Perspektivmeldingen 2024

Ryktene sier at vi er ganske få som faktisk leser perspektivmeldinger når de kommer hvert fjerde år. Det er i så fall synd, for det er i perspektivmeldingene man finner analysene av om norsk økonomi, velferdstjenestene og tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet, er bærekraftige på lang sikt. Hvis det er slik at politikernes aller viktigste jobb er å sørge for at det vi leverer videre til neste generasjon er i bedre stand enn da de overtok, må perspektivmeldingen være det viktigste dokumentet av alle. Da bør den ikke bare leses, den bør være et helt sentralt kunnskapsgrunnlag når vi skal gå løs på de største utfordringene.

Selv har jeg i hvert fall lest perspektivmeldinger like lenge som jeg har skrevet denne bloggen. Også fordi det er et så bra tema å blogge om. Jeg skrev om Perspektivmeldingen 2009 og Perspektivmeldingen 2013. I 2017 var jeg selv med i regjeringsapparetat og involvert i prosessen underveis (da blogget jeg blant annet om min favorittfigur). Og jeg var enda tettere på i 2020-21 da Maria Strandskog Göthner på glimrede vis ledet et statssekretærutvalg som gikk dypere og fikk frem en perspektivmelding som søkte å bygge en sterkere bro mellom analysene av de langsiktig utfordringene og innretningen på virkemidlene og arbeidsmåtene som kreves for å omstille i tide. Jeg skrev om Perspektivmeldingen 2021 her.

En kortere og mindre konkret perspektivmelding

Perspektivmeldingen 2024, årets utgave som kom for litt over en uke siden, er tilbake til gammel modell. Den er omtrent halvparten så lang som 2021-utgaven. Analysene og beskrivelsene av det som går feil vei er det ikke noe å si på. Norge blir for tiden enda mer oljeinntektsavhengig, samtidig som vi skal håndere en situasjon i årene som kommer der det snart blir mindre oljeinntekter, mye høyere kostnader til helse, pensjoner og eldreomsorg, økte klimakostnader, lavere produktivitetsvekst, økte utgifter på grunn av utenforskap og mangel på arbeidskraft, For å nevne noe av det som er med på den rikholdige menyen.

Det som mangler er en tydeligere beskrivelse av veier ut av det som ikke er bærekraftig. Løsninger som mobiliserer til handling og bedre måter å jobbe med disse utfordringene. Et budskap som ikke bare forteller om alt som kan gå galt i 2030 og 2060, men bruker denne innsikten til til å beskrive hva vi må gjøre. Ikke nødvendigvis i form av noen få enkle tiltak, for det som skal løses er temmelig komplekse ting, men gjerne i form av å presentere dilemmaer, målkonflikter, veivalg og virkemidler. Slik at vi får en mer ærlig og mer levende diskusjon.

Jeg har nylig uttrykt en bekymring for utviklingen i norsk økonomi i et blogginnlegg da OECD kom med sin analyse av Norge tidligere i år, og jeg skrev der at regjeringen er mest opptatt å love at renten vil gå ned og kjøpekraften opp før neste valg, mens de burde være mer oppatt av de langsiktige strukturelle ubalansene i økonomien, i arbeidsmarkedet, i skoleprestasjonene og i velferdstjenetene. En perspektivmelding er en glimrende mulighet for en finansminister til å være bekymret og forberede befolkningen på tøffere tider og mer krevende prioriteringer. Alt står jo i meldingen.

I stedet synes jeg det ved fremleggelsen av Perspektivmeldingen fortsatt kom masse floskler om at Norge er et flott land med gode velferdstilbud og masse muligheter, og kanskje kunstig intelligens kan hjelpe oss litt med å bli effektive?. Men fint lite seriøs drøfting av hva det betyr at trendene på en rekke viktige områder peker i feil retning. Jeg ser at Sveinung Rotevatn i en kommentar i E24 sier at perspektivmeldingen er blitt "en oppsummering av alt regjeringen har mislykkes med", og legger til at:

"– Produktiviteten er elendig, sysselsettingen går ned i viktige grupper og sykefraværet og utenforskapet er altfor høyt. Diagnosen er riktig, men medisinen er totalt fraværende. Vedum sover på post, sier finanspolitisk talsperson i Venstre, Sveinung Rotevatn."

Jeg tenker at dette er en ganske riktig beskrivelse, men også litt feil i den forstand at de store strukturelle utfordringene og ubalansene perspektivmeldingen beskriver blir vanskelige å løse uansett hvem som sitter i regjering. Når løftene sitter løst, forventninger blir skrudd opp og lysten til å prioritere stramt og velge noe bort forvitrer, er det ikke fristende å snakke ærlig om fremtiden. Det kan også ramme både Rotevatn de han skal samarbeide med etter neste valg. Hvorfor skal man kutte ut noe når oljepengene fortsetter å renne inn, i hvert fall en stund til?

Diagnose, men ingen behandling

Perspektivmeldingens aller viktigste jobb er  å gi oss de analysene, den forståelsen og det tallgrunnlaget vi trenger for ha en bedre diskusjon om vanskelige beslutninger om fremtiden. Den spekulerer ikke i nye teknologier, tjenester eller oppfinnelser som ikke finnes enda, men forklarer hva som skjer hvis vi bare forlenger dagens trender og justerer litt for ting vi allerede vet, eller kan forutse, men uten å foreta oss noe radikalt nytt. Det er ikke sikkert vi er enige om alt når det gjelder hva det er viktigst å bruker penger på, eller ta penger bort fra, men det er alltid en fordel å være enige om hvordan virkeligheten ser ut og hvor galt det kan gå over tid om vi ikke gjør endringer. 

Perspektivmeldingen hjelper oss forstå hva som er stort og hva som er lite. Hva som skjer snart og hva som kan ramme oss om en stund. Hva som er billig og hva som er dyrt, og hva som er billlig nå, men blir dyrt senere. Forskjellen på ettårige virkninger og flerårige virkninger, og hvor mye vanskeligere det kan bli å løse problemer hvis man skyver dem foran seg. 

Meldingen er godt utstyrt med tabeller, og ikke minst grafer, noen veldig gode og noen det kunne vært jobbet mer med, men som får budskapet frem på en pedagogisk måte. Slik som den til venstre som viser hva fallende petroleumsinntekter og flere eldre betyr for inntekter og utgifter frem mot 2060. Det er en  god illustrasjon fordi den også viser hvordan "haikjeften" har en liten krøll der vi er nå, lengst til venstre. Nå er det høy oljepris og det vil fortsatt være høy produksjon i noen år, noe som gjør at inntektene øker bratt. og mer enn utgiftene en liten stund til. For deretter å flate ut, og så gå nedover, mens utgiftene fortsetter å øke forbi 2060.

Mangel på arbeidskraft

Hva er så de store utfordringene i årene og tiårene som kommer? Det handler om demografiske endringer, fraflytting fra utkantene, energibalanse, produktivitetsutvikling og om behovet for å redusere klimagassutslipp. Det handler veldig mye om økonomi, om innteker og utgifter som må stå i et fornuftig forhold til hverandre. Men mest av alt handler det om mennesker. Om mennsker med kompetanse, spesielt på helsefag, som vi har for få av i årene som kommer, og om mennesker utenfor arbeidslivet, ofte uten nødvendig kompetanse, som det er for mange av. Kan vi koble disse behovene bedre? 

Perspektivmeldingen slår tidlig fast at den norske nasjonalformuen består av flere komponenter, der verdien av fremtidig arbeid og kompetanse er aller viktigst. Humankapitalen utgjør hele 65 prosent av nasjonalformuen, i følge Perspektivmeldingen, naturressurser, inkludert olje og gass, bare 5 prosent. Og finanskapital, der oljefondet er hovedingrediens, utgjør 15 prosent. Mennesker er med andre ord klart viktigst, og det betyr at investeringer i menneskers kompetanse og arbidsevne må være det mest sentrale i enhver strategi for å øke nasjonalformuen.

Så slår perspektivmeldingen fast at en av de viktigste utfordringene fremover blir å finne den kompetente arbeidskraften som trengs både i privat sektor og offentlig tjenesteproduksjon. Alt annet likt vil økingen av antall eldre gjøre at andelen yrkesaktive i befolkningen vil synke fra 54 prosent i 2023 til 48 prosent i 2060. Og det blir vanskeligst å få tak i arbeidskraft i distriktene, der innvandring hjelper, men bare litt:

"I 2022 var det for landet som helhet 3,6 sysselsatte personer per pensjonist over 67 år. Dersom sysselsettingsandelen holdes konstant etter aldersgruppe, vil dette forholdstallet synke til 2,4 sysselsatte per pensjonist i 2040. Utviklingen vil kunne gi stor knapphet på arbeidskraft i hele landet, men vil gi særlig store utfordringer for lite sentrale kommuner som allerede i dag har en dårligere balanse mellom sysselsatte og pensjonister enn resten av landet, og har vanskeligheter med å få tak i kompetent arbeidskraft. De minst sentrale kommunene har i dag 2,5 sysselsatte per pensjonist, og med mindre yrkesdeltakelsen øker, vil det svekkes til 1,7 i 2040."

Arbeidsmarkedet 2060

Hvor skal de som jobber i 2060 egentlig jobbe? Også dette prøver Perspektivmeldingen 2024 å utrede seg frem til. Nå er det selvfølgelig mye som er usikkert i et så langt tidsperspektiv, men vi vet en del ting. Vi vet demografiutviklingen gjør at det vil være færre i yrkesaktiv alder. Vi vet også at den vil øke behovet for mange flere helse- og omsorgsarbeidere. Og vi vet at resdusert oljeaktivitet vil gi færre ansatte der. Kanskje kan de oljeansatte bli omskolert til sykepleiere og helsefagarbeidere, så er det løst? Fullt så enkelt er det dessverre ikke. Perspektivmeldingen ser det slik:

Som følge av aldringen i befolkningen legges det i referanseforløpet til grunn et behov for en årlig vekst i sysselsettingen i helse- og omsorgssektoren på om lag 5 000 personer frem mot 2060. Samtidig innebærer fremskrivingene at samlet sysselsetting kun vil øke med vel 2 000 personer årlig. Til sammenligning økte antall sysselssatte med om lag 25 000 personer årlig fra 1970 til 2023.

Nå må det understrekes at de utviklingsbanene Perspektivmeldingen beskriver er modeller og ikke politiske mål, og meldingen har også noen interessante drøftinger av ulike utviklingsbaner gitt ulike forutetninger når det gjelder for eksempel innvandring, antall uføre, reel pensjonalder og mer effektivisering i offenelig sektor. Men det er også en referansebane, et slags "nullalternativ" som gjelder dersom vi forlenger mange av dagens trender. Men kan kansje si at denne utviklingen ingen egentlig ønsker er det som vil skje uten en politikk for omstilling på viktige områder.

I referansealternativet legger perspektivmeldingen til grunn at det blir behov for 180 000 flere ansatte i helse- og omsorgssektoren i 2060, og 200 000 i offentlig seketor totalt. Samtidig vil veksten i antall ansatte totalt være på 75 000 personer. Resten av arbeidslivet vil med andre ord gå i kraftig minus når helse og omsorg tar sitt. Hvor mange færre vil olje- og gassvirksoheten, med leverandører, trenge i 2060? Perspektivmeldingen beregner dette til 35 000 færre ansatte i 2030 og ytterligere 70 000 færre i 2060. Det er fortsatt et stort gap. Dessuten er det jo slik at olje- og gassvirksomhet i dag leverer store inntekter til statsbudsjettet, mens helse og omsorgsvirksomhet er en av de støste utgiftene, der penger hentes fra statsbudsjettet. Hvor er den private verdiskapingen som skal erstatte oljen?

Perspektivmeldingen er som sagt spennende når det gjelder regnestykker, og hva ulike justeringer i noen forutsetninger kan medføre av endringer i inntekter og utgifter. Vi kan for eksempel lese at vi uten pensjonsreformen for noen år siden ville fått 50 milliarder mer i årlige utgifter til alderspensjon i 2033 enn vi får nå. Det er et godt eksempel på at denne type reformer er mulige å få til og kan gi et nytt handlingsrom. Når det gjelder pensjonskostnader og pensjonsalder skrøt OECD nylig av at Norge har plassert seg godt sammenlignet med andre OECD-land, noe som ikke er tilfelle når det gjelder syke- og uførekostnader, ungt utenforskap eller faglige prestasjoner i skolen. Her har andre land kommet lenger enn vi har. Men ingen avv disse forholdene er umulige å gjøre noe med, det finnes jo land som får det til bedre enn oss på disse områdene.

Men selv om vi ikke helt har funnet løsningen på hvordan arbeidskraftsbehovet kan dekkes, inneholder Perspektivmeldingen noen regnestykker som viser hva gevinstene blir dersom vi finner de riktige tiltakene. Et sykefravær på svensk nivå ville gi 40 000 flere årsverk. Det beskrives også en del andre såkalte "retningsvalg", med tilhørende regnestykker som under gitte forutsetninger kan bidra til å få mange flere i arbeid ved å hindre frafall fra arbeidslivet og overgang til uføretrygd, og ved å få flere på helserelaterte ytelser tilbake til arbeidslivet. I følge Perspektivmeldingen er det omkring 100 000 ikke-sysselsatte på helserelaterte ytelser som egentlig ønsker å arbeide.

Redusert økonomisk handlingsrom også på kort sikt

Jeg kunne skrevet mye mer om mange temaer i Perspektivmeldingen 2024, for eksempel drøftingene av ulike scenarier i klimapolitikken, om energimarkedets målkonflikter, eller om verdien av naturverdier, som del av nasjonalformuen, som erkjennes, men ikke beregnes. Jeg kunne også skrevet om temaer jeg savner i denne perspektivmeldingen, for eksempal drøftingene av virkemidler for raskere digitalisering og produktivitetsvekst, eller drøftingene av hvordan vi unngår feilberegninger og store overskridelser i store offentlige infrastrukturprosjekter, som begge var temaer i den forrige perspektivmeldingen.

Jeg nevner likevel kort at det avsluttende kapitlet i Perspektivmeldingen, i tillegg til å drøfte de langsiktige finansielle utfordringene frem mot 2060, peker på at det også er utfordringer med det økonomiske handlingsrommet på mye kortere sikt, i de to neste regjeringsperiodene 2025-33. Historiske har produktivitetsvekst, sysselsettingsvekst og vekst i skatte- og oljeinntekter gitt et hyggelig handlingsrom for norske politikere. Oljen har bidratt til det, og det har alltid vært mulig å legge nye tiltak på toppen av det vi allerede gjør, uten at det må gå ut over noe annet.

Dette handlingsrommet blir i følge Kapittel 7 - Finanspolitikken framover, betydelig innskrenket allerede om noen få år, og er beskrevet i en tabell på side 138 i Perspektivmeldingen. I årene 2011-19 var den årlige gjennomssnittlige skatteveksten på 21 milliarder og oljefondet tilførte budsjettet ytterligere 12 milliarder mer årlig. Så gjorde flere eldre i befolkningen at folketrygdens utgifter økte årlig med 10 milliarder og kommunenes og sykehusenes utgifter med 5 milliarder, helt av seg selv. Men summen ble uansett et hyggelig ekstra årlig handlingrom på 15 milliarder. 

I perioden 2030-33 er den årlige skatteveksten redusert til 14 milliarder, uttaket fra oljefondet til 6 milliarder mer årlig, mens veksten i folketrygden fortsatt blir 10 milliader årlig og demografikostnaden i kommunene og sykehusene er 5 nye millarder hvert år. Men på toppen av dette ligger forpliktelser på 8 milliarder i året i mange år fremover til å realisere forsvarets langtidsprogram. Helt nødvendige utgifter gitt den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Og handlingsrommet? Det går fra å kunne fordele 15 milliarder ekstra når man møtes til budsjettkonferanse i regjeringen i mars hvert år, til å  ha minus 4 milliarder når budsjettarbeidet starter. Og værre skal de bli i årene som kommer fordi oljeinntektene skal videre ned. 

Forhåpentligvis vil lysten og evnen til å prioritere mellom ulike formål, og velge noen gode formål bort, bli mer utviklet blant norske politikere, etter hvert som realitetene slår inn. Norge blir mer som andre land. Det er jo derfor det kommer en perspektivmelding, ikke for å fortelle at alt er på rett kurs. Hvis ikke den erkjennelsen synker inn, vil det gå temmelig dårlig med Norge fremover.