Vi ser at Ringnes pils er størst i Norge. Pripps Blå i Sverige, Tuborg i Danmark, Heineken i Nederland, Carling black label i England og Kronenbourg i Frankrike. Og i Irland er naturligvis Guinness størst. Og ser vi utenfor Europa er Bud Light størst i USA, Kingfisher i India, Snow i Kina, Asahi Dry i Japan og Bintang i Indonesia. Bare for å nevne noen av de største. Til og med Iran og Saudi Arabia er med på kartet, med hvert sitt alkoholfrie ølmerke.
Det er et par interessante ting å merke seg har. Det ene er at ingen ølmerker er størst i mer enn et land, selv store internasjonale brands som Guinness, Heineken, Tuborg, Budweiser (størst i Canada) eller San Miguel (størst på Fillippinene) er bare aller størst i et land selv om de er store flere steder. Det betyr imidlertid ikke at det er stor spredning av produsenter som det kan virke. Et forbløffende stort antall av disse "nasjonale" ølmerkene tilhører noen få store multinasjonale bryggerier.
Det andre er at disse største ølmerkene ikke akkurat representerer noe særegent og spesielt for landet og dets ølkultur, men tvert imot et litt kjedelig "minste felles multiplum" innen øl. Ja, til om med i land som er verdenskjente for sitt gode øl er det noe litt mer vanlig som selger mest. The Economist skriver:
"Nearly every beer on the list is of the insipid, samey kind. Hence, they do not tell us an awful lot about the beer culture of the country because each represents the lowest common dominator. It would be a shame if visitors thought that Carling was the defining beer of Britain when it has the best real ales in the world. Likewise, Americans should be thoroughly ashamed that Bud Light is the national tipple, when its reputation for appalling beer is now wholly outdated. And, quite honestly, anyone who arrives in Belgium, probably the finest brewing nation of all, and orders a Jupiler should be deported forthwith."
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar