Åsmund H. Eikenes: Design med klart språk

"Design med klart språk" er en liten perle av en bok skrevet av min gode kollega Åsmund H. Eikenes i Halogen. Boken beskriver alt det bra man kan få til i designprosesser og endringsprosesser når man bruker metoder som kombinerer klart språk med tjenestedesign. Denne kraftfulle faglige krysskoblingen har til og med et eget navn, "innholdsdesign". Åsmund beskriver det slik:

"Klart språk og tjenestedesign former brukeropplevelser, hverdager og samfunn gjennom å legge til rette for handling og endring. Siden klarspråk og tjenestedesign henger så tett sammen, er det ikke overraskende at stadig flere er opptatt av klart språk som et verktøy for å designe gode tjenester og løsninger. Kombinasjonen av tjenestedesign og klarspråk gir ekstra kraft til beslutningene, støtter opp om de utforskende prosessene og sikrer at løsningene fungerer for folk. De siste årene har feltet som aktivt inkluderer arbeid med klart språk i designprosesser fått et eget navn; innholdsdesign".

Begrepet innholdsdesign, eller "content design" på engelsk, er ikke helt nytt. Og jeg ble nylig minnet om at stortingsmeldingen om innovasjon i offentlig sektor som kom i 2020, og som jeg som statssekretær var med på å utforme, har et eget instruktivt delkapittel om "Arbeidsmetoder og kompetanser som kan fremme innovasjon" der både tjenestedesign og klarspråk er omtalt spesielt, sammen med blant annet smidige arbeidsmåter, fremsyn, og "dulting". Og stortingsmeldingsteksten viser også til en "bruksanvisning" laget av Tromsø kommune om kombinasjonen av tjenestedesign og klarspråk, der det er flere gode eksempler og tips.

Hva er det så denne boken til Åsmund tilfører av verdi utover ting som allerede finnes? Ganske mye, tenker jeg, både på det faglige og strategiske nivået, for folk som er opptatt av å utvikle sin designfaglige kompetanse, inkludert studenter, men også i den veldig praktiske og løsningsorienterte delen av verden, i form av helt konkrete råd og aktiviteter, for folk som er på jakt etter å utvide og forbedre verktøykassen sin i prosjekter de jobber med. Jeg kan nevne to ting ved boken jeg synes treffer særlig godt.

Innholdsdesign kan forbedre både prosess og resultat

For det første lanserer boken en ny definisjon av innholdsdesign som løfter opp bruk av klarspråk til et mer strategisk nivå i designprosesser. Til noe mye mer og mye viktigere enn en slags språkvask som hektes på slutten av prosessen for at produktet som kommer ut blir forståelig for brukerne. For klarspråk er strategi og ikke korrektur. Den fornyede definisjonen til Åsmund i boken lyder:

"Innholdsdesign er å bruke klart språk som verktøy i designprosesser for å avdekke og presisere hva som er kjernen i en tjeneste eller et produkt, og da gode valg om hvordan målgruppen skal kunne finne, forstå og bruke informasjonen de trenger."

Er dette viktig? Ja, for min del er det i hvert fall slik at jeg nokså lenge har vært opptatt av betydningen klart og tydelig språk har for de som skal motta kommunikasjonen og for de som er brukere av ulike tjenester, nettsider og apper. Men uklart språk er ofte ikke bare resultatet av at noe er dårlig skrevet, men også av at noe er uklart tenkt. Et symptom på noe bakenforliggende som ikke er i orden. Men det Åsmund i tillegg tilfører i definisjonen og følger grundig opp i boken, er å løfte frem klart språk som et sentralt verktøy også i oppstarten og i prosessfasen som sentrale metoder og lederstøtte for strategiske prioriteringer og avklaringer. "Språk er makt", heter det, og Åsmund gir eksempler og oppskrifter på hvor og hvordan språkmakten kan brukes til å rydde i tankene, fjerne misforståelser og tydeliggjøre hva og hvordan noe skal gjøres.

Fem verktøy

For det andre beskriver boken fem viktige verktøy i innholdsdesignernes verktøykasse, med eksempler, tips og øvelser. Verktøy som både hver for seg og sammen kan utgjøre forskjellen på et vellykket og et mislykket prosjekt. En vellykket og mislykket tjeneste, strategi eller politikk. Disse fem verktøyene som på ulike måter benytter klarspråk i designprosesser viser også hvordan innholdsdesign er noe annet enn å skrive en god tekst. Første verktøybeskrivelse handler om Åsmunds store begeistring for verb og for å verbifisere. Om kraften i å velge riktig verb for å lage bro mellom "hva" og "hvordan". Skal vi analysere, evaluere eller gjennomføre? Hva skjer hvis vi bytter verb? Og hvilke metoder og virkemidler henger sammen med hvilke ord? Han beskriver et prosjekt Halogen gjorde med Obos Block Watne der nyboligkjøpernes brukerreise beskrives i fire faser, med hver sine utfordringer og muligheter, som drømme - velge - vente - eie. Fire verb.

Andre verktøy handler om språkets makt når man skal sortere, kategorisere og analysere, med masse tips og oppgaver og med gode råd om bruk av visuelle designverktøy sammen med klarspråk. Her er det en kobling mellom språk og geometriske figurer, og tegninger, som gjerne brukes at visuelt orienterte designere. Tredje beskrivelse handler om fasilitering av gode prosesser, både i workshops og i store omstillingprosesser, som gjerne er helt sentrale deler av designprosesser, og hvordan klart språk kan brukes til sette tydelige og trygge rammer rundt den typen arbeid, til å avklare spilleregler og for å tydeliggjøre hva man er med på. 

Fjerde verktøybeskrivelse i boken er om hvordan man lager gode fortellinger og hva disse kan bidra til, blant annet når det gjelder å stimulere mentale prosesser eller se for seg fremtiden på ulike måter. Her lærer vi om hvordan de tre "magiske" ordene og, men og derfor brukes som bindemiddel når man skal bygge opp den gode historien. Verktøy nummer fem, og det man kanskje intuitivt forbinder med  innholdsdesign, er selve skrivejobben som ofte er en del av en slik prosess. Her er det gode beskrivelser av trinnene i en skriveprosess og nyttige konkrete tips og teknikker. Og skulle noen frykte at det kommer en anbefaling om at gode skrivejobber bør skje som gruppearbeid eller i en "skrivekomité", så er det ingen fare for det. Skriving er individuelt og høyst personlig, og derfor annerledes enn mer interaktive designprosesser. Men det er ikke til hinder for at man trenger sparring og kritiske innspill underveis, og lage seg metoder for å få tilbakemeldinger.

Hvem er boken nyttig for?

Hvem kan denne boken være nyttig for? Jeg har allerede nevnt studenter og andre som trenger den faglige oppgraderingen og jeg har nevnt utøvende designpraktikere og prosjektmedarbeidere som trenger råd, tips og inspirasjon. Men jeg tenker også at dette må være en nyttig bok for folk som er på på jakt etter bedre innganger og mer effektiv prosesser når de skal arbeide frem viktige styrende dokumenter. Som strategier, handlingsplaner, stortingsmeldinger, kommuneplaner og andre dokumenter der teksten i sluttdokumentet naturligvis bør være språklig tydelig og presis, men der også prosessen med å utforske, sortere, prioritere og avklare, for å komme frem tekstdokumentet, kan ha mye å vinne på å benytte kombinasjonen av design og klarspråk.

Den store forenklingsoversikten

Fra regjeringsskiftet 2013 og fremover har en viktig del av regjeringens og departementenes arbeid vært å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor med sikte på skape en enklere hverdag for innbyggere og næringsliv.

Men hva har vi egentlig gjort? Finnes det noen god oversikt over alt som er gjort av forenklinger på ulike områder? Svaret er ja. Kommunal og moderniseringsministeren har fått hjelp av sine kolleger i regjeringen til å velge ut de viktigste forenklingstiltakene i alle sektorer og departementsområder. Hele denne store forenklingsoversikten ligger på regjeringens nettsider.  I alt er over 90 konkrete tiltak beskrevet.  Monica Mæland skriver innledningsvis dette om hva denne oversikten viser:

"Da Erna Solbergs regjeringen tiltrådte i 2013 var regjeringsplattformen opptatt av å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. Mange av tiltakene handler om å forenkle lov- og regelverk, fjerne tidstyver, forenkle rutiner, lage digitale selvbetjeningsløsninger og øke valgfriheten for innbyggerne. Arbeidet med å konkretiserer og gjennomføre forenklingstiltak har vært gjennomført i alle departementsområder og sektorer. Men det er ikke nok å peke på hva som bør gjøres, vi har vært minst ilke opptatt av å øke gjennomføringskraften slik at moderniseringsarbeidet ikke forblir ambisjoner og slagord, men handler om konkrete forbedringer for innbyggere og næringsliv.

Denne oversikten beskriver de viktigste forenklingstiltakene som er gjennomført de siste fire årene. Mange tiltak har vært lettere å gjennomføre fordi vi har fått hundrevis av innspill fra de som kjenner problemene best, medarbeidere, kommuner, innbyggere og næringsliv, om hvilke tidstyver som bør fjernes og hvordan offentlig sektor kan bli mer brukervennlig. Dette arbeidet er ikke ferdig. Vi må fortette å bygge en kultur for innovasjon og omstilling, der vi detaljstyrer mindre og bygger på tillit. Vi må være opptatt av at både næringsliv og kommuner kan bruke mer tid på å skape verdier og mindre tid på papirarbeid. Jeg er stolt av de resultatene som er oppnådd og ser frem til å jobbe videre med nye forenklinger."

Som nevnt er dette ikke noe vi blir ferdige med. Vi må alltid være mer opptatt av det som ligger foran oss av nye utfordringer og muligheter enn av det som er gjennomført. Men det er også viktig å lære av det arbeidet som allerede er gjort. Andre kan ha stor nytte av å lære fra andres erfaringer, enten det er tidsstyvjakt, enklere regelverk, klart språk eller digitalisering. 

Her er den store forenklingsoversikten.

Gode oppskrifter på dårlig språk

Financial Times kommentator Lucy Kellaway har de siste 25 årene kjempet mot dårlig språk og ikke så rent få tilfeller av ren svada i næringslivet. Hun har gjennom disse årene bygget opp sin egen "Guffipedia", en egen ordbok med meningsløse begreper. Men hun erkjenner nå at hun har tapt kampen. Språket i næringslivet er blitt mye verre enn før.

Erkjennelsen gjør hun i den helt glitrende artikkelen "How I lost my 25-year battle against corporate claptrap". Ikke bare erkjenner hun nederlaget, men hun løfter også frem flere legendariske eksempler på fryktelig dårlig språk toppledere i noen av verdens største bedrifter. har brukt utad. Og i tillegg kommer hun med åtte oppskrifter, eller regler om man vil, man kan bruke for å skrive et så meningsløst, uforståelig og dårlig språk som mulig. Til skrekk og advarsel forhåpentligvis, men eksemplene hennes sier en del om den innsatsen som settes inn for å gjøre det som kan være enkelt og forståelig så uforståelig som mulig. Hun skriver:

"Over the past month, I have been rummaging through the collection of business bullshit that I have built up over the past couple of decades with a view to republishing some of the finest exhibits. But as I studied the archive it occurred to me that all languages have their own rules — and guff is no exception. Here, I reveal the top eight rules, along with some splendid examples of how to follow them."

I følge henne virker det som de som virkelig behersker dårlig språk følger åtte regler, og illustrerer med noen gode eksempler. Og de fungerer akkurat like godt på norsk som på engelsk. Oversatt til norsk blir vel første reglen noe slik som: "Bruk aldri et kort ord når det holder med et langt". Det samme gjelder naturligvis også setninger. Men som artikkelen også minner oss om er det også fullt mulig å si meningsløse ting med få ord. Mer om det senere.

Andre regel handler om bruk av eufemismer, eller såkalte "sminkeord" som egentlig skal mildne inntrykket av noe som gjennomføres, men som noen ganger brukes så feil at inntrykket blir enda mer negativt. Regel nummer tre lyder "Ikke bry deg om grammatikken du lærte på skolen". Den er beslektet med regel nummer seks som heter "ikke hold deg til ordene som finnes i ordboken", mens regel nummer fem lyder "hvis du produserer noe enkelt bør du markedsføre det på en slik måte at ingen forstår hva det er". Som når Nestlé kaller en flaske med vann en "affordable, portable lifestyle beverage".

Og så har jeg særlig sans for Lucy Kellaways regel nummer syv, som er omtrent slik: "Det kan aldri bli for mange metaforer og klisjeer i samme setning.", og har noen strålende eksempler på hvor galt det kan gå. Før hun avslutter med å kåre en bronsevinner, en sølvvinner og en gullvinner i konkurransen (i en næringslivsavis er man jo opptatt av konkurranse) om hennes evige favoritter når det gjelder næringslivs-bullshit. Vinneren er en kort epost Ciscos tidligere toppsjef John Chambers skrev til alle ansatte i selskapet, der hovedinnholdet var følgende setning:

"We’ll wake the world up and move the planet a little closer to the future."

Som Lucy Kellaway slår fast er dette også et ganske godt eksempel på at man ikke må være omstendelig og komplisert for å skrive ting som ikke gir noen mening. Det er minst like skremmende når et fullstendig meningsløst innhold skrives i et klart og tydelig språk. Derfor er hennes regel nummer åtte "Ignore rule 1". Det kan bli veldig ille da også.

Og så er det nok lurt av oss andre å ikke bli alt for kjepphøye når vi ler av disse eksemplene på språklig hjelpeløshet. Det er ikke bare i store internasjonale konserner man kan vinne på å ha et klart språk, men definitivt også i norsk næringsliv og i offentlige virksomheter. Noen ganger skyldes uklart språk en faglig arroganse der man bruker begreper mange ikke forstår. Noen ganger handler det om redsel for å være klar og tydelig. Utydelighet gir en form for beskyttelse. Og noen ganger tror jeg årsaken er manglende trening. Man har ikke jobbet nok med språket sitt. Og det fine er at alt dette er det mulig å gjøre noe med.

Britisk vs amerikansk engelsk

I disse ferietider, der folk med andre morsmål gjør sitt beste når det gjelder å kommunisere på et mer eller mindre godt engelsk, kan det være greit å gjøre opp en status når det gjelder hva slags engelsk vi foretrekker. Er det det den britiske eller den amerikanske varianten som er mest utbredt utenfor USA og Storbritannia?

The Guardian skriver i dag i artikkelen "Do you want fries with that?" om en spennende forskningsrapport som har undersøkt forholdet mellom britisk engelsk og amerikansk engelsk over flere tiår, ved å analysere tekstene i 15 millioner bøker, men også ved å studere hvordan folk i ulike deler av verden skriver engelsk på twitter. Og konklusjonen er:

"The Fall of the Empire: The Americanization of English analyzed 15 million digitized books published between 1800 and 2010, as well as over 30 million geolocated tweets. The authors searched for differences in vocabulary (eggplant v aubergine, or liquor store v off-licence) as well as differences in spelling (estrogen v oestrogen, or travelling v traveling).

The findings varied by geography. In Madrid, Paris, Amsterdam, Berlin and other western European cities, American English has significant influence on vocabulary even though British English has historically been the norm. By contrast, in Commonwealth countries such as South Africa, Australia and New Zealand, sweets are preferred to candy."

Grafen over som er hentet fra denne forskningsrapporten og også gjengitt i The Guardian, viser hvordan amerikansk engelsk dominerer i flertallet i de 30 landene som er målt, men også at det er store variasjoner mellom landene. Britisk engelsk dominerer både ordforråd og stavemåte i Storbritannia, Irland og New Zealand, og har et visst overtak, i hver fall når det gjelder rettskriving, i land som India, Sør Afrika og Australia. 

Og så er det interessant å se at det i mange land er ganske jevnt når det gjelder stavemåten, men det engelske ordforrådet som brukes blir stadig mindre britisk og mer amerikansk. Slik er det i Canada, men også i mange europiske land som Frankrike, Belgia, Sveits, Sverige og Finland. Tyskland og Italia er ganske markant over på den amerikanske siden av midtstreken både når det gjelder ordvalg og stavemåte. 

I den mest amerikanske enden av grafen finner vi, ikke uventet, USA, Mexico, Filippinene, Brasil og Sør Korea, men amerikansk engelsk dominerer også stort i Japan, Kina, Russland, Thailand og Indonesia. De som arbeider for at the Queen's English skal prege bruken av engelsk verden over har en krevende jobb.

Kongelig resolusjon om bokstaven Å

Bokstaven "å" feirer i år norsk hundreårsjubileum. Det var i 1917 den erstattet skrivemåten "aa" da rettskrivingen av 1917 ble vedtatt av regjeringen i statsråd, i form av en en kongelig resolusjon. I Danmark holdt "aa" ut lenger, Der kom "å" som en del av rettskrivingsreformen av 1948.

Men selv om endringen fra aa til å i Norge ikke ble så omstridt som enkelte andre språkpolitiske spørsmål, har bokstavens popularitet avtatt. Statistisk sentralbyrå har gjort en analyse av bruken av "å" i navn og sier dette på sine nettsider i forbindelse med hundreårsjubileet:

"For både gutar og jenter var det i perioden rett etter 1917 at Å-namna var mest populære. For gutane var det særskilt namna Håkon og Kåre som trakk opp snittet, men også Pål, Bård og Åsmund har vore ein del i bruk. For jentene er det derimot eitt namn som skil seg ut, kan Ouren slå fast. - Det er ingen andre jentenamn med «Å» som kjem i nærleiken av populariteten til Åse, seier han om namnet som hadde si stordomstid på 1930-talet. Men det skulle ikkje vare lenge. For både gutar og jenter byrja Å-namna sin lange nedtur allereie på 1930-talet. Og trass midlertidige oppsving for gutenamna Pål på 1970-talet og Håvard og Håkon på 1990-talet, har den halde fram heilt til no".

Om tilgjengeliggjøring av offentlige data

Stortinget vedtok i desember i fjor  noen endringer i offentlighetsloven som legger enda bedre til rette for at offentlig informasjon blir gjort tilgjengelig for viderebruk av innbyggere og næringsliv. Dette er nå blitt fulgt opp med nye retningslinjer om hvordan offentlige virksomheter skal gjøre det i praksis.

Hensikten med retningslinjene er ikke bare å gi innbyggere, næringsliv, forskere og andre interesserte tilgang til data fra det offentlige, men også at det gjøres på en mest mulig enkel og praktisk måte. Offentlig innsamlede data er nyttige også for andre enn de som eier dem, og kan brukes i nye sammenhenger. Værdata fra Meteorologisk institutt eller kartdata fra Statens kartverk er eksempler på data som blir mye brukt av andre.

For å tydeliggjøre hva som forventes av offentlige virksomheter, og hva de må ta hensyn til når de legger til rette for viderebruk, har vi laget retningslinjer som konkretiserer hva man skal gjøre. De sier blant annet noe om hva slags data dette handler om og ikke handler om. Noen offentlige data er underlagt taushetsplikt eller inneholder personopplysninger og kan derfor ikke deles fritt. Men ellers er slik at offentlighetsloven vår gir en vid adgang til innsyn. Lovendringen og disse nye retningslinjene endrer ikke på hva som er tilgjengelig, men er opptatt av hvordan det blir gjort tilgjengelig, slik at det bidrar til å fremme åpenhet og innovasjon.

I alt er det i de nye retningslinjene 15 punkter som handler om hvordan det skal gjøres, skrevet i en kort og ganske ubyråkratisk form. Der omtales bruk av standardlisenser, prinsipper for prising (hovedprinsippet er gratis), at data må være lette å finne på nettet, at det ikke skal kreves brukerregistrering for å få tilgang, synliggjøring gjennom data.norge.no, at dataene må være i maskinlesbare og standardiserte formater - og helst kunne brukes av annen programvare via et API, at man bør publisere en oversikt over hvilke data virksomheten forvalter, at man bør tilpasse seg brukernes behov og at man bør gjøre det enkelt å for de som bruker dataene å gi tilbakemeldinger.

Dersom man følger dette, pluss et par ytterligere råd som er med i de nye retningslinjene, blir det straks langt enklere å oppnå den åpenheten og å ta i bruk de innovasjonsmulighetene som ellers blir liggende innelåst.

Klar for ny klarspråkpris

Da den mangeårige litteraturkritikeren i Dagbladet Cathrine Krøger begynte på sykepleiestudiet ved Høyskolen i Oslo og Akershus fant hun ut at hun skulle anmelde lærebøkene sine. I litteraturtidsskriftet Prosa oppsummerte hun sine nokså urovekkende funn, og slo allerede i første setning fast at:

"En kikk på førsteklassepensum for sykepleie gir et gløtt inn i en så jålete og kvasiakademisk fagdisiplin at forfatterne umulig kan skjønne hva de egentlig skriver."

Aftenposten leste artikkelen og skrev om "Kvasi-akademisk ordgjørme".  Men så vet vi jo at det ikke bare er i lærebøker om sykepleie man sliter med å praktisere prinsippet om at det enkle er det beste. Fagfolk innenfor mange ulike fagdisipliner kan komme i skade for gjemme seg bak uforståelige ord og faguttrykk. Det samme gjelder brev, rundskriv og nettsider i det offentlige som noen ganger er formulert slik at det er mer eller mindre umulig å forstå hva som er ment. Til stor frustrasjon for innbyggere og næringsliv som prøver å finne ut hva myndighetene egentlig spør om og til stor frustrasjon for ansatte i offentlig sektor som må bruke mye tid i telefonen for å svare på spørsmål fra fra folk som lurer på hva setningene egentlig betyr.

Derfor gjennomføres det et systematisk arbeid med klarspråk i offentlig sektor. Klart språk skaper en enklere hverdag for innbygger og næringsliv, det fjerner tidstyver for de ansatte i stat og kommune og det bidrar også til at vi kan kutte unødvendige kostnader fordi tiden kan brukes på andre oppgaver enn å forklare hva en setning betyr.

Et av virkemidlene for å motivere til et mer systematisk arbeid med klarspråk er Klarspråkprisen, som i år vil bestå av en pris for klarspråk i staten, en  klarspråkpris for beste kommune, som er ny av året, en temapris som i år handler om formidling av negative nyheter og en pris til "årets trekkhund" i klarspråkarbeidet. Kandidater til prisen kan nomineres til og med 21. oktober.

Vinnerne av klarspråkprisene for 2016 skal skal pekes ut av en ekstern jury som skal ledes av nettopp Cathrine Krøger, hun som har gått til kamp mot "ordgjørme" i lærebøker. Vi må vel regne med at hun finner noen eksempler på både jålete og kvasi-akademisk ordgjørme når hun leser offentlige rundskriv i sitt arbeid som juryleder, men hovedhensikten med prisen er å løfte frem de gode eksemplene. De virksomhetene i både stat og kommune som på å systematisk måte har tatt tak i utfordringen med ugjennomtrengelig språk og fått til endringer. Cathrine Krøger er i hvert fall klar og tydelig på hvor viktig hun mener at  Klarspråkprisen er:

- Dette er både stas og meningsfylt, sier Cathrine Krøger. - Prisene er et effektivt redskap i arbeidet med å rense språket for mye av den tåketalen som omgir oss. Krøkkete språk er ikke bare en irriterende tidstyv, men skaper også en avmakt som kan virke lammende, sier den nye jurylederen.

Korrekturleseren

Det å ha et godt språk er viktig, og i mange sammenhenger vanskeligere å leve opp til. I en tid med nettaviser, liveblogger, Twitter, Facebook og andre publiseringsverktøy krymper tiden man får til å tenke før det man har skrevet er ute i offentligheten til omkring null. Godt språk handler både om å formulere seg klart, tydelig og med en viss stil, men også om å følge alminnelige regler for rettskriving og grammatikk. Man får noen ganger inntrykk av at det siste er blitt helt glemt, men det er faktisk noen igjen der ute som ikke stoler på retteprogrammer, men har ansatt egne korrekturlesere som retter på ord, flytter på kommaer og pirker på grammatikken, og insisterer på at artikkelforfatterne skal følge deres råd. Her er et morsomt foredrag hentet fra TED av Mary Norris, korrekturleser i The New Yorker, et uketidsskrift som fremdeles tar godt språk på det aller største alvor. Med tittelen: "The nit-picking glory of The New Yorker's comma queen":

Verdens 23 største språk

Det er 7102 kjente språk i bruk i verden i dag, men for over 4 milliarder mennesker, eller omkring 2 tredeler av verdens befolkning, er det et av bare 23 ulike språk som er deres morsmål. Nettstedet lucasinfografia.com har laget en helt strålende infografikk som viser hvor store disse 23 største språkene er og hvor de snakkes. (her er en enda større versjon).

Klart største morsmål er summen av de ulike variantene av kinesisk, med 1,2 milliarder mennesker, der mandarin alene snakkes av 848 millioner. Nest størst er spansk som er morsmålet til 399 millioner mennesker som særlig bor i sør- og mellom-Amerika, men også 34 millioner i USA i tillegg til 38 millioner i Spania. Tredje størst er engelsk som er morsmålet til 335 millioner, der 225 millioner av dem bor i USA og 56 millioner i UK, samt en del millioner i blant annet Canada, Australia og Irland.

Hvorfor er ikke Indias 1,2 milliarder nevnt enda? Ganske enkelt fordi befolkningen i India har mange ulike morsmål. Størst av disse er hindi som er verdens fjerde største språk og snakkes av 260 millioner, der nesten alle bor i India. Men i India er det også flere andre store språk, som bengali (189 millioner totalt i Bangladsh og India der 82 millioner av disse bor i India) telugu (74 milllioner), marathi (72 millioner), tamilsk (69 millioner i India og Sri Lanka til sammen, de fleste i India) og urdu (64 millioner, der over 50 millioner bor i India)

Verdens femte største morsmål er arabisk (242 millioner) og det sjette største er portugisisk som snakkes av 203 millioner der 90 prosent bor i Brasil. Hva så med verdensspråkene fransk og tysk som vi lærte på skolen. Tysk er morsmålet til 78 millioner og fransk er morsmålet til 76 millioner. Store språk naturligvis, men ikke blant de største som jeg har nevn, og dessuten også mindre enn russisk (166 millioner), japansk (128 millioner), lanhnda (snakkes av 88 millloner i Pakistan) og javanesisk (84 milloner), men jevnstort med koreansk (77 millioner).

Nå er naturligvis telling av antall mennesker som har ulike morsmål bare en måte å måle hvor dominerende et språk er. Nederst på infografikken finner vi et par andre statistikker som er med på å vise hvorfor engelsk er blitt så dominerende i verden selv om flest mennesker snakker kinesisk. Denne ene grafen viser at engelsk har en form for offisiell plass i klart flest land, 180, mot 60 for arabisk, 50 for fransk og 30 for kinesisk og spansk.

Men enda viktigere er grafen som viser at engelsk er blitt det språket desidert flest mennesker i verden lærer seg som et fremmedspråk. 1,5 milliarder har lært engelsk, mot 82 millioner som har lært fransk, 30 millioner kinesisk og 15 millioner spansk og tysk. Det er rett og slett ingen konkurranse lenger om hva som er verdens foretrukne språk når man må kommunisere på noe annet enn sitt eget morsmål.

Språklige gullkorn fra offentlig forvaltning (1)

Brev og dokumenter fra offentlig forvaltning som er så dårlig formulert at folk ikke forstår hva som står der er et demokratisk problem, sa Jan Tore Sanner til VG onsdag. Dessuten koster det staten og skattebetalerne mye penger når folk må ringe og spørre om hva de som skriver egentlig mener. Derfor skal vi ikke bare dele ut priser til de offentlige etatene som har gjort en innsats for å skrive i en enkel, forståelig og høflig form, men statsråden vurderer også å peke ut "verstinger" som utmerker seg ved å kommunisere på en uforståelig måte.

Egnede kandidater til en slik utmerkelse vil naturligvis måtte pekes ut av noen med faglige kvalifikasjonene til å bedømme godt og dårlig byråkratspråk, for eksempel helt vanlige innbyggere. Men som et bidrag til prosessen med å finne språklige gullkorn fra stat og kommune som det ikke uten videre er lett å forstå, har jeg noen kandidater. Og jeg tar gjerne imot forslag til flere tips om ikke direkte lettfattelige offentlige dokumenter og brev fra lesere av denne bloggen.

