Vold som handelsvare

Kripos, som er en del av Politiet, har publisert en kort (seks sider), men interessant og pedagogisk rapport om fenomenet "Vold som handelsvare". Det er et fenomen Politet beskrev i sin egen brede omtale av trusselvurderingene i Politiets trusselvurdering 2025. De skriver innledningsvis at:

"I Politiets trusselvurdering fra 2025 pekes det på at den digitale utviklingen har gitt økt handlingsrom og effektivisering av den organiserte kriminaliteten. Anonymiseringsteknologi og krypterte meldingstjenester blir brukt for å planlegge, rekruttere, bestille, utføre og betale for kriminelle handlinger. Blant kriminalitetstypene som er muliggjort av teknologi finner man fenomenet omtalt som "vold som handelsvare". Denne rapporten gir en kortfattet beskrivelse av dette fenomenet. Rapporten er basert på informasjon fra politiets registre og andre relevante kilder".

Formålet med rapporten er å øke kunnskapen om dette fenomenet, slik at det lettere å oppdage og sette inn tiltak for å forhindre det når man ser det.

Betaling for vold

Nå er det selvfølgelig ikke helt nytt at noen mottar betaling for å true med vold eller utøve vold mot andre. Pengeinnkrevere som tar i bruk ulovlige metoder, såkalte torpedoer, er et fenomen vi første gang hørte om for mange år siden, og som har fått sin egen oppføring i Store norske leksikon, og har hatt sine egne kjensdiser. 

Det nye er at slik vold på bestilling ikke bare skjer i regi av spesialiserte enkeltpersoner, men har endret forretningsmodellene i retning av å være organiserte digitale markedsplasser for bestilling og koordinering av voldsoppdrag. På samme måte som andre digitale markedsplasser kobler en bestiller som har behov for en tjeneste med en tilbyder som kan leverer tjenesten, for eksempel oppussing av et bad, så vil en digital markedsplass for kriminalitet også koble etterspørsel med tilbud:

"Fenomenet kjennetegnes av at voldsoppdrag formidles gjennom digitale plattformer, ofte til barn og unge. Plattformene fungerer som markedsplasser for bestilling, koordinering og tilrettelegging for voldsoppdrag. Tilbudet har fått en økende grad av profesjonalisering, der kombinasjonen av relativt lav pris, tilgjengelighet og anonymitet gjør vold mer tilgjengelig og kommersialisert enn tidligere. Hittil i 2025 har politiet registrert et tosifret antall voldsoppdrag som er blitt utført i Norge, og et tosifret antall voldsoppdrag er hittil avverget. Bare den siste måneden har antallet voldsoppdrag annonsert på de digitale plattformene økt kraftig. Voldsoppdragene inneholder hele spekteret av voldskriminalitet fra trusler til drap."

Ifølge rapporten er digitale markedsplasser for kjøp og salg av vold blitt svært avanserte og internasjonale i sine nedslagsfelt. Man kan sikkert også hevde at de har kommet betydelig lengre i å ta i bruk moderne teknologi enn politiets egne digitale systemer, som i følge Riksrevisjonen sliter med svært utdatert teknologi på viktige områder. Jeg skal ikke gå videre inn i Politiets behov for moderniserte digitale verktøy eller behov for tilgang til data fra andre kilder her. Det er ikke en del av rapporten, og det får jeg komme tilbake til i en annen sammenheng, for det er viktig det også.

Forretningsmodeller for voldsoppdrag

 Det mest interessante med denne korte rapporten er hvordan det bruker beskrivelser av verdikjeder, forretningsmodeller og roller fra andre typer innovative og digitale næringsvirksomheter, som gjerne er legitime og lovlydige. Da får man frem hvordan dette ikke bare handler om gjerningspersoner og ofre, og om lovbrudd, etterforskning, rettsprosess og straff, men også må vurderes som en avansert og profesjonell digital forretningsvirksomhet. På utsiden av loven, men med mye mer til felles med annen forretningsvirksomhet på innsiden av loven, enn med "gammeldags" volds- og vinningskriminalitet. 

Rapporten beskriver verdikjeden i markedsplasser for kriminalitet gjennom å beskrive en arbeidsdeling mellom fire konkrete roller:

"Rekruttering av barn og unge til voldsoppdrag kan skje på flere måter, men den siste tiden har politiet sett at oppdragene ofte følger en tydelig struktur med faste roller. Rollene fremstår å være uavhengig av oppdragets art. Politiet omtaler de ulike rollene som bestiller, rekrutterer, tilrettelegger og utøver."

Bestiller er den som finansierer og tar initiativet til voldshandlingen. Aktørene tilhører som regel etablerte kriminelle nettverk, har høy operasjonell sikkerhet og befinner seg fysisk langt unna åstedet – ofte i utlandet. 

Rekrutterere administrerer gruppene eller kanalene der oppdrag annonseres. Rekrutterer ønsker ofte å nå ut til flest mulig potensielle voldsutøvere. Derfor legges oppdrag ut på åpne plattformer som for eksempel Instagram og Snapchat, før videre kommunikasjon og planlegging av voldsoppdraget flyttes til krypterte plattformer. 

Utøvere under kriminell lavalder

Tredje rolle er tilretteleggerne som muliggjør selve gjennomføringen. Det kan omfatte alt fra våpen, transport, klær, teknisk utstyr, mat eller midlertidige oppholdssteder. Et oppdrag kan involvere flere tilretteleggere. som gjerne er uavnhengige av hverandre, og ikke har kjenskap til hverandre, men bare til kjenner sin egen del av oppdraget.

