:

"Stadig mer av digitaliseringen i offentlig sektor skjer på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer og i samarbeid med næringslivet. Strategien tar derfor særlig for seg tverrgående problemstillinger. Skal vi lykkes med strategien, må alle departementer ta en aktiv rolle og ta ansvar for å realisere ambisjonene i strategien."

Men de som trodde at dette betyr at statsbudsjettet uken etter ville følge opp denne kloke, lille analysen av å gjøre ting i sambarbeid med næringslivet, og på tvers av sekorer og forvaltningsnivåer, må ha glemt å lese hele siden med tekst. For der står det også at:

"Utgangspunktet er at tiltakene som kan få økonomiske konsekvenser for statlig sektor, skal kunne dekkes innenfor de til enhver tid gjeldende budsjettrammene til de berørte departementene. Tiltakene som krever utredning, skal utredes i henhold til utredningsinstruksen og rundskriv R-109/21168 om samfunnsøkonomiske analyser. De økonomiske konsekvensene av målene og tiltakene i strategien må håndteres innenfor de ordinære budsjettprosessene."

Dette er ikke noe nytt, eller spesielt overraskende, det er bare slik systemet er. Tiltak skal dekkes innenfor rammen til det berørte departementet. Og om tiltakete ikke har noen åpenbar eier er det ingen som vil kjempe for det, og ingen ramme å ta pengene fra. Det ble veldig tydeliggjort da statsbudsjettet kom i forrige uke, for det er ikke spesielt mye av det som står i digitaliseringsstrategien som blir fulgt opp. Og det skyldes ikke at det brukes lite penger i statsbudsjettet, tvert imot. Aldri har et statsbudsjett hatt så høye utgifter, eller brukt så mye oljepenger. Ja, det er jo blant annet derfor vi trenger mer satsing på digitalisering: for å øke produktiviteten og effekten av den offenetlige pengebruken.

Å bli best i 2030 kommer ikke av seg selv

Det betyr ikke at det ikke er digitalseringsprosjekter i statsbudsjettet. Både nye AltInn og Fremtidens innkreving skal få mer penger, Politiet har fått penger til å lappe på sine utdaterte it-løsninger og bekjempe kriminalitet og hvitvasking. Forsvaret har mye penger, og mye de skal gjøre. Det er også en rekke andre tiltak begrunnet i sikkerhet i ulike offetlige registre. 

Men hva med satningene på tverrgående og mer fremoverlente tiltak begrunnet i at vi ikke kan fortsette som nå når det gjelder klima og miljø, sikkerhet og beredskap, materalsirkularitet eller fremtidens mobilitetsløsinger? Hvis vi skal være verdens mest digitaliserte land i 2030 må vi vel gjøre mye mer der de største uløste problemene finnes? Noe som innebærer at vi må rigge styring, ledelse, samhandling og digitale fellesløsningen slik at de svarer bedre på denne type utfordringer? 

For eksempel investere i geodataforvaltning og -gjenbruk av data som gjør det mulig å utvikle digitale tvillinger. Investere i fremtidens automatiserte saksbehandlingsløsninger der innbyggeren er i sentrum? Og i fremtidens systemer for datadeling og innrapportering fra bedrifter som er fleksible, med datene i sentrum, og kan håndtere stadig nye krav til miljø- og bærekraftsrapportering. Jeg har vanskelig for å tro at verdens mest digitaliserte land i 2030 kan bli det uten å bli betydelig flinkere på å koble teknologiens muligheter sammen med endringer i måten vi styrer, beslutter og gjennmfører.

Perspektivmeldingen 2024

Ryktene sier at vi er ganske få som faktisk leser perspektivmeldinger når de kommer hvert fjerde år. Det er i så fall synd, for det er i perspektivmeldingene man finner analysene av om norsk økonomi, velferdstjenestene og tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet, er bærekraftige på lang sikt. Hvis det er slik at politikernes aller viktigste jobb er å sørge for at det vi leverer videre til neste generasjon er i bedre stand enn da de overtok, må perspektivmeldingen være det viktigste dokumentet av alle. Da bør den ikke bare leses, den bør være et helt sentralt kunnskapsgrunnlag når vi skal gå løs på de største utfordringene.

Selv har jeg i hvert fall lest perspektivmeldinger like lenge som jeg har skrevet denne bloggen. Også fordi det er et så bra tema å blogge om. Jeg skrev om Perspektivmeldingen 2009 og Perspektivmeldingen 2013. I 2017 var jeg selv med i regjeringsapparetat og involvert i prosessen underveis (da blogget jeg blant annet om min favorittfigur). Og jeg var enda tettere på i 2020-21 da Maria Strandskog Göthner på glimrede vis ledet et statssekretærutvalg som gikk dypere og fikk frem en perspektivmelding som søkte å bygge en sterkere bro mellom analysene av de langsiktig utfordringene og innretningen på virkemidlene og arbeidsmåtene som kreves for å omstille i tide. Jeg skrev om Perspektivmeldingen 2021 her.

En kortere og mindre konkret perspektivmelding

Perspektivmeldingen 2024, årets utgave som kom for litt over en uke siden, er tilbake til gammel modell. Den er omtrent halvparten så lang som 2021-utgaven. Analysene og beskrivelsene av det som går feil vei er det ikke noe å si på. Norge blir for tiden enda mer oljeinntektsavhengig, samtidig som vi skal håndere en situasjon i årene som kommer der det snart blir mindre oljeinntekter, mye høyere kostnader til helse, pensjoner og eldreomsorg, økte klimakostnader, lavere produktivitetsvekst, økte utgifter på grunn av utenforskap og mangel på arbeidskraft, For å nevne noe av det som er med på den rikholdige menyen.

Det som mangler er en tydeligere beskrivelse av veier ut av det som ikke er bærekraftig. Løsninger som mobiliserer til handling og bedre måter å jobbe med disse utfordringene. Et budskap som ikke bare forteller om alt som kan gå galt i 2030 og 2060, men bruker denne innsikten til til å beskrive hva vi må gjøre. Ikke nødvendigvis i form av noen få enkle tiltak, for det som skal løses er temmelig komplekse ting, men gjerne i form av å presentere dilemmaer, målkonflikter, veivalg og virkemidler. Slik at vi får en mer ærlig og mer levende diskusjon.

Jeg har nylig uttrykt en bekymring for utviklingen i norsk økonomi i et blogginnlegg da OECD kom med sin analyse av Norge tidligere i år, og jeg skrev der at regjeringen er mest opptatt å love at renten vil gå ned og kjøpekraften opp før neste valg, mens de burde være mer oppatt av de langsiktige strukturelle ubalansene i økonomien, i arbeidsmarkedet, i skoleprestasjonene og i velferdstjenetene. En perspektivmelding er en glimrende mulighet for en finansminister til å være bekymret og forberede befolkningen på tøffere tider og mer krevende prioriteringer. Alt står jo i meldingen.

I stedet synes jeg det ved fremleggelsen av Perspektivmeldingen fortsatt kom masse floskler om at Norge er et flott land med gode velferdstilbud og masse muligheter, og kanskje kunstig intelligens kan hjelpe oss litt med å bli effektive?. Men fint lite seriøs drøfting av hva det betyr at trendene på en rekke viktige områder peker i feil retning. Jeg ser at Sveinung Rotevatn i en kommentar i E24 sier at perspektivmeldingen er blitt "en oppsummering av alt regjeringen har mislykkes med", og legger til at:

"– Produktiviteten er elendig, sysselsettingen går ned i viktige grupper og sykefraværet og utenforskapet er altfor høyt. Diagnosen er riktig, men medisinen er totalt fraværende. Vedum sover på post, sier finanspolitisk talsperson i Venstre, Sveinung Rotevatn."

Jeg tenker at dette er en ganske riktig beskrivelse, men også litt feil i den forstand at de store strukturelle utfordringene og ubalansene perspektivmeldingen beskriver blir vanskelige å løse uansett hvem som sitter i regjering. Når løftene sitter løst, forventninger blir skrudd opp og lysten til å prioritere stramt og velge noe bort forvitrer, er det ikke fristende å snakke ærlig om fremtiden. Det kan også ramme både Rotevatn de han skal samarbeide med etter neste valg. Hvorfor skal man kutte ut noe når oljepengene fortsetter å renne inn, i hvert fall en stund til?

Diagnose, men ingen behandling

Perspektivmeldingens aller viktigste jobb er  å gi oss de analysene, den forståelsen og det tallgrunnlaget vi trenger for ha en bedre diskusjon om vanskelige beslutninger om fremtiden. Den spekulerer ikke i nye teknologier, tjenester eller oppfinnelser som ikke finnes enda, men forklarer hva som skjer hvis vi bare forlenger dagens trender og justerer litt for ting vi allerede vet, eller kan forutse, men uten å foreta oss noe radikalt nytt. Det er ikke sikkert vi er enige om alt når det gjelder hva det er viktigst å bruker penger på, eller ta penger bort fra, men det er alltid en fordel å være enige om hvordan virkeligheten ser ut og hvor galt det kan gå over tid om vi ikke gjør endringer. 

Perspektivmeldingen hjelper oss forstå hva som er stort og hva som er lite. Hva som skjer snart og hva som kan ramme oss om en stund. Hva som er billig og hva som er dyrt, og hva som er billlig nå, men blir dyrt senere. Forskjellen på ettårige virkninger og flerårige virkninger, og hvor mye vanskeligere det kan bli å løse problemer hvis man skyver dem foran seg. 

Meldingen er godt utstyrt med tabeller, og ikke minst grafer, noen veldig gode og noen det kunne vært jobbet mer med, men som får budskapet frem på en pedagogisk måte. Slik som den til venstre som viser hva fallende petroleumsinntekter og flere eldre betyr for inntekter og utgifter frem mot 2060. Det er en  god illustrasjon fordi den også viser hvordan "haikjeften" har en liten krøll der vi er nå, lengst til venstre. Nå er det høy oljepris og det vil fortsatt være høy produksjon i noen år, noe som gjør at inntektene øker bratt. og mer enn utgiftene en liten stund til. For deretter å flate ut, og så gå nedover, mens utgiftene fortsetter å øke forbi 2060.

Mangel på arbeidskraft

Hva er så de store utfordringene i årene og tiårene som kommer? Det handler om demografiske endringer, fraflytting fra utkantene, energibalanse, produktivitetsutvikling og om behovet for å redusere klimagassutslipp. Det handler veldig mye om økonomi, om innteker og utgifter som må stå i et fornuftig forhold til hverandre. Men mest av alt handler det om mennesker. Om mennsker med kompetanse, spesielt på helsefag, som vi har for få av i årene som kommer, og om mennesker utenfor arbeidslivet, ofte uten nødvendig kompetanse, som det er for mange av. Kan vi koble disse behovene bedre? 

Perspektivmeldingen slår tidlig fast at den norske nasjonalformuen består av flere komponenter, der verdien av fremtidig arbeid og kompetanse er aller viktigst. Humankapitalen utgjør hele 65 prosent av nasjonalformuen, i følge Perspektivmeldingen, naturressurser, inkludert olje og gass, bare 5 prosent. Og finanskapital, der oljefondet er hovedingrediens, utgjør 15 prosent. Mennesker er med andre ord klart viktigst, og det betyr at investeringer i menneskers kompetanse og arbidsevne må være det mest sentrale i enhver strategi for å øke nasjonalformuen.

Så slår perspektivmeldingen fast at en av de viktigste utfordringene fremover blir å finne den kompetente arbeidskraften som trengs både i privat sektor og offentlig tjenesteproduksjon. Alt annet likt vil økingen av antall eldre gjøre at andelen yrkesaktive i befolkningen vil synke fra 54 prosent i 2023 til 48 prosent i 2060. Og det blir vanskeligst å få tak i arbeidskraft i distriktene, der innvandring hjelper, men bare litt:

"I 2022 var det for landet som helhet 3,6 sysselsatte personer per pensjonist over 67 år. Dersom sysselsettingsandelen holdes konstant etter aldersgruppe, vil dette forholdstallet synke til 2,4 sysselsatte per pensjonist i 2040. Utviklingen vil kunne gi stor knapphet på arbeidskraft i hele landet, men vil gi særlig store utfordringer for lite sentrale kommuner som allerede i dag har en dårligere balanse mellom sysselsatte og pensjonister enn resten av landet, og har vanskeligheter med å få tak i kompetent arbeidskraft. De minst sentrale kommunene har i dag 2,5 sysselsatte per pensjonist, og med mindre yrkesdeltakelsen øker, vil det svekkes til 1,7 i 2040."

