Digitaliseringsrådet gjennom 10 år

Digitaliseringsrådet ble oppnevnt for 10 år siden av det daværende Kommunal- og moderniseringsdepartementet, og har i løpet av disse årene skrevet omkring omkring 140 anbefalingsbrev til små og mellomstore digitaliseringsprosjekter i staten. Noen ganger med et klart råd om å tenke igjennom hvilket problem tiltaket egentlig skal løse, og å rykke tilbake til start.

I tillegg til å ta imot, samtale med og skrive brev med gode råd til ledelsen i statlige etater, har Digitaliseringsrådet hvert år gitt ut en oppsummerende erfaringsrapport der de har trukket frem noen overordnede funn og utviklingstrekk. Og de siste årene har det også vært arrangert en erfaringskonferanse. Begge deler har vært nyttige og gode råd og innspill, og jeg har blogget om rapportene flere ganger, blant annet rapport og konferanse i 2024, rapport i 2023 og i 2022. Første rapport kom i 2017, et år etter at de var oppreettet, og jeg skrev om den her.

10 år med erfaringer

Selv om Digitaliseringsrådet er oppnevnt av et depatement er det et uavhengig råd sammensatt av folk med erfaring fra både staten, kommunene og privat sektor. Mange har vært med i rådet lenge, noe som gjør at de er en god posisjon ti å se hvordan digitalieringen i offentlig sektor har utviklet seg. Første del av rapporten gir en historisk oppsummering av hvordan inkommende problemstillinger har endret seg over tid.

I begynnelsen, 2016-18, var en viktig bekymring av it-prosjektene var for store og altomfattende, og at de burde "modulariseres" og gjøre mer smidige. Alt må ikke løses på en gang og i samme prosjekt. De var også opptatt av verdien av gode markedsdialoger med  leverandørerne for å finne ut hva som finnes i markedet, og av å bruke de seks spørsmålene i utredningsinstruksen aktivit. I 2019-2021 var det stor oppmerksomhet om sammenhengende tjenester og brukerperspektiv. Strategien for digitalisering av offentlige sektor var en viktig overbygning, og syv prioriterte livshendelser var prioritert. Brukernes behov, og ikke offetnlig sektors organisasjonskart skulle være viktigst.

Så antyder rapporten at det kanksje var lettere sagt enn gjort å tenke i digitale økosystemer og legge opp til å dele data på tvers av etater og forvatningsnivåer. Når gevinstene kommer et annet sted enn kostnaden er det ikke så lett å få det til i praksis, og oppmerksomheten ble dreid over mot teknisk gjeld, og behovet for å utvikle digital kompetanse for å lykkes. Statens styringsmekanismer og prosesser er ikke alltid så godt tilpasset den digitale omstillingens behov. Og så har naturligivs den siste periode, særlig fra 2025 vært preget av kunstig intelligens og av digital sikkerhet og forvarsevne. Fremtiden er blitt mer usikker, og behovet for digital forestillingsevne og gode scenarioer har blitt viktigere.

Råd til virksomhetslederne

Del to av erfaringsrapporten består av gode råd til topplederne i staten når det gjelder digitalisering. Den slår innledningsvis fast at selv om teknologien er det mest synlige i en digital omstilling, er det ikke nødvendigvis det viktigste eller vanskeligste. Man må også lykkes med det som er "under overflaten", lederskap, kultur, samarbeidsvilje og -evne, kompetanse og organisasjon. Rapporten gir flere konkrete råd om hvordan toppledelsen selv må ta ansvar for å lede omstillingen, og ikke tro det er et teknologiprosjekt. Og en slår fast at man må jobbe med sin digitale forestillingsevne for å lykkes:

"Digital forestillingsevne handler ikke først og fremst om å forstå teknologien, men om å forstå hvilke muligheter teknologien gir for virksomheten og samfunnet. Toppledelsen må kunne se nye muligheter, utfordre etablerte arbeidsformer og forstå konsekvensene av teknologiske endringer – også før de er åpenbare. Digital forestillingsevne er derfor en lederkompetanse, ikke et ansvar som kan delegeres til IT-miljøet.

Digitaliseringsrådeter også veldig tydelige i sine anbefalinger om å bruke designprinsipper når man jobber med digital omstilling. Man må være opptatt av samfunnsmålene og ikke bare virkemidlene, og bruke tjenestedesign, fremtidsfortellinger og medvirkningsprosesser for å lykkes med komplekse og flokete utfordringer:

"Vi har anbefalt bruk av tjenestedesign, aktørkart og brukerreiser for å forstå problem og behov fra brukernes ståsted. Anbefalingen har utviklet seg over tid. Først handlet det om tradisjonell interessentkartlegging. Deretter flyttet oppmerksomheten seg mot de eksterne sluttbrukernes behov. I dag snakker vi stadig oftere om aktiv involvering og samskaping, fordi de beste løsningene sjelden utvikles for brukerne, men sammen med dem og andre interessenter."

Råd til regjeringen

Tredje og siste del av rapporen handler om råd på helt overornet nivå, til departementer, regjeringen og Stortignet, for at vi skal ha de rette rammebetingelsene for å lykkes. Det er mulig at det er litt skummelt å gi regjeringen konkrete råd, for her er rapporten litt mindre presis og direkte enn i de tidligere kapitlene, noe som også ble bemerket av Statsbyggs direktør Øystein Børmer i erfaringsseminaret. Han ønsket seg enda klarere råd, og det kan jo være en fin ambisjon for neste rapport.

Men helt uten råd om å sette retning, og om ryddig i roller og ansvar er ikke denne erfaringsrapporten, heldigvis. Jeg vil løfte frem tre ting jeg synes er gode og kloke råd det bør jobbes videre med:

• Det må bli bedre samsvar mellom regjeringens overordnede ambisjoner og mål, hvem som har ansvar for å gjennomføre det, og hva som skal gjøres. Regjeringens prioriteringer må følges opp i departementenes og virksomhetens styring, skriver Digitaliseringsrådet. Det må komme til uttrykk i tildelingsbrev og i etatsstyringen. Særlig på områder der problemer skal løses på tvers av sektorer må roller og ansvar, hvor beslutninger skal tas, og hvordan uenighet skal løses, bli langt mer tydelig. 
• Kompetanse på omstilling og digitalisering må være tilgjengelig for de som skal lede omstillingen. Departementenes og etatenes behov for støtte i form av et "virkemiddelapparat" må være på plass. Denne type erfaring og kompetanse er en svært knapp ressurs, og den finnes ikke i alle virksomhetene. Digitaliseringsrådet sier det ikke direkte, men jeg leser dette som at DFØ og Digdir for etatene og DSS for departementene, må kunne gi nødvendig ledelsesstøtte til de som skal gjennomføre omstillingen, og tilby nettopp den støtten på verktøy og metoder når det gjelder fremtidsforestillinger og scenarioer, tjenestedesign, aktørkartlegginger medvirkningsprosesser som erfaringsrapporten sier er helt nødvendig for å lykkes. Slik kompetanse er en knapphetsfaktor.
• Å tydeliggjøre ansvaret for den digitale grunnmuren. Det gjelder både for de enkelte delene av denne infrastrukturen, men også ansvaret for å ha oversikt over digitale leverandørkjeder, avhengigheter, vedlikehold og videreutvikling. Veivalg når det gjelder digital autonomi og skypolitikk må skje innenfor en felles ramme,  og krav til standarder, interoperabilitet og mulighet for leverandørbytte må også være samordnet.

10 år med offentlige digitale omstillingsvirkemidler

Det er ikke helt tilfeldig at det er 10-årsjubileum for Digitaliseringsrådet i nå, for på den tiden kom et en liten bukett med noen nye insentiver og virkemidler for å gjøre digital omstilling i staten litt enklere. Jeg blogget om opprettelsen av Digitaliseringsrådet her på bloggen da det ble etablert, som et frivillig sted å gå for statlige etatsledere med flokete digitaliseringsutfordringer og -prosjekter. Prosjekter som var for små til å bli underlagt statens prosjektmodell,  det vanlige KVU/KS-regimet for store it-prosjekter (den grensen er nå 300 millioner kroner). Det var ingen krav til prosjektene under denne grensen ut over at de skal følge utredningsinstruksen, men også de trenger et sted å gå for å få gode råd og tilgang til andres erfaringer. 

Digitaliseringrådet har klart seg fint i årene etterpå. Omtrent på samme tid ble medfinansieringsordningen for små og mellomstore statlige digitaliseringsprosjekter etablert, og flere av disse prosjektene har vært i rådet. Medfinansieringsordningen har også vært en suksess, og oppmuntret til mindre og mer modulære prosjekter, men den har levd et litt utsatt liv. Og enda mer utsatt har Stimulab vært, ordningen som legger til rette for bruk av designvirkemidler i omstilling og brukerorientering av offentlige tjenester. Tross mye politisk skryt om gevinster fra i alt 56 gjenomførte prosjekter, har antall prosjekter gått kraftig ned. I 2026 kom det bare to nye utlysninger.

Et siste innovasjonsvirkemiddel rettet mot offentlig sektor som kom omtrent på samme tiden var DigiFin-ordningen som fremmer deling og genbruk av digitale løsninger i kommunesektoren. Den ordningen fikk starthjelp over statsbudsjettet i begynnelsen, men er i dag finansiert av kommunene selv, og fungerer i beste velgående. Den finansierer blant anent prosjekter i regi av KS Digital. Skal vi lykkes enda bedre med den digitale omstillingen, og særlige den som går på tvers av sektorer, etater og forvaltningsnivåer, trenger vi mer av disse små, men smarte, virkemidlene som gir startkapital og smørehjelp til de som skal omstille. 

Rådets første leder, tidligere skattedirektør Svein Kristiansen var for øvrig i salen og hørte på erfaringsseminaret. Det var også rådets andre leder Joachim Lystad. Fra i år er det Svein Marius Urke som leder Digitaliseringsrådet, Han har vært leder av Domstolsadministrasjonen, en statlig etat som har gjort mye bra digitaliseringsarbeid, og nytte erfaringer andre kan lære av. Kanskje er de slik at noe av det Digitaliseringsrådet gjør i dag i form av rådgivning og erfaringsdeling som et uavhengig råd burde bygges inn og institusjonaliseres i Digdir og DFØ. Men verdien av å ha et uavhengig råd som oppsummerer erfaringer, og gir sine årlige tilbakemeldinger til etatsledere og til departementer og regjeringen, bør vi ta vare på og utvikle videre.