Hellas, som en kollisjon i sakte film

Anne Applebaum i Washington Post

Hellas går stadig dypere inn i krisen og sannsynligheten for at de må bryte med EUs pengeunion og kutte ut euro har økt merkbart de siste dagen. Men vi har også følelsen av at vi har hørt denne fortellingen før. Det som skjer nå er sannsynligvis et slags høydepunkt i en forbløffende langvarig krisehåndtering, som har vært som å se en kollisjon i veldig sakte film.

Fordi USAs finanskrise og EUs eurokrise har vært faste temaer på denne bloggen hele veien (Lehman Brothers-kollapsen skjedde noen dager etter at jeg begynte å blogge høsten 2008), gir gamle blogginnlegg tagget med Hellas en brukbar oversikt over hvor lenge dette har holdt på.

Første blogginnlegg jeg skrev om krisen i Hellas var så tidlig som i desember 2009 og het ganske enkelt "Går Hellas konkurs?". Det handlet om at Hellas hadde jukset med statistikkene sine, men jeg regnet med at EU og Hellas ville finne en slags løsning, slik EU alltid ser ut til å gjøre. Ting gikk imidlertid raskt dårligere og i februar 2010 trakk jeg noen paralleller til gresk mytologi og blogget om Plutus, rikdommens gud, som skulle fordele rikdommen rettferdig, men ble blindet av Zevs. I mai 2010 trakk jeg på nytt inn gresk mytologi, Denne gangen var temaet politikeres behov for å la seg binde til masten og ikke la seg lokke av kortsiktige fristelser (jfr den norske handlingsregelen), slik Odyssevs lot seg binde til masten og fikk bivoks i ørene, så han slapp å la seg forføre av Sirenenes sang.

I oktober 2011 blogget jeg om Michael Lewis utmerkede essaysamling "Boomerang", som handler om finanskrisen i ulike land, blant annet Hellas, Artikkelen hans om Hellas var også på trykk i Vanity Fair og heter "Beware of Greeks bearing bonds", Noen tror kanskje ideen om en folkeavstemning  i Hellas om EUs krisepakker er ny. Det er den ikke, for i november 2011 foreslo plutselig statsminister Georgios Papandreou en slik folkeavsteming, noe jeg blogget om her. Forslaget om folkeavsteming var håpløst da, og det ble aldri noe av for Papandreou gikk i stedet av som statsminister. Forslaget er om mulig enda mer meningsløst nå.

I 2012 blogget jeg om enda en artikkelsamling om Hellas-krisen, denne gangen om boken "If Greece goes...". Etter det var det litt mindre oppmerksomhet om Hellas mens de gikk løs på utfordringene i økonomien, slanket offentlig sektor, reformerte lovverk og pensjonsordninger, og endelig så ut til å kunne snu den negative utviklingen. Da skjedde det som ikke skulle skje da kommunistene og venstrepopulistene i Syriza vant valget og igjen begynte å overbevise folk om at Hellas problemer kan løses andre steder enn i Hellas, Dette blogget jeg om i januar i år.

Og akkurat hva problemet er med venstrepopulistiske folkeforførere skriver Anne Applebaum meget godt om i en kommentar i Washington Post denne uken, med tittelen "It's the Greek politics, stupid", der hun peker på at Hellas problemer nå ikke først og fremst er av teknisk-økonomisk art, men at det helt grunnleggende handler om man har politikere som holder det de lover eller politikere som lover mer enn de kan holde. Det har vært en lang historie med politiske løftebrudd i Hellas, men når den lenge varslede kollisjonen nå ser ut til å skje, er det ikke fordi økonomien plutselig er blitt mye dårligere, men fordi de som nå styrer har innbilt velgerne at man ikke trenger å rydde opp. Anne Applebaum skriver:

"The crisis in Greece is not, at base, an economic story: It is a political story, a story about the promises that governments make to their citizens and about the ability of any state to guarantee a particular standard of living to its citizens, not only in Greece but also all over Europe. The current Greek government was elected on a completely false premise: that Greece could continue to run one of the most expensive pension systems and one of the largest bureaucracies in Europe, relatively speaking — and that other countries would pay for it."

Ulykkeligvis har Hellas, det landet som virkelig trenger og hadde fortjent en modig, kompetent og handlekraftig regjering, fått et venstrepopulistisk styre som ser ut til å være mer opptatt av å skylde på andre enn av å finne Hellas vei ut av krisen. Det er fare for at konsekvensene blir svært ubehagelig for vanlige grekere.