Arbeidsmarkedet 2060

Hvor skal de som jobber i 2060 egentlig jobbe? Også dette prøver Perspektivmeldingen 2024 å utrede seg frem til. Nå er det selvfølgelig mye som er usikkert i et så langt tidsperspektiv, men vi vet en del ting. Vi vet demografiutviklingen gjør at det vil være færre i yrkesaktiv alder. Vi vet også at den vil øke behovet for mange flere helse- og omsorgsarbeidere. Og vi vet at resdusert oljeaktivitet vil gi færre ansatte der. Kanskje kan de oljeansatte bli omskolert til sykepleiere og helsefagarbeidere, så er det løst? Fullt så enkelt er det dessverre ikke. Perspektivmeldingen ser det slik:

Som følge av aldringen i befolkningen legges det i referanseforløpet til grunn et behov for en årlig vekst i sysselsettingen i helse- og omsorgssektoren på om lag 5 000 personer frem mot 2060. Samtidig innebærer fremskrivingene at samlet sysselsetting kun vil øke med vel 2 000 personer årlig. Til sammenligning økte antall sysselssatte med om lag 25 000 personer årlig fra 1970 til 2023.

Nå må det understrekes at de utviklingsbanene Perspektivmeldingen beskriver er modeller og ikke politiske mål, og meldingen har også noen interessante drøftinger av ulike utviklingsbaner gitt ulike forutetninger når det gjelder for eksempel innvandring, antall uføre, reel pensjonalder og mer effektivisering i offenelig sektor. Men det er også en referansebane, et slags "nullalternativ" som gjelder dersom vi forlenger mange av dagens trender. Men kan kansje si at denne utviklingen ingen egentlig ønsker er det som vil skje uten en politikk for omstilling på viktige områder.

I referansealternativet legger perspektivmeldingen til grunn at det blir behov for 180 000 flere ansatte i helse- og omsorgssektoren i 2060, og 200 000 i offentlig seketor totalt. Samtidig vil veksten i antall ansatte totalt være på 75 000 personer. Resten av arbeidslivet vil med andre ord gå i kraftig minus når helse og omsorg tar sitt. Hvor mange færre vil olje- og gassvirksoheten, med leverandører, trenge i 2060? Perspektivmeldingen beregner dette til 35 000 færre ansatte i 2030 og ytterligere 70 000 færre i 2060. Det er fortsatt et stort gap. Dessuten er det jo slik at olje- og gassvirksomhet i dag leverer store inntekter til statsbudsjettet, mens helse og omsorgsvirksomhet er en av de støste utgiftene, der penger hentes fra statsbudsjettet. Hvor er den private verdiskapingen som skal erstatte oljen?

Perspektivmeldingen er som sagt spennende når det gjelder regnestykker, og hva ulike justeringer i noen forutsetninger kan medføre av endringer i inntekter og utgifter. Vi kan for eksempel lese at vi uten pensjonsreformen for noen år siden ville fått 50 milliarder mer i årlige utgifter til alderspensjon i 2033 enn vi får nå. Det er et godt eksempel på at denne type reformer er mulige å få til og kan gi et nytt handlingsrom. Når det gjelder pensjonskostnader og pensjonsalder skrøt OECD nylig av at Norge har plassert seg godt sammenlignet med andre OECD-land, noe som ikke er tilfelle når det gjelder syke- og uførekostnader, ungt utenforskap eller faglige prestasjoner i skolen. Her har andre land kommet lenger enn vi har. Men ingen avv disse forholdene er umulige å gjøre noe med, det finnes jo land som får det til bedre enn oss på disse områdene.

Men selv om vi ikke helt har funnet løsningen på hvordan arbeidskraftsbehovet kan dekkes, inneholder Perspektivmeldingen noen regnestykker som viser hva gevinstene blir dersom vi finner de riktige tiltakene. Et sykefravær på svensk nivå ville gi 40 000 flere årsverk. Det beskrives også en del andre såkalte "retningsvalg", med tilhørende regnestykker som under gitte forutsetninger kan bidra til å få mange flere i arbeid ved å hindre frafall fra arbeidslivet og overgang til uføretrygd, og ved å få flere på helserelaterte ytelser tilbake til arbeidslivet. I følge Perspektivmeldingen er det omkring 100 000 ikke-sysselsatte på helserelaterte ytelser som egentlig ønsker å arbeide.

Redusert økonomisk handlingsrom også på kort sikt

Jeg kunne skrevet mye mer om mange temaer i Perspektivmeldingen 2024, for eksempel drøftingene av ulike scenarier i klimapolitikken, om energimarkedets målkonflikter, eller om verdien av naturverdier, som del av nasjonalformuen, som erkjennes, men ikke beregnes. Jeg kunne også skrevet om temaer jeg savner i denne perspektivmeldingen, for eksempal drøftingene av virkemidler for raskere digitalisering og produktivitetsvekst, eller drøftingene av hvordan vi unngår feilberegninger og store overskridelser i store offentlige infrastrukturprosjekter, som begge var temaer i den forrige perspektivmeldingen.

Jeg nevner likevel kort at det avsluttende kapitlet i Perspektivmeldingen, i tillegg til å drøfte de langsiktige finansielle utfordringene frem mot 2060, peker på at det også er utfordringer med det økonomiske handlingsrommet på mye kortere sikt, i de to neste regjeringsperiodene 2025-33. Historiske har produktivitetsvekst, sysselsettingsvekst og vekst i skatte- og oljeinntekter gitt et hyggelig handlingsrom for norske politikere. Oljen har bidratt til det, og det har alltid vært mulig å legge nye tiltak på toppen av det vi allerede gjør, uten at det må gå ut over noe annet.

Dette handlingsrommet blir i følge Kapittel 7 - Finanspolitikken framover, betydelig innskrenket allerede om noen få år, og er beskrevet i en tabell på side 138 i Perspektivmeldingen. I årene 2011-19 var den årlige gjennomssnittlige skatteveksten på 21 milliarder og oljefondet tilførte budsjettet ytterligere 12 milliarder mer årlig. Så gjorde flere eldre i befolkningen at folketrygdens utgifter økte årlig med 10 milliarder og kommunenes og sykehusenes utgifter med 5 milliarder, helt av seg selv. Men summen ble uansett et hyggelig ekstra årlig handlingrom på 15 milliarder. 