Utøverne er ofte veldig unge personer uten tidligere alvorlig straffehistorikk. Den unge utøveren har ofte ingen tilknytning til det kriminelle nettverket og kjenner ikke nødvendigvis hverken offeret eller området hvor voldsoppdraget skal finne sted. Rapporten påpeker at at utøverne og deres familier ofte utsettes for stort press i etterkant ved at det finnes digital dokumentasjon som knytter dem til handlingen. Og at de som oftest ikke har noen annen rolle enn å gjennomføre det de for beskjed om:

"Videre detaljstyres ofte utøveren via mobiltelefonen gjennom hele voldsoppdraget og brukes gjerne til flere oppdrag frem til de pågripes. Dette gjør at utøver ikke behøver å inneha annen egenkapasitet enn tilgang til kryptert kommunikasjon og evnen til å følge instrukser. I mange tilfeller er derfor utøverens viktigste egenskap at de er under kriminell lavalder og dermed ikke strafferettslig ansvarlige."

Pyramidespillets insentiver 

Rapporten beskriver hvordan rekruttering til utøverrollen i disse nettverkene foregår som en sosial prosess, en gradvis overgang fra et tillitsforhold man har konkrete fordeler av, men som utvikles til en gradvis normalisering av kriminalitet og vold, som senker terskelen for hva som er akseptabelt. Rekruttering til plattformene har fellestrekk med rekruttering til andre sosiale plattformer og nettverk, og for eksempel pyramidespill, med insentivsystemer som gir både anerkjenelse og økonimiske fordeler:

"Rekrutteringen til selve plattformene hvor voldsoppdrag formidles har paralleller til rekrutteringen til pyramidespill. Aktører mottar betaling eller andre fordeler for å rekruttere nye personer til lukkede kanaler der oppdragene legges ut. Dette skaper et insentivsystem der hver rekrutterer oppnår gevinst ved å utvide nettverket, samtidig som de øverste leddene styrker sin tilgang på utøvere. Modellen bidrar til rask spredning av både informasjon og rekruttering av deltakere."

Siste delkapittel i rapporten er en nedslående beskrivelse av at de unge personene som blir dratt inn i dette, og begår alvorlige lovbrudd i form av voldskriminalitet, og kanskje drap eller drapsforsøk, i tillegg risikerer å aldri få betalt for jobben de gjør. Det er helt vanlig å love både økonomisk belønning, og exit-strategier for å komme unna politiet, men uten av det egentlig er noen realitet bak. Personene er bare nyttige frem til de blir tatt.

Hva er så verdien av en slik rapport? Jeg tenker at det viktigste den gjør er å realitetsorientere diskusjonen om hva som kreves for å bli kvitt problemet. Dette er profesjonell og internasjonal forretningsvirksomhet med et avansert forhold til å ta i bruk både åpne og lukkede digitale plattformer. Og det er definitiv ikke noe man bekjemper med flere lensmannskontorer eller mer politi i gatene, men som krever en spesialisert innsats, med digitale verktøy som er på høyde med de man skal bekjempe. 

Forebyggende innsats er naturligvis svært viktig. Politiet vil aldri kunne gjøre denne jobben uten å samarbeid med andre, og da kan en rapport som dette bidra til bedre kunnskap om hvordan denne kriminelle verdikjeden og forretningsvirksomheten fungerer, og hva man skal være ekstra oppmerksom på.

Kina vinner handelskrigen

Kina ser ut til å ha erobret overtaket i handelskrigen mot USA, skriver the Economist denne helgen. Merkelig nok vil mange si, fordi det er USA som insisterer på å føre denne krigen, med stadig høyere tollsatser, eksportrestriksjoner og andre handelshindrende tiltak. Men selv om Kina er dratt inn i en krig de egetlig ikke ønsker, er de blitt mer effektive i måten de går frem på. De har fått en plan. The Economist skriver:

"China is winning the trade war. It has learned to escalate and retaliate as effectively as America. And it is experimenting with its own extraterritorial trade rules, thus changing the path of the world economy. The “Liberation Day” tariffs imposed by Mr Trump on China in April were reversed after Wall Street slumped. Recently, after China imposed limits on exports of the rare earths used in high-tech manufacturing, Mr Trump threatened 100% tariffs, only to back down again."

Helgens The Economist har handelskrigen mellom USA og Kina på forsiden (illustrert med to basketballspilleres som prøver å få kontroll på jordkloden). I en lederartikkel med tittelen "Why China is winning the trade war", og undertittelen "It has rebuffed America and rewritten the norms of global commerce" trekker de opp hovedargumentene for hvordan det ser ut til at Kina blir mindre skadet, og kanskje kan komme styrket ut av denne konflikten på noen områder, mens USA stort sett bare taper, og i tillegg blir uvenner med sine venner.

Kina har en plan

Lederartikkelen ligger åpent på nettet, mens et lengre dypdykk i disse problemstillingene ser bak The Economists betalingsmur, og som har tittelen "China is using America’s own trade weapons to beat it". Hovedbudskapet her er at Kina ble både overrasket og veldig skremt av det amerikanske handelspolitiske linjeskiftet som ble igangsatt under forrige Trump-administrasjon, og har brukt de siste syv årene på å gjøre en rekke selvkritiske analyser av sin egen situasjon. De har funnet ut hvor de selv er mest såbare, og bygger motstadskraft, og analysert hvor USA er mest sårbare. Det bidrar til at mens Trump stadig skyter seg selv i foten, har Kina fått en plan. 

Og ikke bare har de fått en plan. Det ser også ut til at de holder seg til planen og gjennomfører den. Etter seks nye måneder med Trump etter at han ble gjenvalgt. mener The Economist at Kina har fått overtaket i handelskrigen. USA hevder at Kina er svake og sårbare, men The Economists lederartikkel penger på tre grunner til at mens begge sider risikerer å tape, er det USA som har mest å tape 

Den første grunnen handler om at Kina er bedre forberedt, og i stor grad klarer å yte motstand mot de amerikanske tiltakene. Samtidig som de har en plan for hvor de skal slå tilbake, for eksempel på områder der Kina kontrollerer ressurstilgangen til ulike kritiske materialer som USAs elektronikkindustrier er avhengige av til sin produksjon.

"After six months China is breathing more easily than America, for three reasons. First, it has proved able to withstand American coercion and deft at retaliating, achieving what is known in the jargon as “escalatory dominance”. Some of Mr Trump’s critics attribute this to TACO (Trump Always Chickens Out). It also reflects China’s underlying power, preparation and skill."

Beijings nye spilleregler 

 Det andre grunnen The Economist trekker frem at Kina er i ferd med å lykkes med, er etablere det de omtaler som "...a new set of global trading norms", som rett og slett handler om et handelssystem der kinesiske interesser spiller hovedrollen på en helt annen måte enn i det systemet vi er vant til. Kina er den største handelspartneren for omkring 70 land i verden, og vet å benytte den posisjonen. De har riktignok ikke kontroll over økosystemet for bank og finans, eller valutaene det handles med, men de er heller ikke i en situasjon der de er helt avhengige av USAs velvilje. The Economist skriver at:

"Already China has shifted the geography of its trade: in the year to September its goods exports grew by over 8%, even as those to America fell by 27%. China’s threats to limit rare-earth exports inspire fear because it dominates the market and could cripple Western manufacturing supply chains."

Tredje grunn til at Kina klarer seg bedre i denne konflikten enn USA er at den ser ut til å konsolidere og styrke den kinesiske ledelsens posisjon i befolkningen. The Economist skriver:

"The final reason why China is winning is that the trade war has made Mr Xi and the Communist Party stronger, not weaker. Outsiders point to China’s huge problems, including its property hellscape, timid consumers, cowed entrepreneurs and the overcapacity and capital misallocation that its industrial policy creates. Yet to many Chinese Mr Trump’s bullying has vindicated Mr Xi’s 12-year project to prepare China for a hostile world by becoming a techno-industrial superpower."

Så er det naturligvis slik at Kina definitivt har noen egne problemer på hjemmebane som er vanskelige å håndtere. Som gjeldskrisen i eiendomsmarkedet, forsiktige forbrukere som ikke bidrar til vekst, kuede entreprenører som jevnlig må vise at de underkaster seg staten, og en statlig industripolitikk som fører til overkapasitet og feilallokering av kapital, og mye annet rart. Det er mye som ikke er i orden der også. Men med USA som en samlende ytre fiende er det slik at Kinas president og kommunistparti styrker sin stilling, og står langt sterker enn de ellers ville gjort. Takket være Donald Trump.

Statsbudsjettet 2026 - en leseveiledning

Hvordan leser man egentlig et statsbudsjett? Hvor skal man begynne? Det kan virke helt uoverkommelig når "pakken" som kommer til Stortinget fra regjeringen er på over 5000 sider, fordelt på i overkant av 20 ulike dokumenter. Det rare er at de første ekspertkommentarene begynner å komme samtidig som det legges frem, og før lunsj har en alle partiene og en rekke organisasjoner både kommentert og klaget. 

Hva er de beste triksene for å finne fram? Jeg har, som i fjor,  laget en liten leseguide som jeg tror kan være til hjelp når man skal finne ut hva som står hvor, av utgifter, inntekter, kapitler, poster, analyser og begrunnelser. Og hvor i alt dette man kan lese om tilstanden i norsk og internasjonal økonomi. Statsbudsjettet er ikke et dokument man leser fra begynnelse til slutt, men er mer som et opplagsverk. Hvor man skal slå opp er avhengig av hva man er på jakt etter.

Nøkkeltall og samleside

Har du noengang lurt på hvorfor samfunnsøkonomene er så lynraske med å kommentere effektene av statsbudsjettet på norsk økonomi i det øyeblikket det blir prsentert? Det er fordi allerede kl 8:00 på morgenen den dagen budsjettet legges fram, så slipper regjeringen en oversikt over nøkkeltall. Før børsen åpner, slik at alle har samtidig tilgang til samme informasjon. Der er det økonomiske prognoser for resten av 2025, og for 2026. Prognoser for BNP-vekst, sysselsetting, arbeidsledighet og prisvekst, samt overordnede tall for oljepengebruk og oljekorrigert budsjettunderskudd, og budsjettets "impuls" på norsk økonomi. Og stort mer trenger ikke makroøkonomene for å fortelle om de synes budsjettet er godt eller dårlig.

Vi andre er gjerne litt opptatt av mikro også, av statens inntekter, kommunesektorens og helsesektorens utgifter, av avgifter, skatter og overføringer, og mye annet, så vi må lese mange flere sider enn bare nøkkeltall. Et godt nettsted å ha som utgangspunkt for denne digitale navigeringen av statsbudsjettet er regjeringens samleside om statsbudsjettet, Den har overskriften Statsbudsjettet 2026. Her finner man alfabetiske stikkordslister og fylkesoversikter, men aller viktigst er siden Statsbudsjettet 2026: Dokumenter og pressemeldinger. Her er samtlige budsjettdokumenter og dessuten alle departementenes pressemeldinger som ble sendt ut på budsjettdagen. 

Jeg tenker at det ikke er så dumt å lese noen av pressemeldingene før man går løs på dokumentene. De er korte og lettleste, og forteller hva regjeringen selv mener er viktigst og mest positivt i neste års statsbudsjett. Pressemeldingsproduksjonen er varierende. Alle departementene har gjerne en oversiktspressemelding, og de leste har egne pressemeldinger om "gladsaker" de mener er særlig viktige å nå ut med. Noen departementer har skrevet opp til 10 pressemeldinger, mens Landbruksdepartmentet nøyer seg med den ene. Men summen av alle departementenes pressemeldinger er høy, og man finner de gladsakene man er mest interessert i. De dårlige nyhetene krever det litt mer arbeid å finne.

Gul bok

For oss som er interessert i helheten i statsbudsjettet og kanskje ønsker en generell og rask innføring i hva staten bruker penger på, hvor de nye satsingene er, og begrunnelsene for disse, er Gul bok det dokumentet vi må lese. Gul bok er på 250 sider. De første 40 sidene er de man skal kaste seg over først. Her er det et kompakt tekstlig sammendrag av alle departementenes budsjettforslag for 2026, både påplusninger og kutt, med vekt på større nye satsninger og endringer fra i år. Kunnskap herfra kan gi plusspoeng både på jobb, i lunsjen og i familieselskaper.

Også resten av teksten i Gul bok, eller Prop. 1S (2025-26) Statsbudsjettet 2025, som den formelt heter, kan også være nyttig å vite om. Her er det omtale av petroleumsøkonomien, av stalige selskaper, av flerårsvirkninger av tidligere års og neste års statsbudsjetter, og man kan lese om gjennomføring av det som er vedtatt før. Også dette er kort og kompakt, for fra side 87 og utover i Gul bok er det stort sett bare tall. Her er samtlige bevilninger i Statstsbudsjettforslaget, og en del andre såkalte "verbalvedtak" regjeringen inviterer Stortinget til å gjøre i høst. Gul bok er på en måte hele statsbudsjettet.

Nasjonalbudsjettet

En helt annet type helhet og kontekst finner man i dokumentet som heter Nasjonalbudsjettet 2026, der det også er spandert et bilde på forsiden. Dette dokumentet er en stortingsmelding og ikke en stortingsproposisjon, hvilket vil si at den ikke inneholder forslag til vedtak. Det er derimot her det er beskrivelser av hvordan det står til i internasjonal og norsk økonomi, hva prognosene er for vekst, forbruk og arbeidsmarkedet fremover, og hva regjeringens økonomiske politikk og prioriteringer går ut på, sett i lys av utfordringene rundt oss. Her finner man de interessante grafene og tabellene som viser utviklingstrekk, prognoser og sammenhenger vi bør bry oss om.

Nasjonalbudsjetttet er på den ene siden dagsaktuell, med oppdatert informasjon om hvordan ukrainske flyktninger integreres i arbeidsmarkedet vårt, eller virkninger av USAs nye handelspolitikk på Norge, men dokumentet har også del faste temaer det skal igjennom. Her kan man lese om skatte- og avgiftsopplegget i stort, behovet for økt produktivitet i næringslivet og i offentlig sektor, oversikt over utviklingen i næringsstøtte, både direkte i form av ulike direkte tilskudd, og indirekte, i form av skattesubsidier til enkeltnæringer, og hvordan disse har utviklet seg over tid (de har økt). Det er også en omtale av hvordan vi måler velferd, livskvalitet og levekår, og sammenligner oss med andre land, omtale av økonomisk ulikhet og det er her man finner omtalen av forvaltningen av Statens pensjonsfond.

Nasjonalbudsjettet er stedet man finner de mest interessante grafene. Tvers igjennom dette dokumentet er det interessante visuelle fremstillnger av ulike størrelsesforhold og utviklingstrekk. Det er også tatt inn rammetekster underveis som beskriver og forklarer viktige temaer og sammenenger. Nasjonalbudsjettet er egentlig mer likt perspektivmeldingen enn det er resten av statsbudsjettdokumentene. og man kan vel si at Nasjonalbudsjettet nettopp er broen mellom perspektivmeldingen og Gul bok. Et dokument som forklarer hvordan statsbudsjettet skal bidra til at vi tar tak i de langsiktige utfordringene, og ikke bare er opptatt av å bruke noen penger neste år.

Departementens budsjettproposisjoner

For mange er ikke helheten i nasjonaløkonomien eller helheten i statsbudsjettet det som er viktigst, men hvordan det går med mitt budsjettkapittel og min budsjettpost. Går den opp eller ned til neste år? Er det noen nye føringer for hvordan pengene skal brukes?

Alle departmentene legger frem sin egen budsjettproposisjon. Der finner man alle inntekter og utgifter, innenfor departementets sektorområde, og her finner man en omtale av hovedprioriteringer, resultater og målene fremover. Alle departementets ulike underliggende virksomheter er med i budsjettet, hva de skal gjøre framover og hvor mye penger de skal bruke på det. Når budsjettet er vedtatt i Stortinget skriver departementet tildelingsbrev til hver enkelt underliggende virksomhet der det blir beskrevet litt mer konkret hvordan de skal bruke pengene.

