De syv dødssyndene som truer markedene

Hvordan ser man om en ny finanskrise er på gang? Om det er bobler i noen sektorer,? Om pengene dras i retning av adferd i markedene og innovasjoner i finanstjenestene som ikke er bærekraftige på sikt? Hva er signalene man skal følge med på? The Economist har noen gode forslag i helgens artikkel om "The seven deadly sins of corporate exuberance".

Mine første innlegg her på bloggen skrev jeg de siste dagene i overgangen august/sepember i 2008 Jeg rakk å skrive om Sarah Palins kanditatur som visepresenent i USA og lanseringen av Google Chrome før jeg 15. september skrev om Lehman Brothers. 21. september skrev et et innlegg om "Finanskrisen - Hva er det som skjer?", og veldig mange innlegg som fulgte her på bloggen handlet om finanskrisen og deretter om den såkalte "Eurokrisen" som særlig rammet Hellas, Spania og Irland.

Krisen da skyldes en økonomisk fremtidsoptimisme som var større enn det var grunnlag for i realøkonomien. Investeringsbanker, låneinstitusjoner, boligbyggere og mange boligkjøpere tok større risko enn de burde, og myndighetene regulerte ikke slik de skulle. Dette skjedde i kombinasjon med en ekstrem finansiell innovasjon der man "pakket" høyrisikolån sammen til nye verdipapirer som ble solgt som om de var risikofrie. Det gikk bra helt det det ikke gikk bra i det hele tatt. Eller for å sitere fra Enest Hemmingways "The Sun Also Rises":

"How did you go bankrupt? Two ways. Gradually, then suddenly".

Får vi en ny finanskrise?

Det har nå gått lang tid siden vi hadde den forrige store finanskrisen og enda flere år siden dot.com-krisen som særlig inntraff våren 2000, og som gikk hardt ut over teknologiaksjekursene. Nasdaq-indeksen kom ikke på samme nivå som våren 2000 igjen før våren 2015. Det kan gå fort ned når stemningen snur, og det kan ta lang tid å komme tilbake opp. 

Akkurat nå er det mye snakk om overinvesteringer i teknologiselskaper som utvikler og selger datasenterkapasitet, hardware og tjenester knyttet til kunstig intelligens, og at mange av selskapene umulig kan oppnå inntekter som er store nok til å forsvare dagens investeringsnivå.

Men står vi i fare for å komme i samme situasjon som dot.com-krisen fra 2000 eller finanskrisen fra 2008? Da boblen sprakk ettertrykkelig og de negative ringvirkningene rammet globalt, og langt utover sektorene der problemene oppstod? Står vi på terskelen av en ny global finanskrise? Og hva er i såfall signalene som varsler at vi risikerer å havne der?

The Economist har en lederartikkel i forrige helgs utgave med overskriften "How Markets Could Topple The Global Economy". Den er mest opptatt av hvordan en kraftig nedjustering av markedsferdien til "the magnificent seven", verdens syv største teknologiselskaper, vil påvirke resten av den amerikanske og globale økonomien.

"The cyclically adjusted price-earnings ratio of the S&P 500 index of stocks, propelled by the “magnificent seven” tech giants, has reached levels last seen during the dotcom boom. Investors are betting that the vast spending on artificial intelligence (ai) will pay off. Yet the numbers are daunting. For companies to achieve a 10% return on the AI capex projected by 2030, they will collectively need $650bn of annual AI revenues."

Kan Nvidia, Apple, Microsoft, Alphabet, Meta, Amazon og Tesla forsvare dagens investeringsnivå på KI? For ikke å snakke om selskapene uten store pengebinger som Open AI, Anthropic, Perplexity, og en rekke leverandører i disse verdikjeden som for tiden kjøper aksjer i hverandres selskaper. Noe som går bra så lenge kursene går opp. The Economist er mer opptatt av hvor store negative effekter vi får hvis aksjekursene faller til et mer normalt nivå.

Syv dødelig synder som truer markedene

Den mest interressante artikkelen om farene for en ny finanskrise har overskriften "The seven deadly sins of corporate exuberance", med undertittelen "A frenzy of financial innovation has ensnared America Inc. What could go wrong?"

