Amazon lanserer Kindle Fire og tre andre brett

På forhånd var det knyttet ganske mye spenning til om Amazon i går ville lansere det første nettbrettet som virkelig utfordrer Apples iPad, i form av et nytt  brett med fargeskjerm. Det gjorde de på sett og vis, i form av den nye Kindle Fire, men det kanskje mest overraskende var at det ikke ble lansert bare en ny Kindle i går, men hele fire. Og bare en av disse er i farger.

Det er flere interessante ting ved disse nye lesebrettene til Amazon. Det klart mest interessante er den lave prisen. I brevet Jeff Bezos har skrevet til kundene på hjemmesiden åpner han med å si det slik:

"There at two types of companies: those that work hard to charge customers more, and those that work hard to charge customers less. Both approaches can work. We are firmly in the second camp."

Det er klare ord fra Bezos og det er utvilsomt riktig at andre vil slite med å konkurrerer på pris. Hvis vi begynner med det enkleste og billigste brettet, koster det 109 USD i internasjonal versjon og er enda mindre og lettere enn forrige generasjon, men med like stor skjerm som før. Det har trykknapper for å navigere og det har WiFi, men ikke 3G. Dette er mer enn godt nok til å lese vanlige bøker og er blitt så billig at det ikke er så mange bøker du skal kjøpe før det lønner seg framfor å kjøpe papir. Og det kan kjøpes allerede nå, mens de andre kommer i november.

Så har det kommet to nye brett som kombinerer e-blekk med touch-skjerm, men som heller ikke har fargeskjerm, en med og en uten 3G. De er ennå ikke til salgs utenfor USA, men skal man gjette blir prisen 139 USD uten 3G og 189 USD  med 3G, samme pris som på dagens Kindle med tastatur og knapper (som fortsatt er i salg). Touch-brettene er også litt mindre og lettere enn dagens Kindle, men litt tyngre enn den aller billigste utgaven. Hvor mye mer et touch screen er verdt kan sikkert diskuteres, men jeg vil tro at 3G versjonen av dette brettet vil være attraktivt. Da slipper man å ha et trådløst nettverk i nærheten når man skal kjøpe bøker.

Så har vi iPad-utfordreren Kindle Fire, som koster 199 USD i US-versjonen, men ennå ikke er til salgs internasjonalt. Den har en 7 tommers berøringsfølsom fargeskjerm, men er ganske nedstrippet i forhold til en iPad. Den har verken 3G eller kamera, men den har 8GB lagringplass på brettet og ubegrenset lagring i Amazons nettsky. Dette gjør at den koster en tredjedel av en iPad. Og jeg tror iPad er riktig målestokk, for dette er noe annet enn et lesebrett til bøker. Kindle Fire er ikke best egnet til dagens ebøker, i forhold til en tradisjonell Kindle har den langt kortere batterilevetid, er tyngre og har en skjerm som ikke egner seg i sollys, akkurat som en iPad. Da egner den seg bedre til film, spill, TV, bilder, magasiner og internett.

Vil den så lykkes med å utfordre iPad? Ja med en så lav pris vil den sikkert selge godt, særlig hvis det blir mye innhold tilgjengelig. I Norge vil det for eksempel handle om mulighet for å kjøpe eller leie film og TV-programmer og å spille spill. Jeg synes Bob Cringely har en bra analyse der han konkluderer med at han vil kjøpe en Kindle Fire til hvert av sine tre barn:

"I love the Kindle Fire tablet launched today, even though I have yet to touch one. I love the $199 price, the clever browser, the tight integration, the application, book and video marketplace, the small size, I even like the limited features compared with an iPad. The Kindle Fire is perfect… for my kids. I’ll be buying three of them for Christmas."

En annen interessant side ved Kindle Fire er integrasjonen mellom brettet, den nye nettleseren og nettskyen. Morten Ågnes i Nextgentel skriver godt om dette på bloggen sin. Som en av de store gigantene både på innhold og datalagring er det logisk at Amazon leter etter nye forretningsmuligheter der de kan utnytte denne posisjonen. Amazon er ikke et hardwareselskap som skal leve av å selge flest mulig brett. Det er til og med mulig de kryssubsidierer brettene. For Amazon handler det om å levere innhold på nye og bedre måter og å selge så mye som mulig av dette til kunder med brett.

Jeg vil også anbefale Nicholas Carrs refleksjoner rundt "The future arrives in the clothes of the past." på bloggen sin. Med det mener han at nye teknologier som er bærere av innhold alltid prøver å se ut som de gamle bærerne, innledningsvis. De første trykte bøkene etterlignet håndskrevne bøker. De første TV-programmene var teaterstykker og radioprogrammer som ble filmet. De første nettavisene etterlignet trykte aviser. Derfor er det også slik at dagens ebøker ser ut som papirbøker. Hele poenget innledningsvis er at den nye teknologien ikke skal skremme folk bort ved å være for forskjellige fra det man kjenner fra før. Derfor gjør man det så likt som mulig. Men gradvis trer den nye teknologiens muligheter frem, de gamle klærne kan fjernes og noe helt nytt trer frem.

Thomas Friedman om Israel og Palestina

Thomas Friedman (Foto: Charles Haynes)

I tillegg til  skrive kloke ting om kunnskapssamfunnet og globalisering i New York Times og i bøker, skriver Thomas Friedman også skarpe og gode kommentarer om Midt Østen. Han  jobbet tross alt både i Beirut og Jerusalem for New York Times på 80-tallet og vant to Pulitzer-priser.

Tidligere denne uken skrev han en kommentar med tittelen "2 for 2, or 2 for 1?" om diskusjonene i FN de siste dagene om opprettelsen av en ny palestinsk stat. Friedman mener at en slik statsløsning er avhengig av at man snakker med naboene sine, men at hovedaktørene ikke er interessert i noen dialog og i stedet snakker direkte til hvert sitt publikum:

"Prime Minister Bibi Netanyahu of Israel, the Palestinian president, Mahmoud Abbas, and President Obama all spoke at the U.N. last week and, honestly, it is hard to decide whose speech was worse. Netanyahu’s read like a pep rally to the Likud Central Committee. Abbas’s read like an address to an Arab League meeting. Obama’s read like an appeal to Jewish voters in Florida."

Friedman mener både Israel og Palestina i det siste har foretatt en tidsreise tilbake i tiden, og nå snakker som om de ikke har hatt noen forhandlinger eller dialog i det hele tatt. Og akkurat nå oppfører begge parter seg også som om de aldri skal snakke sammen igjen. Dette er en farlig holdning fordi det er så sterke ekstreme grupper på begge sider og mye færre modererende krefter i regionen, at det skal lite til for å trappe opp konflikten. 

Thomas Friedman har i flere kommentarer den siste tiden minnet om at Israel var avhengig av et mer eller mindre åpent samarbeid med flere av diktatorene i arabiske land, Det har gjort at Israel har sett med stor uro på opprørene i blant annet Egypt. Nå når disse gamle og autoritære arabiske regimene faller og det blir mer frihet og demokrati i den arabiske verden, følger Israel seg paradoksalt nok mer utrygge. Det kan tyde på at strategien krever en kraftig revurdering.

The 6 killer apps of prosperity

Niall Ferguson har vært hos TED og snakket om hva det er som har gjort de rike landene rike og hva som skjer når land som tidligere var fattige begynner å oppføre seg på samme måte. Ferguson holder seg til en tidsriktig begrepsbruk og snakker om "The 6 killer apps of prosperity".

De seks tingene som gjør det mulig for land å bli rike er i følge Niall Ferguson: 1. Konkurranse, 2. Vitenskapsrevolusjonen, 3. Privat eiendomsrett, 4. Moderne medisin, 5. Konsumentsamfunnet og 6. Arbeidsetikk. Delen som omhandler de seks appene starter åtte minutter ut i foredraget, men det kan være verdt å se hele.

Matte på norsk ut i verden

Kikora, matte på nett

"Matte på norsk ut i verden" skrev Aftenposten i sommer. Artikkelen handler om det digitale matematikkverktøyet Kikora som stadig flere skoler bruker for å trene elevene i regning. Det spesielle med dette verktøyet er at det ikke bare gir deg tilbakemelding på om du har rett svar på oppgaven til slutt, det gir også tilbakemelding underveis, linje for linje. Det er lett å skjønne at det gir noen pedagogiske fortrinn som andre verktøy ikke har.

Oppgavene i dette digitale læremiddelet er utviklet for ungdomsskole og videregående skole, og kan lett tilpasses til den enkelte elevs faglige nivå. I Aftenpostens oppslag kan det se ut som Kikora er en del av NDLA, den fylkeskommunale satsingen på å utvikle digitale læremidler selv. Det er ikke helt riktig. Kikora AS er et privat programvareselskap, en norsk gründerbedrfit som er sprunget ut av miljøet ved Gründerskolen og Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Selskapet har hatt et godt prosjektsamarbeid med både Kunnskapsdepartementet og Utdanningsetaten i Oslo, og verktøyet blir i dag brukt både av skoler i Oslo og andre steder i landet, men det er som sagt en privat bedrift, ikke et fylkeskommunalt prosjekt.

Man behøver ikke gå på skole for å få tilgang til programmet. Det selges også direkte til privatpersoner, for eksempel elever som ønsker å bruke det men ikke får tilgang via skolen, foreldre som vil følge med på hva elevene lærer eller alle oss som andre som har behov for å friske opp gamle mattekunnskaper. Nå i september ser jeg at de har et spesialtilbud der man kan  kjøpe to årslisenser på nettet for 599 kroner. Da kan man for eksempel bruke en selv og gi bort en lisens til noen man kjenner. I tillegg bidrar man til at en spennende norsk kunnskapsbedrift vokser. Kikora har også laget en kort video på YouTube som viser hvordan det virker:

Sosialisten, populisten og den intellektuelle

SV-valg også i Aftenpostens nyhetsquiz

Man kan si mye om SV, en hel del har gått galt i det siste, men de har likevel en utrolig evne til å skape positiv oppmerksomhet om personvalg. Partiet har i høst gjort sitt dårligste valg noen gang og kryper rundt sperregrensen. Seks andre partier ble større enn SV ved kommunevalget. Likevel får et ledervalg i SV en medieoppmerksomhet som gjør at man får inntrykk av at dette er Norges viktigste politiske jobb. Det er den ikke.

Kristin Halvorsen har vært en god leder for SV. Hun har gjennom flere valg klart å skaffe SV en oppslutning godt over det innholdet partiets program skulle tilsi. Uansett hvilken av de aktuelle kandidatene som nå blir valgt så er sjansen større for at partiet krymper enn at det vokser, hvert fall hvis partiet insisterer på å fortsette i regjering frem til neste valg. Men i og med at det rødgrønne alternativets langsiktige skjebne i norsk politikk vil kunne avgjøres av SV, er dette en jobb som i hvert fall for tiden er litt større en velgeroppslutningen.

Ytre sett er de tre kandidatene forbausende like. De er vestlendinger på omtrent samme alder og med solid fartstid i ungdomspolitikken og i andre partiverv i SV. Alle tre er flinke og hyggelige, men ingen av dem har i følge Stortingets biografier gjort noe annet enn å drive med partipolitikk. Slik sett blir det ikke tilført noe nytt, alle kandidatene har vært en del av Kristin Halvorsens innerste krets i hvert fall siden SV sist gjorde et godt Stortingsvalg, for ti år siden. Men det er naturligvis forskjellene man må lete etter dersom man skal finne noe interessant ved dette valget.

Jeg synes det er litt trist at Bård Vegar Solhjell har trukket seg. Han har sikkert rett i at han ikke kunne blitt valgt uansett, kanskje er han egentlig i feil parti, men han har i hvert fall signalisert en intellektuell nysgjerrighet og nytenking både som partisekretær, kunnskapsminister og parlamentarisk leder som er interessant. Dersom SV ønsket å bli et parti som satte en politisk dagsorden ved å skaffe seg ny kunnskap, av og til tenke noen nye tanker og utvikle ny politikk tilpasset kunnskapssamfunnet og globaliseringen, tror jeg Bård Vegar kunne være en bra leder.

Heikki Holmås har vist før at han behersker interne partikamper. Han vant kampen mot Akhtar Chaudhry om nominasjonen i Oslo SV foran valget i 2009 med 406 mot 365 stemmer. Og åtte år tidligere vant han også en jevn nominasjonskamp i Oslo med fire kandidater. Heikki Holmås har reist på kryss og tvers og besøkt samtlige 430 kommuner. Han er flink til å komme i kontakt med folk og har et populistisk utspills-gen som gjør at han blir morsom å følge i tiden som kommer. En fristilt Holmås utenfor regjeringen står mye friere til å drive valgkamp gjennom utspill som kan bli vanskelige å håndtere for Lysbakken enn omvendt. Som politikertype er Heikki Holmås mest lik Kristin Halvorsen av de tre, ikke spesielt ideologisk venstreorientert (Kristin Halvorsens viktigste jobb som finansminister var å berge kapitalismen under finanskrisen, ikke å velte den), men med en dragning til venstre i enkeltsaker.

Når alle ser ut til å være enige om at Audun Lysbakken blir valgt til ny leder i SV er det neppe fordi det er helt innlysende hvilken politikk han i dag står for. Det er heller ikke bare fordi det blir tradisjonelt landsmøtevalg og ikke uravstemning, han ville nok vunnet uansett. Lysbakkens største fordel er at han er sosialist i et parti som faktisk heter Sosialistisk Venstreparti. Han sier riktignok at han ikke lenger er marxist eller for revolusjon, men det er i øyeblikket ting støttespillerne hans ikke bryr seg noe særlig om. Så lenge han er valgbar og alle mener han står lengst til venstre så trenger han ikke ha noen politikk.

Det mest spennende er ikke hvem som blir valgt, men hva de andre toppene gjør når Lysbakken blir valgt og skal realisere sitt sosialistiske prosjekt. Det skulle ikke forundre meg om noen finner ut at verden utenfor politikken er mer interessant da..

Retningslinjer for retningslinjer

Supportere av statlig byråkrati har en riktig godbit å glede seg over i "Retningslinjer for retningslinjer - Veileder for utarbeidelse av kunnskapsbaserte faglige retningslinjer i helse og omsorgstjenesten.". Dokumentet er på 45 sider, er laget av en arbeidsgruppe på 15 personer og handler rett og slett om retningslinjer for hvordan man skal lage retningslinjer.

Hvor finner man så en slik retningslinje som man lager retningslinjer for utarbeidelsen av? Jo den kan man tydeligvis finne på flere ulike steder:

"I Norge brukes flere navn på ulike publikasjoner til formidling av faglige råd og anbefalinger, deriblant nasjonale faglige retningslinjer, retningslinjer, veiledere, prosedyrer og metodebøker. Dokumentene har til felles at de gir råd og anbefalinger om forebygging, diagnostikk, behandling, rehabilitering, oppfølging og organisering av helsetjenester. Det er imidlertid viktig å være klar over hva som skiller dokumentene fra hverandre. Dette er beskrevet nærmere i faktaboksen på side 13."

Deretter følger gode råd om at en retningslinje bør ha en målsetting og en målgruppe, at man bør kontrollere om det finnes en retningslinje fra før om det aktuelle temaet før man lager en ny og hva man bør tenke på når man skal sette sammen en arbeidsgruppe som skal utarbeide en ny retningslinje. Kapittel fire handler om implementering av retningslinjern man utarbeider Her kan vi lese gode råd om at man må være forberedt på motstand og at det derfor kan være lurt å ha både en implementingsstrategi, en implementeringsplan og en kommunikasjonsplan for retningslinjen sin. Noen retningslinjer krever rett og slett at man har en egen mediestrategi, hvis jeg forstår denne retningslinjen riktig. 

For å sikre at alle henger med på alle vanskelige ord og begreper som brukes i helsesektoren er dette dokumentet dessuten utstyrt med en egen ordliste innledningsvis. Her kan man for eksempel lese hva en bruker er for noe: 

"En person som anmoder tjenester omfattet i pasientrettighetsloven, men da tjenester som ikke er å anse for ”helsehjelp” slik dette er definert i pasientrettighetsloven §1-3 bokstav c. I dette dokumentet benyttes begrepet ”bruker” om den som anvender denne veilederen. Se for øvrig ”pasient”

Nyttig å vite. De som har innspill til hvordan retningslinjer for hvordan man skal lage retningslinjer kan bli bedre må sende sine synspunkter til Helsedirektoratet. Høringsfristen er 15. desember. Lykke til.

I hvilke land er gjeldsproblemene størst?

The Guardian: Government debt

Store deler av Europa, samt USA er nedsyltet i offentlig gjeld. For noen er problemet så stort at landet kan gå konkurs. For andre land er det et stort problem som vil kreve ubehagelige kutt, men ikke noe som gjør at staten står i fare for å slippe opp for penger. Men hvilke land er det som har de største problemene? Og hvor store er problemene i de mest gjeldstyngede landene sammenlignet med de øvrige? Er det noen måte man kan illustrere hvor stort dette egentlig er?

The Guardian har laget en enkel interaktiv grafikk som tar utgangspunkt i et forhold det gir mening å sammenligne: hva den årlige kostnaden er i prosent for å forsikre de ulike landenes statsgjeld. Det man i praksis gjør er å kjøpe en Credit Default Swap (CDS) på en lands femårs statsobligasjoner. Grafikken viser prisen i basispunkter. 100 basispunkter er det samme som en kostnad på 1 prosent i året. Er prisen på en CDS 100 basispunkter vil det koste 10 000 euro i året å forsikre en gjeld på en million euro

Så kan man jo med utgangspunkt i dette kartet regne ut hva det koster å gjeldsforsikre en million euro i de ulike landene. Å kjøpe en forsikring mot at Norge ikke betaler tilbake gjeld har lavest pris. Det koster bare 4900 euro fordi markedet har tillit til Norge. Prisen i Sverige er 5800 euro og i Sveits er den 6300 euro, godt under en prosent i året. Tross høy gjeld i USA og UK vurderer ikke markedet sjansene for at de skal gå konkurs som særlig stor. Kostnaden i USA er 5000 euro og i UK 8500 euro. Faktisk er det dyrere å forsikre Tysklands statsgjeld, det koster 9500 euro. Sannsynligvis fordi Tyskland er en del av eurosonen og UK er utenfor.

Lenger sør i Europa er betydelig dyrere å forsikre seg mot konkurs. Å gjeldsforsikre en million euro i italiensk statsgjeld koster 50 900 euro i året. Å forsikre portugisisk statsgjeld koster 120 900 euro. Og kostnaden i Hellas er 600 000 euro, et beløp som er så høyt at det sier det meste om hvordan markedet vurderer Hellas evne til å betale tilbake det de skylder. Det er omtrent som å kjøpe en bilforsikring som koster 60 prosent av bilprisen hvert år. Du vet at forsikringsselskapet ser det som temmelig sannsynlig at du nokså raskt kommer til å kjøre rett i veggen når de krever en så høy pris.

Rogue trader

Rogue trader er det engelske begrepet som brukes om en ansatt i en investeringsbank eller et meglerhus som tilsynelatende opererer legitimt og på vegne av sin arbeidsgiver, men som i realiteten går langt ut over sine fullmakter og tar enorm risiko på egen hånd. I de mest spektakulære tilfellene er det gjort veddemål for milliarder uten at at arbeidsgiver er klar over det, og da kan det gjerne ende med enorme tap.

Historiens mest kjente rogue trader er Nick Leeson som i 1995 veltet Barings Bank etter å ha spekulert bort noen helt ufattelige summer på futuresbørsen i Singapore. 16. januar 1995 veddet på at den japanske børsen ville holde seg stabil til neste dag, og ikke gå mye opp eller ned. Det var dagen før jordskjelvet i Kobe, så man kan vel trygt si han tapte det veddemålet. Rogue Trader er også navnet på en bestselgende bok om Nick Leeson og en film basert på boken med Ewan McGregor i hovedrollen. Leeson tapte totalt 1,4 milliarder dollar før han ble tatt. Det er mye penger, men ikke på noen måte rekord i å tape penger.

For noen dager siden ble Kweku Adoboli, en trader i UBS i London, avslørt etter at han hadde klart å tape 2,3 milliarder dollar. Det er en komplisert verden dette, og ikke helt enkelt å forstå teknikalitetene. Det virker som Adoboli har handlet i helt legitime derivater som følger ulike aksjer, indekser og råvarer, men at han så har gitt inntrykk av at han har hedget seg mot store tap ved å legge inn fiktive kjøps- eller salgsopsjoner i USBs risk management system. Banken har da trodd at han opererte innenfor fullmaktene sine, mens han i realiteten hadde satt milliarder i spill.

Men heller ikke Adoboli har tapsrekorden. Den tilhører Jerome Kerviel, en fransk trader i Societe General, som klarte å tape 6,8  milliarder dollar etter å ha tatt posisjoner som eksponerte banken for ufattelige 60 milliarder dollar. At banken han jobbet for ikke var klar over at den var eksponert for slike summer virker vel temmelig merkelig, og Kerviel hevdet også i rettsaken at banken visste om det han gjorde, men han ble ikke trodd i retten og ble i oktober dømt til 3 års fengsel, og til å betale pengene tilbake.

En annen interessant ting ved disse tre mest kjente rogue traders er at selv om de forvalter fryktelig mye penger på vegne av sin arbeidsgiver, er de ikke spesielt gamle. Nick Leeson var 28 år i 1995 da han ble tatt. Jerome Kerviel var 31 år i 2008 da han ble tatt, Og Kweku Adoboli er også 31 år. Medieoppslagene kan tyde på at ingen av dem har vært levd spesielt luksuriøst eller utagerende, mest sannsynlig har de begynt med å være uforsiktige og gått på noen mindre tap, Og i stedet for å innrømme det har de økt innsatsen for å vinne tilbake det tapte, og gravd seg ned i et stadig dypere hull. Uten at noen har oppdaget det før det var alt for sent.

Kampen om skolen i Chicago

Interessant sak i New York Times i dag om en politisk kamp i Chicago rundt tiltak for å øke kvaliteten i skolen. Den nye borgermesteren i Chicago, Rahm Emanuel, som var Obamas stabssjef i det hvite hus, har bestemt seg for å gjøre noe med at Chicago har mye kortere skoledag enn andre deler av USA. Lærernes fagforening, som i Chicago er vant til å ha vetorett i slike saker, er uenig i at lengre skoledag er veien å gå.

I stedet for å bøye av for fagforeningene har Rahm Emanuel bestemt seg for å gå direkte til hver enkelt av Chicagos 482 barneskoler og tilby lærerne litt høyere lønn i bytte mot å jobbe 90 minutter lengre hver dag. Det gjør han uten å spørre fagforeningen om lov, de stemmer over dette på hver enkelt skole. Rahm Emanuel prøver også å mobilisere støtte direkte fra foreldre, og det ser ut til å virke, flere skoler har sagt ja til den nye reformen. NY Times skriver:

"By Friday, nine schools were on board, and City Hall said more might be on the way, even as union leaders objected to the tactic and furiously pledged to take Mr. Emanuel and his school system before a labor relations board."

Fagforeningsleder Karen Lewis i Chicago Teachers Union (CTU) er rasende og har varslet rettssak mot myndighetene. I tillegg er hun oppbragt over at Rahm Emanuel, som jo er kjent for å være ganske sint, har brukt ufint språk ("the f-word") i et møte de hadde nylig. Karen Lewis bruker velkjente taktiske knep for å unngå å diskutere det saken egentlig gjelder, kvaliteten i skolen. Men i rettferdighetens navn må det også sies at hun har noen relevante refleksjoner (for eksempel i dette intervjuet) om det virkelig er lengre skoledag som er det beste svaret på skolens kvalitetsutfordringer. Og i en interessant ny vri sier Karen Lewis at fagforeningen ikke er prinsipielt mot lengre skoledag, men de vil ha et innhold som ligner mer på undervisningsopplegget i den private skolen Rahm Emanuel selv har valgt for sine tre barn.

Det kanskje aller mest interessante i hele denne konflikten er at den ikke foregår i Wisconsin eller Ohio. Der har Tea Party-inspirerte republikanske guvernører stilt seg i spissen for reformforslag og kampanjer rettet mot fagforeningene i offentlig sektor. Men dette handler om Chicago, USAs tredje største by, der demokratene har bunnsolid flertall og der Obamas tidligere stabssjef Rahm Emanuel er en ny og utålmodig borgermester. Rahm Emanuels politiske prioriteringer er neppe særlig forskjellige fra presidentens, og også han kommer jo fra Chicago. New York Times skriver:

"Union leaders suggest a broader motive, saying that the sidelining of labor unions and a mood against public workers seen this year in Republican-led states like Ohio and Wisconsin are now coming through in subtler ways in Democratic-leaning cities like this one, the nation’s third largest. “It’s a nightmare,” said Karen Lewis, president of the Chicago Teachers Union, who added that Mr. Emanuel lived up to his reputation for foul language in a recent meeting in his stately office at City Hall. “You expect this stuff out of Republicans.”

Når denne problemstillingen får oppmerksomhet langt utenfor Chicagos grenser er det naturligvis fordi skolemyndigheter mange steder vil kjenne seg igjen i problemstillingen. Hvor mye frihet skal den enkelte skole eller kommune få til å fastsette rammer og innhold selv? Hvor stor frihet skal de ha til selv å avtale fornuftige lønnsbetingelser, arbeidsvilkår og insentiver lokalt som gjør det mulig å få til reformer uten å bli møtt med et veto fra en sentral fagforening eller et departement? I Norge opplever både kommuner som vil åpne for større frihet når det gjelder organisering av skoledagen, som Oslo kommune, og private skoleeiere som vil drive innovasjon i forhold til pedagogikken at de støter på samme type hindringer.

Krevende for ny dansk regjering

Arbeidsbetingelsene til den nye danske regjeringen under ledelse av Helle Thorning.Schmidt blir meget vanskelige og kan få den rødgrønne regjeringen i Norge til  å se ut som det rene teselskap i sammenligning. Rød blokk fikk bare 50,3 prosent til sammen, et knappest mulig flertall, og er avhengig av støtte fra fire partier for å få igjennom saker. Det er flere ting man kan bekymre seg over midt oppe i all jubelen:

For det første har Socialdemokratene gjort et dårlig valg. Ja, ikke bare litt dårlig, de har faktisk fått sitt dårligste valgresultat siden 1905, med 24,8 prosent. Hovedmotstander Venstre gikk frem ved valget og ble større enn Socialdemokratene denne gangen. Når det likevel ble et skifte var det på grunn av endringer i andre partiers oppslutning, ikke egen framgang.

For det andre har også samarbeidspartner SF gjort et dårlig valg. En oppslutning på 9,2 prosent er en tilbakegang på hele 3,8 prosentpoeng. Det jubles selvsagt over at det blir ny regjering og at SF skal delta i denne, for første gang side det røde kabinet i 1966-67, men tilbakegang er uansett en smertefull start på regjeringsdeltagelse. Situasjonen minner om den SV i Norge opplevde da de fikk 8,8 prosent da de gikk til valg på at de skulle delta i en rødgrønn regjering i 2005, en tilbakegang på 3,7 prosent fra 2001. Og SV har som kjent holdt ut i regjering med AP, men gått tilbake ved hvert eneste valg siden.

For det tredje er de to hovedpartnerne avhengig av støtte fra to samarbeidspartnere med svært ulike politikk, det sosialliberale Radikale Venstre og det sterkt venstreorienterte Enhedslisten. Begge er vinnere ved valget og begge vil kreve mye. Men de vil helt forskjellige ting. Sannsynligvis vil Helle Thorning-Schmidt ønske seg Radikale Venstre inn i regjeringen, det er fornuftig langsiktig strategi å samarbeide med sentrum. Men det kan bil vanskelig dersom Enhedslisten skal få gjennomslag for noen av sine hovedsaker. Enhedslisten kan vel best sammenlignes med paritet Rødt i Norge, og er ikke et parti det skal bli lett å få til et seriøst samarbeid med. Ingen ønsker Enhedslisten inn i regjering, heller ikke dem selv, så noen flertallsregjering blir det ikke. Det blir en mindretallsregjering av S+SF eller S+RV+SF. Denne mindretallsregjeringen kan ganske raskt bli nødt til å prøve å få til et samarbeid også med noen av de borgerlige partier i Folketinget.

