Teknologibedrifter og politikk

Det skjer mye rart i internasjonal politikk for tiden, og mye av det er egnet til å skape bekymring. Det gjør at det ikke akkurat er kjedelig å lese internasjonale nettaviser og tidsskrifter om politikk og økonomi. Som The Economist, som har en tankevekkende leder denne helgen om "An insurgent in the White House", og dessuten en litt lengre briefing med overskriften "America first and last". Begge er vel verdt å lese.

Men det var en annen og kortere artikkel i kommentarspalten Schumpeter i helgens The Economist som trigget meg til å blogge om dette. Den heter "Silicon Valleys criticism of Donald Trump" og handler om at teknologibedriftenes tradisjonelle berøringsangst når det gjelder alt som handler om politikk kan være i ferd med å bli endret. Tradisjonelt har nemlig it-bedrifter og denslags vært lite opptatt av, og derfor også nokså kunnskapsløse om, politiske spørsmål. De har sluppet unna saker som annet næringsliv må forholde seg til og ha meninger om. The Economist skriver:

"Early in 2016 Schumpeter went to a dinner with one of Silicon Valley’s luminaries, a man of towering intelligence and negligible humility. Asked about the upcoming election, he scoffed: it didn’t matter who America’s president was. Politics had become irrelevant, he said. Technology firms, and their leaders, would carry on fashioning brilliant products and generally carrying out God’s work on Earth, regardless of who occupied the White House. Cue smirks and more Hawaiian Kampachi all round."

Nå er det for så vidt ikke noe mål at folk som driver bedrifter skal bli tvunget til å være veldig opptatt av politikk. Det mest praktiske er at det er minst mulig byråkrati, liten politisk innblanding og at skattenivå og reguleringer er langsiktige, forutsigbare og så lite inngripende som mulig. Sik at bedriftene får holde på med det de kan og slipper å bruke tid og penger på lobbyvirksomhet. Men akkurat nå kan det virke som om en gode del it-næringslivsfolk, etter først å ha fulgt litt dårlig med på hva USA var i ferd med å gjøre, plutselig har våknet og begynt å si ting høyt (97 bedrifter står sammen om et nytt opprop i følge New York Times) om innvandring, et tema de er opptatt av:

"Attracting hyper-brainy people from around the world is at the heart of the tech business model. Mr Brin was born in Moscow, Mr Pichai in Tamil Nadu and Satya Nadella, the head of Microsoft, in Hyderabad. The biological father of the late Steve Jobs was a Syrian who moved to America, a journey that as of this week would be impossible. Half of all the American startups that are worth more than $1bn were founded by migrants. Many of the engineers at tech firms were born abroad, too. In Cupertino, a posh suburb in Silicon Valley, half the population is foreign-born. The industry has long supported immigration, therefore. But taking a vocal stand on political subjects has not been its habit, and by entering the fray it will draw attention to its own hypocrisies."

Problemet her er naturligvis at ved å trekke oppmerksomheten mot et politisk spørsmål som påvirker teknologinæringens rammebetingelser, så trekkes også oppmerksomheten mot flere av industriens egne etiske dilemmaer og veivalg. Da blir det tydeligere at dette ikke bare handler om å fjerne noen hindringer for en lykkelig og harmonisk teknologisk utvikling, men også om beslutninger som blir tatt av bedriftene selv, med politiske og økonomiske konsekvenser når det gjelder utflagging av arbeidsplasser, hvor man betaler skatt, hensyn til personvern, aksept av sensur, spredning av "fake news" og mye annet vanskelig. 

The Economist skriver at den nye debatten om arbeidsinnvandring gjør at flere  av teknologiselskapene toner flagg i en sak de mener er viktig, men slår samtidig fast at de har en ganske lang vei å gå når det gjelder forholde seg til andre sider av sin samfunnsmessige rolle:

"Yet tech firms still have an awfully long way to go. Often they define virtue as what they judge to be in their business interests. Last year, Mr Cook dismissed a demand by the European Union to pay more tax as “political crap”. In December Apple agreed to a state request to ban the New York Times’s app in China, where the firm makes just over a fifth of its sales. Mr Zuckerberg fits the same pattern: he says he wants to give away 99% of his fortune and that he believes in the ideal of free expression, but his firm paid a tax rate of just 6% over the past half-decade, and he has toadied up to China’s censors, too. Oligopolistic, hubristic and ruthless to its core, Silicon Valley is no beacon of moral leadership."

Jeg tenker at det er bra om bedriftene må bli tydeligere på hvilke dilemmaer de møter og hvilke valg de tar. Og ikke bare om hva de mener at myndighetene skal gjøre. Dette er tross alt de største bedriften i verden. Fem av de syv mest verdifulle børsnoterte selskapene i verden, Apple, Google, Microsoft, Amazon og Facebook, er teknolologiselskaper. De er  større enn de største oljeselskapene, bankene, industrigigantene, legemiddelselskapene og butikkjedene - og alle andre. Da slipper man ikke unna å opplyse om hvordan det bedriften gjør påvirker samfunnet.