Dagens bidrag fra meg er dobbelt relevant siden selve temaet for teksten er språk og begrepsbruk. Den kommer fra Skatteetaten og er hentet fra en kunngjøring av et offentlig innkjøp som akkurat nå ligger i Doffin, databasen for offentlige anskaffelser. Teksten beskriver et eller annet som skulle kjøpes inn og som omtales som et "begrepsforvaltningsverktøy". Under overskriften "Kort beskrivelse" står dette om hva de skulle anskaffe:

"Skatteetaten skal etablere og forvalte et felles kontrollert ordforråd som gjør det mulig å formidle den samme mening om samme sak eller ting. Dette skal oppnås ved hjelp av en begrepsforvaltningsprosess og et IT-system som støtter denne prosessen. Nærværende anskaffelse omfatter sistnevnte IT-system. IT-systemet skal sette etaten i stand til å gjennomføre det overnevnte, herunder, men ikke begrenset til registrering, forvaltning og tilgjengeliggjøring av begrep med begrepsdefinisjon. Anskaffelsen omfatter også vedlikehold av IT-systemet samt opsjon om kjøp av tilknyttet konsulentbistand."

Nå kan ikke jeg garantere at alle mener at dette er dårlig språk. Tvert imot kan det hende at dette er helt krystallklart for alle som til daglig levererer begrepsforvaltningsverktøy og som må ha vært målgruppe for teksten. Selv må jeg innrømme at jeg ikke er helt fortrolig med begrepet "begrepsforvaltningsprosess" og ville nok ringt for å spørre hvis jeg hadde behov for å forstå hva det betyr. Og så mener jeg nok at setningen "Nærværende anskaffelse omfatter sistnevnte IT-system" kan sies enklere. .Men dette har tydeligvis gått bra, for 6, februar ble en kontrakt på 1 357 000 kroner tildelt til en leverandør. Så får vi håpe Skatteetaten får det de var på jakt etter.

Retningslinjer for retningslinjer

Supportere av statlig byråkrati har en riktig godbit å glede seg over i "Retningslinjer for retningslinjer - Veileder for utarbeidelse av kunnskapsbaserte faglige retningslinjer i helse og omsorgstjenesten.". Dokumentet er på 45 sider, er laget av en arbeidsgruppe på 15 personer og handler rett og slett om retningslinjer for hvordan man skal lage retningslinjer.

Hvor finner man så en slik retningslinje som man lager retningslinjer for utarbeidelsen av? Jo den kan man tydeligvis finne på flere ulike steder:

"I Norge brukes flere navn på ulike publikasjoner til formidling av faglige råd og anbefalinger, deriblant nasjonale faglige retningslinjer, retningslinjer, veiledere, prosedyrer og metodebøker. Dokumentene har til felles at de gir råd og anbefalinger om forebygging, diagnostikk, behandling, rehabilitering, oppfølging og organisering av helsetjenester. Det er imidlertid viktig å være klar over hva som skiller dokumentene fra hverandre. Dette er beskrevet nærmere i faktaboksen på side 13."

Deretter følger gode råd om at en retningslinje bør ha en målsetting og en målgruppe, at man bør kontrollere om det finnes en retningslinje fra før om det aktuelle temaet før man lager en ny og hva man bør tenke på når man skal sette sammen en arbeidsgruppe som skal utarbeide en ny retningslinje. Kapittel fire handler om implementering av retningslinjern man utarbeider Her kan vi lese gode råd om at man må være forberedt på motstand og at det derfor kan være lurt å ha både en implementingsstrategi, en implementeringsplan og en kommunikasjonsplan for retningslinjen sin. Noen retningslinjer krever rett og slett at man har en egen mediestrategi, hvis jeg forstår denne retningslinjen riktig. 

For å sikre at alle henger med på alle vanskelige ord og begreper som brukes i helsesektoren er dette dokumentet dessuten utstyrt med en egen ordliste innledningsvis. Her kan man for eksempel lese hva en bruker er for noe: 

"En person som anmoder tjenester omfattet i pasientrettighetsloven, men da tjenester som ikke er å anse for ”helsehjelp” slik dette er definert i pasientrettighetsloven §1-3 bokstav c. I dette dokumentet benyttes begrepet ”bruker” om den som anvender denne veilederen. Se for øvrig ”pasient”

Nyttig å vite. De som har innspill til hvordan retningslinjer for hvordan man skal lage retningslinjer kan bli bedre må sende sine synspunkter til Helsedirektoratet. Høringsfristen er 15. desember. Lykke til.