For det fjerde har man en situasjon med et "dobbelt flertall", der det er flertall for en regjering med Helle Thorning-Schmidt som statsminister, men der Radikale Venstre samtidig er med på en avtale om deler av den økonomiske politikken, et kriseforlik, sammen med de borgerlige partiene. Dette flertallet vil kutte i en del velferdsytelser og har et annet opplegg for å håndtere krisen enn S og SF. Dersom det blir en varig situasjon at Radikale Venstre støtter venstresiden i de fleste spørsmål , men de borgerlige partiene i den økonomiske politikken, blir det ikke helt enkelt å styre Danmark.

I tillegg til alle disse interne samarbeidsutfordringene er det ikke så helt enkle ytre rammebetingelser heller. Den pågående euro-krisen skaper stor bekymring, Danmarks økonomi er mye mer sårbar enn den norske i forhold til Tysklands og EUs håndtering av gjeldskrisen i Sør Europa. Det blir spennende tider i Danmark.

Jevnt mellom blokkene i Danmark

I Danmark har de rødgrønne vært foran på meningsmålingene gjennom hele den korte valgkampen, og i morgen er det valg. Og det er kanskje ikke så rart om de vinner, det ble tross alt borgerlig i 2001, 2005 og 2007 i Danmark. Fire blå på rad ville være nokså utypisk Norden. Dessuten har finanskrisen rammet Danmark hardt. Men de siste menings-målingene viser at det har jevnet seg ut, og at det kan bli en spennende valgnatt likevel.

Denne tvilen kan man for eksempel se i nettutgaven til Berlingske Tidene i dag som et sted slår fast at Rød blok vinder i morgen. Og et annet sted skriver de om Blå blok i heftig sluttspurt.

Det litt merkelige med danske meningsmålinger er at alle byråene ser ut til å være helt enige om tallene. Alle dagens målinger sier at de røde får mellom 51 og 52 prosent. De borgerlige får mellom 48 og 49 prosent. Og da vinner de rødgrønne med noen få mandater. Skulle valgdagsmålingene i morgen kveld vise det samme vil alle, både medier og partiledere, konkludere med en gang slik man pleier. Her i Norge ville politikerne, i hvert fall når det er så jevnt, kreve å få reelle resultater inn før man peker ut vinneren. Men så har vi heller ikke meningsmålere som er så enige. Det blir spennende å se om de har truffet.

Hvem er det så som seiler opp som vinnere og tapere i det danske valget? For Socialdemokraterne handler det ganske enkelt om å vinne regjeringsmakt. Partiet ligger med 25 prosent langt under den oppslutningen Arbeiderpartiet har i Norge og gjør det i følge målingene marginalt dårligere enn ved valget for fire år siden. En valgseier er derfor avhengig av at andre på rød side gjør det godt. Den viktigste av disse er SF som i likhet med SV, sitt norske søsterparti, periodevis gjør det godt på målinger mellom valg, men ofte faller når det virkelig gjelder. Oppslutningen nå er rundt 10 prosent, en tilbakegang i forhold til 2007. Og S+SF kan med 35 prosent til sammen ikke danne regjering uten støtte fra to andre og svært forskjellige partier for å lykkes:

Det ene er Radikale Venstre, et radikalt og sosialliberalt sentrumsparti som for tiden har plassert seg selv som en del av den rødgrønne blokken. På nettsidene er de dagen før valget mest opptatt av å fortelle at de vil ta oppgjør med "blokkpolitikken". Med 10 prosent er partiet på vei opp. Det andre partiet som må støtte det rødgrønne prosjektet, og som også har bra medvind, er Enhedslisten. Et parti som definerer seg på ytterste venstre fløy, vil avskaffe kapitalismen, og inkluderer gamle kommunister av både Stalin- og Mao-varianten. Enhedslisten er mest mot EU i dansk politkk, Radikale Venstre er mest for. I dag har Enhedslisten fire medlemmer av Folketinget, men målingene nå viser at de kan få 6 prosent og 11 mandater, slik at de vil være en maktfaktor i et rødgrønt samarbeid.

Borgerlig side i Danmark ligger bak på målingene, men klarer seg forbausende bra med tanke på at Anders Fogh Rasmussen er erstattet med Lars Løkke som statsminister, de har sittet med makten i ti år og de har ledet landet under en finanskrise som har rammet Danmark ganske hardt. Og partiet Venstre, som er statsministerens parti og klart størst på borgerlig side, klarer seg godt. I følge målingene er det bare en liten tilbakegang fra forrige valg. Det Konservative Folkeparti er hardere rammet av regjeringsdeltagelsen, og har nå rundt 6 prosent på målingene. Men det kompenseres delvis ved at Liberal Alliance, et klassisk liberalt parti som kom inn i Folketinget for første gang for fire år siden, gjør det godt og ligger på 5-6 prosent. Disse tre ansvarlige borgerlige partiene kan ikke håpe på flertall til sammen, de er i beste fall avhengig av støtte fra Dansk Folkeparti i Folketinget dersom det skal være mulig å danne regjering. Slik det også har vært i inneværende periode.

Mens det norske valget ga de ansvarlige partiene fremgang, er det ytterfløyene som vokser i Danmark. Dansk Folkeparti på høyresiden har 12 prosent. Og på ytre venstre fløy har summen av SF og Enhedslisten kommet opp i over 15 prosent. Danmark må ha verdensrekord i antall liberale partier. De finnes i både sosialliberale og andre varianter, på begge sider av midtstreken i politikken, og er sikkert et uttrykk for at Danmark er et liberalt samfunn.  Men dersom noen av dem skal i regjering må de samarbeide, om ikke i regjering så i hvert fall i Folketinget, med de mest illiberale kreftene, enten i Dansk Folkeparti eller i Enhedslisten.

Et lite politisk jordskjelv

Det ble mer dramatisk enn jeg hadde trodd på forhånd. Og da tenker jeg ikke først og fremst på Kristin Halvorsens avgang, den var tross alt ikke så merkelig etter det dårligste valgresultatet for SV noen gang, men på de kraftige forflytningene vi har sett blant velgerne ved dette valget. Jeg har ikke oversikt over alle enkeltkommuner, men her er noen gode eksempler:

1. Høyre er plutselig nesten like store som Arbeiderpartiet på landsbasis og nesten tre ganger så store som FrP. Slik har det ikke vært på 30 år. De har også noen formidable resultater i en rekke kommuner. For eksempel rent flertall i Drammen, Asker, Bærum, Evenes, Hole, Stordal, Hof og Berlevåg. Jeg synes resultatet til Høyre i Drammen virker veldig imponerende, her er det ikke lenge siden AP styrte. Og Tromsø der det plutselig ble solid borgerlig flertall og Høyre fikk utrolige 36,3 prosent, en fremgang på 25 prosentpoeng. Eller Holmestrand der Høyre fikk 46,1 prosent, en fremgang på 21 prosentpoeng. I byene på Vestlandet regjerte Høyre allerede, men her har  Høyre befestet sin allerede sterke posisjon med  34 prosent i Stavanger, 35 prosent i Bergen og 30 prosent i Ålesund.

2. Jeg skrev for noen dager siden om at det ville bli spennende i Østfoldbyene og i Telemark. Og det ble det også. Høyre har gjort kjempevalg og litt overraskende blitt største største parti i både Moss og Halden. I Grenland har det blitt borgerlig flertall i Skien. I Porsgrunn må det forhandles, for der har en by og nærmiljøliste fått så mange stemmer at den kan avgjøre hvem som skal styre.

3. Arbeiderpartiet har gjort et meget godt valg. De beholdt flertallet i Trondheim, riktignok litt redusert. Og fikk 49 prosent i Fredrikstad og 48 prosent i Sarpsborg, to steder målingene på forhånd sa det kunne bli jevnt. Det ble heller ikke jevnt i Lørenskog der AP fikk 44 prosent. Det er nå omkring 30 kommuner der AP har fått rent flertall, blant dem er kommuner som Kristiansund, Ringsaker, Jevnaker og Rælingen. Hvorvidt Skedsmo blir borgerlig etter 101 års Arbeiderpartistyre er jeg usikker på. AP gikk frem og fikk 40 prosent, men det må forhandles for å avgjøre hvem som får ordføreren. Kanskje er det en bygdeliste som vil avgjøre.

4. Noe av det mest interessante ved dette valget er at den politiske geografien i Oslo er blitt endret. Alle ventet at AP skulle mobilisere kraftig i Groruddalen og gå mye frem. Litt fremgang ble det også, men den store vinneren var Høyre som gikk fram 10 prosent til 36,1 prosent og ble byens største parti igjen, noe meningsmålingene på forhånd ikke klarte å fange opp i det hele tatt. VG lå høyt i forhold til andre målinger da de hadde Høyre på 32 prosent for et par dager siden. Minst like interessant er det at Venstre nå er blitt større enn FrP i Oslo. Det forandrer dynamikken på borgerlig side ganske kraftig.

5. Og så vil jeg nevne Nord Norge som skiller seg ut fra landstrendene ved at FrP holder stillingen langt bedre enn i landet ellers. Samtidig går Høyre kraftig fram, noe som gjør at borgerlig side vokser kraftig samlet. Et av mange eksempler er Sortland i Vesterålen der Høyre går fram hele 15 prosentpoeng til 36,2 og har flertall sammen med FrP. Eller Bodø der Høyre går frem ti prosentpoeng og  får ordføreren dersom man klarer å bli enig med Venstre og KrF.

I de fleste kommuner må det forhandles om samarbeid etter valget, og det er ikke gitt at blokkene følger den nasjonale inndelingen i rødgrønn og borgerlig. Det er ikke gitt at det partiet som vinner blant velgerne klarer å bygge et samarbeid etter valget. I Larvik er FrP større enn Høyre og her sier for eksempel Venstre at de derfor vil støtte ordførerkandidaten til AP. Det er noe av det sjarmerende og frustrerende i norsk lokalpolitikk. Noen steder virker det som enkeltpersoner har betydd mest, som Venstres Alfred Bjørlo i Eid kommune som fikk 44 prosent eller SVs Bersvend Salbu i Tynset som har fått 29 prosent. Lokale saker og kandidater avgjør valg. Heldigvis.

11. september

The Economist 13. september 2001

11. september 2001 er en dag jeg tror de fleste husker akkurat hvor de var og hva de gjorde. Og vil huske det resten av livet. Selv hadde jeg sluttet i Statoil og begynt i ny jobb, i Abelia, uken før. Dagen før, en mandag, hadde det vært stortingsvalg. Og ettermiddagen tirsdag 11. september var jeg akkurat tilbake på kontoret på Majorstua etter å ha vært på et møte i Oslo sentrum.

Rett etter at jeg skrudde på PCen kom meldingen om at det første flyet hadde truffet Word Trade Center i New York. Men det var vel først da det andre flyet traff noen minutter senere at jeg skjønte hvor gigantisk dette var og at verden aldri ville bli den samme igjen. The Economist har lagt ut lederartikkelen de skrev 13. september 2001, "The day the world changed", på nettsiden sin, Det er en tankevekkende påminnelse å lese den i dag. Der skrev de blant annet:

"In the immediate aftermath, the United States showed signs of what makes it great. In so many ways, and for understandable reasons, it had been unprepared to face such evil. Modern Americans have never learned to live with terrorism or with enemy action of any kind within their borders. They have not needed to. Neither the attack of 1993 on the World Trade Centre nor the bombing in Oklahoma in 1995 had changed that. Even the attack on Pearl Harbour was remote from the country’s heartland. At home, Americans felt safe, in a way they never will again: it made this week’s enormity all the more terrible. Despite everything, the country rallied. Across the United States, people have queued to give blood, to offer help. Airports and stockmarkets have been closed, but there is an urgent desire to return to normality, to carry on and not be cowed. In the country at large there is nothing of hysteria or panic. The mood is grief, purpose, unity, and anger under control. That is admirable."

Ting forandret seg etter 11. september på veldig mange områder. Lederartikkelen i The Economist minner om hvor annerledes det var å fly i USA, slik det også var i Norge, før sikkerhetskontrollene kom:

"For years, visiting Europeans have been either alarmed or delighted, according to temperament, to discover that boarding an airliner in America is as easy as boarding a train back home: bags checked at the kerb, tickets issued at the flash of a driving licence, minimal or no inspection of cabin baggage. This, it now sadly emerges, was a fool’s paradise. Security at America’s airports will have to be brought up to the same stifling standards as those endured in the rest of the developed world. That will entail much longer queues, much more bureaucracy and even more delays in an industry already detested for all these things."

I forbindelse med 10-årsmarkeringen er det skrevet veldig mye som det kan være verdt å lese. Flere bra tips til en interessant leseliste om arven etter 11. september, både i USA og internasjonalt, finner man i den gode kommentarartikkelen En hyllest til USA av Leif Knutsen på E24. Han peker blant annet på det store spesialbilaget i New York Times: The Reckoning - America and the word a decade after 9/11. The Atlantic har også en samleside om 10 years later, med lenker til ulike gode artikler.

Et fenomen som alltid dukker opp etter slike store katastrofer med så mye ondskap er konspirasjonsteoriene. Noen av disse fullstendig syke forklaringene, som oftest forsøk på å forklare hvorfor det må ha vært USA eller Israel som egentlig stod bak for å avlede oppmerksomheten fra noe annet, blir til og med videreformidlet i NRK og Klassekampen. I den forbindelse vil jeg anbefale en ny bloggpost av Øyvind Strømmen, Den enkleste utveien: tro på en konspirasjon, som ikke bare plukker fra hverandre konspirasjonsteoriene om 9/11, men også setter dem inn i sin rette idehistoriske kontekst. For en større innføring i hele fenomenet 9/11-conspiracy theory kan denne artikkelserien av Jeremy Stahl i Slate anbefales.

Kommunevalget i Norges 35 største kommuner

Norge har 430 kommuner, men fordi størrelsen er temmelig ulik finner man over en fjerdedel av befolkningen i bare fem av dem, Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Bærum. Og i de 35 største kommunene bor over halvparten av oss. I mange av disse blir det en svært spennende valgkveld. Selv om AP gjør det godt i målingene, betyr SVs problemer at det rødgrønne flertallet kan ryke mange steder, også i noen kommuner der AP har styrt svært lenge.

Oslo er den eneste av de større kommunene som kan gå fra borgerlig til rødgrønt flertall, i hvert fall i følge VGs måling. Andre målinger viser samme styrkeforhold som ved forrige valg, men det er ikke like sterk høyrevind i Oslo som ellers i landet. Det blir spennende, jeg tror det blir borgerlig seier i Oslo. Trondheim kan gå motsatt vei, fra rødgrønt til borgerlig. Den siste målingen viser høyrebølge med Høyre frem 10 prosentpoeng til 25 prosent. Det gjør at Rødt er på vippen og det hele blir veldig spennende.

I Bergen har Høyre jubelmålinger og Monica Mæland vil fortsette å styre byrådet. Dagens måling har Høyre på 38 prosent, FrP på 12, Venstre på 8 og KrF på 5. Det gir solid borgerlig flertall. I Stavanger får Høyre 38 prosent, noe som er ny rekord der. I Bærum har Høyre hatt ordfører siden 1952. Siste måling viser 40 prosent og solid borgerlig flertall.

Men videre nedover listen over de 35 største kommunene er det flere steder det blir veldig spennende mellom blokkene. I alle Østfoldbyene for eksempel. I Fredrikstad har nå FrP ordfører, med AP som utfordrer. Målingene viser at FrP faller kraftig, men at Høyre vokser og at det blir jevnt mellom blokkene. I Sarpsborg har AP ordfører i et samarbeid med SV og SP. Målingene viser at de rødgrønne leder knapt og at det kan bli jevnt. I Moss er det AP-ordfører i dag, men flere målinger viser at de borgerlige kan overta. Og i Halden styrer AP i dag med støtte fra SV og KrF, men også her viser målingene at det blir jevnt mellom blokkene. I Halden kan flere småpartier komme på vippen.

I Akershus er det mest interssant i Skedsmo (Lillestrøm) som i følge målingene kan bli borgerlig etter 101 år med ordfører fra AP. Dagens rødgrønne flertall inkluderer Venstre og KrF, men i følge de siste målingene er H og Frp bare et mandat fra flertall alene. I Lørenskog er AP oppe i rundt 40 prosent, men det er ikke mer enn at det kan bli jevnt mellom blokkene. I Asker og Ski er det borgerlig flertall i dag og vil være det i fortsettelsen også. Ullensaker har en spesiell vri med en FrP-ordfører som fikk 41 prosent av stemmene sist og ser ut til å vinne igjen,

I Drammen er det Tore Opdal Hansen som er ordfører og i følge siste måling har Høyre 50 prosent oppslutning. Til og med mer enn i Asker og Bærum. I Ringerike kommune (Hønefoss) har AP ordfører. Her er i følge siste måling Venstre og KrF på vippen, og det kan derfor bli et maktskifte. I Vestfoldbyene Sandefjord og Tønsberg har Høyre ordførere og blir som vanlig størst. Larvik er tradisjonelt rødere, men også her har Høyre ordfører og det er borgerlig flertall i målingene. I Horten er det i dag AP-ordfører, men siste måling viste at Høyre og Arbeiderpartiet er jevnstore på rundt 30 prosent. Det burde gi et borgerlig flertall i Horten.

Videre nedover kysten er Porsgrunn en tradisjonelt rød by, men kombinasjonen av et Høyre med fordoblet oppslutning og en ny by- og nærmiljøliste som i følge målingene er på vippen, gjør et det mest sannsynlig blir et regimeskifte. I Skien er det også AP-ordfører i dag. Meningmålinger lokalt de siste dagene viser ulik grad av rødgrønn tilbakegang. Venstre valgte rødgrønt etter forrige valg og kan komme på vippen også nå. Byene i Grenland blir svært spennende å følge valgkvelden. Det samme gjelder Arendal som i dag har AP-ordfører i en koalisjon med sentrum, selv om det egentlig er et borgerlig flertall. I følge målingene er Høyre i sterk fremgang, noe som kan gi et maktskifte.

Disse kommunene er også gode eksempler på noe som er vanlig i Norge, det holder ikke å vite hvilken "blokk" som vinner, i praktisk kommunepolitikk kan samarbeidet mange steder følge mønstre som har mer med lokale hovedsaker å gjøre enn av rikspolitikk. Derfor vet vi ofte ikke hvem som får ordføreren før lenge etter valgdagen.

Så kommer vi inn i en del av Norge der det stort sett ikke er spørsmål om det blir rødgrønt eller blått, men om hvilke borgerlige partier som vil samarbeide. I Kristiansand ser det i følge siste måling ut som H, FrP og KrF kan få flertall. I Sandnes har Høyre ordfører i samarbeid med AP, men har mulighet til å velge andre partnere. I Karmøy er det i dag KrF-ordfører med rødgrønn støtte. I følge den siste målingen har Høyre og Frp nå flertall og kan ta over hvis de klarer å samarbeide. I Haugesund har Høyre en meget populær ordfører og ligger stabilt over 40 prosent på målingene. Sammen med FrP og KrF har de et klart flertall i følge målingene. I Askøy er Knut Hanselmann fra FrP ordfører i dag. Han gir seg ved valget og mye tyder på Høyre blir størst og kan ta over. Det er uansett et solid borgerlig flertall.  I Ålesund er Bjørn Tømmerdal ordfører for Høyre og det er blåblått flertall i målingene.

I nord er valget i Tromsø veldig spennende. Det er rødgrønt flertall nå, men dagens måling gir borgerlig flertall H-FrP-V med et mandat. I Bodø har AP ordfører, men de siste målingene viser at det kan bli skifte. En interessant trend i Nord Norge er at FrP holder stillingen langt bedre enn ellers i landet.

Innlandet har fire kommuner med omkring 30 000 innbyggere hver, tradisjonelt noen av de sterkeste AP-kommunene i landet. Hamar har vært et lite unntak, her har en by- og bygdeliste hatt ordføreren i 12 år, men den mister oppslutning nå når ordfører Einar Busterud  gir seg. Høyre er i fremgang. Med støtte fra By og bygdelisten kan det bli borgerlig på Hamar. I Ringsaker har AP ordfører i en rødgrønn allianse og alt tyder på at det vil fortsette også etter valget. På Lillehammer er det mer spennende. Det er AP ordfører der i dag og mest sannsynlig blir det rødgrønt også etter valget, men målingene sier at det kan bli jevnt. I Gjøvik er det også mest sannsynlig med fortsatt AP-ordfører basert på AP, SV og SP, men også her er det blitt jevnere.

Det store bildet i de 35 største kommunene er at Arbeiderpartiet tross fremgang i de nasjonale meningsmålingene kan risikere å miste flere ordførere. Bare i Oslo og Fredrikstad er det slik at AP kan vinne en borgerlig ledet kommune, men AP kan miste ordførervervet i mange flere kommuner. Det er Høyre som er i angrepsposisjon og partiet kan med et veldig godt valgresultat og god koalisjonsbygging i etterkant, overta AP-bastioner som Trondheim, Skedsmo, Halden, Skien, Porsgrunn, Hamar og Tromsø.

Og så er det naturligvis helt nødvendig å takke de som står bak Poll of polls fordi de samler alle meningsmålingene på et sted og har oversikter over hvem som styrer alle kommunene i landet. Det gjør det veldig mye raskere å finne fram faktagrunnlaget som trengs for å skrive et innlegg som dette.

Målingene spriker for Arbeiderpartiet

Dersom vi skal tro på de siste meningsmålingene foran kommunevalget så virker hovedtrendene ganske klare. Det store unntaket er Arbeiderpartiet, som måles forbausende ulikt i de forskjellige målingene.

Slik det nå ser ut gjør Høyre et historisk godt kommunevalg, opp mot rekorden på 29,2 prosent i 1979. Også Venstre og KrF er i framgang. Senterpartiet og FrP går kraftig tilbake, mens SV gjør et katastrofevalg, i følge enkelte målinger det dårligste noen gang. Men hva med Arbeiderpartiet?

Valgbloggen Poll of polls var inne på dette spriket i Arbeiderpartiets målte oppslutning i går, og dagens tre nye målinger bekrefter dette inntrykket av stor sprik. NRKs siste måling var på onsdag. Der fikk AP 28,5 prosent. I TV 2 i går kveld hadde AP 34,3 prosent. Nesten samme nivå hadde Aftenposten i går der AP fikk 32,1 prosent. To av byråene som har gjort dagens målinger, Synnovate og InFact måler APs oppslutning til å være under 30 prosent. I VG i dag har AP 29,5 prosent. I Dagbladet i dag har AP 29,7 prosent. Men i Nationen/Klassekampen i dag har AP solide 33,1 prosent.

Noen tar alvorlig feil her, det er et hav av forskjell mellom 28,5 prosent i NRK og 34,3 prosent i TV2. Det siste er et godt valgresultatet for AP som kan bety at de vil kunne beholde flere store kommuner selv om SV gjør det svakt. Hvis de som måler AP under 30 prosent og SV rundt 4 har rett får vi et ras av kommuner som går fra rødgrønt til borgerlig etter valget. Med et slikt utfall blir AP og Høyre omtrent jevnstore partier inn mot neste stortingsvalg.

Hvordan kan målingene være så ulike? Og hvorfor gjelder det bare Arbeiderpartiet? Det er mulig dette er en slags 22/7-effekt der målingene rett og slett har problemer med å bestemme hvor høy valgdeltagelsen blir. Vi vet at høy valgdeltagelse historisk favoriserer Arbeiderpartiet. I år er den effekten enda sterkere enn vanlig. Derfor vil noen få prosent høyere valgdeltagelse gi store utslag i oppslutning. Det kan også virke som om denne usikkerheten er spesielt stor i Oslo. Her har målingene enda større sprik enn ellers og mest sannsynlig handler dette om at Oslo har en veldig stor innvandrerbefolkning som i stor grad stemmer Arbeiderpartiet, dersom de i det hele tatt stemmer.

Partilederdebatter kan gir inntrykk av at partiene kjemper med hverandre om velgerne. I denne fasen av valgkampen handler det i mye større grad om å få folk til å komme til valglokalene. Denne usikkerheten om valgdeltagelse og det at meningsmålerne har problemer med å nå fram til og måle de politiske sympatiene i deler av befolkningen, gjør dette kommunevalget spesielt spennende.

Måløy og Nordfjordeid

Det er ikke alltid slik at størst er best. Noen mindre steder i Norge med lang vei til både universiteter og flyplasser har en forbausende stor tetthet av gründere og produserer mange nye bedrifter. Dette er gjerne steder der privat sektor historisk har vært sterk, gjerne innenfor tradisjonelle norske næringer som fiske, industri eller skipsfart, og der avstanden mellom entreprenørene og den kompetente kapitalen er kort. Når man besøker disse stedene merker man at det er en kultur for nyskaping.

I midten av august hadde jeg gleden av å besøke Måløy, helt nord i Sogn og Fjordane, som er et slikt sted der det er en misunnelsesverdig tetthet av gründerbedrifter, noen med røtter i kompetanse fra tradisjonelle næringer, men også noen som kunne bodd hvor som helst i verden, men har valgt Måløy Lokalavisen Fjordenes Tidende som dekker Nordfjord-kommunene Vågsøy (der Måløy ligger), Selje, Eid, Bremanger og Vanylven skrev litt om denne evnen til nyskaping..

Vertskap for mitt besøk på Måløy var Alfred Bjørlo, leder for Måløy Vekst. Sammen med NHO inviterte han til et møte der blant annet bedriftene VideoNor og Local Host fortalte om hva de gjør. Det er mye å si mye om begge bedriftene, men kortversjonen er at VideoNor har laget en videokonferanseløsning som inkluderer en "videotelefonkatalog" som gjør dette til en enkel og brukervennlig tjeneste alle kan bruke fra egen PC. Local Host leverer datalagringsløsninger i "nettskyen" og er blant annet involvert i det veldig spennende prosjektet der en skal gjøre Lefdal Gruve om til et av verdens største sentre for datalagring der noen av de største internasjonale aktørene kan lagre data sikkert og miljøvennlig. Her er det kommet til flere veldig interessante samarbeidspartnere.

Alfred tok meg også med på bedriftsbesøk hos Coast Seafood, verdens største selskap innen handel og trading med laks, Stadt Towing Tank, et stort innendørs anlegg for testing av båtkonstruksjoner under ulike bølgeforhold og EasyForm som produserer prototyper og former i komposittmaterialer, blant annet former som de største aktørene i den globale vindmøllebransjen bruker når de lager sitt produksjonsutstyr. Og så besøkte vi en av Carisma Fish sine linefiskebåter, en av verdens mest moderne fiskebåter, med en helautomatisert prosess ombord. Linen har 50 000 fiskekroker og fangsten trekkes opp i fabrikken gjennom et hull i midten av båten, noe som gjør at man arbeider innendørs og ikke ute i kulden i Barentshavet midt på vinteren. Disse fiskebåtene er også utstyrt med noe av verdens mest avanserte elektronikk og navigasjonsutstyr, et godt eksempel på at avstanden mellom "gammelt" og "nytt" næringsliv ikke er så stor.

Alfred Bjørlo er for øvrig også Venstres listetopp i nabokommunen Eid og var en av deltagerne da politikere fra flere av partiene deltok på et møte NHO og Abelia hadde i Nordfjordeid om næringspolitikk og hva lokalpolitikere kan bidra med for kunnskapsbasert næringsliv. Abeliabedriftene Segel, Vestlandsforskning og Kunnskapsparken i Sogn og Fjordane hadde flotte presentasjoner der de snakket om utfordringene de møter og hva politikerne kan bidra med.

Det kan se ut som kombinasjonen næringslivsengasjement og listetopp for Venstre er en bra. Siste lokale meningsmåling viser at Venstre i Eid har 41,4 prosent, opp fra 12,1 prosent ved forrige kommunevalg.

Skolevalgsjubel for AP og Høyre, katastrofe for SV

I kveld ble resultatene fra skolevalgene på landets videregående skoler offentliggjort. Skolevalg er viktig for partiene og pleier historisk også å si mye om hva vi kan forvente i selve valget. Det er særlig trendene, hvilke partier som vinner og hvilke som taper, skolevalgene pleier å fange opp. Når det gjelder nivåene for partienes oppslutning har disse gjerne vært annerledes blant ungdom, Frp og SV har vært større der enn i befolkningen ellers. Men i år ser det faktisk ut som ungdom stemmer omtrent som resten av befolkningen.

