Web people vs. Wall people

I sin bestselger fra 2005 om at verden blir flatere, den glimrende boken "The world is flat" skrev Thomas L. Friedman at den egentlige motsetningen i amerikansk politikk ikke går mellom demokrater og republikanere. Den går mellom åpen og lukket. Mellom folk som vil bygge nettverk sammen med hverandre og folk som vil bygge murer mot hverandre, Det er "Web people" vs. "Wall people".

I New York Times denne uken, etter at de to store partiene har gjennomført sine landsmøter har han i sin faste spalte vendt tilbake til dette temaet, nettopp under overskriften "Web People vs. Wall People" og skriver at der nå er klarere enn noen gang at den viktigste skillelinjen ikke går mellom partiene, men tvers igjennom begge partier. Donald Trump og Bernie Sanders fremstiller seg som motpoler, men begge argumenterer for mer proteksjonisme og høyere murer mot andre. Friedman skriver:

"The primary focus of Wall People is finding a president who will turn off the fan — the violent winds of change that are now buffeting every family — in their workplace, where machines are threatening white-collar and blue-collar jobs; in their neighborhoods, where so many more immigrants of different religions, races and cultures are moving in; and globally, where super-empowered angry people are now killing innocents with disturbing regularity. They want a wall to stop it all.(...) Wall People have two candidates catering to them: Donald Trump, who boasts that he is “The Man” who can stop the winds with a wall, and Bernie Sanders, who promises to stop the winds by ending our big global trade deals and by taking down “The Man” — the millionaires, billionaires and big banks. I don’t see how the country could afford either man’s plans, but they have a simple gut appeal, and there is overlap between them."

"Web-people" forstår at ingen av disse strategiene er mulige i møtet med stadig raskere teknologiendringer og mer globalisering, skriver Friedman. Man kan ikke skru av teknologiutviklingen som gjør at innholdet i jobbene må endre seg eller at kommunikasjonsteknologi gjør at verden blir knyttet tettere sammen. Det er gjennom forskning og innovasjon, strategier for livslang læring, gjennom en styrt arbeidsinnvandring for å dekke behov i arbeidsmarkedet og gjennom bedre handelsavtaler mellom land, som også inkluderer tjenestesektoren og legger til rette for økte utenlandske investeringer, vi må møte forandringene.

Det republikanske partiet har allerede sprukket langs denne konfliktaksen og særlig de som er opptatt av det globalt orienterte næringslivets behov, eller av å ta ansvar for å løse globale sikkerhetsutfordringer, sliter med å støtte en presidentkandidat som har som viktigste svar å ikke delta. Thomas Friedman mener at Hillary Clinton, blant annet fordi hun har vært utenriksminister, forstår disse utfordringene men at Clinton, i frykt for en lignende splittelse i sitt parti, er nølende til å ta et oppgjør med de mest proteksjonistiske kreftene i eget parti:

"So, rather than take on Wall People in her party — and saying to Sanders, “Socialism was the wrong answer for the industrial age, so it sure isn’t the right answer for the information age” — she is tacking toward Wall People. She is opposing things she helped to negotiate, like the Pacific trade deal, and offering more benefits from government but refraining from telling people the hardest truth: that to be in the middle class, just working hard and playing by the rules doesn’t cut it anymore. To have a lifelong job, you need to be a lifelong learner, constantly raising your game."

At dette nå er blitt en dominerende konfliktlinje i USA understrekes også av at The Economist har en forside og en leder om "The new political divide", og en litt mer omfattende briefing om samme tema . The Economist minner oss om at det er enormt mye som står på spill:

"Start by remembering what is at stake. The multilateral system of institutions, rules and alliances, led by America, has underpinned global prosperity for seven decades. It enabled the rebuilding of post-war Europe, saw off the closed world of Soviet communism and, by connecting China to the global economy, brought about the greatest poverty reduction in history. A world of wall-builders would be poorer and more dangerous. If Europe splits into squabbling pieces and America retreats into an isolationist crouch, less benign powers will fill the vacuum."

Jeg vil også anbefale den litt lengre analysen i "Drawbridges up" som beskriver hvordan proteksjonistiske høyrepopulister og venstrepopulister er i fremgang i mange land for tiden. Summen av disse partienes oppslutning i Europa er omtrent fordoblet siden 2000. Artikkelen peker på flere konkrete politiske endringer som er kommet i kjølvannet av dette og på ytterligere problemer som kan komme, for eksempel når det gjelder konsekvensene av brexit og manglende vilje til å inngå nye handelspolitiske avtaler. Og i verste fall tilbakerulling av avtaler som allerede er inngått, for eksempel i WTO. Men denne artikkelen avsluttes i en tross alt litt optimistisk tone når den peker på at de yngre velgerne åpenbart er langt mer negative til proteksjonisme og til å bygge nye murer mot andre land enn de eldre velgerne, Problemet er det kan skje mye uheldig i mellomtiden:

"As young people flock to cities to find jobs, they are growing up used to heterogeneity. If the Brexit vote were held in ten years’ time the Remainers would easily win. And a candidate like Mr Trump would struggle in, say, 2024. But in the meantime, the drawbridge-raisers can do great harm. The consensus that trade makes the world richer; the tolerance that lets millions move in search of opportunities; the ideal that people of different hues and faiths can get along—all are under threat. A world of national fortresses will be poorer and gloomier."

Betyr så dette at det vi vanligvis forbinder med høyreside og venstreside i politikken blir mindre viktig enn den nye konfliktdimensjonen åpen vs lukket ,som både Thomas Friedman og The Economist skriver om? Går det nye skillet mellom "the web" og "the wall"? Jeg tror det vil være å overdrive å si at dette blir den ene store konfliktdimensjonen og jeg tror slett ikke tradisjonelle skillelinjer mellom høyre og venstre vil forsvinne. Det vil fortsatt være slik at sosialister vil ønske at staten skal blande seg inn og detaljregulere på langt flere områder enn liberale og konservative. Det vil også være ulike syn på hvor høye skattene på innbyggere og næringsliv skal være.

Men politikken har aldri vært endimensjonal. Det har alltid vært slik at noen viktige konfliktsaker går på tvers av det tradisjonelle ideologiske høyre-venstre-skillet. Synet på hvor mye samarbeid vi skal ha på tvers av nasjonale grenser og konflikten mellom tilhengere av frihandel og tilhengere av handelsmurer og proteksjonisme er slike saker som også historisk har skapt uenighet innad i partier. Jeg tror den konflikten vil være spesielt vanskelig å håndtere i land med to-partisystemer, som opplever at det nå er andre konflikter enn de partiene var laget for å løse som kommer i forgrunnen, og kan avgjøre valg. I et land som Norge er det lettere fordi vi har lang tradisjon for at partisystemet mer mer mangfoldig og i større grad har fanget opp opp at politikken består av flere dimensjoner,. Men også vi vil merke at svarene på hva vi gjør med en stadig raskere teknologiutvikling og med en globalisering som merkes stadig bedre, vil ta en mer sentral plass i den politiske debatten.