tirsdag 26. februar 2013

Stakkars Italia

The Economist: Charlemagne blog
Noen ganger er det slik at små land er så heldige å ha politikere som fremstår som større enn landet de er valgt til å lede. Og motsatt er det ganske ofte slik at store land har politikere som er mindre enn landet de er valgt til å lede. Noen ganger går det bra likevel, men da er det på tross av og ikke på grunn av politikerne. I den siste kategorien tror jeg Italia pleier å være, men etter valget denne uken er jeg redd sjansene for at dette skal gå bra er kraftig redusert.

Det var fire partigrupper som ble representert i begge kammer i nasjonalforsamlingen, men valgordningen gjør at det er ulike flertall i de to kamrene. I underhuset gjør valgreglene at venstresiden har et flertall selv om de bare fikk 29,5 prosent (bare 0,3 prosentpoeng mer enn Belusconi) I Senatet har ingen flertall, men Berlusconis gruppe er størst.

Nå er ikke hovedproblemet i Italia valgordningen, men de politikerne folk stemmer på. De egentlige vinnerne av valget er to komikere, Beppe Grillo med 25,6 prosent av stemmene ved valget til underhuset, og Silvio Berlusconi med 29,2 prosent av stemmene. Beppe Grillo har en lang karriere som profesjonell komiker ig beskrives i utenlandske medier som en krysning mellom Michael Moore og Stephen Colbert (som her i The New Yorker og i The Telegraph). Men noe program for å styre Italia har han ikke.

En minst like stor komiker er Silvio Berlusconi, som de fleste nok trodde hadde gitt seg med politikk etter at han ble tvunget til å gå av i sin tredje statsministerperiode. Jeg blogget om Silvio Berlusconis manglende forståelse for Italias alvorlige økonomiske situasjon for snart to år siden. Siden da har Berlusconi blitt enda mer uansvarlig i sin økonomiske politikk og lovet i valgkampen å ikke bare avskaffe en boligskatt, men å gjøre det med tilbakevirkende kraft slik at store pengesummer må betales ut til befolkningen fra en allerede tom statskasse.

Den som burde vunnet valget er Mario Monti, en ansvarlig og kompetent politiker som har startet jobben med å få orden på Italias økonomi og gjenreise tilliten til Italia internajonalt. Men det virker som velgere er lei av ansvarlighet. En annen som ble rammet av dette, og som var favoritt på forhånd, er venstresidens statsministerkandidat Pier Luigi Bersani som fikk langt mindre stemmer enn medier og meningsmålinger antydet på forhånd. Det begynner å se ut som venstresiden aldri skal vinne noe valg i Italia. Når de ikke klarte å vinne nå, med så enorme økonomiske problemer i landet, må man lure på hva som skal til. Mest sannsynlig vil et eventuelt nyvalg svekke Bersani ytterligere.

Italienske velgere fortjener bedre enn å måtte velge mellom fire eldre herrer der en er komiker, en er uansvarlig høyrepopulist (og komiker), en er grå eks-kommunist og en er en kompetent, men grå teknokrat. Det Italia virkelig trenger er en liberal og ansvarlig høyreside som er opptatt av å begrense byråkrati og korrupsjon, gjennomføre reformer i arbeidslivet, fremme økt kvalitet i utdanning og forskning, og stimulere vekst og innovasjon i privat sektor, men ikke bruke penger man ikke har. Det er et politisk alternativ velgerne ikke har i Italia.