Ja, hva kan gå galt? The Economist lister opp syv "dødssynder" de mener har rammet USAs markeder og som både hver for seg, og sammen, truer med å sette igang en ny finanskrise. Øverst på listen er spekulasjon i kryptovaluta, der alt for mange selskaper har vært redd for å gå glipp av store og enkle gevinster, og har finansavdelinger som ikke bare investerer i tradisjonelle verdipapirer, eller i lovende oppstartsselskaper, men også i krypto. I USA er dette for tiden aktivt markedsført av Donald Trump og hans familie.

Andre problem er privatinvestorenes (retail investor) optimisme når alt stiger, og en tilsvarende frykt for å gå glipp av penger på gaten. Det gir en dragning mot noen svært spekulative selskaper og forretningsmodeller, der det er et underskudd i dag som raskt må snus til noen svært store overskudd i årene som kommer for å forsvare prisingen. Tredje problem er de de kaller sirulære investeringer (circular spending) har jeg allerede vært inne på. Det skjer når selskaper i samme økonomske verdikjede, eller industrielle økosystem, kjøper varer og tjenester av hverandre med penger de har fordi de investerer i hverandre. The Economist nevner Nvidia som et aktuelt eksempel:

"Consider Nvidia, the leading supplier of AI chips. It owns stakes in CoreWeave, which buys its chips to rent out to others, and is investing in xAI, which buys Nvidia’s chips to run its models. It will also put up to $100bn into OpenAI, giving the maker of ChatGPT more cash to buy Nvidia’s chips."

Gjeld, oppkjøp og patriotisme

Fjerde symptom på at en ikke-bærekraftig bobletilstand er at oppkjøps- og fusjonsaktiviteten tar seg kraftig opp og blir en slags industri i seg selv som tilbyr større gevinster enn den underliggende aktiviteten i selskapene. Finansiell restrukturering blir mer lønnsomt enn å drive og utvikle bedriften. Handlingsrommet for å gjøre dette har en nær kobling til det femte symptomet, at apetitten på mer gjeld vokser, og er med på å finansiere oppkjøp og fusjoner, eller nye datasentre og KI-fabrikker, med nødvendig tilhørende krafttilgang. The Economist skriver:

"To finance its splurge on data centres and takeovers, America Inc is feasting on debt. Meta, a Silicon Valley giant, recently sold $30bn of bonds to pay for its data-centre investments, the biggest such deal of the year. To power the endless rows of servers AI models require, electricity providers are also borrowing heavily."

En sjette grunn til å være bekymret, i følge The Economist, er hvordan argumenter om patriotisme og nasjonal selvforsyning begynner å trumfe rasjonelle økonomiske argumenter, og i noen tilfeller brukes som begrunnelser for statlige investeringer, anskaffelser, eller i verste fall, subsidier til selskaper. Denne type "industripolitikk" er ikke bare skadelig fordi den fremmer ulønnsomme investeringer, men den gjør også at bedriftsledere og store investorer blir fristet til å bruke mer tid på å påvirke politikere enn på å vinne markedsandeler gjennom innovasjon og kvalitetsforbedringer som gjør at de vinner i en normal konkurranse med andre.

Innovativ svindel

Den syvende og siste dødssynden er ikke like synlig, men kan være rett under overflaten når alt mulig annet er i spill. Det handler om finansiell svindel. Der innovasjonen ikke leder til nye og bedre tjenester og produkter, men til nye måter å lure kunder og partnere, og myndighetene. The Economist minner om hvordan den irrasjonelle, men lovlige, oprimismen, bidrar til å skape bedre vekstvikår for aktører som slett ikke følger lover og regler:

"A final sin could soon rear its ugly head. Every hot market in the past has concealed fraud. Like with the accounting scandals at WorldCom or Enron, it is unlikely to be unearthed until a correction begins. But the conditions for wrongdoing are ripe. Accounting practices for AI, crypto and private credit are all sufficiently flexible and opaque. And guardrails are wobbling."

Det er ikke sikkert at en ny finanskrise er rett rundt hjørnet. Selv om vi rent rasjonelt kan si at noen av selskapene er urealistisk høyt priset, og at det før eller senere må komme en korreksjon, eller et krakk, så er det ikke mulig å vite når det skjer og hvor stor krisen blir. Hemmingway hadde helt rett i at det går langsomt først, før det går veldig fort. 

Noen bedrifter og noen land har dessuten lagt bedre strategier for å komme igjennom en krise enn andre. The Economists viktigste råd er å styre unnda de syv dødssyndene. De som klarer det vil være bedre posisjonert for det som kommer etterpå enn de som slipper opp for drivstoff på tanken før de kommer over til den andre siden.