Et britisk firepartisystem

I de siste valgene i Storbritannia har de to største partiene oppnådd en stadig høyere samlet valgoppslutning. Mens Labour og de konservative til sammen bare fikk 65 prosent av stemmene i 2005, hadde denne andelen økt til hele 82 prosent i 2017.  Tallene viser at topartisystemet dominerer enda mer enn før.

Men skal vi tro en artikkel i siste nummer av The Economist med tittelen "Britain now has å four-party system", er det tvert slik at når man skraper bort overflaten er det egentlig ikke to, men fire partier som konkurrerer om makten. Landsmøtene som gjennomføres i disse dager viser at begge de store partiene er splittet i to. Derfor har Storbritannia følgende store partier nå: "Corbynites, Social Democrats, Whigs and Tories."

Labour er delt i to en radikal og en moderat fløy, der førstnevnte mener de vant et valg alle spådde at de kom til å tape, mens sistnevnte mener at de tapte et valg de burde ha vunnet:

"Len McCluskey, the leader of the pro-Corbyn Unite union, gave vent to the Corbynite interpretation when he told the conference that he was tired of “whingers and whiners” who point out that Labour didn’t win. “I say we did win. We won the hearts and minds of millions of people, especially the young. (...)  The Social Democrats, meanwhile, believe that Labour lost a winnable election by backing a candidate and a set of policies that stand far outside the mainstream. The psephological evidence points in both directions. Mr Corbyn pulled off a remarkable feat by getting 40% of the vote. But his party is running neck-and-neck with the Conservatives in the polls, despite the fact that the government is doing its best to tear itself apart. A more centrist politician could be leading by double figures.

Det så en stund ut som selvdestruksjonen Labour satte i gang under Corbyn ville gi konservativ valgseier mer eller mindre automatisk og i lang tid fremover, uten at de konservative trengte å anstrenge seg så mye. Men Brexit har synliggjort at det ikke er slik lenger, blant annet fordi det konservative partiet også opplever splittelse. Dagens flertallslinje henter solid støtte der partiet allerede står sterkt, i landlige valgkretser i Sør-England. Problemet er at de unge og urbane ønsker en helt annen politisk oppskrift:

The Conservatives’ Manchester conference will be no less confusing. It will be shared by the Whigs, a cosmopolitan party that wants Britain to remain as close as possible to Europe, and the Tories, a nationalist party that worries about immigration and cultural change. The Whigs are mostly young and urban—David Cameron’s Notting Hill set writ large—while the Tories are older and rural. The Whigs think the Conservative Party must move with the times in order to survive, whereas the Tories think that moving with the times will mean surrendering everything they hold dear.

The Economist spekulerer i mulige partisplittelser med utgangspunkt i at fløyene i de to partiene ideologisk er uvanlig langt fra hverandre. Holdningen til frihandel har ført til partisplittelse før. Og liberale, frihandelsvennlige og europavennlige velgere mangler en talerør for tiden. Nå tror ikke jeg at motsetningene i noen av de to partiene er så store at vi er kommet dit at de vil splittes, men det blir uansett spennende å følge fortsettelsen.

Pasokifisering (2)

Det er mye oppmerksomhet om veksten ulike høyrepopulistiske partier i Europa opplever, og i noen sør-europeiske land venstrepopulistiske partier, men det er ikke like ofte det blir nevnt hvor mesteparten av disse stemmene kommer fra. At det i all hovedsak handler om en kollaps i de europeiske sosialdemokratiske partienes oppslutning.

Jeg blogget om den såkale pasokifiseringen av sosialdemokratiet i januar, inspirert av en god kommentarartikkel i svenske Aftonbladet. Nå har The Economist en litt lengre briefing om samme tema, under overskriften "European social democracy - Rose thou art sick". Der er det også med noen interessante kart og grafiske fremstillinger av hva som har skjedd i løpet av de siste ti årene. De skriver blant annet:

"Early in this century you could drive from Inverness in Scotland to Vilnius in Lithuania without crossing a country governed by the right; the same would have been true if you had done the trip by ferry through Scandinavia. Social democrats ran the European Commission and vied for primacy in the European Parliament. But recently their share of the vote in domestic (and Europe-wide) elections has fallen by a third to lows not seen for 70 years (see chart 1). In the five European Union (EU) states that held national elections last year, social democrats lost power in Denmark, fell to their worst-ever results in Finland, Poland and Spain and came to within a hair’s-breadth of such a nadir in Britain."

The Economist peker på fire grunner til at dette skjer. For det første at de store velferdsreformene allerede er kjempet igjennom, og har bred oppslutning også i andre partier, mens det ikke er tydelig hva fremtidsprosjektet er. De sosialdemokratiske partiene er mer opptatt av å bevare det som er enn av å gjennomføre reformer. For det andre gjør strukturelle endringer i økonomi og samfunn at varer og tjenester beveger seg fritt over landegrensene og også arbeidstagere er langt mer mobile enn før, noe som gjør at de gamle virkemidlene ikke virker så godt lenger. 

For det tredje har den tradisjonelle historiske rollen som bolverk mot ekstreme ideologier, det store ansvarlige alternativet til kommunister og fascister, gradvis mistet sin relevans og ikke hatt noen betydning etter den kalde krigens slutt. Og for det fjerde har det skjedd en fragmentering av identiteter som gjør at langt færre velgere identifiserer seg med den tradisjonelle arbeiderklassen, heller ikke de de gamle bastionene. The Economist gir flere eksempler fra ulike land, blant annet et interessant eksempel på hvordan sosialdemokratiet lekker i alle ender i Nederland:

"Consider the Netherlands, where support for the centre-left PVDA has collapsed from 25% in the 2012 elections to below 10% today. As René Cuperus, an influential thinker on the Dutch centre left, points out, the party has been losing supporters in the big cities and university towns to D66 (a liberal party of entrepreneurs and professionals) and the environmentalists and libertarians of the Green Party; between them the greens and D66 now get the vote of some four out of five Dutch students. Meanwhile the PVDA’s former blue-collar strongholds in places like Rotterdam have veered towards the Party for Freedom run by an anti-immigrant populist, Geert Wilders, who is seeking to do in the Netherlands what Marine Le Pen of the National Front has done in France."

Det er som sagt verdt å lese hele denne analysen fra helgens The Economist om "Rose thou art sick"

Pasokifisering

Den krevende kombinasjonen av betydelig vanskeligere økonomiske tider og en kraftig økning i tilstrømningen av asylsøkere til Europa har gått hardt ut over de etablerte politiske partiene som vanligvis regjerer. I flere europeiske land er selve hovedstrukturen i det politiske landskapet, der et stort sosialdemokratisk parti og et stort konservativt eller liberalt parti har vært hovedmotstandere, kraftig utfordret. I flere land har også helt nye partier blitt en del av regjeringsgrunnlaget.

De store borgerlige partiene ser imidlertid ut til å jevnt over klare seg bedre, selv i land de har vært i regjering gjennom en vanskelig periode, som i Tyskland, Storbritannia og Spania, mens flere av de tidligere sosialdemokratiske regjeringspartiene har alvorlige problemer og er i øyeblikket bare en skygge av det de var for noen år siden.

Jeg så i en god kommentarartikkel i svenske Aftonbladet for noen dager siden at dette fenomenet til og med har fått  et eget navn: Pasokifisering. Katrine Marcal skriver:

"Pasok är det grekiska socialdemokratiska parti som dominerade sin politiska scen i tre decennier och regerade i 21 år. I dag är partiet näst intill utraderat, de fick 6,3 procent av rösterna i det ­senaste valet. Pasokifiering betyder helt enkelt snabb, plötslig och till synes fullständig kollaps av tidigare helt ­dominerande socialdemokratiskt parti."

Kommentaren minner om at en slik fullstendig kollaps ikke utelukkende er et gresk fenomen. I Skottland har Labour vært det dominerende partiet i flere tiår, men de fikk bare et eneste av 59 skotske mandater i det britiske parlamentet ved siste valg. Polen hadde et valg i oktober der det ikke ble valgt inn noen representanter i nasjonalforsamlingen fra partier til venstre for sentrum. De var ikke kjempestore fra før, men den sosialdemokratiske blokken hadde 50 mandater og mistet alle.

Nå er dette de mest ekstreme eksemplene, men ser vi på Europa ellers er det også noen andre marerittfremkallende trender for sosialdemokratiske partier som har vært vant til at de vokser når det er økonomisk krise og økende arbeidsledighet, I Frankrike kom sosialistpartiet på tredjeplass i første runde i regionalvalget nettopp. Det må et mirakel til for at de skal vinne neste presidentvalg. I Tyskland ser det ut som sosialdemokratene er dømt til å være juniorpartner i en storkoalisjon med Merkel i lang tid. I Spania ble det konservative regjeringspartiet Partido Popular størst ved valget nylig, men uten å få eget flertall. En lignende situasjon ble det i Portugal etter valget.

I Storbritannia har valget av Jeremy Corbyn gjort at ingen tror Labour kan vinne et valg på svært lenge. Og i Danmark gikk Dansk Folkeparti frem på bekostning av stort sett alle andre partier og sørger for en ny borgerlig regjering, mens sosialdemokratiene med 26 prosent er tilbake på nivået de hadde i 1906. I Finland ble sosialdemokratiene bare det fjerde største partiet ved forrige valg, med 16,5 prosent, det dårligste resultatet siden de ble stiftet for over 100 år siden.

Nå kan man jo være fristet til å si at Sverige er det store unntaket fra denne generelle trenden, for der sitter jo sosialdemokratiene i regjering, men Katrine Marcal lister i kommentaren sin opp fem grunner til at de europeiske sosialdemokratene taper velgere og mener at disse er akkurat like relevante i Sverige som andre steder. Det har blat annet med manglende vilje eller evne tl å formulere et troverdig økonomisk alternativ til markedsøkonomien og med manglende vilje eller evne til å kommunisere gode politiske alternativer til tidligere velgere som i stedet slutter opp om innvandringsfientlige eller populistiske partier. Til dette siste punktet skriver hun videre at:

."..att hitta ett sätt att vinna tillbaka de väljare som har lämnat för nationalistiska, främlingsfientliga och populistiska partier är kanske den svåraste. På något sätt måste dock europeisk socialdemokrati lära sig hantera frågor om identitet, kultur och nationell sammanhållning."

Lærdommen fra resten av Europa ser ut til å være at man ikke vinner valg ved å bare kritiser andre, selv om det er vanskelige tider og borgerlige regjeringer. Man må formulere et helhetlig program som representerer et tydelig alternativ og som henger sammen på en troverdig måte.

Jeremy Corbyn og gammelsosialismen

At den ytterste venstresiden liker å dra på leting bakover i historien etter svar på fremtidens utfordringer er ikke noe nytt. Det har jeg blogget om her ganske ofte. Men det er likevel ganske spektakulært når et av historiens mest toneangivende sosialdemokratiske partier, det britiske Labour, velger en leder fra "the hard left", Jeremy Corbyn som i 30 år har vært i ventreopposisjon til Tony Blair, Gordon Brown, Ed Milliband og alle andre ledere i sitt eget parti.

Når The Economist bruker forsiden, en leder (Backwards comrades!) og et par artikler i siste nummer på fenomenet Corbyn, en mann som høyst sannsynlig aldri kommer til å vinne valg noengang, er det noen gode grunner til det. Vi som er på høyre side av midtstreken politisk kunne jo bare jublet og hatt som holdning at det bare er bra at Corbyn er blitt partileder fordi det sikrer Toryene flertall i parlamentet i all overskuelig fremtid. Problemet er at ingen land, særlig ikke i topartisystemet i UK, har godt av at et av de to store og viktige partiene melder seg helt ut av virkeligheten.

Storbritannia har lange demokratiske tradisjoner, og avvist ytterliggående og populistiske strømninger når de har fått fotfeste andre steder i Europa. Derfor har partiene i UK i perioder hatt en viktig internasjonal rolle når det gjelder å ta ledelsen i i moderniseringen av både konservativ, liberal og sosialdemokratisk politikk i en parlamentarisk kontekst. Partiledere som Winston Churchill, Margaret Thatcher og Tony Blair har hatt stor betydning langt utover eget land og det også i en slik sammenheng vi må tolke den enorme interessen det er for Jeremy Corbyn. For noen er han en slags europeisk Hugo Chavez som skal tenne håpet om en radikal sosialistisk fremtid i Europa, mens andre på venstresiden ser valget av Corbyn som starten på en mangeårig ørkenvandring der man skal kaste bort tiden på å lete bakover i historien og i autoritære land andre steder i verden, etter svaret på hvordan Europa skal moderniseres og oppnå økonomisk vekst.

Jeg synes the Economist i sin gjennomgang peker på noen gode grunner til at valget av Jeremy Corbyn er problematisk for flere enn han selv. For det første har han, til tross for 30 år i parlamentet, null erfaring som politisk leder i regjering eller i førstelinjen i opposisjon. Den samme mangelen på erfaring og manglende interesse for å få gi posisjoner til de mer pragmatiske kreftene i eget parti, ser også ut til å ha prege det teamet han har valgt å satse på i sitt "skyggekabinett". For det andre åpner valget av Corbyn opp en stor splittelse mellom den nye partiledelsen og Labours parlamentsgruppe, der nesten ingen støttet han i under valgkampen og der de er vant til at han ved en rekke anledninger og i 30 år ikke har vært lojal verken mot ledere i Labour eller kolleger i gruppen. Kan han da forvente at de skal være lojale mot han selv? Eller venter motstanderne hans i Labour på første og beste anledning til å si takk for sist og kaste ham igjen? Kan vi til og med oppleve en splittelse i partiet slik som i 1981 da den såkalte "firerbanden" stiftet SDP? Det kan bli interessant å følge.

I tillegg peker The Economist på at valget av Corbyn plutselig endrer dynamikken i britisk politikk fordi det åpner et rom i sentrum som de konservative ikke hadde regnet med ville være der og som de har begynt å ta allerede:

"Mr Corbyn’s election changes the balance in the Conservative party. None of the four candidates for Labour’s leadership had truly worried the government, but Tory strategists had rooted for Mr Corbyn nonetheless. As a result, Mr Cameron’s troops—like the bookies—take his party’s success at the next general election, due to take place in 2020, as a certainty. Moreover, they have come to acknowledge that its best chance, faced with a party led or recently abandoned by Mr Corbyn, lies in exuding stability and moderation. Thus the prime minister has spent the past weeks talking about tackling employers that do not pay the minimum wage (stealing Labour’s territory) and expanding the free-school programme (dividing Labour and forcing its leader to voice his unpopular opposition to this bid to give schools more autonomy)."

Corbyn har også debutert som nyvalgt partileder i statsministerens spørretime. Men kan trygt slå fast at han har en annen stil enn det som har vært vanlig: