Sosialisten, populisten og den intellektuelle

SV-valg også i Aftenpostens nyhetsquiz

Man kan si mye om SV, en hel del har gått galt i det siste, men de har likevel en utrolig evne til å skape positiv oppmerksomhet om personvalg. Partiet har i høst gjort sitt dårligste valg noen gang og kryper rundt sperregrensen. Seks andre partier ble større enn SV ved kommunevalget. Likevel får et ledervalg i SV en medieoppmerksomhet som gjør at man får inntrykk av at dette er Norges viktigste politiske jobb. Det er den ikke.

Kristin Halvorsen har vært en god leder for SV. Hun har gjennom flere valg klart å skaffe SV en oppslutning godt over det innholdet partiets program skulle tilsi. Uansett hvilken av de aktuelle kandidatene som nå blir valgt så er sjansen større for at partiet krymper enn at det vokser, hvert fall hvis partiet insisterer på å fortsette i regjering frem til neste valg. Men i og med at det rødgrønne alternativets langsiktige skjebne i norsk politikk vil kunne avgjøres av SV, er dette en jobb som i hvert fall for tiden er litt større en velgeroppslutningen.

Ytre sett er de tre kandidatene forbausende like. De er vestlendinger på omtrent samme alder og med solid fartstid i ungdomspolitikken og i andre partiverv i SV. Alle tre er flinke og hyggelige, men ingen av dem har i følge Stortingets biografier gjort noe annet enn å drive med partipolitikk. Slik sett blir det ikke tilført noe nytt, alle kandidatene har vært en del av Kristin Halvorsens innerste krets i hvert fall siden SV sist gjorde et godt Stortingsvalg, for ti år siden. Men det er naturligvis forskjellene man må lete etter dersom man skal finne noe interessant ved dette valget.

Jeg synes det er litt trist at Bård Vegar Solhjell har trukket seg. Han har sikkert rett i at han ikke kunne blitt valgt uansett, kanskje er han egentlig i feil parti, men han har i hvert fall signalisert en intellektuell nysgjerrighet og nytenking både som partisekretær, kunnskapsminister og parlamentarisk leder som er interessant. Dersom SV ønsket å bli et parti som satte en politisk dagsorden ved å skaffe seg ny kunnskap, av og til tenke noen nye tanker og utvikle ny politikk tilpasset kunnskapssamfunnet og globaliseringen, tror jeg Bård Vegar kunne være en bra leder.

Heikki Holmås har vist før at han behersker interne partikamper. Han vant kampen mot Akhtar Chaudhry om nominasjonen i Oslo SV foran valget i 2009 med 406 mot 365 stemmer. Og åtte år tidligere vant han også en jevn nominasjonskamp i Oslo med fire kandidater. Heikki Holmås har reist på kryss og tvers og besøkt samtlige 430 kommuner. Han er flink til å komme i kontakt med folk og har et populistisk utspills-gen som gjør at han blir morsom å følge i tiden som kommer. En fristilt Holmås utenfor regjeringen står mye friere til å drive valgkamp gjennom utspill som kan bli vanskelige å håndtere for Lysbakken enn omvendt. Som politikertype er Heikki Holmås mest lik Kristin Halvorsen av de tre, ikke spesielt ideologisk venstreorientert (Kristin Halvorsens viktigste jobb som finansminister var å berge kapitalismen under finanskrisen, ikke å velte den), men med en dragning til venstre i enkeltsaker.

Når alle ser ut til å være enige om at Audun Lysbakken blir valgt til ny leder i SV er det neppe fordi det er helt innlysende hvilken politikk han i dag står for. Det er heller ikke bare fordi det blir tradisjonelt landsmøtevalg og ikke uravstemning, han ville nok vunnet uansett. Lysbakkens største fordel er at han er sosialist i et parti som faktisk heter Sosialistisk Venstreparti. Han sier riktignok at han ikke lenger er marxist eller for revolusjon, men det er i øyeblikket ting støttespillerne hans ikke bryr seg noe særlig om. Så lenge han er valgbar og alle mener han står lengst til venstre så trenger han ikke ha noen politikk.

Det mest spennende er ikke hvem som blir valgt, men hva de andre toppene gjør når Lysbakken blir valgt og skal realisere sitt sosialistiske prosjekt. Det skulle ikke forundre meg om noen finner ut at verden utenfor politikken er mer interessant da..