søndag 2. april 2017

Min favorittfigur i Perspektivmeldingen

For oss som er opptatt av helhet, sammenheng og langsiktighet i politikken er det rene julekvelden når regjeringen legger frem Perspektivmeldingen. Den kommer hvert fjerde år og er det politiske dokumentet som særlig er opptatt av alt dette. Og på fredag kom Perspektivmeldingen 2017, full av vurderinger av hvordan det går og hvordan fremtidsutsiktene er.

Og like viktig som selve teksten er alle grafene og figurene som gjennom de litt over 200 sidene illustrerer ulike utviklingstrekk og sammenhenger nasjonalt og internasjonalt. Og det er her min favorittfigur i den nye perspektivmeldingen kommer inn i bildet. På side 113, i underkapitlet 5.4 om Sårbarheten for et varig fall i inntektene fra olje og gass, finner man kakediagrammet til venstre som viser hvordan Norges nasjonalformue er sammensatt. Perspektivmeldingen beskriver det slik i teksten:

"Norges formue består av humankapital, realkapital, finanskapital i form av netto fordringer på utlandet, i all hovedsak SPU, og fremtidig grunnrente fra olje og gass i bakken. Nåverdien av fremtidig arbeidsinnsats, humankapitalen, er den aller viktigste delen av formuen. Arbeidsinnsatsen anslås å utgjøre om lag 75 pst. Finanskapitalen utgjør om lag 9 pst. og verdien av olje og gass i bakken knapt 3 pst."

Det er med andre ord slik at de fremtidige inntektene fra olje- og gass som ligger under havbunnen fortsatt er betydelige, men ganske små sammenlignet med andre deler av nasjonalformuen. Litt større, med 8,6 prosent er finanskapitalen, i all hovedsak petroleumsfondets plassering av penger i utlandet. Realkapitalen, det vil si eiendom og fysisk infrastruktur av ulike slag, utgjør 13,7 prosent av vår nasjonalformue. Mens innbyggernes kompetanse og arbeid i dag og i fremtiden, det Perspektivmeldingen kaller "nåverdi av fremtidig arbeidsinnsats", utgjør 75 prosent av nasjonalformuen vår.

Det er i hvert fall et par viktige konklusjoner man kan trekke av dette. En er at det ikke er noen god idé å tro at oljefondet vårt er så stort at vi kan leve av bare det. Hvis alle plutselig sluttet å jobbe og heller brukte pengene i fondet, ville pengene ta slutt etter svært kort tid. Både petroleumsfondet og oljen og gassen som fortsatt er igjen i bakken er fantastiske ressurser for Norge, men det er ikke slik at det er mindre nødvendig å jobbe her i Norge enn i andre land.

Det andre denne grafen får frem veldig tydelig er at fordi kompetanse og arbeid er en så stor del av nasjonalformuen vår så er det også endringer i denne delen av nasjonalformuen som har størst betydning for vår fremtidige velstand, Hvis vi øker verdien av arbeidsinnsatsen vår, enten ved at det samlet sett jobbes mer eller ved å øke produktiviteten blant de som er i arbeid, for eksempel ved å investere i økt kompetanse, har det mer å si for fremtidig velstand enn stort sett alt annet. 

I nasjonalbudsjettet for 2015 ble det beregnet at hvis vi fram til 2060 klarer å øke den årlige veksten i arbeidsproduktiviteten med 0,2 prosentenheter, betyr det mer for vår velstand i 2060 enn hva vi kan vente å få i avkastning fra Statens pensjonsfond utland på samme tidspunkt. Nasjonalbudsjettet for 2015 hadde også flere andre gode råd om hvorfor både strukturreformer og konkurransefremmende tiltak også er avgjørende dersom vi skal øke produktiviteten vår:

"Det er mange forhold som påvirker arbeidsproduktiviteten, herunder utdanning, kompetanseutvikling, evnen til å ta i bruk nye produksjonsprosesser og teknologi, samt evnen til å flytte ressurser fra sektorer med lav produktivitet til sektorer med høy produktivitet. På 1990-tallet ble det gjennomført en rekke strukturreformer som bedret konkurransen i næringslivet og produktiviteten i norsk økonomi. Økt konkurranse i tjenesteytende næringer har vært en viktig drivkraft for anvendelse av ny teknologi, for introduksjon av nye produkter og for forbedring av kvalitet og service. Bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi og etablering av nye selskapsstrukturer med større konsern eller kjeder startet i 1980-årene og fikk et bredt gjennomslag i 1990-årene. Mer hensiktsmessige reguleringer med økt vekt på konkurranse og markedsmekanismer i bl.a. finansmarkedene, kraftmarkedet, markedet for flytransport, markedene for elektronisk kommunikasjon, betalingsformidling og i dagligvarehandelen bidro til disse omstillingene. (...) Videre trådte EØS-avtalen i kraft fra 1994, med den betydning den har hatt for å bidra til like konkurransevilkår og begrense statsstøtte til bedrifter og næringer."


Og det er nettopp oppfølgingen av temaer som dette som er noe av hovedpoenget i den nye perspektivmeldingen. Fordi det handler om vår fremtidige levestandard og vårt velferdsnivå i Norge er det vel knapt noe i den politiske debatten som er viktigere enn akkurat dette.