Omikrons eksplosive vekst

Grafiske fremstillinger brukes ofte som et hjelpemiddel for å forstå tall og statistikker bedre. Da kan man se forholdet mellom to eller flere størrelser eller studere en utvikling over tid, for eksempel hvor raskt noe øker eller faller på en mer pedagogisk måte enn ved å se på en tabell. 

Covid-pandemien har naturligvis bidratt sterkt til å øke bruken av grafiske fremstillinger av data og statistikk. Hver dag har gjennom hele pandemien har nettavisene ulike oversikter over utviklingen, og velig ofte i form av grafikk. Nå som omikron-varianten av viruset sprer seg er det for eksempel interessant å se hvor mye raskere denne varianten av viruset sprer seg enn tidligere mutasjoner.

Og det er nettopp  det The Economists graf illustrerer i en artikkel om dette, med overskriften "Omicron is already dominant in South Africa.". Der skriver de at:

"Analysing the shifting shares of different variants among sequenced viruses in GISAID, Tom Wenseleers, a professor of biology and biostatistics at KU Leuven, in Belgium, found that Omicron probably overtook Delta in its share of South African cases as early as November 11th. This was just four weeks after the sequencing data suggests the virus started circulating. As of December 7th the total probable number of Omicron cases had reached 88,306. Modelling of past waves by Imperial College London suggests confirmed cases represent roughly one in ten infections in South Africa. This suggests that total Omicron infections are not in the hundreds, but in the hundreds of thousands. New variants beat old ones by infecting more people. Omicron is clearly now dominant within South Africa, relative to Delta. Based on the rate at which it overtook Delta, Mr Wenseleers estimates that the reproductive number of the mutation could be three to six times that of Delta."

Befokningsveksten i verden flater ut. Men når snur det ned?

Verdens befolkning passerte 1 milliard omkring år 1800. 2 milliarder ble passert i 1927, tre milliarder i 1960, 4 milliarder i 1974,  milliarder i 1987 og 6 milliarder i 1999. Lavere barnedødelighet og bedre helse, men uten samme nedgang i fødselstall som i den vestlige verden, gjorde at vi lærte på skolen og leste i media at vi stod foran en befolkningseksplosjon som kunne få katastrofale konsekvenser.

Med en årlig global befolkningsvekst på 1960- og 70-tallet på opp mot 2 prosent, og godt over 1,5 prosent på 80-tallet, var dette en klassisk eksponentiell vekstkurve, med en ny fordobling mellom hvert 30. og hvert 40. år (fordoblingen fra 3 milliarder i 1960 til 6. milliarder i 1999 tok under 40 år). Med denne veksttakten ville det bli 12 milliarder mennesker før 2040, 24 milliarder før 2080 og 48 milliarder før 2120.

Slike tall forutsetter imidlertid at det er et ressursgrunnlag i form at mat, vann, legemidler og energiressurser til å tåle det og en logistikk som fungerer. Dersom en slik befolkning også skulle ha de samme levestandsardsutviklingen som i USA og Europa, blir det vanskelig å se hvordan det slikt regnestykke kan gå opp. Derfor kom det mange spådommer om katastrofer og kollaps på grunn av en ikke-bærekraftig befolkningsvekst. Ganske dystre og dystopiske fremtidsutvikter.

Men slik gikk det ikke. Allerede før årtusenskiftet begynte FN å nedjustere sine prognoser for befolkningsveksten i verden. Minst to ting hadde skjedd. Langt flere land enn de industrialiserte vestlige landene fikk fallende fødselstall, inkludert Kina. Og mange av de rike landene opplevde et ytterligere fall i fødselstallene fra et allerede lavt nivå. I Japan og Øst Europa begynte tallene å antyde en snarlig befolkningsnedgang. Og land i Sør-Europa vi for noen tiår siden forbant med store barneflokker og streng katolisisme, gikk brått over til å ha fødselstall langt under nivået for å opprettholde folketallet.

FNs befolkningsprognoser er blitt nedjustert i tråd med dette og i følge den siste prognosen vil vi nå toppen befolkningsmessig omkring år 2100. Da vil det være 10,9 milliarder mennesker på jorden, betydelig lavere enn prognosene fra 70- og 80-tallet. Det er likevel 3 milliarder mennesker mer enn dagens 7,8 milliarder, og dersom alle skal forbruke mat, transporttjenester og energi på det nivået vi gjør i vesten vil også det utfordre oss. Men vi har som sagt 80 år på oss til vi når det nivået, før det snur og går nedover. I denne fremskrivningen ligger det en forutsetning om ganske lav eller ingen befokningsvekst i vår del av verden, i det meste av Asia og i Latin Amerika, men at Afrika vil forsette å ha sterk befolkningsvekst, med de utfordringene det vil medføre.

Men nå stilles det stadig vekk spørsmål ved om denne forutsetningen holder. Vil ikke også Afrika kunne ha en lagt raskere nedgang i fødselsraten når utdanningsnivået øker og folk i større grad flytter til byene og jobber i tjestesektoren, slik vi har sett andre steder? The Economist skriver om en prognose fra Institute of Health Metrics and Evaluation (IHME) ved University of Washington som legger til grunn at utvilingen vil være annerledes fremover, også i Afrika:

"...the IHME study’s central scenario assumes that improvements in access to education and contraceptives in sub-Saharan Africa—and a concomitant fall in fertility—will result in a population there of just under 3.1bn in 2100, compared with 3.8bn in the UN study. Accounting for mortality, this means 890m fewer African births on a cumulative basis in the remainder of the century. However, even the IHME’s conservative projections still have sub-Saharan Africa as the only continent with a growing population by the end of the century."

I deres prognose når verden befokningstoppen allerede i 2064, med 9,7 milliarder, mens det i 2100 vil ha falt igjen til 8,9 milliarder. Det er to milliarder færre enn i FNs prognose. En annen viktig grunn til at IHMEs prognose er såpass mye lavere er en ulik vurdering av om de ekstremt lave fødselstallene vi ser i en del land , langt under det som vil opprettholde folketallet på dagens nivå, vil fortsette, eller om det vi justere seg litt opp igjen. Mens FN tror på en viss økning igjen, legger IHME til grunn en utvikingsbane med fallende folketall i mange land:

"Some of the IHME’s projections are eye-popping. South Korea, a country of 52m people, and one of the best economic success stories of the past 50 years, is expected to have fewer than 27m in 2100. Spain is likely to lose more than half of its 2017 population by 2100 the number of Bulgarians may fall from just over 7m to 2.6m. In total, 55 countries will experience a population decline of at least 25%. In 23 of those, the fall will be greater than 50%. Some rich countries, such as Australia and New Zealand, will continue to have growing populations, owing largely to immigration. The populations of India and China, currently the world’s two biggest, will fall from 1.4bn and 1.6bn now to 1.1bn and 730m respectively."

Dette er interessante tall. Og det er jo en ganske viktig avklaring om vi skal planlegge for at det i årene som kommer blir flere folk og mer kamp om ressursene, eller om hovedutfordringen utover i dette århundret i stedet blir en økende befolkningsnedgang og en helt annet demografi enn mesteparten av verden har vært rant til, men veldig mange færre i yrkesaktiv alder for hver pensjonist.

Koronakrisen globaliseres

For å følge med på hvordan pandemien utvikler seg i ulike land og regioner, kan man sjekke tallene på worldometer.info eller hos Johns Hopkins University & Medicine. Disse statistikkene blir stadig mer detaljerte og fra USA har man for eksempel ikke bare oversikt over her enkelt delstat, men også daglige tall på fylkesnivå i de fleste statene.

Og akkurat dette med å kunne sammenligne tall mellom land, men også innad i land er ganske interessant. Mellom land kan det være ulikheter i hvor raskt tiltak ble satt i verk, hvor inngripende de er og hvordan de blir lempet på eller fjernet igjen nå. Raskt eller trinnvis. Med litt ulike prioritering av hva det er viktigst å åpne først. Og i noen land, som i USA, er det også ulikheter og uenighet mellom ulike delstater som gjør slike oversikter spesielt interessante over tid.

