Pengeoverføringer fra innvandrere til opprinnelseslandet har økt

En av de mange tingene det har vært grunn til en viss uro for under pandemien er hvordan pengestrømmene fra innvandrere i vesten til familien i landet de kom fra ville påvirkes. Innvandrere i rike land er overrepresentert i noen av de yrkene som har vært hardest rammet av nedstengninger og smitteverntiltak, som servering, overnatting og transport. Noe som kunne tilsi at en viktig pengestrøm til fattige land kunne stoppe opp.

Hvordan har det så gått? Faktisk er det slik, i følge en artikkel i The Economist i dag, at selv om innvandringen er kraftig redusert, og selv om mange ikke har kunnet jobbe, så har pengeoverføringene likevel økt. The Economist skriver:

"In 2021 remittances to low- and middle-income countries are projected to reach $589bn, a 5.5% increase over pre-pandemic levels in 2019, according to the World Bank. More surprisingly, even during the worst of the pandemic in 2020 remittances fell by just 1.7%. This resilience is a welcome contradiction to early predictions that the pandemic would squeeze remittances. Instead, the money has continued to flow. But the World Bank finds that during the pandemic many migrants went to even greater lengths to reduce their own spending or draw on savings in order to send money home."

Hvor viktig er så disse private pengeoverføringene til familiemedlemmer sammenlignet med vestlige bedrifter investeringer i fattige land, eller tradisjonell utviklingshjelp fra stater og organisasjoner, som gjerne får langt mer oppmerksomhet? Som grafen over viser er disse private overføringene større i 2021 enn begge de to andre i 2021. De er bare litt høyere enn utenlandske bedrifters investeringer (som har gått litt ned de siste årene), men de er tre ganger høyere enn den tradisjonelle utviklingshjelpen i verden. Og i noen land, som Libanon og Ghana utgjør de private pengeoverføringene til slektninger mer enn 30 prosent av BNP  i landet, og den klart viktigste inntektskilden.