onsdag 6. januar 2016

Pasokifisering

Den krevende kombinasjonen av betydelig vanskeligere økonomiske tider og en kraftig økning i tilstrømningen av asylsøkere til Europa har gått hardt ut over de etablerte politiske partiene som vanligvis regjerer. I flere europeiske land er selve hovedstrukturen i det politiske landskapet, der et stort sosialdemokratisk parti og et stort konservativt eller liberalt parti har vært hovedmotstandere, kraftig utfordret. I flere land har også helt nye partier blitt en del av regjeringsgrunnlaget.

De store borgerlige partiene ser imidlertid ut til å jevnt over klare seg bedre, selv i land de har vært i regjering gjennom en vanskelig periode, som i Tyskland, Storbritannia og Spania, mens flere av de tidligere sosialdemokratiske regjeringspartiene har alvorlige problemer og er i øyeblikket bare en skygge av det de var for noen år siden.

Jeg så i en god kommentarartikkel i svenske Aftonbladet for noen dager siden at dette fenomenet til og med har fått  et eget navn: Pasokifisering. Katrine Marcal skriver:

"Pasok är det grekiska socialdemokratiska parti som dominerade sin politiska scen i tre decennier och regerade i 21 år. I dag är partiet näst intill utraderat, de fick 6,3 procent av rösterna i det ­senaste valet. Pasokifiering betyder helt enkelt snabb, plötslig och till synes fullständig kollaps av tidigare helt ­dominerande socialdemokratiskt parti."

Kommentaren minner om at en slik fullstendig kollaps ikke utelukkende er et gresk fenomen. I Skottland har Labour vært det dominerende partiet i flere tiår, men de fikk bare et eneste av 59 skotske mandater i det britiske parlamentet ved siste valg. Polen hadde et valg i oktober der det ikke ble valgt inn noen representanter i nasjonalforsamlingen fra partier til venstre for sentrum. De var ikke kjempestore fra før, men den sosialdemokratiske blokken hadde 50 mandater og mistet alle.

Nå er dette de mest ekstreme eksemplene, men ser vi på Europa ellers er det også noen andre marerittfremkallende trender for sosialdemokratiske partier som har vært vant til at de vokser når det er økonomisk krise og økende arbeidsledighet, I Frankrike kom sosialistpartiet på tredjeplass i første runde i regionalvalget nettopp. Det må et mirakel til for at de skal vinne neste presidentvalg. I Tyskland ser det ut som sosialdemokratene er dømt til å være juniorpartner i en storkoalisjon med Merkel i lang tid. I Spania ble det konservative regjeringspartiet Partido Popular størst ved valget nylig, men uten å få eget flertall. En lignende situasjon ble det i Portugal etter valget.

I Storbritannia har valget av Jeremy Corbyn gjort at ingen tror Labour kan vinne et valg på svært lenge. Og i Danmark gikk Dansk Folkeparti frem på bekostning av stort sett alle andre partier og sørger for en ny borgerlig regjering, mens sosialdemokratiene med 26 prosent er tilbake på nivået de hadde i 1906. I Finland ble sosialdemokratiene bare det fjerde største partiet ved forrige valg, med 16,5 prosent, det dårligste resultatet siden de ble stiftet for over 100 år siden.

Nå kan man jo være fristet til å si at Sverige er det store unntaket fra denne generelle trenden, for der sitter jo sosialdemokratiene i regjering, men Katrine Marcal lister i kommentaren sin opp fem grunner til at de europeiske sosialdemokratene taper velgere og mener at disse er akkurat like relevante i Sverige som andre steder. Det har blat annet med manglende vilje eller evne tl å formulere et troverdig økonomisk alternativ til markedsøkonomien og med manglende vilje eller evne til å kommunisere gode politiske alternativer til tidligere velgere som i stedet slutter opp om innvandringsfientlige eller populistiske partier. Til dette siste punktet skriver hun videre at:

."..att hitta ett sätt att vinna tillbaka de väljare som har lämnat för nationalistiska, främlingsfientliga och populistiska partier är kanske den svåraste. På något sätt måste dock europeisk socialdemokrati lära sig hantera frågor om identitet, kultur och nationell sammanhållning."

Lærdommen fra resten av Europa ser ut til å være at man ikke vinner valg ved å bare kritiser andre, selv om det er vanskelige tider og borgerlige regjeringer. Man må formulere et helhetlig program som representerer et tydelig alternativ og som henger sammen på en troverdig måte.