Så må vi erkjenne at det sannsynligvis er en svært stor underrapportering av smittetilfeller i de fleste land, på grunn av manglende testing, og forskjeller i hvilke dødsfall som rapporteres inn fordi noen land bare har oversikt over dødsfall i sykehus, noen tar med eldreomsorgen og noen land prøver å rapportere alle dødsfall ut over det normale. Dessuten er det alltid et etterslep i slike tall, blant annet fordi testresultater kan bruke litt tid på å komme frem og bli registrert, spesielt når folk dør i eget hjem. Og rent bortsett fra slike ulikheter i måten man teller i ulike land, kan det i enkelte land være grove feil og mangler i statistikken, kanskje fordi noen ikke liker å innrømme at problemene er blitt så store som de er blitt.

Men tross disse forbeholdene er det interessant å se på hvordan tallene utvikler seg over tid, og hvordan koronapandemien har gått seg fra å være et fenomen som rammet Kina veldig sterkt, og Iran, Italia og Spania ganske mye, til å bli noe som særlig har rammet USA og hele Vest-Europa, der både smittetall og dødsfall har ligget langt høyere der enn i resten av verden. Men nå er dette igjen i endring, og tallene om en måneds tid vil sannsynligvis vise et helt annet bilde av hvor problemene er størst. Da vil tallene sannsynligivs vise at pandemien ikke er borte, men under kontroll i Europa, men at det er svært høye tall og fortsatt stor spredning andre steder i verden.

I går passerte vi en form for milepæl da Kina falt ut av topp-10 listen over landene i verden med flest smittetilfeller. Og Kina rapporterer for tiden omtrent null nye tilfeller hver deg og heller ingen nye dødsfall. Jeg vet ikke om det kan være riktig at det bare er 1-2 nye tilfeller daglig i et så stort land, men det er i hvert fall det tallene nå forteller.

Suverent på topp på den globale smittelisten ligger USA med over 1,2 millioner smittede og 75 000 døde. New York State alene har flere smittede enn Italia, Spania eller UK og ville vært nummer to i verden om det var et eget land. Men i USA er situasjonen at New York har fallende tall, mens en del andre delstater opplever en sterk økning i smittespredningen. og i antall døde, og fordi mange delstater har åpent opp igjen samfunnet veldig raskt kan tallene der øke mye mer.

Deretter kommer det fire store vest-europeiske land, Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania, med ganske like tall for antall smittede (200-250 000), og et antall døde som er svært likt (25-30 000). De fire landene har ikke vært helt i fase tidsmessig, men det er påfallende hvor like både tallene og utfordringene har vært, med omfattende og inngripende tiltak for å stoppe smitten og med store utfordringer knyttet til å få helsetjenestene til å klare å behandle alle . Alle fire land er nå i ferd med å slippe gradvis opp igjen, med en viss fare for ny spredning av smitte.

Den femte av de vest-europeiske stormaktene, Tyskland, har en litt annen situasjon, med omtrent samme antall smittede som de andre fire store, men med langt færre dødsfall, og en helsetjeneste som ikke er blitt utfordret like sterkt.

Men jeg tror at det er de tre neste landene på topp 10-listen, som har klatret oppover i rekordhastighet, det kan være mest urovekkende å følge med på i tiden som kommer. Det er Russland, Tyrkia og Brasil. Alle har rundt 150 000 registrerte smittetilfeller, og sannsynligvis svært mange flere smittede, og alle tre har en helt eksplosiv vekst i spredning. I går rapporterte Russland over 10 000 flere smittede, noe de har gjort i mange dager på rad og Brasil oppga 11 896 flere registrerte smittede på et døgn. Brasil oppga også 667 flere døde bare i går. Russland og Tyrkia oppgir forbausende få dødsfall, faktisk langt færre enn Tyskland, men det er vel grunn til å tro at vi bare har sett begynnelsen på problemene.

Og går vi lenger nedover listen ser vi også der at mens rike land i vesten toppet statistikken i starten av denne pandemien, som Belgia, Nederland, Sveits, Østerrike, Sverige og Irland, blir de raskt passert av fattigere land som India, Mexico, Peru, Ecuador og Pakistan. Pandemien er den samme, men effektene blir annerledes i fattige land med et dårlig utbygget helsevesen enn i et rikt land der smitten kom tidlig fordi relativt friske folk som reiser mye ble smittet da de var på skiferie i Østerrike og Italia.

Når vil verdens befolkning begynne å krympe?

Verdens befolkning vokser, men veksten er lavere enn før. Og i følge FNs prognoser vil verdens befolkning med 95 prosent sannsynlighet øke fra dagens 7,7 milliarder til et sted mellom 9,6 milliarder og 13,2 milliarder mennesker i 2100. En forutsetning for at disse anslagene er at befolkningen i Afrika fortsetter å vokse i et høyt tempo, mens veksten flater ut, eller det til og med er nedgang, stort sett alle andre steder i verden.

Men hva hvis modellen ikke stemmer? Vi opplever jo at flere land Europa har hatt en raskere nedgang i fødselstallene enn prognosene varslet for noen få år siden. Er det grunn til å tro at det kan komme en slik overraskende nedgang også andre steder? I en artikkel i The Economist med overskriften "Thanks to education, global fertility could fall faster than expected" er det flere som stiller spørmål ved om ikke Afrika vil oppleve samme raske nedgang i veksten som andre verdensdeler. De skriver:

"Models that take education into account produce wildly different projections. Mr Lutz and his team have produced a range. If progress in education and other social indicators stalls, the global population will be 12bn by 2100. If current progress continues, it will peak at 9.4bn in 2075 and then fall to 8.9bn by 2100. If progress is a bit brisker, the world’s population will peak at around 9bn and decline back to 7bn—today’s level—by 2100. These estimates are based on three scenarios devised by climate-change wonks. Both the medium and optimistic ones are significantly lower than the UN’s 95% confidence range."

Verdens største byer i 2100

Her er det en utmerket video fra nettstedet Visual Capitalist om "The World’s Largest Megacities by 2100" som forklarer og visualiserer hvilke byer i verden som var størst i 2010 og hvilke byer som basert på dagens prognoser om befolkningsvekst blir størst i 2025, 2050, 2075 og 2100. I dag er Tokyo verdens største by med 36 millioner innbyggere og Mexico City er nummer to med 20 millioner. I 2100 vil ingen av dem være med blant de 20 største i verden:



Det kan ellers være grunn til å minne om at selv om mange megabyer vokser voldsomt er det likevel ikke slik at verden generelt opplever en ukontrollert befolkningsvekst. Tvert imot er det slik at fødselstallene reduseres raskere enn vi trodde bare for noen år siden og flere land vil oppleve fallende folketall. I Europa opplever noen land nedgang allerede, men også i land i Asia og Amerika vil dette kunne bli det normale.

Videoen over er basert på en rapport fra Global Cities Institute. som er tilknyttet universitetet i Toronto. Trenden den beskriver handler i hvert fall om tre ting: 1) Folk flytter fra landsbygd til by, så selv om befolkningsveksten avtar vokser fortsatt byene, spesielt i land der mange fortsatt bor på landet. 2) Lavere fødselstall gjør at ingen byer i Europa, Kina, Japan eller Amerika vil være blant verdens 20 største i 2100. 3) Fordi mange land i Afrika ikke forventes å få en like rask nedgang i fødselstall vil verdens tre største byer, og 13 av de 20 største byene, ligge i Afrika i 2100.

Afrika er større enn det ser ut

At det er vanskelig å brette ut en kule på et firkantet flate og at vanlige flate verdenskart derfor fordreier størrelsesforholdet mellom landene kraftig er en kjent sak. Det slår gjerne ut i at for eksempel Grønland, Island og Norge ser mye større ut, mens blant annet Afrika og Sør Amerika ser mye mindre ut enn de egentlig er. Men hvor stort er egentlig Afrika i forhold til andre kontinenter?

