En ting jeg tror jeg kommer til å huske ganske lenge fra denne valgnatten er det totale sjokket som mange, også i Norge, tydeligvis opplevde da valgdagsmålingen kom kl 23 norsk tid. Det viste 316 mandater til de konservative, bare ti mandater unna et flertall og langt foran Labour (resultatet ble til slutt enda bedre). Det kom så uventet at mange både på de engelske og norske valgsendingene nektet å akseptere at det kunne være riktig. Nå er det bra at politikere er ytterst tilbakeholdne med å svare på hypotetiske spørsmål før et eneste resultat er klart og det tok slitsomt lang tid før de begynte å komme, men det fascinerende i natt var at flere såkalte eksperter, som Hans Olav Lahlum i den norske valgsendingen, fortsatte å mene at valgdagsmålingen sannsynligvis var feil lange etter at resultatene i de første kretsene viste at den mest sannsynlig var riktig. Ja, de første resultatene i midt- og sør-England viste til og med fremgang for de konservative, noe som signaliserte at oppslutningen kunne være enda høyere enn valgdagsmålingen viste. Men det å skille håp og fakta kan som kjent være vanskelig, særlig når nesten alle synsere i sosiale medier og ekspertkommentatorer i pressen omtrent unisont har ment at venstresiden måtte vinne.
Dette valget fikk også sitt "Portillo-moment" (oppkalt etter øyeblikket valgnatten 1997 da det ble klart at forvarsminister og sannsynlig ny konservativ partileder Michael Portillo klarte å tape et flertall på 15 000 stemmer i valgkretsen sin og ikke ble gjenvalgt til nasjonalforsamlingen). Årets "Portillo-øyeblikk" var da Ed Balls, finanspolitisk frontfigur i Labour, tapte i sin valgkrets mot de konservatives Andrea Jenkyns med 422 stemmer. Men dette valget gikk også hardt ut over andre frontfigurer, spesielt i Skottland der Labour nå har bare en representant av 59, en tilbakegang på 40 mandater etter å ha nesten halvert stemmetallet. I Skottland har separatistpartiet SNP fått 56 av de 59 mandatene (+50), noe som vil gjøre det krevende for de konservative regjeringen, som bare har et mandat der, å få hele landet med seg på nødvendig omstilling, men det blir enda vanskeligere for Labour som helt plutselig har mistet sitt viktigste kjerneområde.
Hvorfor tok egentlig meningsmålingene så grundig feil denne gangen? En forklaring jeg ser går igjen er den såkalte "shy Tory factor", et fenomen som også lurte meningsmålerne ved valget i 1992 og som handler om at en "taus majoritet" ikke aktivt og entusiastisk forteller om hva de stemmer, men helst holder det for seg selv. Allerede før dette valget spekulerte noen analytikere på om dette kunne være tilfelle også denne gangen, på samme måte som i 1992 da målingene sa at Neil Kinnoch skulle bli ny statsminister, men John Major vant valget klart. Situasjonen er ikke helt ulik denne gangen. Trusselen om en koalisjon mellom et Labour ledet av en upopulær leder og et populistisk og svært venstreorientert skotsk nasjonalistparti kan ha skapt en ny generasjon av "shy tories". Neil Kinnoch selv advarte faktisk mot dette fenomenet bare noen dager før valget.
Så vil naturligvis noen si at valgordningen i UK er urettferdig og at de konservative er langt fra å representere alle briter. Til det er det å si at en oppslutning på 36,9 prosent slett ikke er dårlig, det var jo akkurat den grensen Thorbjørn Jagland laget for seg selv i 1997 og ikke klarte. Siden da har heller ingen annen norsk statsminister ledet et parti med samme oppslutning. Summen av støtte for partier man normalt vil plassere til høyre for midtstreken i britisk politikk, CON, LIB, UKIP, DUP og UUP, er nær 60 prosent, mens venstresiden (LAB, SNP, Greens og PC) støttes av omkring 40 prosent. Så selv om valgordningen er spesiell så har David Cameron og regjeringen et solid mandat for å føre borgerlig politikk også i fortsettelsen.
(Oppdatering 13.05: Hans Olav Lahlum sendte meg en veldig hyggelig epost i dag der han forklarte hvordan rammebetingelsene han arbeidet under den kvelden gjorde det krevende å få med seg alt som ble sagt og alt som kom inn av resultater og at dette sannsynligvis har bidratt til at han var upresis i noen kommentarer. Det har jeg ingen problemer med å forstå og ha sympati for. Dessuten var det urettferdig å nevne han spesielt. Jeg opplever at han er en person som er meget nøye med å skille faglig analyse fra egne politiske preferanser og forhåpninger. Jeg ser dessuten frem til å lese hans helt nye bok om britiske statsmininistre)
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar