mandag 13. januar 2014

Om privatisering som trend

Helgens The Economist hadde en interessant briefing og lederartikkel om omfanget av privatisering internasjonalt. Ikke i betydning konkurranseutsetting, som handler om at oppgaver som tidligere ble utført av offentlige virksomheter fortsatt er et offentlig ansvar, men driften overlates til private leverandører (noe som ofte omtales som privatisering i Norge). Men privatisering i betydningen salg av offentlige eierandeler i selskaper, eiendommer, bygninger og annen formue som ikke er offentlig kjernevirksomhet.

Lederartikkelen heter "Privatisation - The $9 trillion sale" og briefingen har tittelen "State owned assets: Setting out the store". I den siste slås det fast at det var en ganske sterk europeisk privatiseringsbølge fra midten av 80-tallet til omkring 2000 og et lite oppsving igjen midt på 2000-tallet, men at finanskrisen mange steder har ført til en motsatt utvikling med statlige redningsoperasjoner i både finanssektoren og industrien som har økt det statlige eierskapet. Når det i 2012 og 2013 var kraftig vekst i statlige nedsalg igjen er det ikke Europa og USA, men de fremvoksende økonomiene som står i spissen. The Economist skriver:

"However, the geography of sell-offs has changed, with emerging markets now to the fore. China, for instance, has been selling minority stakes in banking, energy, engineering and broadcasting; Brazil is selling airports to help finance a $20 billion investment programme. Eleven of the 20 largest IPOs between 2005 and 2013 were sales of minority stakes by SOEs, mostly in developing countries. By contrast, state-owned assets are now “the forgotten side of the balance-sheet” in many advanced economies."

Med den tilstanden mange europeiske lands statsfinanser er i, med økende gjeld og en problematisk demografisk utvikling, er det god grunn til å identifisere verdier som ikke støtter opp om kjerneaktiviteten og som kan frigjøre verdier og forvaltes bedre av andre. I følge The Economist er det i OECDs 34 medlemsland 2 111 bedrifter med 5,9 millioner ansatte som enten er helstatlige eller der staten har eiermajoritet. Disse finnes særlig innenfor elektrisitets-, transport- og telekomsektoren. Verdien av disse eierandelene er anslått til 2 200 milliarder dollar ($2 trillion).

Verdien av offentlig eide bygg, landområder og andre ikke-finansielle verdier i de samme landene er mye høyere. IMF har beregnet at de utgjør 35 000 milliarder dollar ($35 trillion), eller omkring to tredeler av BNP i de samme landene. Nå er det naturligvis mye av dette det ikke er verken riktig eller naturlig å selge, men blant disse verdiene er det også eierandeler som ikke har noen viktig rolle for det offentlige og der et salg kan frigjøre ressurser som kan omplasseres i vekstfremmende investeringer i for eksempel forskning, digitalisering eller samferdselsinfrastruktur. 

The Economist trekker frem de svenske sosialdemokratenes arbeid for omkring ti år siden for å få mer oversikt og orden på eierskapet og en mer profesjonell drift som et viktig første skritt i en jobb flere land burde gå løs på, for deretter å identifisere hva som kan selges for å frigjøre ressurser til viktigere oppgaver:

"There is no single model for managing public assets, but any successful strategy would include setting private-sector-style financial benchmarks, replacing cronies with experienced managers and shielding them from political interference. Not only is this good in itself, but it can also lead naturally to privatisation. That was the case in Sweden a decade ago, when creating a professionally managed holding company for state assets revealed many to be non-core, leading to a selling splurge by a left-leaning government."