Jeg fant nylig en artikkel The Economist skrev om dette i 2010, illustrert med noen veldig gode bilder. De viser hvordan man kan plassere andre land inne i Afrika-kartet. Det afrikanske kontinentet er som man ser på kartet til høyre så stort at det kan romme arealet til Kina, India, USA, Japan og Mexico, samt store deler av Europa.

Et slikt bilde av hvor stort Afrika er nyanserer også bildet av dette som et overbefolket kontinent. Noen land i Afrika har høy befolkningstetthet og kraftig befolkningsvekst, men med en befolkning på litt over en milliard mennesker totalt er det langt fra det tettest befolkede kontinentet. Noen land i Afrika har svært små befolkninger i forhold til arealet. Som vi ser på kartet er India og Kina, begge med godt over en milliard mennesker, land som er veldig mye mindre enn Afrika i areal og mange ganger tettere befolket. Afrikas største utfordringer ikke er overbefolkning, men mye fattigdom og en for dårlig utnyttelse av ressursgrunnlaget som finnes.

The Mandela playlist

Den triste nyheten om at Nelson Mandelas er død vekker også mange minner om noen få år på sent 80-tall og tidlig 90-tall som var helt tettpakket med viktige politiske begivenheter og store endringer. At Nelson Mandela hadde blitt symbolet på noe som var viktig for mange kan man se på de musikalske bidragene på The Mandela playlist hos NPR Music og Billboards 10 musical tributes. Begge trekker naturligvis frem The Special AKA sin "Free Nelson Mandela" som toppet listene i mange land, her fra Top of the Pops i 1984:



Disse spillelistene kan sikkert utvides i ulike retninger også, Jeg husker i tillegg til sangene på listene spesielt godt Peter Gabriels "Biko" fra 1980 og Little Stevens "Sun City" fra 1985. De handler ikke direkte om Mandela, men er definitivt en del av samme viktige fortelling om behov for endringer.

Alt presset mot Sør Afrika fra resten av verden fikk etter hvert en virkning og Nelson Mandela ble plutselig sluppet ut av fengsel i februar 1990. Dette var midt i en ganske spesiell og begivenhetsrik politisk tid internasjonalt, noe jeg fikk merke litt ekstra godt fordi jeg nettopp var blitt medlem i utenrikskomiteen i Stortinget høsten 1989, i denne tiden da det virket som alt det vi trodde ikke kunne skje, skjedde på en gang.

I løpet av 1989 hadde studentene demonstrert på Tiananmen i Beijing i juni, Berlinmuren hadde falt i november, forfatter Vaclav Havel ble president i Tsjekkoslovakia i desember og  Romanias diktator Nicolae Ceaușescu ble avsatt og drept i desember. Året etter ble Kuwait frigjort fra Saddams okkupasjonsstyrker, de tre baltiske landene erklærte sin uavhengighet, det brøt ut borgerkrig i Jugoslavia og Sovjetunionen ble oppløst. Mens alt dette viktige skjedde i Europa og verden brukte vi i Norge mest tid på en nokså innadvent debatt om EØS-avtalen.

Jeg ser at noen, blant annet Tomm Kristiansen i NRK, bruker Mandelas bortgang til å hevde at høyresiden i norsk politikk burde ha dårlig samvittighet for å være mer opptatt av norske økonomiske interesser enn av å bekjempe apartheid i Sør Afrika. Det må i beste fall skyldes dårlig hukommelse fra hans side. Det var ingen forskjell på det de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet mente om Sør Afrika i denne perioden. Alle var naturligvis sterke motstandere av et raseskille i Sør Afrika og Norge jobbet for internasjonale sanksjoner uansett hvem som var i regjering.

Et lite mindretall lenger ute på venstresiden var mer opptatt av å gjennomføre ensidige norske tiltak helt uavhengig av hva andre land gjorde. At det fungerte som symbolpolitikk i Norge er det vel ingen tvil om (jeg var selv en del av det), men det som bidro til å endre Sør Afrika var først og fremst at det massive internasjonale presset ble trappet opp, et press som Norge under både borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer deltok aktivt i.