I perioden 2030-33 er den årlige skatteveksten redusert til 14 milliarder, uttaket fra oljefondet til 6 milliarder mer årlig, mens veksten i folketrygden fortsatt blir 10 milliader årlig og demografikostnaden i kommunene og sykehusene er 5 nye millarder hvert år. Men på toppen av dette ligger forpliktelser på 8 milliarder i året i mange år fremover til å realisere forsvarets langtidsprogram. Helt nødvendige utgifter gitt den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Og handlingsrommet? Det går fra å kunne fordele 15 milliarder ekstra når man møtes til budsjettkonferanse i regjeringen i mars hvert år, til å  ha minus 4 milliarder når budsjettarbeidet starter. Og værre skal de bli i årene som kommer fordi oljeinntektene skal videre ned. 

Forhåpentligvis vil lysten og evnen til å prioritere mellom ulike formål, og velge noen gode formål bort, bli mer utviklet blant norske politikere, etter hvert som realitetene slår inn. Norge blir mer som andre land. Det er jo derfor det kommer en perspektivmelding, ikke for å fortelle at alt er på rett kurs. Hvis ikke den erkjennelsen synker inn, vil det gå temmelig dårlig med Norge fremover.

Jonas og alle statssekretærene

Hvor mange statssekretærer trenger egentlig en statsminister eller en statsråd? Og hvor mange trenger en regjering? I det siste har jeg lurt litt på dette, og særlig etter at enda en melding kom om at den politiske staben på Statsministerens kontor er utvidet med en ny statssekretær, men uten at noen andre har sluttet.

Sist det skjedde var 8. mars da Hallvard Ingebrigtsen ble utnevnt til ny statssekretær for statsminister Jonas Gahr Støre. Etter dette har statsministeren i alt 10 politiske medarbeidere, 9 av dem er statssekretærer og en er politisk rådgiver. Det tror jeg må være norgesrekord med klar margin. 

Det er interessant at den delen av departementssystement med færrest ansatte i embetsverket er der det er klart flest politiske medarbeidere. Og det er jo ikke så rart at det må være en del folk når man skal støtte statsministeren i det daglige arbeidet, sørge for at samarbeidet mellom departementer og partier er i orden og håndtere kommunikasjon om både gode og dårlige saker. Men kan man nå et punkt der flere folk ikke hjelper? Hvor mange politikere trenger man egentlig? 

Her tenker jeg det må sammenlignes litt. Den ene relevante sammenligningen er å se på hvor mange politiske medarbeidere de andre medlemmene i regjeringen omgir seg med sammenlignet med det statsministeren har. Det andre er å sammenligne behovet Jonas har for politiske medarbeidere med det Erna hadde på samme tidspunkt, og med omtrent samme forutsetninger i sin periode som statsminister for en mindretallsregjering med to partier.

For å ta det første først. Alle ministre i regjeringen har en, og bare en,  politisk rådgiver som hjelper til med alt mulig som har med den politiske delen av jobben. I tillegg har ministrene  minst en, men gjerne flere, statssekretær som tar seg av interne og eksterne møter, holder foredrag, har ansvaret for politiske prosesser i eget departement og mellom departementene, tar seg av samtaler og møter med regjeringspartienes folk i stortinget, svarer på spørsmål fra media, og mye annet både innad og utad. Antall statssekretærer varierer mellom departementene, noe som gjerne har mest sammenheng med hvor store og krevende departementene er, men også med om begge regeringspartiene ønsker å være representert i politisk ledelse i et departement.

Oversikten over statssekretærer akkurat nå viser at det er en statssekretær i hos landbruksministeren, forskningsministeren og utviklingsministeren. Helseministeren har to, noe som høres lite ut, men det blir sikkert en til snart. Det var tre hos Ingvild Kjerkol. To statssekretærer er det også hos både næringsministeren, fiskeriministeren, kunnskapsministeren, klima- og miljøministeren (der er begge partiene representert), barne- og familieministeren, kulturministeren, digitaliserings- og forvaltningsministeren og forsvarsministeren. Noen av disse departementene er ganske små, men regjeringen har likevel valgt å fylle på med mer enn en statssekretær. 

Det er virker kanskje litt spesielt at det i Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) er fordelt slik at fiskeriministeren har to statssekretærer og næringsministeren også har to, når hun har ansvar for rammebetingelser og virkemidler for omtrent hele næringslivet ellers. Når det gjelder de større og tyngre departementene er det tre statssekretærer hos kommunalministeren tre hos arbeids- og inkluderingsministerem, tre hos utenriksministeren, tre hos samferdselsministeren, fire hos justisministeren og fem hos finansminister Vedum. Og altså hele 9 statssekretærer hos statsministeren. 

Hvordan var situasjonen under Erna Solberg på et sammenlignbart tidspunkt og hun hadde vært statsminister i noe over to og et halvt år og ledet en mindretallsregjering med to partier (H og FrP) våren 2016? Vi kan jo undersøke hva situasjonen var 11. mai 2016 etter en noen sluttet og noen byttet departement, og det ble sendt ut en oppdatert oversikt over hvilke statssekretærer som jobbet hvor  i mai 2016. 

Det første som slår en er at det våren 2016 var 6 statssekretærer hos statsministeren, pluss en i 75 prosent stilling, og en av disse 6 akkurat denne dagen var på vei ut og inn i et annet departement. Men la oss si 6-7 statssekretærer hos Erna Solberg på den tiden, mot dagens 9 hos Jonas. I Finansdepartementet har Vedum nå 5 statssekretærer, det samme som Siv Jensen. I UD var det tre i 2016 (fordelt på utenriks + EU/EØS-minister), mens det i dagens UD (utenriks og utvikling) er fire. 

Så vidt jeg kan se er det også blitt flere statssekretærer enn i 2016 hos forsvarsministeren, kulturministeren, barne- og familieministeren, fiskeriministeren, arbeids- og inkluderingsministeren og klima- og miljøministeren. Kunnskapsdepartementets to statsråder i dag har også en statssekretær mer (de har tre totalt) enn det var i 2016 da Torbjørn Røe Isaksen ledet hele departementet og hadde to.

Men det har ikke økt over alt. I KMD var det fem statssekretærer i 2016. I dagens KDD og DFD er det fortsatt fem til sammen. Og også hos samferdselsministeren (3), næringsministeren (2), energiministeren (2) og landbruksministeren (1) er antallet det samme. Hos justisministeren er det blitt en færre enn i 2016 (det var to statsråder i JD våren 2016 som til sammen hadde fem statssekretærer, tre hos Sylvi Listhaug og to hos Anders Anundsen). I HOD er det også en mindre nå (to, mot 3 i 2016), men akkurat det tipper jeg kan endre seg nå. 

Denne type telling er ikke en helt eksakt vitenskap fordi det er både prioriteringsendringer, personellendringer  og permisjoner stadig vekk, og tallene svinger litt fra måned til måned. men jeg kan ikke forstå det annerledes enn at regjeringsapparatet har vokst de siste to årene. Det det kan virke som det er et sted mellom 5 og 10 flere personer i regjeringsapparatet nå. 

Nasjonal transportplan 2025 - 2036

I føljetongen av stortingsmeldinger om langsiktige planer og prioriteringer fra regjeringen før sommeren (det har også kommet langsiktige planer for helse og forsvar), er en særlig viktig del av den politiske allmenndannelsen å kunne noe om hva som står i Nasjonal transportplan. Ja, for mange politikere landet rundt er det få sitt lokale samferdselsprosjekt inn i Nasjonal transportplan selve meningen med politikk, mens det å ikke nå opp kan bidra til å avslutte en lovende karriere.

Denne gangen er nok mange, også i regjeringspartiene, skuffet, over Nasjonal transportplan (NTP). Det er nemlig ikke rom for så mange nye prosjekter ut over ting som allerede er vedtatt og igangsatt. Etter en ganske sterk vekst i samferdselsbudsjettene, der realveksten til det som faller innenfor NTP har vært 43 prosent mellom 2014 og 2023, legges det nå opp til  en flat utvikling. Og det til tross for at prognosene sier at etterspørselen vil øke videre, det kommer nye EU-krav om sikkerhet og digitalisering, og vedlikeholdskostnadene øker. Men, så skal forvar og helse har en mye større andel av statsbudsjettet fremover. Da blir det mindre enn før til nye samferdselsprosjekter. Eller som regjeringen sier det:

"I lys av et redusert handlingsrom og endrede rammebetingelser blir det nødvendig å effektivisere ressursbruken og gjøre omprioriteringer innenfor budsjettene. I Nasjonal transportplan 2025–2036 legger regjeringen vekt på å ta bedre vare på eksisterende infrastruktur og sørge for at den yter best mulig, ivaretar transportsikkerheten og er tilpasset et fremtidig klima. Regjeringen vil rette en betydelig innsats mot drift, vedlikehold og utbedring av eksisterende infrastruktur."

Mye kaffe og kake

Kanskje dette er til glede for Frank Sve, FrPs transportpolitiske talsperson på Stortinget, som utmerker seg ved å ha penger til det aller meste innenfor samferdsel. Han har naturligvis en mer levende og morsom beskrivelse av hva som har skjedd:

"Sve viser til at regjeringen de siste ukene har reist rundt og spist kake for å feire at prosjekter fortsatt ligger inne i NTP. Problemet er at en rekke av disse prosjektene skulle bygges raskt i den gamle transportplanen, men er utsatt i den nye. - Skal regjeringen reise rundt og spise kake for alle prosjektene de utsetter og ikke finansierer får vi etter hvert et folkehelseproblem. Aldri før har så mange spist så mye kake for så lite."

Nasjonal transportplan 2025-2036 er et dokument på omkring 240 sider som pleier å bli til ved at de forskjellige sektorene, vei, fly, sjø og jernbane, og de forskjellige landsdelen, fylkene og kommunene, kommer med sine ønskelister, som regjeringen sorterer og fordeler utover planperioden. Så legger Stortinget på noen ekstra prosjekter til slutt, gjerne noen av de minst samfunnsøkonomisk lønnsomme som ikke nådde opp. Men i praksis er ikke det så farlig, fordi penger må bevilges i statsbudsjettet og ikke i langtidsplaner. Effekten av flere prosjekter, som blir dyrere underveis, er at det blir mer det ikke er penger til og som aldri startes opp, og at enda flere blir skuffet.

De siste 100 sidene - prosjektene

På den positive siden opplever jeg at den nye Nasjonal transportplanen er innrettet litt annerledes enn før. Ja, de siste 100 sidene er sektorgjennomganger. Først av nasjonale transportkorridorer, så veisektoren, jernbanesektoren, sjøtransport, luftfartssektoren og, til slutt, byområdenes særlige utfordringer. De som leter for å finne ut om prosjektet deres er med i planene, og i hvilken periode de kommer, må lete her. Dette er kapitler som også gir ryddige og faktabaserte beskrivelser av hvordan dagens samferdselsinfrastruktur i Norge ser ut, og hvordan ting skal utvikle seg fremover. Noen stor endring i hvordan varer og mennesker skal flytte på seg legges ikke regjeringen opp til. Også mer radikale tanker om å flytte mer varetransport over på jernbane og kjøl ser ut vil å være dempet ned denne gangen. 

Mest skuffende når det gjelder å beskrive og pakke ut komplekse transportutfordringer, og hvem som skal bestemme og betale, er nok det siste kapitlet om hovedprioriteringer i byområdene (kapittel 17), som faktisk stuper rett inn i en drøfting av virkemiddelet byvekstavtaler, i stedet for å løfte blikket når det gjelder transport-, mobilitets- og miljøutfordringer i byområdene, og drøfte mer overordnet om hva teknologiutviklingen muliggjør og hvilke rammebetingelser og virkemidler som legger opp til den utviklingen vi ønsker oss. Med tanke på at det ikke er mer enn litt over fire år siden et nytt bompengeparti preget diskusjonene før et kommunevalg, og utløse nye politiske løfter om ting det er vanskelig å innfri, er det rart at byområdenes utfordringer ikke blir drøftet mer grundig. Men kanskje er det slik at dette kapitlet er blitt så kort og lite konkret fordi det ikke er lagt opp til noen nye større kollketiv- eller samferdselssatsinger i og rundt byene. 

Tilbake til begynnelsen

Men tilbake til begynnelsen: De første 130 sidene i Nasjonal transportplan gjør et forsøk på å være mer overordnet innrettet enn å bare se på listen med prosjektplanene de 10 neste årene. Her er det en omtale av rammer og prinsipper for transportpolitikk i stort, hvordan prognosene for etterspørsel ser ut i årene som kommer, det er drøftinger av hvordan ulike transportformer kan, eller ikke kan, erstatte andre, for å oppnå bestemte mål. For eksempel lavere utslipp. NTP inneholder også kapitler om transportsektorens rolle i sikkerhet og beredskap og klimatilpasning, når det gjelder å forebygge klima og naturutfordringer og når det gjelder arbeidet med å redusere antall drepte og hardt skadde i trafikken. I kapitlet og klima og miljø er det også noen interessante drøftinger av hvor nært ulike  teknologier i ulike deler av transportsektoren er å levere nullutslippsalternativer.

Kilt inn mellom disse nevnte første kapitlene om overordnede rammer og samfunnsmål, og de siste kapitlene om prosjektporteføljer, er det tre kapitler som egentlig burde bygge denne broen ved å adressere de overordnede strategiene for å lykkes med endring. De heter "Digitalisering og teknologiske muligheter", "Mer for pengene" og "Organisering og styring". Tre korte kapitler med lovende overskrifter som pirrer nysgjerrigheten, men som stort sett ikke beskriver noe handlingsrettet av betydning. Vi leser at organisatoriske endringer som er gjort i jernbanesektoren skal reverseres og at det skal være mindre konkurranse mellom leverandører. Kapitlet om å få mer for pengene handler mest om at det skal brukes mer penger på vedlikehold og mindre på nybygg, men noen større analyse av veien til et mer effektivt transportsystem et det ikke. 

Teknologi og digitalisering

Det største mangelen av alle i denne langtidsplanen er at det ikke er noen ordentlig drøfting av hvordan teknologi for innsamling, gjenbruk og deling av data, og teknologi og virksomhetsmodeller for å automatisere, effektivisere og bedre ressursutnyttelsen kan gi gevinster for både personmobilitet og varetransport. Transportsektoren står foran noen enorme endringer og store nye muligheter, blant annet drevet av sensorteknologi, stordata, automatiseringsteknologi og kunstig intelligens. Ja, transportsektoren er sannsynligvis et av de områdene i samfunnet som vil bli mest berørt av teknologisk endring i årene som kommer. Hvordan dette kan og bør skje hadde fortjent en mye mer sentral plass.

Mange av endringene som kommer er drevet frem av FoU-intensive teknologibedrifter i og utenfor den tradisjonelle samferdelsindustrien. Omstillingen vil bare lykkes i et samspill mellom private bedrifters innovasjon og samferdselssektorens myndigheter, rammebetingelser og tiltak. Nasjonal transportplan nevner noen av disse utviklingstrekkene, og skraper litt i overflaten også når det gjelder forskning, regelverksutvikling og tilrettelegging for datadeling, men det er veldig lite som tyder på en ambisjon om at Norge skal ligge i forkant, eller spille noen sentral rolle i den digitale transformasjonen av transportsektoren. 

Så lurer jo jeg på om det er noen god grunn til at Norge, med ambisiøse mål når det gjelder klima, miljø, sikkerhet, kostnadsreduksjon og mobilitet skulle la være å ha noen slike ambisjoner. Med store avstander, lang kyst og mye dårlig vær, burde vi kanskje være opptatt av å utnytte de mulighetene teknologiutvikling og datadeling gir oss? Da må i så fall oppfølgingen av nasjonal transportplan bli mye mer konkret .

Skattesystem og skattenivå

I dag la regjeringen frem en gigantisk skatteøkning for næringslivet. En ekstra selskapsskatt på overskuddet i selskaper som høster av felles naturressurser og beslaglegger areal er foreslått og sendt på høring. Den vil tre i kraft raskt og gjelde for blant annet havbrukbedrifter og vind- og vannkraftselskaper. Og minner om den særskatten på over 50 prosent av overskuddet oljeselskapene i dag betaler på toppen av selskapsskatten.

Reaksjonen i markedet ble knallhard i dag, spesielt for havbruksselskapene og aksjonærene deres. Store og små. En tredel av verdien til Salmar forsvant, over 20 milliarder kroner. En fjerdedel av Grieg Seafood ble borte og en femtedel av Mowi. Temmelig dramatisk, og dette oppleves ekstra dramatisk i en tid der vi etter all sannsynlighet går inn i en lengt mer krevende tid for næringslivet med lavere etterspørsel, høyere priser og høyere arbeidsledighet.

Er det veldig galt å innføre en grunnrenteskatt? Selv har jeg lenge vært tilhenger av en grunnrenteskatt på vindkraft og havbruk. Det var jeg også i forrige stortingsperiode da regjeringspartiene valgte å ikke innføre det. Men det er viktig å skille i debatten mellom skattesystem og skattenivå. Etter min mening tar regjeringen alt for hardt i i en tid der næringslivet trenger skattelettelser og ikke skatteøkninger. En grunnrenteskatt kunne derfor kommet i en pakke sammen med lettelser i selskapsskatten og avvikling av den særnorske formuesskatten. Den bør ikke være en historisk høy skatteøkning for næringslivet.

Argumentene for et system med grunnrenteskatt som alternativ til andre skatter er at den for det første er en skatt på en ekstra inntekt som ikke er skapt av selskapets egen innovasjon og egne investeringer, men gjennom en tilgang til naturressurser og areal (olje, gass, regnvann, vind, havarealer). For det andre er dette en skatt på bedriftens overskudd, slik at man ikke betaler noe når det er dårlige tider, eller det rett og slett ikke eksisterer noen ekstraordinær lønnsomhet. Og for det tredje er dette kapital- og naturressursintensive næringer som ikke er spesielt flyttbare til andre land. Men det at ting ikke kan flyttes behøver ikke bety at det vedlikeholdes, investeres, eller at det drives i det hele tatt. Derfor må skattenivået tilpasses næringens langsiktige utviklingsmuligheter og -behov. Tar politikere for hardt i kan de ta livet av det som sørger for inntektene.

Det mest sensasjonelle i dagens forslag om tidens skatteøkning er ikke at det kommer en grunnrenteskatt men at det kommer fra en finansminister fra Senterpartiet. En ting er at den rammer typiske distriktsnæringer hardt og er helt i strid med det Senterpartiet har vedtatt i sitt partiprogram. Men enda mer spektakulært er det at omleggingen av kraftbeskatningen etter alt å dømme vil omfordele store deler av inntektene fra kraftbransjen fra kommunene til staten. De må være svært overrasket alle ordførerne i Senterpartiet som trodde Senterpartiet var selve garantisten for at små kraftkommuner har store kraftinntekter. 

Nå må vi nok vente på statsbudsjettet som kommer om noen dager for å få et mer utfyllende svar på hvordan dette blir. Men vi vet nok til å slå fast at det blir bråk. Mye bråk.

Nedsmelting i Senterpartiet

I VG er det et temmelig merkelig oppslag i dag der 
Senterpartiets ordfører i Stavanger, Dagny Sunnanå Hausken, kritiserer regjeringen for å føre en helt annen energipolitikk enn Senterpartiets energipolitikk.

Oppslaget er merkelig på så mange plan samtidig at det er grunn til å ta det et trinn av gangen. Først dette med ordfører. Stavanger er som større norske byer flest ikke akkurat noe kjerneområdet for Senterpartiet. Hadde det vært kommunevalg nå ville de fått bare en representant i bystyret. Og kanskje ikke noen i det hele tatt hvis det fortsetter på denne måten. 

Det var Arbeiderpartiets Kari Nordtun som ble ordfører etter valget og Senterpartiet hestehandlet seg til en varaordfører tross bare tre representanter i bystyret. Fordi Kari Nordtun har mammapermisjon er Dagny Sunnanå Hausken blitt fungerende ordfører. Det må man jo si er god uttelling, men hadde det vært kommunevalg nå hadde ikke noen av dem hatt posisjonene de har i dag. Men det er rart med det: Når folk først havner i slike posisjoner kan man lett tro at man har masse folk i ryggen og i dette tilfellet i tillegg er utstyrt med form for dypere innsikt i forskjellen på regjeringens politikk og Senterpartiets politikk enn andre har.

Og så det andre, som er viktigere og også langt mer pussig: Senterpartiet sitter i regjering. Partilederen i Senterpartiet er finansminister i Norge. Regjeringens politikk er Senterpartiets politikk og Senterpartiets politikk er for tiden regjeringens politikk. Det er nemlig ikke slik at deler av regjeringen politikk er Arbeiderpartiets politikk og andre deler er Senterpartiets politikk. Regjeringens politikk er felles og blir bestemt i regjeringskonferanser hver eneste uke. Der er det uenighet underveis, men alltid enighet om at alle statsrådene, fra begge partiene, står bak alle beslutningene etterpå. Og hver uke er det også statsråd på slottet der alle saker som skal legges frem for stortinget blir besluttet formelt. Hele regjeringen står bak de også. Noe annet ville vært totalt kaotisk og uansvarlig, uansett regjering.

Dette er også litt viktig å huske nå som statsbudsjettet er like rundt hjørnet. Det er nemlig ikke slik at Senterpartiet vil være uenige i deler av statsbudsjettet, mens Arbeiderpartiet vil være uenige i andre deler av statsbudsjettet, på områder der det er Senterpartiet som har statsråden. For sikkerhets skyld er det Finansministeren, Senterpartiets partileder, som legger frem statsbudsjettet. Hele statsbudsjettet. Også de delene som måtte handle om for eksempel elavgifter, strømstøtte eller bevilgninger til energitiltak. Eller som handler om de enorme inntektene staten mottar fordi vanlige folk og næringsliv betaler så mye mer for strømmen enn før. 

Jeg har også et tredje problem med dette utspillet. Og det er at dersom det virkelig var slik at Senterpartiet et eller annet sted har en helt annen energipolitikk enn regjeringen, og som ikke vinner frem i regeringen, hva går egentlig denne alternative energipolitikken ut på? Hvor kan vi få vite mer om den? Hvor finnes talspersonene for denne politikken. De finnes åpenbart ikke i regjeringen, for der er slik at alle står bak regjeringens politikk. Den finnes heller ikke i Senterpartiets partiledelse, for de personene sitter i regjering. Og den finnes ikke på Stortinget, for der støtter Senterpartiets gruppe sin egen regerings politikk. Men hvor er den da?

Noen slik alternativ politikk finnes naturligvis ikke i det hele tatt. Det må være panikken som rammer når en fungerende ordfører innser at partiet bare vil få en representant i bystyret etter valget hvis meningsmålingene slår til. Og da er det sikkert fristende å flykte inn i en parallell fantasivirkelighet der partiet er med i regjering bare i de sakene og på de dagene det passer dem. Men det er fantasi. Og et tegn på at nedsmeltingen innad i partiet har kommet svært langt.

Digital bekymringsmelding fra statens toppledere

Lenke til Skates nettside

Det er ikke veldig ofte de øverste lederne i store statlige etater uttrykker "betydelig bekymring" over en utvikling de mener berører deres evne til å gjøre jobben i negativ retning.  De pleier i hvert fall ikke å gjøre det i form av kritiske brev til regjeringen. Og i hvert fall ikke mange av dem sammen. Men akkurat det har flere av lederne i statens største etater nettopp gjort. 

Bekymringen handler om utilstrekkelig satsing på den offentlige digitale infrastrukturen i form av fellesløsninger vi er avhengige av for å kunne ha gode selvbetjeningsløsninger på tvers av etater og på tvers av stat og kommune. Bruken av disse digitale fellesløsningene har økt eksplosivt de sist årene, noe jeg har skrevet om her på bloggen flere ganger. Dette sparer på staten og kommunene for andre kostnader, men det fungerer bare dersom fellesløsningene har nok ressurser til drift, vedlikehold og videre utvikling. Ellers forvitrer både tjenestene og tilliten.

Riktignok ble brevet sendt akkurat da sommerferien tok til, slik at mediedekningen har vært minimal. Men innholdet er så klart og tydelig at det står fint på egne ben uten tabloide omskrivninger. Her er selve brevet topplederorganet Skate (som står for styring og koordinering av tjenester i e-forvaltning) har sendt til Kommunal og distriktsdepartementet. De skriver:

"Fellesløsningene er en sentral drivkraft i digitaliseringen av det offentlige Norge. Fellesløsningene sikrer raskere, billigere og mer brukervennlig digitalisering. De statlige og kommunale fellesløsningene løser mange virksomheters behov på en ensartet og sikker måte, og har spilt en nøkkelrolle under pandemien hvor etterspørselen etter nye digitale løsninger økte drastisk. 

I forbindelse med Regjeringens budsjettbehandling for 2022 og 2023 vil Skate uttrykke en betydelig felles bekymring for manglende finansiering av fellesløsningene, og de følgekonsekvenser det får for alle i offentlig sektor som har behov for gode fellesløsninger. ID-porten understøtter i dag over 7000 digitale tjenester i offentlig sektor og Kontakt- og reservasjonsregisteret (KRR) tilrettelegger for digital kommunikasjon med innbyggerne. Digdir opplyser at de tildelte budsjettrammer ikke er tilstrekkelige for modernisering av infrastrukturen.

Bruken av alle fellesløsninger har økt betydelig de siste årene, noe som medfører økte drifts. og forvaltningskostnader hos alle eiere av fellesløsningene. Når Digdir og andre forvaltere av fellesløsninger ikke har tilstrekkelige budsjettrammer til å forvalte og videreutvikle fellesløsninger slik offentlig sektor har behov for, vil det redusere måloppnåelsen i regjeringens og KS sin digitaliseringsstrategi. Samtidig vil kostnadene, risiko for nedetid i tjenester og manglende måloppnåelse øke hos hver enkelt virksomhet som bruker fellesløsningene.

Hovedpoenget til lederne for disse virksomhetene, som er avhengige av å bruke fellesløsningene for å levere gode digitale tjenester, er at det vil koste langt mer for staten og skattebetalerne om man ikke forvalter fellesløsningene på en god måte. Kanskje det vil ta litt tid før det merkes, men gradvis skjer det en forvitring. Det blir et digitalt temposkifte, men ikke i riktige retningen.

Hvem er så disse lederne i staten som er med i Skate og som har signert brevet? Jo, det er blant annet direktør Hans Christian Holte i NAV, Riksarkivar Inga Bolstad, Arkivverket, Direktør Lars Peder Brekk i Brønnøysundregistrene, Kommunaldirektør Sølve Monica Steffensen i Oslo kommune,  Skattedirektør Nina Schanke Funnemark, Politidirektør Benedicte Bjørnland, Kartverksjef Johnny Welle og direktør Geir Axelsen i Statistisk sentralbyrå. Ansvarlige folk som neppe gir uttrykk for betydelig bekymring om det ikke er grunn til det. 

Digitaliseringsrundskrivet 2022

Hvert år sender Kommunal- og moderniseringsdepartementet (som for tiden er omdøpt til Kommunal- og distriktsdepartementet) ut et digitaliseringsrundskriv. Det går til alle deler av den statlige forvaltningen, det vil si departementene, direktorater og tilsyn og andre statlige virksomheter som ikke er selskaper eller foretak. 

Innholdet i dette digitaliseringsrundskrivet er en kombinasjon av pålegg om anbefalinger om hvordan man går fram og hvilke løsninger man skal velge når man digitaliserer i staten. Ikke på detaljnivå, men for eksempel pålegg om at man skal bruke bestemte fellesløsninger, setter brukernes behov i sentrum, bygge inn personvern, tilgjengeliggjøre data som kan deles slik at andre kan bruke  dem, vurdere nettsky og vurdere hva man skal gjøre selv og hva som løses best i et samarbeid med private leverandører. For å nevne noe.

Det er kommet en ny regjering på plass og da er det jo spennende å se hva de har gjort av endringer i pålegg, føringer og signaler de sender om hvordan de ønsker at ting skal foregå. I opposisjon var dagens regjeringspartier sjelden særlig opptatt av digitalisering, men når de var det handlet det ofte om at digitaliseringen gikk for langt, eller for fort, og at de var skeptiske til samarbeid med private leverandører av kompetanse og teknologi. 

Derfor er det interessant å se at det ikke er noe nytt i digitaliseringsrundskrivet som legger opp noen noen politisk kursendring. Heller tvert imot. Det er bare tre ting som justeres i årets rundskriv sammenlignet med digitaliseringsrundskrivet for 2021 (omtalt her på regjeringens nettsider), og alt bygger på ting som var arbeidet med lenge før regjeringsskiftet i oktober:

• En oppdatert omtale av kravene til universelt utformede ikt-løsninger er tatt inn som en konsekvens av norsk tilslutning til EUs WAD-direktiv som omhandler tilgjengelighetskrav for digitale løsninger i offentlig sektor. Det er bra at regjeringen er opptatt av å følge EU-direktiver vi er forpliktete av.

• En tydeliggjør av viktigheten av å ha digitale systemer med "innebygget arkivering", der det også arbeides med en ny og modernisert arkivlov og en regulatorisk sandkasse for løsninger for automatiserte arkivløsninger. 

• Og, kanskje mest interessant: En tydeliggjøring av hvordan det skal samarbeides mellom stat og kommune når staten utvikler nye digitale løsninger som berører kommunesektoren. Her er noen nye prinsipper for "samstyring" mellom stat og kommune presisert. Blant annet at det er KS som utnevner kommunesektorens representanter når det skal utnevnes kommunale representanter, noe som kanskje ikke er så rart når man vet at en nylig avgått KS-leder er blitt digitaliseringsminister.

Noen kursendring er det derfor ikke snakk om. Alle de tre justeringene er positive tilskudd, og ting det har vært jobbet med en stund. Det mest spennende er uansett ikke de nye formuleringenes nøyaktige ordlyd, men om de følges opp i praksis. Alle tre områder, universell utforming for å ivareta personer med funksjonsnedsettelser, innebyggede og automatiserte arkivfunksjoner og reell kommunal medvirkning og innfyltelse, er hensyn det er lett å "glemme" og i realiteten se bort fra når jobben skal gjøres. Det blir spennende å se hva regjeringen gjør får å sørge for at det ikke skjer.