"- The world is flat", skrev Thomas Friedman i 2005. Og slo fast at en flatere og mer globalisert verden, der varer, tjenester og kapital flyter friere, drevet fram av teknologi, internett, globalisering og grenseoverskridende leverandørkjeder, er en god ting.
Det er en bra ting fordi handel og samarbeid bygger tillit, og dermed sikkerhet. Gjensidig avhengighet hindrer krig og konflikt. Dessuten blir verden rikere fordi en mer utviklet internasjonal arbeidsdeling gjør at kunnskap deles og ressurser utnyttes mer effektivt. Og jeg var veldig enig i alt dette og skrev både mange blogginnlegg og holdt gode foredrag om hvorfor en flatere verden er så mye bedre enn det motsatte.
Nå skal det sies at ikke alle ville skrive under på at verden er helt flat. Richard Florida skrev for eksempel bøker om at verden var "spiky", eller "humpete" fordi vel er konkurransen global, men den favoriserer de som tilhører den høyt utdannede "kreative klassen" og særlig de som bor der de utdannede og kreative menneskene foretrekker å bo, der de beste universitetene ligger og der bedriftene må være for å trekke til seg folkene de trenger. Bor du der er verden ganske flat.
Alt dette virker veldig lenge siden nå. WTOs liberaliseringer ble stoppet og til dels reversert, Globaliseringen er blitt til handelskonflikter, subsidiekonkurranse og proteksjonistisk retorikk, spesielt fra høyresiden i USA som tidligere var de varmeste tilhengerne av frihandel. Og Kina er heller ikke lenger noen pådriver for friere handel. Nå er frihandelsavtaler og felles markeder noe som i beste fall skjer mellom land innad i regionale blokker, som i EU og i Nord Amerika, mens det mellom disse regionale blokkene bygges høyere hindringer. Verken Francis Fukuyamas "End of History and the last man" fra 1992 eller Thomas Friedmans "The World is Flat" fra 2005 har stått seg som spesielt gode fremtidsprofetier. Og på toppen av det hele har globaliseringsoptimismen og teknologioptimismen fått noe av skylden for denne reverseringen fordi den har bidratt til økt ulikhet og utenforskap.
Men Thomas Friedmans analytiske evner og skarpe penn fungerer i beste velgående fortsatt. Han er fortsatt utenrikskommentator i New York Times og er fortsatt en av de beste når det gjelder å skrive om utenrikspolitikk, enten det er Midt Østen, som han også har dekket som korrespondent, Kina, India, Russland eller Europa. Og Thomas Friedman mener fortsatt at en flatere verden, tross utfordringene, er langt tryggere og bedre enn en verden med fysiske murer, tollmurer eller andre hindringer for menneskelig og økonomisk samhandling.
Derfor er det interessant å lese Thomas Friedmans analyse av forholdet mellom USA og Kina nå, etter hans første besøk i Kina etter pandemien. Han er opptatt av at Kinas har gjort fantastiske teknologiske og miljømessige fremskritt, men må ta skylden selv for i at andre har fått mindre tillit til landet. Nasjonalistisk egeninteresse har blitt langt mer fremtredende og han beskriver den farlige situasjonen som har blitt verre rundt Taiwan, Men slår også fast at man ikke kan forstå stemningen i et land særlig godt uten å besøke det og snakke med folk som bor der og forstå hva de er mest opptatt av, og hvorfor. Han har snakket med og fått spørsmål fra kinesiske studenter om han fortsatt mener at verden er flat. Og svarer, nokså overraskende for de som spør, at den er flatere enn noen gang, Med en interessant begrunnelse:
"On my first day in Beijing, I had a conversation with a young Chinese woman, a college student. Her first question, alluding to a book I wrote, was: “Mr. Friedman, is the world still flat?” I explained why I thought it was flatter than ever by my definition — that because of steady advances in connectivity and digitization, more people can compete, connect and collaborate on more things for less money from more places than ever. During my time in Beijing, I was struck at how educated Chinese people seem to be more connected, and able to get around digital firewalls, than before. I could see the woman wasn’t totally convinced by my explanation, so we moved on to other subjects. And then she dropped this: “I just used ChatGPT.” I said, “You used ChatGPT from Beijing, and you’re asking me if the world is still flat?”
Indeed, a story making the rounds in Beijing is that many Chinese have begun using ChatGPT to do their ideology homework for the local Communist Party cell, so they don’t have to waste time on it. It’s funny, though — just when you start to worry about the state of J.F.K. Airport, and all the stories in recent years that China was going to bury us in the race to A.I., an American team, OpenAI, comes up with the world’s leading natural language processing tool, which enables any user to have humanlike conversations, ask any question and get deep insights in every major language, including Mandarin."
Det er et interessant perspektiv Thomas Friedman trekker opp. Han hevder vel egentlig at til tross for at stadig flere politikere i verden, med et hederlig unntak for mange i Europa, vil bygge flere handelshindringer og bruke langt mer skattepenger på konkurransehemmende næringslivssubsidier, så sørger elektronikk, programvare, internett, kunstig intelligens og kunnskaps- og datadeling, for at vi samarbeider og samhandler mer enn noen gang likevel. Teknologi som finnes og er tilgjengelig, vil bli brukt og vil bli bygget videre på.
Og Thomas Friedman holder fast på sin gamle tese fra "The World is Flat" om hva som best hindrer krig og konflikt i verden og som han da kalte "The Dell theory of conflict prevention". Den ble definert slik:
"The Dell Theory stipulates: No two countries that are both part of a major global supply chain, like Dell's, will ever fight a war against each other as long as they are both part of the same global supply chain,"
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar