Perspektivmeldingen 2013

Perspektivmeldingen 2013

Det klages med jevne mellomrom, med god grunn etter min mening, over at den politiske debatten er veldig kortsiktig og ikke evner å forholde seg til de store og langsiktige utfordringene i samfunnet. Statsbudsjettene handler for eksempel bare om politikken et år fremover i tid, en tidshorisont som er alt for kort til å gjøre grunnleggene strukturelle reformer. Partiprogrammer forholder seg i prinsippet til en stortingsperiode på fire år, men også det kan være knapt når man skal vurdere de virkelig store spørsmålene som gjelder økonomi, demografi, helse og miljø.

En gang hvert fjerde år legger regjeringen imidlertid frem noe de kaller "Perspektivmeldingen", et dokument som før i tiden het "Langtidsprogrammet", og som i sin nyeste utgave fra forrige uke sier noe om hvordan Norge vil utvikle seg frem mot år 2060, gitt en del forutsetninger. Med kapittelnavn som Utfordringer for en stabil utvikling på mellomlang sikt (kapittel 4) og Utfordringer og valgmuligheter for videreutvikling av velferdsordningene (kapittel 8) er det ingen fare for at det verken blir det mest leste eller mest diskuterte dokumentet blant politikere og journalister denne våren. Men Perspektivmeldingen 2013 (her som pdf) er faktisk et ganske interessant dokument. Selve hovedbudskapet i meldingen oppsummeres slik i innledningen:

"I denne meldingen er det gjort anslag for hva som skal til for å kunne videreføre dagens velferdsordninger de neste femti årene. Disse beregningene indikerer at en slik videreføring innebærer en betydelig økning i aldersrelaterte utgifter som ikke dekkes av vekst i skatteinntekter eller avkastning av pensjonsfondet. Behovet for inndekning stiger til om lag 6 pst. av verdiskapingen i fastlandsøkonomien fram mot 2060 dersom arbeidstilbudet ikke øker når levealderen øker. For å finansiere de økte utgiftene knyttet til aldringen må vi enten øke inntektene i offentlig sektor eller finne fram til innsparinger som ikke undergraver de viktigste velferdsordningene."

Det er med andre ord slik at flere eldre, bortfall av oljeinntekter og ulike andre forhold gjør at vi om femti år vil mangle et beløp som tilsvarer 6 prosent av BNP for å finansiere dagens velferdsordninger. Det er veldig mye penger. Øker vi velferdsytelsene utover dagens nivå blir underdekningen enda større.

Nå er ikke hovedpoenget med Perspektivmeldingen å fortelle hvordan fasiten blir om 50 år. Hvis det fantes en slik fasit ville det ikke være noe poeng med politisk uenighet og debatt. Poenget er å illustrere hvordan man ved å endre ulike forutsetninger, noe som kan være krevende å få til politisk, kan påvirke regnestykkene ganske kraftig. Et eksempel på dette er hvordan økt produktivitet i offentlig tjenesteproduksjon kan redusere behovet for ekstra finansiering kraftig. På side 151 står det:

"Hvis økt produktivitet i offentlig sektor tas ut i reduserte offentlige utgifter, vil effekten på offentlige finanser kunne bli betydelig. (...) Dersom vi for eksempel lykkes med å bruke ressursene i offentlig forvaltning ½ pst. mer effektivt hvert år, og halvparten tas ut i form av reduserte utgifter, vil bruken av arbeidskraft og andre innsatsfaktorer kunne reduseres med 13 pst. fram mot 2060. Behovet for inndekning i offentlige finanser i 2060 vil i så fall reduseres med om lag 3¾ pst. av BNP for Fastlands-Norge."

Det er også noen eksempler på endrede forutsetninger som vil bidra til en kraftig økning i behovet for inndekning i 2060. Dersom kvaliteten på velferdstjenestene skal økes videre, og medfører at behovet for timeverk i helse- og omsorgssektoren øker med et prosentpoeng mer i året enn i referansealternativet, vil dette gi en underfinansiering som tilsvarer mer enn ti prosent av BNP. 

Et annet forhold som har stor betydning for om velferdstjenester på dagens nivå lar seg finansiere eller ikke i 2060 er hvor mange som arbeider og hvor mye de arbeider. Hvis vi fortsetter å redusere gjennomsnittlig arbeidstid i samme tempo som vi har gjort det siden 1990, vil arbeidstiden i 2060 være 10,5 prosent lavere enn i hovedalternativet. Det vil gi et behov for en inndekning som tilsvarer hele 11 prosent av fastlands-BNP. Men motsatt er det slik at dersom vi tror på Statistisk Sentralbyrås beregninger om virkningen på sysselsettingen av pensjonsreformen så vil utførte timeverk i 2060 være 8 prosent høyere enn i hovedalternativet, noe som vil redusere behovet for inndekning med 2 prosent av fastlands BNP.

I nabolandene våre er sysselsettingen omtrent like høy som i Norge, men arbeidstiden er ikke like lav. Om dette sier Perspektivmeldingen at:

"Mens vi har høy yrkesdeltakelse i Norge, er gjennomsnittlig arbeidstid blant de korteste i OECD. Siden 1970 har gjennomsnittlig arbeidstid falt med vel 20 pst. (...) Nedgangen har vært vesentlig sterkere i Norge enn i for eksempel Sverige, Danmark og Finland. I Sverige er gjennomsnittlig arbeidstid i 2011 anslått til knapt 1 650 timer, samtidig som yrkesdeltakelsen ligger på samme nivå som i Norge. Dersom gjennomsnittlig arbeidstid i Norge kom opp på samme nivå som i Sverige, ville det være mer enn tilstrekkelig til å bringe offentlige budsjetter i balanse fram mot 2060."

Perspektivmeldingen 2013 er i det hele tatt veldig opptatt av sysselsettingsgrad og av gjennomsnittlig arbeidstid. Det er viktige temaer, men det hadde blitt enda mer spennende om dette ble koblet sammen med noen analyser av hva som påvirker produktivitetsutviklingen og ikke minst hvordan investeringer i kompetanse bidrar til økt produktivitet. Er det for eksempel slik at investeringer i kompetansehevende tiltak i den yrkesaktive delen av befolkningen har effekter på produktivitet og arbeidstid som gjør at investeringene har positive effekter for landets økonomi? Noe av nøkkelen er å finne incentiver for etterutdanning og kompetansebygging som er  innrettet slik at de gir positiv avkastning både for næringslivet, den enkelte og samfunnet som helhet.