søndag 18. september 2011

Kampen om skolen i Chicago

Interessant sak i New York Times i dag om en politisk kamp i Chicago rundt tiltak for å øke kvaliteten i skolen. Den nye borgermesteren i Chicago, Rahm Emanuel, som var Obamas stabssjef i det hvite hus, har bestemt seg for å gjøre noe med at Chicago har mye kortere skoledag enn andre deler av USA. Lærernes fagforening, som i Chicago er vant til å ha vetorett i slike saker, er uenig i at lengre skoledag er veien å gå.

I stedet for å bøye av for fagforeningene har Rahm Emanuel bestemt seg for å gå direkte til hver enkelt av Chicagos 482 barneskoler og tilby lærerne litt høyere lønn i bytte mot å jobbe 90 minutter lengre hver dag. Det gjør han uten å spørre fagforeningen om lov, de stemmer over dette på hver enkelt skole. Rahm Emanuel prøver også å mobilisere støtte direkte fra foreldre, og det ser ut til å virke, flere skoler har sagt ja til den nye reformen. NY Times skriver:

"By Friday, nine schools were on board, and City Hall said more might be on the way, even as union leaders objected to the tactic and furiously pledged to take Mr. Emanuel and his school system before a labor relations board."

Fagforeningsleder Karen Lewis i Chicago Teachers Union (CTU) er rasende og har varslet rettssak mot myndighetene. I tillegg er hun oppbragt over at Rahm Emanuel, som jo er kjent for å være ganske sint, har brukt ufint språk ("the f-word") i et møte de hadde nylig. Karen Lewis bruker velkjente taktiske knep for å unngå å diskutere det saken egentlig gjelder, kvaliteten i skolen. Men i rettferdighetens navn må det også sies at hun har noen relevante refleksjoner (for eksempel i dette intervjuet) om det virkelig er lengre skoledag som er det beste svaret på skolens kvalitetsutfordringer. Og i en interessant ny vri sier Karen Lewis at fagforeningen ikke er prinsipielt mot lengre skoledag, men de vil ha et innhold som ligner mer på undervisningsopplegget i den private skolen Rahm Emanuel selv har valgt for sine tre barn.

Det kanskje aller mest interessante i hele denne konflikten er at den ikke foregår i Wisconsin eller Ohio. Der har Tea Party-inspirerte republikanske guvernører stilt seg i spissen for reformforslag og kampanjer rettet mot fagforeningene i offentlig sektor. Men dette handler om Chicago, USAs tredje største by, der demokratene har bunnsolid flertall og der Obamas tidligere stabssjef Rahm Emanuel er en ny og utålmodig borgermester. Rahm Emanuels politiske prioriteringer er neppe særlig forskjellige fra presidentens, og også han kommer jo fra Chicago. New York Times skriver:

"Union leaders suggest a broader motive, saying that the sidelining of labor unions and a mood against public workers seen this year in Republican-led states like Ohio and Wisconsin are now coming through in subtler ways in Democratic-leaning cities like this one, the nation’s third largest. “It’s a nightmare,” said Karen Lewis, president of the Chicago Teachers Union, who added that Mr. Emanuel lived up to his reputation for foul language in a recent meeting in his stately office at City Hall. “You expect this stuff out of Republicans.”

Når denne problemstillingen får oppmerksomhet langt utenfor Chicagos grenser er det naturligvis fordi skolemyndigheter mange steder vil kjenne seg igjen i problemstillingen. Hvor mye frihet skal den enkelte skole eller kommune få til å fastsette rammer og innhold selv? Hvor stor frihet skal de ha til selv å avtale fornuftige lønnsbetingelser, arbeidsvilkår og insentiver lokalt som gjør det mulig å få til reformer uten å bli møtt med et veto fra en sentral fagforening eller et departement? I Norge opplever både kommuner som vil åpne for større frihet når det gjelder organisering av skoledagen, som Oslo kommune, og private skoleeiere som vil drive innovasjon i forhold til pedagogikken at de støter på samme type hindringer.