tirsdag 4. oktober 2016

Globaliseringen må forsvares

Frihandel og globalisering er for tiden utsatt for harde angrep fra både venstrepopulister og høyrepopulister. Donald Trump er en av frontfigurene og vil si opp flere av USAs handelsavtaler med andre land. Det normalt frihandelsvennlige Storbritannia skal snart forlate EUs indre marked. Og i Norge krever nå Trygve Slagsvold Vedum nå at Norge skal melde seg ut av EØS.

Felles for de fleste som nå vil at det skal bli vanskeligere å flytte varer over landegrenser, vanskeligere å investere penger i andre land og vanskeligere for arbeidsinnvandrere å slippe inn, er at de skaper et inntrykk av at frihandel og globalisering er noe bare de rikeste personene og de største bedriftene tjener på, mens flertallet, og særlig de fattigste, taper.

Siste nummer av The Economist tar et grundig oppgjør med denne måten å tenke på. I sin lederartikkel "Anti-globalists - Why they're wrong" tilbakeviser de myten om at frihandel og globalisering er noe flertallet taper på. Nå har for så vidt The Economist tatt et kontinuerlig oppgjør med proteksjonisme helt siden avisen kom ut for første gang i 1843 og redaktør James Wilson skrev om datidens proteksjonistiske "Corn Laws" at:

"They are, in fact, laws passed by the seller to compel the buyer to give him more for his article than it is worth. They are laws enacted by the noble shopkeepers who rule us, to compel the nation to deal at their shop alone."

Historien har vist at det er nødvendig å minne om dette igjen og igjen. I et en lang artikkelserie om fordeler og ulemper ved globaliseringen er The Economist innom mange ting, blant annet effekten av migrasjon, hva økt import fra Kina gjør med arbeidsmarkedet i andre land og hvordan kapitalbevegelser over landegrensene påvirker oss. De slår fast at det er mange utfordringer knyttet til til alt dette og det er mange som opplever et sterkt press for å omstille. Men det er en myte at det er de rikeste som tjener på dette. De rikeste er mange steder rike nettopp fordi det er for mye beskyttelse og for lite fri konkurranse. Forskning viser at de som tjener mest på frihandel over landegrensene er de minst velstående forbrukerne. The Economist skriver:

"A study by Pablo Fajgelbaum of the University of California, Los Angeles, and Amit Khandelwal, of Columbia University, suggests that in an average country, people on high incomes would lose 28% of their purchasing power if borders were closed to trade. But the poorest 10% of consumers would lose 63% of their spending power, because they buy relatively more imported goods. The authors find a bias of trade in favour of poorer people in all 40 countries in their study, which included 13 developing countries."

Økt konkurranse fra lavkostland har også en positiv effekt på innovasjon og på næringslivets investeringer i forskning fordi mer konkurranse innenfor lavteknologiske varer og tjenester tvinger bedriftene til å finne nye og mer kunnskapsintensive nisjer der det er høyere lønnsomhet. Noe som gir høyere produktivitet i økonomien som helhet:

An in-depth study of European industry by Nicholas Bloom, of Stanford University, Mirko Draca of Warwick University and John Van Reenen of the LSE found that import competition from China led to a decline in jobs and made life harder for low-tech firms in affected industries. But it also forced surviving firms to become more innovative: R&D spending, patent creation and the use of information technology all increased, as did total factor productivity.

Så kan man selvfølgelig innvende at dette er ting som er vel og bra når man snakker om samfunnet og økonomien som helhet, men for den enkelte som blir direkte berørt, og kanskje mister jobben på grunn av konkurranse fra utlandet, så er det liten trøst at det øker produktiviteten i samfunnet. Og det er naturligvis helt riktig. The Economist er også veldig tydelig på at en vellykket omstilling krever at vi bruker mer ressurser på å hjelpe folk inn i annet arbeid, spesielt gjennom utdanning og kompetanseheving og bruker offentlige budsjetter til å støtte opp om investeringer på områder som gjør omstillingen enklere å få til. 

I avslutningskapitlet "Saving globalisation - The reset button" peker The Economist på noen politiske innsatsområder som fungerer langt bedre enn proteksjonisme hvis man er opptatt av langsiktig sysselsetting og vekst, og som må kombineres med arbeid for mer globalisering og frihandel. Det første er det The Economist kaller "demand management", som handler om å investere mer i infrastruktur og vedlikeholdstiltak som både bedrer produktiviteten i samfunnet, men også bidrar til sysselsetting og kompetanseutvikling under en omstilling, slik vi har gjort i Norge når vi har økt investeringene i samferdsel og i forskning. 

Det andre vi må gjøre er å satse på tiltak som får folk tilbake i jobb så raskt som mulig, blant annet ved å satse på utdanning og kompetanseutvikling. Og det tredje er å føre en aktiv konkurransepolitikk, slik at små bedrifter får muligheten til å slippe til og store bedrifter alltid er blir nødt til å skjerpe seg. Det er dette omstilling handler om. Å beskytte seg mot konkurranse nasjonalt og internasjonalt for å slippe unna endringer kan virke fristende på kort sikt, men proteksjonisme er en helt umulig strategi på lang sikt hvis vi ønsker å opprettholde dagens levestandard og velferdsnivå.