lørdag 22. juni 2013

Frankrikes plass i verden

Selv om jeg er litt på etterskudd, må jeg nevne en glimrende liten analyse av Frankrikes politiske problemer, forfattet av Financial Times Simon Kuper i mai. Den har tittelen "The French elite: where it went wrong" og ender opp med å konkludere på følgende måte om den franske politiske elitens brutale møte med globaliseringen:

"The French elite wasn’t trained to succeed in the world; it was trained to succeed in central Paris. Hollande, who attended three elite schools, is now discovering the world as president. His state visit to China last month was the first time he’d ever set foot there. Nowadays many French do succeed in London, New York or Silicon Valley, but they tend to be lost to the French elite."

Noe av det spesielle med den franske politiske eliten er hvor liten den er. Den består i det vesentlige av personer som har gått på to eliteskoler, Ecole Nationale d’Administration (ENA), der 80 studenter, såkalte enarques, uteksamineres hvert år og Ecole Polytechnique som hvert år bidrar med 400 nye kandidater til de fremste jobbene i politikk, embetsverk og diplomati. I mange år gikk dette tilsynelatende veldig bra. Frankrike hadde en av verdens ledende økonomier og bidro med en rekke teknologiske innovasjoner. Men i følge Simon Kuper er det blitt et problem at landet styres av en stadig mer selvrekrutterende gruppe, ikke av en åpen rekruttering der alle med talent og motivasjon kan slippe inn. Kuper skriver at:

"This is the tiniest elite of any large country. It lives in a few select arrondissements in Paris. Its children attend the same local schools, starting at age three. By their early twenties, France’s future leaders know each other. They progress from “classmates” to “caste mates”, explain the sociologists Monique Pinçon-Charlot and her husband Michel Pinçon. Whereas an American CEO and novelist will never meet, the French political, business and cultural elites have practically fused. They meet at breakfasts, exhibition openings and dinner parties. They become friends or spouses. They give each other jobs, cover up each other’s transgressions, write rave reviews of each other’s books."

Hvor alvorlige er så Frankrikes politiske og økonomiske problemer blitt? Jeg synes The Economist har en bra oversikt over dette i siste nummer, i artikkelen "Must we work harder?" Hovedpoenget der at at Frankrike over tid har rotet seg inn i noen strukturelle økonomiske problemer det er svært vanskelig å komme seg ut av. I følge artikkelen har Frankrike helse- og sosialutgifter som utgjør 32 prosent av BNP Det er en høyere andel enn noe annet land i OECD og skyldes blant annet en øvre pensjonsalder på 62 år, men der mange grupper offentlig ansatte har en pensjonsalder på bare 50 år.

Så store byrder på velferdsstaten lar seg rett og slett ikke kombinere med at det blir langt flere eldre som lever stadig lengre. Det kreves reformer, blant annet i pensjonssystemet, slik vi har gjort i Norge. Men François Hollande har til nå vært ytterst varsom med å gjennomføre reformer som kan gi nødvendige utgiftskutt. I stedet satser han på å øke skattebyrden enda mer i en tid der mange bedrifter allerede har store problemer med å overleve på grunn av eurokrisen. Skattene rammer næringlivet hardt og bidrar til å skyve enda flere ut i arbeidsløshet, noe som øker velferdsutgiftene ytterligere. Det er ikke bærekraftig i lengden. Og det bidrar heller ikke til Frankrikes ambisjon om å utøve et globalt politisk lederskap at de ikke evner å holde orden i eget hus.