Skolevalg i Norge har vært gjennomført tolv ganger siden 1989. Hos NSD kan man se den historiske utviklingen i partienes oppslutning. Et tilbakevendende tema er om man bør sammenligne resultatene med valget for to år siden eller valget for fire år siden. Ved selve valget på mandag vil man sammenligne kommunevalg med kommunevalg, det vil si valget for fire år siden, og det virker vel mest logisk å gjøre det samme ved skolevalg. På den annen side har nok skolevalg mer karakter av riksvalg, derfor kan en sammenligning med valget for to år siden også være relevant, og NSDs tabell sammenligner med skolevalget for to år siden. Forskjellen er at Høyre går mest fram sammenlignet med valget for to år siden, med 8,1 prosentpoeng, mens Arbeiderpartiet går mest fram sammenlignet med fire år siden, med 8,5 prosentpoeng.

Arbeiderpartiet har med 29,7 prosent gjort det beste skolevalget noe parti har gjort noen gang i Norge. Fremskrittspartiet hadde den gamle rekorden med 25,7 prosent i 2003. Arbeiderpartiets gamle bestenotering ble satt for to år siden og var på 23,4 prosent, men da var FrP litt større. Nå er AP blitt klart størst, nesten tre ganger så store som i 2001, da Stoltenberg I regjerte. Det er også interessant at APs oppslutning blant ungdom ligger nesten på det nivået AP har i befolkningen som helhet, i følge de siste meningsmålingene. Det har aldri skjedd før.

Høyre har med 24,3 prosent gjort sitt klart beste skolevalg noen gang, den gamle rekorden var på 20,9 prosent så langt tilbake som i 1989 da Høyre sist var på 20-tallet. Resultatet er opp 8,1 prosentpoeng fra to år siden og opp 6,8 fra fire år siden. Nå var nok Høyre størst blant ungdom tidligere på 80-tallet, men da var det ikke nasjonale skolevalg. De siste 20 årene har det vært hard kamp mellom Høyre og FrP om å være størst på borgerlig siden og ved fem av de siste seks skolevalgene (unntaket var 2001) har Fremskrittspartiet vært større enn Høyre. For første gang på lange er Høyre nå klart størst på den blå siden.

Den store taperen ved årets skolevalg er SV med katastrofale 4,9 prosent. Det er mindre enn halvparten av et dårlig resultat for to og fire år siden og det klart dårligste resultatet de siste 20 årene. SV har alltid vært blant "de fire store" i skolevalg, sammen med AP, Høyre og FrP. Disse partiene har alltid hatt over 10 prosent oppslutning og har vekslet om å være størst . Hele fire ganger (1991, 1993, 1999 og 2001) har SV vært størst på skolene. Nå har SV blitt mindre enn Venstre, jevnstore med Senterpartiet og litt større enn KrF.

Også Fremskrittspartiet har grunn til å være ganske skuffet, en oppslutning på 16,5 prosent er en tilbakegang på 4,7 prosentpoeng  fra fire år siden. Det er langt fra det dårligste FrP har oppnådd de siste 20 årene, men dette resultatet er nok likevel langt unna det ambisjonsnivået FrP har hatt. På den annen side er oppslutningen om Høyre og FrP samlet oppe i 40,8 prosent, den høyeste på 22 år. Det betyr at lekkasjen først og fremst har vært til Høyre og ikke til venstresiden.

Av de øvrige partiene har Venstre grunn til å være fornøyd. 6,8 prosent er det beste resultatet siden 1989 for Venstre og de gleder seg nok stort over å være større enn SV. For de øvrige partiene er det mindre grunn til jubel, KrF gjør med 3,6 prosent sitt dårligste skolevalg noen gang og Senterpartiet gjør sitt nest dårligste skolevalg. De som trodde Rødt ville vinne på at SV taper har også grunn til å være skuffet, Rødt gjør også et av sine dårligste skolevalg. Noen har tippet Miljøpartiet de Grønne som en valgvinner. Skolevalgene tyder ikke på det, MdG får bare 1,4 prosent.

Trenden er at Arbeiderpartiets og Høyres fremgang i hele befolkningen er enda sterkere blant ungdom. Ungdom stemmer i år som befolkningen ellers, mens de før stemte på fløypartier. Summen av FrP og SV ved skolevalget i 2003 var 47,3 prosent. I 2011 er summen av SV og FrP 21,4 prosent. Eller for å si det samme med noen andre tall: Summen av Arbeiderpartiet og Høyre er i 2011 rekordhøye 54 prosent mens den i 2003 var nede i 26,3 prosent. Det er ikke lett å finne noe ungdomsopprør i disse tallene. I så fall har opprøret tatt en helt ny retning.

Lokalvalg, globalisering og kunnskapspolitikk

Det er blitt sagt at et vi har en kortere og mer dempet valgkamp enn vanlig. Jeg er ikke så sikker på om det stemmer, jeg husker muligens litt dårlig, men slik jeg husker tidligere lokalvalg så har det gjerne vært en ganske kort og ikke spesielt hissig valgkamp. I år diskuteres det mest eldreomsorg og skole, samt litt helse og samferdsel, slik det pleier å være.

Det jeg savner er partier og politikere som offensivt tar opp hvordan deres kommune skal møte kunnskapssamfunnet. Hva vil de gjøre for å sørge for at kommunen blir mer attraktiv for studenter, unge kunnskapsarbeidere og innovative bedrifter? Hva vil de gjøre for at kommunen blir bedre rustet til å møte mer globalisering, mer omstilling og sterkere kamp om de kloke hodene? Hvordan blir kommunen et sted talentene flytter til og ikke flytter fra?

Så vil sikkert noen si de store linjene i forsknings- og innovasjonspoltikken er rikspolitiske spørsmål og ikke hører hjemme i en kommunevalgkamp. Og der er naturligvis også et nasjonalt ansvar å sørge for at vi bygger kunnskap og fremmer verdiskaping i næringslivet. Men alle bedrifter og ansatte hører hjemme et sted. Og selv om lokalpolitikere ikke kan vedta hva slags næringsliv kommunen skal ha, kan de gjøre mye for å legge til rette for at kunnskapsarbeidere og kunnskapsbedrifter skal trives. Kommuner som satser på kvalitet i utdanningen, legger til rette for næringsliv, er flinke til å integrere de som kommer utenfra og oppmuntrer til mangfold og kreativitet, vil ha langt bedre forutsetninger for lykkes i et globalt kunnskapssamfunn enn kommuner som ikke er så opptatt av å investere i det som kan skape konkurransefortrinn.

Det er dessverre ikke vanlig at partiprogrammer adresserer våre langsiktige utfordringer som kunnskapssamfunn på en helhetlig måte, selv om de kommer inn på viktige enkeltsaker. Derfor ble jeg veldig positivt overrasket da jeg så strategien Kunnskapshovedstaden 2020 som Oslo Høyre lanserte for noen dager siden. Det spesielle med dokumentet er ikke at det omhandler helt nye saksområder, men at de settes inn i en  overordnet kunnskaps- og verdiskapingsramme der man ikke er opptatt av om det er lokalpolitkk eller rikspolitikk eller hvilket departement saken tilhører. Jeg kan ikke huske å ha sett en lokalvalgplattform tidligere (men jeg kan ha gått glipp av noe naturligvis) som så klart har som premiss at kommunens utfordring er å lykkes med å legge til rette for kunnskap, innovasjon og verdiskaping dersom vi skal få til alt det andre.

Dokumentet er kort, poengtert og delt i tre kapitler, et om forskning og høyere utdanning, et om kunnskapsbasert næringsliv og innovasjon og et om "studenthovedstaden", som omhandler det ansvaret og de mulighetene som er knyttet til å ha 70 000 egne og tilreisende studenter i Oslo. I kapitlet om kunnskapsbasert næringsliv synes jeg noe av det mest interessante er punktene om hvordan kommunen skal forplikte seg til å prioritere forskning og næringsliv ved areal- og reguleringsplaner, og hvordan kommunen skal bidra aktivt til å utvikle gode innovasjonsarenaer som trekker ulike aktører sammen og fremmer samarbeid. Går det slik de fleste meningsmålingene antyder vil de som har laget dette programmet også styre Oslo etter valget, og da blir det spennende å se hvordan dette følges opp.

Selv om dokumentet tar til orde for at noen støtteordninger som er øremerket distriktene må gjøres landsdekkene, det er tross alt i universitetsbyene det er flest kunnskapsbedrifter med vekstambisjoner, er ikke dette en strategi preget av at Oslo skal vokse på bekostning resten av landet. Forskning og kunnskapsbasert næringsliv deltar i en internasjonal konkurranse hver dag, ikke i et norgesmesterskap. Skal vi lykkes må vi klare å samarbeide. Målet må være at større og sterkere kunnskapsmiljøer i hovedstaden bidrar til mer innovasjon og verdiskaping i hele landet.

Dyr kamp om patenter

Forrige ukes The Economist hadde en nyttig gjennomgang av hva den siste tidens oppkjøp og budkamper i mobilbransjen for å sikre seg store patentporteføljer betyr. Det er både en lederartikkel om saken, en sak om status i de mest akuelle patentkonfliktene og en sak om hva Googles oppkjøp av Motorolas mobilvirksomhet betyr.

Bare siden desember har det vært flere store oppkjøp av patentporteføljer og en rekke nye stevninger med påstander om brudd på patentrettigheter er levert inn til rettsapparatet av ulike bedrifter:

"This deal is all about patents. That was the near universal view of Google’s announcement this week that it was taking over Motorola Mobility, a maker of handsets and other devices, for a colossal $12.5 billion. Indeed, the purchase will provide Google with an awful lot of patents: around 17,000 of them issued and another 7,500 pending. They should help Google in its efforts to get more smartphones and other mobile devices running on its Android operating system. But it could also make the battles over patents nastier and more costly.

A scramble for patents had already begun. In December four companies, including Microsoft and Apple, paid $450m for around 880 patents and applications owned by Novell, an ailing software firm. In July those two and four others, including Research in Motion, maker of the BlackBerry, spent $4.5 billion on 6,000 patents owned by Nortel, a bankrupt Canadian telecoms-equipment maker. Before its latest deal, Google bought 1,000 patents from IBM. Firms are also suing each other. Apple claims its technology has been copied by Samsung and Motorola in their Android phones. Oracle is suing Google for up to $6 billion, claiming that Android infringes its patents. Microsoft is suing Motorola over Android too. Nokia recently settled a similar quarrel with Apple."

Problemet med dette systemet er at stadig mer ressurser blir brukt i rettsapparatet, på dyre forlik og på å betale erstatninger, ting som går på bekostning av ressursene bedriftene kan bruke på forskning og innovasjon. Nå er det mye positivt man kan si om et patentsystem, og i mange bransjer er det et helt sentralt insentiv for investeringer i utvikling av nye produkter  Det gir en forsker eller oppfinner 20 års begrenset monopol der en kan tjene penger på det man har utviklet, og beskytte seg mot kopiering, mot at man offentliggjør detaljer om virkemåten slik at andre kan bygge videre på arbeidet man har gjort

Problemet oppstår hvis systemet belønner andre enn dem som lager nye ting og begynner å bremse investeringer i utvikling av nye produkter og tjenester, da må man justere kursen. Det har vokst fram en egen bransje med patenttroll, virksomheter som ikke har til hensikt å utvikle noe nytt selv, men sørger for å skaffe seg patenter, slik at de kan gå til sak mot andre som utvikler noe nytt.

USAs patentlovgivning er overmoden for reformer. Dagens lovverk har blant annet en regel som sier at det er "first-to-invent" som har rett til beskyttelse og ikke "first-to-file", slik det er i andre land. Det gir grobunn for mange stevninger og rettssaker. I disse dager er det en lovprosess for å vedta en ny lov; The America Invents Act, tidligere kjent som The Patent Reform Act of 2011. De store bedriftene ønsker en slik reform velkommen, men det er naturligvis delte meninger om deler av denne nye loven. Som en kan vente i en slik sak.

Dette er komplisert materiale, men jeg synes artiklene i The Economist gir en bra innføring i hva problemet er og hva som er foreslått av reformer i den nye loven for å bedre situasjonen. I Wikipedia kan man lese mer om den foreslåtte nye loven og hvilke argumenter tilhengere og motstandere av de foreslåtte endringene har.

"Testhysteriet" i skolen

Kristin Halvorsen er i dagens Aftenposten opptatt av at lærere skal bruke mer tid på elevene og mindre tid på byråkrati. Dette er en kjent problemstilling fra flere områder, både innenfor universitetene, eldreomsorgen, sykehusene og skolene hører man fra ansatte at rapportering og skjemavelde tar for mye tid fra selve kjerne-oppgavene. Ja, også store virksomheter i privat sektor har sentrale staber som pålegger forretningsområdene retningslinjer og rapporteringsplikter man ikke nødvendigvis liker.

Nå kan det være litt ulike grunner til at det kommer opp kritikk mot byråkrati. I mange virksomheter, og jeg tror det særlig gjelder i mye av offentlig sektor, er det alt for mye detaljstyring, noe som gjerne går ut over innsatsen for å nå de egentlige målene. Problemet for en minister i populistisk antibyråkratisk modus er at de fleste av disse kravene kommer fra hennes eget Kunnskapsdepartement og Utdanningsdirektorat, og er direkte resultat av politiske beslutninger hun selv har ansvaret for.

Jeg vil også tro at noe av det lærerne klager over når de klager på byråkrati er en mer systematisk tilbakemelding til elever og foreldre om den enkelte elevs prestasjoner. Skolen har heldigvis blitt bedre på dette området de siste årene, men man kan ikke utelukke at noen opplever at mer systematikk i forhold til elevurderinger innebærer mer byråkrati.

Men så er det noe i Kristin Halvorsens resonnement som går helt galt. I jakten på det som skaper denne feilaktige tidsbruken blant lærere peker hun på prøver som det som stjeler mest tid. I andre sammenhenger har kunnskapsminister Halvorsen og andre kritikere kalt disse prøvene for "testhysteriet". Men hvor mye tid tar egentlig disse prøvene? Kristin Clemet har gjort et interessant regnestykke på bloggen sin for noen dager siden:

"Ifølge opplæringsloven har elevene i norsk grunnskole krav på minst 190 skoledager i året. Over 10 år betyr det at de har krav på (minst) 1900 dager. Nasjonale myndigheter stiller også krav til hvor mange timer elevene skal få i det enkelte fag, men kommunene står fritt til å tilby flere timer. Oslo kommune er blant de kommunene i landet som tilbyr flest ekstra skoletimer til elevene.

Av de (minst) 1900 skoledagene norske elever får i den 10-årige grunnskolen skal Oslo, med det nå gjeldende system, bruke 19 dager til "testhysteri". Det betyr altså at ca. én - 1 - prosent av skoletiden går med til prøver og testing. I virkeligheten er det enda mindre, ettersom prøvene bare tar fra 40 - 90 minutter og altså langt fra en hel dag. I virkeligheten bruker man dermed ca en halv prosent av skoletiden på testing."

Disse prøvene som avdekker hvordan elevene og skolen klarer seg rent faglig i forhold til elever på andre skoler tar omkring en halv prosent av skoletiden. Nå bruker man sikkert en del tid på forberedelser også, men forberedelser til en prøve er jo læring, som er det elever normalt skal drive med i skolen. Og så må sikkert lærerne bruke itt mer tid på oppfølging i etterkant, men uansett vil ikke den lille innsparingen færre prøver medfører frigjøre spesielt mye tid i den store sammenhengen. Færre prøver vil derimot føre til at vi får mindre kunnskap om det faglige nivået blant elevene, noe som vil være svært uheldig.

For ti år siden var det langt mindre kunnskap i norsk skole om det faglige nivået enn det er i dag. "PISA-sjokket" i 2001 avdekket at en skole som trodde den var best i verden var litt under middels i OECD. Noe måtte gjøres, og veien videre var ikke å stenge ute denne kunnskapen fra testene, men å skaffe mer kunnskap og bruke kunnskapen til å forbedre skolen. Alle partier unntatt SV er heldigvis enige i dette. 

Rødt på vippen i Oslo og Tromsø?

Da jeg blogget om kommunevalget i de ti største kommunene så sent som i mai kunne det virke som det ikke ville skje særlig store endringer, Høyre ville beholde de syv kommunene de i dag har byrådsleder eller ordfører og AP ville beholde Trondheim og Tromsø, med litt usikkerhet rundt sistnevnte. Nå ser det ut som det kan bil mer spennende en ventet også i Oslo og at Rødt kan komme på vippen både i Oslo og Tromsø.

For å ta Tromsø først: Der er det i dag et rødgrønt flertall som fikk støtte av Venstre for fire år siden, og ikke var avhengig av støtte fra Rødt. Men nå skal det innføres en parlamentarisk modell. I følge Nordlys er det nå ingen av blokkene som har flertall og Rødt vil med hele 8 prosent oppslutning (større enn SV) og tre mandater komme på vippen. Da holder det akkurat til flertall. Skrekk og gru. Men det betyr også at det skal veldig lite til for at det blir et flertall av Høyre, FrP og Venstre. Og dersom KrF velger borgerlig side er det i følge denne målingen et hårfint borgerlig flertall i Tromsø.

Den store nyheten i dag er at det kan bli rødgrønt flertall i Oslo, i følge VG. Da snakker vi rødgrønt i svært utvidet forstand, der både Rødt og Miljøpartiet de Grønne må være med hvis det skal gi et flertall. Oslo bystyre har 59 medlemmer, noe som betyr at man må ha 30 for å ha flertall. AP og SV har 26 i følge målingen. Med Rødt og Miljøpartiet de Grønne blir det akkurat 30. Hva er det som har skjedd i Oslo som gjør at et tilsynelatende solid borgerlig flertall kan være truet?

Den viktigste grunnen er Fremskrittspartiets sammenbrudd. FrP var et stort parti i Oslo før de var det i resten av landet og har vært viktige i Oslo-politikken lenge. Men mens partiet har vokst i resten av landet frem til ganske nylig, har FrP falt ved hvert eneste kommunevalg i Oslo siden 1995, da de fikk 20,2 prosent. Nå ligger oppslutningen i følge VG på 10,2 prosent. Carl I Hagens mislykkede ordførerkampanje må ta hovedskylden for den siste nedgangen, han har ikke bare gjort det vanskeligere å støtte FrP, han han sannsynligvis hjulpet Arbeiderpartiet ved å skape en takknemlig skyteskive når man skal forklare hva et borgerlig flertall kan føre til.

Nå er det som sagt andre målinger for Oslo som sier at det blir et borgerlig flertall med H-FrP-V-KrF godt over 30 mandater, men dette kan vise seg å bli mer spennende enn det virket for kort tid siden.