Budsjettproposisjonene fra departementene holder seg ganske strengt til egen sektor, men noen ganger vil man finne noen samleoversikter over tiltak på tvers for oversiktens skyld. Digitaliserings- og forvaltnignsdepartementet (DFD) har for eksempel en tradisjon for å liste opp nye satsinger på digitalisering i sin proposisjon (den finnes også som pressemelding). Klima og miljødepartementet gjør det på en litt annen måte når de årlige legger fram en "Grønn bok" om klimastatus og -plan.

Inntekter 

Stortingets budsjettforhandlinger og -debatter handler normalt nesten bare om utgifter, og når man hører den løpende debatten kan det være lett å glemme at det trengs store inntekter for å dekke alle utgiftene. Men de viktigste inntektene har også sitt eget budsjettdokument. Det heter Skatter og avgifter 2026 og er en murstein av et dokument på 400 sider. De første 70 sidene er en omtale av hvordan det norske skatte- og avgiftssystemet er innrettet, og så er det en gjennomgang av alle skattene og avgiftene, og hvordan de skal være i 2026.

Jeg tror det kan være underkommunisert hvor mye nyttig informasjon som ligger i den store bunken av budsjettdokumenter på over 5000 sider, fordelt på litt over 20 ulike dokumenter. Det norske statsbudsjettet består naturligvis av tall og beslutning om tall. Tall som beskriver hvor mye penger som skal brukes neste år for levere ulike tjenester, penger til pensjoner og andre ytelser til private og penger til å løse ulike samfunnsoppgaver i form av fysisk infastruktur, kunnskapsproduksjon, FoU-penger og andre virkemidler som gjør at næringslivet og frivilligheten kan bidra på ulike områder. 

Men statsbudsjettdokumentene innehoder også mye viktig informasjon og analyser om hvordan Norge og verden utvikler seg ut over budsjettallene når det gjelder mål, virkemidler og resultatoppnåelse. Mye av denne informasjonen om offentlige tjenestester og offentlig forvaltning finner man ikke like lett andre steder.

Stortinget har siste ordet

Så er det viktig å huske på at Regjeringens statsbudsjett er et forslag, og ikke det endelig budsjettet. Det er Stortinget som vedtar statsbudsjettet i Norge. Frem mot jul skal partiene i Stortinget først lage sine alternative budsjetter, for å vise at at de har andre prioriteringer, og så skal regjeringen forhandle med det nye tutti-frutti-flertallet der Arbeiderpartiet og fire andre pariter må bli enige om en avtale for å få et flertall et nytt statsbudsjett. Jeg vil tro at de klarer det, men utsiktene til dramatikk rundt forhandlinger om statsbudsjettet er mye større enn på mange år. Og skulle de fem partiene ikke klare å bli enige, er det ikke enkelt å se hvor regjeringen skal hente et alternativt flertall.

Trontalen og de store reformene

Jeg tror ikke at det var mye snakk om store reformer i valgkampen. De siste årene har vi hørt mer om reversering enn om reformer og modernisering, men da Kongen fremførte regjeringens trontale foran det nyvalgte Stortinget på lørdag, var det plutselig slik at regjeringen sa høyt og tydelig at den vil gjennomføre flere store reformer. 

Og ikke bare enkeltvis, slik reformene ofte ble fremstilt under Solberg-regjeringens åtte år da det forgikk en kommunereform, politireform, jernbanereform, bompengereform og domstolsreform, blant annet. Statsforvalterembeter ble slått sammen og det ble opprettet Nye veier og et digitaliseringsdirektorat. Det ble nok fremstilt som en slags "totalpakke" av store reformer av de som var mot, og ønsket reversering av alt, men eller foregikk det stort sett i hver sine spor.

Fra reversering til reformer?

Støre-regjeringen har til nå snakket lite om reformer og mer om å reversere endringer som var gjort, spesielt i tidlig fase da Senterpartiet hadde hånden på rattet. Et delvis unntak fra dette var den såkalte "tillitsreformen", men den har virket mer som en liste over piloter og enkeltprosjekter uten store ambisjonene om system- og strukturendringer. Kanskje som en slags symbolsk motpol mot den forrige regjeringens sammenslåinger og strukturendringer.

Men nå er det tydeligvis andre tider. Men hva betyr den nye retorikken om store reformer i praksis? Hva blir annerledes? Er det slik at det ganske omfattende utredningsarbeidet som her skjedd i flere sektorer med analyser av hva vi kan gjøre, og til og med råd om hva vi burde gjøre for å effektivisere og modernisere Norge, nå skal inn i en gjennomføringsfase? Og dersom det er slik at vil skal slutte å reversere og begynne å reformere igjen: Hva er allerede utredet ferdig og gryteklart? Hva er pågående? Og hvor trengs det mer beslutningsunderlag i form av nye utredninger?

Grunnen til at jeg lurer på dette er som sagt at Kongens trontale veldig tydelig slo fast at Norge trenger flere store reformer i årene som kommer. Trontalen slo fast at:

"Norge vil trenge flere store reformer i årene som kommer. Reformene skal åpne nye muligheter i hele landet. Og ta vare på små forskjeller – sosialt og geografisk. 

Regjeringen inviterer partiene på Stortinget til en skattekommisjon. Målet er et mer effektivt skattesystem, flere i arbeid og forutsigbarhet for næringslivet. Kommunekommisjonen skal foreslå endringer for bedre styring av kommunene, bedre bruk av personell og bedre tjenester. Det er viktig i en tid med flere eldre, knapphet på arbeidskraft og økte forventinger til offentlige tjenester. 

Helsereformutvalget skal utrede og foreslå nye modeller for organisering, styring og finansiering av helsetjenesten. Målet er en mer sammenhengende tjeneste. Fellesskoleutvalget skal vurdere skolens rolle de neste 20 årene. Utvalget skal foreslå endringer i innhold, omfang og organisering av skolen. Politirolleutvalget skal utrede fremtidens politi. Utvalget skal foreslå tiltak som styrker politiets evne til å løse samfunnsoppdraget mer effektivt."

Fra utredning til gjennomføring

I dette avsnittet, og NRKs omtale på nett, skal det gjennomføres fem store reformer, på skatt, kommune, helsetjenetjenestene, skole og politi. Om det er snakk om store strukturendringer og sammenslåinger, tilføring av nye oppgaver eller fjerning av oppgaver, flytting av ansvar til eller fra kommunene, eller om det i første omgang bare er snakk om å sette ytterligere utvalg for å finne ut mer, er foreløpig ikke kommunisert. 

Men jeg tenker uansett at det å flytte retorikken bort fra reverseringsmodus, og være tydelig på at det kreves store endringer når det er knapphet på arbeidkraft, spesielt i de offentlige velferdstjenestene, en aldrende befolkning og langt mindre økonomisk handlingsrom enn før. Da er vi nødt til å lete etter bedre og mer effektive måter å løse oppgavene på. Alt kan ikke være like viktig. Alt kan ikke være skjermet fra omstilling.

Så er det også et sjette politikkområde der det beskrivers et reformbehov i årets trontale, og som gjelder kompetanse i arbeidslivet og som omtales som en "kompetanseform" i arbeidslivet:

"For de som trenger ny kompetanse, vil regjeringen sette i gang en kompetansereform i arbeidslivet. Samtidig trapper regjeringen opp investeringer i forskning, digitalisering og kunstig intelligens. Det skal bidra til å frigjøre arbeidskraft, til produktivitet og til effektivisering.

Akkurat hva en kompetansereform i arbeisdslivet vil innebære blir det spennende å høre mer om utover høsten.

Status og kunnskapsgrunnlag for de seks reformene

På flere av de nevnte områdene er det tidligere satt ned utvalg som har en del av siden mandater å å utrede hvordan det kan detaljstyres mindre fra statens side og overlate mer til kommunene og og de statlige etatene selv. Eller skape insentiver for å få andre enn det offentlige kan gjøre mer. Lett å si, langt vanskeligere å få til i praksis, men det er bra at forutsetningene for å lykkes med det blir tydeliggjort. 

Men hva er så status og hva kan vi vente av fremrykning på de seks prioriterte reformområdene som ble varslet i trontalen? Jeg måtte lete litt rundt for å finne ut hva som er gjort, og hvor langt man har kommet, og ser at det på stort sett alle disse områden har vært, eller er, utvalg i arbeid, og som kan følges opp med politisk handling. For å ta det i tur og orden i den rekkefølgen de er nevnt i trontalen:

• En skattereform er av gode grunner ønsket av mange, og det er en god tradisjon i Norge for brede skatteforlik. Et skatteutvalg ledet av Ragnar Torvik har levert en utredning i 2022, men i etterkant har det skjedd lite oppfølging av det utvalget foreslår. Veien videre trenger ikke være enda flere lange utredninger, men et bredt forlik om hovedtrekkene i skattesystemet, så vil partiene fortsatt være uenige om skattenivået.
  
• En kommunereform er helt nødvendig og bør handle om både oppgaver og struktur. Etter en aktiv periode med kommunesammenslåinger i 2013-2021, og mange flere som ikke ble noe av, er det mer nødvendig enn noen gang å avstemme kommunenes oppgaver med deres kompetansemessige og bemanningsmessige forutsetninger. Alternativet til å gjøre endringer tidlig er sannsynligvis flere kommunekollapser slik vi opplevde i Moskenes kommune, som ble sammenslått med Vestvågøy kommune nylig. En topptung kommunekommisjon ledet av Eivind Dale er satt på jobben med å foreslå endringer før flere kommuner går konkurs. Første delutredning kommer allerede før jul og den neste om et år.
• Helsesektorens utfordringer med å rekruttere nok helsepersonell er godt kjent, blant annet fra Perspektrivmeldingen, og vil bli stadig mer krevende. Det blir viktig å flytte flere oppgaver fra sykehusene og til kommunene når teknologi og fagkompetanse gjør det mulig, og i mange tilfeller hjem til folk. Det vil bli mer selvbetjening, men lokalisering og struktur på spesialisthelsetjenesten er en krevende del av utfordringen. Et nytt helsereformutvalg er satt ned av regjeringen for å komme med anbefalinger, ledet av Gunnar Bovim. De skal "se hen til" kommunekommisjonens arbeid og levere sin rapport i november om et år.
• Fellesskoleutvalget, ledet av Bjørn Haugstad, ble satt ned av regjereringen i november 2024 og er godt i gang med sitt arbeid, blant annet med et eget nettsted der de forteller om hva de driver med. De skal levere sin rapport i juni 2026. Vi får håpe de da vil bidra til å løfte skoledebatten til å handle om mer enn å ikke ha skjermer og mobiltelefoner i klasserommet. De har i hvert fall fått et mandat som gir muligheter til å trekke opp det store kompetansebildet.
• Hva slags politi Norge skal ha i årene som kommer er en oppgave Politirolleutvalget, ledet av Geir Sverre Braut, skal finne ut av. Utvalget ble oppnevnt i slutten av juni og skal levere sin utredning i februar 2027. Sist Norge hadde et utvalt som definere oppgaver og roller for politet var på 1980-tallet. Bakteppet er et bekymringsfullt kriminalitetsbilde i endring, og utvalget skal både se på det og på politiets forbyggende rolle og på samarbeid med andre samfunnsaktører.
• Arbeidslivet er i endring, både teknologisk og på andre måter, og behovet for kompetanseutviling er stort. Det er mulig tanken nå er å bygge på det Kompetansereformutvalget ledet av Dag Terje Andersen la frem i NOU som kom i januar 2025. Et partstungt utvalg som ble oppnevnt i 2023 og som har sett på hvordan arbeidslivets parter skan samarbeide bedre om kompetansetiltak. I avsnittet om kompetansereform er det også vist til forskning, digitalisering og kunstig intelligens for å øke produkstiviteten, som kanskje gir en litt annen og videre innramming av diskusjonen om virkemidler for livslang læring enn det anbefalingene om hva partene skal gjøre handler om.

Reformer som virker sammen, og noe som mangler

Jeg synes det er helt utmerket at "reformer" plutselig har blitt fellesmerkelapp på disse omstillingsjobbene som må gjøres og at "reversering" ikke lenger er en del av ordboken. På disse områdene trengs det både nytenking og gjennomføringskraft når strukturendringer, oppgaveavklaringer og virkemiddeljusteringer skal iverksettes. Det er også lurt å se dem i sammenheng også, i hvert fall der det er sammenheng, slik at de kan trekke i samme retning. Og det er en åpenbar kobling mellom helsereform og kommunereform, for eksempel, og det har igjen viktige koblinger til kompetansefeltet, både i utdanning og arbeidsliv.

Så er det er det noen områder som ikke kom med på denne listen over viktigste reformer og reformbehov, som kunne vært der, blant annet samferdselssektoren, klima og miljø, energiforsyning og samfunnssikkerhet og beredskap. Men kanskje aller viktigste uteglemmelse er det vi kan kalle "Draghi på norsk", en mer systematisk og sammenhengende satsing på forskning, innovasjon og rammebetingelser for å gjøre det mer attraktivt å starte, drive og investere i bedrifter i Norge. 

Hva trengs for å gjøre det mer attraktivt for kloke hoder å flytte selv, eller bedriften sin, fra andre land til Norge fordi det er mest attraktivt å drive i Norge. Europa taper for tiden kampen om de ledende teknologibedriftene til USA og Kina, og Norge ser ut til å komme på etterskudd i Europa og i Norden. Vi trenger reformer og effektivisering i offentlig sektor, men vi trenger definitivt også å øke produktiviteten og attraktiviteten i privat sektor i Norge. Og da er skatt viktig, men bare en del av det som må avklares.

Nils Ola Widme: Velferd og vinning

Nils-Ola Widme har skrevet en kunnskapstung og klok bok om private virksomheters plass i de offentlige velferdstjeneste, "Velferd og vinning", med undertittelen "Bedre tjenester gjennom konkurranse og innovasjon". 

Hvilken rolle har private leverandører til offentlig finansierte og regulerte tjenesteområder som sykehus, sykehjem, hjemmetjenester, skoler, barnehager, barnevern, asylmottak og rusomsorg? Er de private en trussel mot likhet og kvalitet? Eller er de private og ideelle en forutsetning for innovasjon, nyskaping og effektivisering? Eller er private og ideelle rett og slett forbausende like sine offentlige konkurrenter?

Begrenset plass til marked

Den bærende tråden i boken til Nils-Ola Widme er er at det til tross for all mulig politisk retorikk og skremmebilder, er det siste som er mest fremtredende. Private velferdstjenester er sjelden disruptive. De er en del av et offentlig lovverk, er offentlig finansierte og er i økende grad gjenstand for reguleringer for at de ikke skal være forskjellige fra tilsvarende kommunale og statlige leverandører, hverken i pris, kvalitet eller nedslagsfelt. Derfor blir de også ganske like. I en oppsummering mot slitten av boken skriver Widme at:

"Den grunnleggende tesen i denne boken er at velferdstjenestene er gjort om fra markedstjenester til offentlige tjenester gjennom regulering. Dette begrenser potensialet for konkurranse og innovasjon. Motsatsen er at gjennom å regulere og styre på en måte som fremmer konkurranse og innovasjon, kan underverker skapes.

Tjenestene er svært ulike og har en rekke egenskaper som gjør dem komplekse. Noen tjenester er universelle, mens andre er behovsprøvd. Private produsenter brukes på veldig ulike måter innenfor det offentlige tjenestetilbudet. Måten de brukes på, styres av den grunnleggende organiseringen og reguleringen av den enkelte tjenesten. Dette betyr noe for hvilke effekter man kan vente å få gjennom konkurranse."

I stedet for å argumentere ideologisk for større eller mindre innslag av av private eller ideelle, er bokens ambisjon å si noe meningsfull om hvordan vi, gitt disse rammebetingelsene som begrenser mulighetene  til å gjøre helt nye ting, likevel kan finne et visst handlingsrom for nyskaping, innovasjon og effektivisering. Og da dreier virkemildene i følge Widme seg mer om styring, ledelse og så sette klare politiske mål, enn om tradisjonelle markeds- og konkurransestrategier vi kjenner fra private markeder ellers.

Paradoksalt nok kan handlingsrommet for nyskaping og innovasjon bli innskrenket når private aktører slipper til, fordi det heller ikke blant politikere som vil gjøre det lettere for private å slippe til, er noe klart formulert ønske om at de skal bidra til nye tjenester og nye måter å levere tjenester på. Tvert imot blir det viktig å passe på at de private ikke gjør noe annerledes knyttet til pris, kvalitet eller nedslagsfelt, og derfor kontrolleres de som om de er offentlige, men med enda flere reguleringer, for eksempel for å sikre at et eventuelt overskudd ikke tas ut av eierne, eller at overskudd brukes til for eksempel tjenesteutvikling på tilgrensende områder.

Informativ og grundig

Man kunne jo tro at en mann som Nils-Ola Widme med sin brede erfaring fra både næringspolitik, utredning og offentlig forvaltning har et oppmagasinert behov for å slå tilbake mot venstresidens ideologiske mistenksomhet og mistillit mot alt som er privat, spesielt innenfor velferdstjenestene. Når man er tidligere næringspolitisk direktør i Abelia, fagekspert i konkurransepolitisk avdeling i NFD, jurist i næringsjuridisk avdeling i NHO, og dessuten har vært medlem av regjeringens berømte "avkommersialiseringsutvalg", og der hadde en lang og kraftig dissens, så er det ikke akkurat mangel på ammunisjon eller argumenter som preger forfatteren. 

Men han har, sikkert litt skuffende for noen, valgt bort å skrive det politiske kampskriftet om privat sektors fortreffelighet og overlegenhet, og i stedet skrevet en informativ bok som går grundig til verks når det gjelder å forklare både hindringer og handlingsrom for omstilling, innovasjon og effektivisering i offentlig styrte velferdstjenester. Og om hvilken plass private og ideelle aktører kan ta i disse.

"Velferd og vinning" er den fagbok med en klart uttrykt tverrfaglig ambisjon. Forfatteren argumenterer for at vi må ha et realistisk forhold til hva det er mulig å oppnå, gitt at også de private opererer innenfor rammen av plikten staten og kommunene har  til å levere en rekke navngitte helse- og velferdstjenester, og gitt de lovefestede rettighetene innbyggerne har til å motta slike tjenester. Dette er et komplekst politisk og regulatorisk landskap der hver tjeneste har sine unike lover, rettigheter, finansieringsmodeller, aktører og ansvarsfordeling, og hver sine måter å håndtere statens og kommunenes tilskudd til eller anskaffelser av tjenester fra private. 

Et komplekst landskap av tjenester

Boken gjør en imponerende jobb når den går igjennom hele dette komplekse landskapet av hva som er offentlige velferdstjenester, og lover, ansvarsplassering, finansiering, rettigheter og aktører knyttet til disse. Den gir gode analyser av det begrensede, men også litt varierende handlingsrommet for innovasjon i  velferdstjenestene, og hvordan personellmangel mer enn pengemangel gjør at endringstakten må økes fraover. Men uten å gå vekk fra hovedmodellen med offentlig ansvar, finansiering og vektlegging av likeverd i tjenestetilbudet. 

Nils-Ola Widme er opptatt av å finne måter å få til produktivitetssvekst i tjenestene gjennom effektivisering og innovasjon. Når dette ikke først og fremst kan skje gjennom innovasjons- eller priskonkurranse mellom aktørene, må det skje gjennom politisk styring, med tydeligere mål for hvordan den politiske lederskapet i politikk og forvaltning gjennom sine virkemidler skal bidra til at både de offentlige og private tjenesteleverandørerne øker omstillingstakten. I stedet for å ha et batteri av mål som til dels er i konflikt med hverandre, må det ryddes i prioriteringene, og hvis noe er viktigere enn alt det andre, så må det tydeliggjøres, slår Widme fast. 

For å ta kapitelene i boka i tur og orden: Etter en innledning og et første kapittel som trekker opp og avgrenser hvilke problemstillinger boken tar opp, handler kapittel 2 om forholdet mellom markedskonkurranse og konkurransepolitikk på den ene siden, og den politiske styringen av velferdstjenester på den andre siden. Disse tjenestene blir gjenstand for stadig mer offentlige reguleringer, og ikke mer marked. Også de private aktørene blir stadig mer regulert. Men på alle de ulike tjenesteområdene er det et innslag av private og ideelle som i dag brukes til å oppnå noen politiske mål. 

Ikke et vanlig marked

Kapittel 3 handler om de private og ideelle aktørene som leverer velferdstjenester, og hvilke type strategier de kan og ikke kan velge for å lykkes, og hvordan handlingsrommet for å velge ulike typer markedsstrategier er langt mer begrenset enn i et vanlig privat tjenestemarked. Det er også en særlig drøfting av de ideelles plass i velferdstjenestene og i hvilken grad de er forskjellige fra private, og hvordan de eventuelt kan reguleres annerledes enn de private leverandører.

Kapittel 4 går videre inn i den politiske styringen og finansieringen av velferdstjenestene, og dypere inn i beskrivelser av hvorfor og hvordan velferdstjenestene styres og reguleres annerledes enn markedsbaserte tjenester. De er et resultat av politikk, og politikken sørger for å lovfeste retten til å motta bestemte offentlgie tjenester, og plikten til å sørge for at tjenestene blir levert. Kapittel 5 og 6 går så inn i hvilke tjenester, hvilke pris- og kvalitetesmekanismer som er laget for å sørge for at tjenestene blir levert. 

Vi får vite om forskjell på private virksomehter som har mottar tilskudd fra det offentlige for å drive innenfor bestemte sektorer med særlig lovverk, som barnehager og private skoler, og private virksomheter som leverer på anbud fra det offetlige, som sykehjem og barnevern. Dette er kapitler som samtidig fungerer som en god generell innføring i hvordan velferdssstaten er satt sammen, hvilke lover og reguleringer som gjelder, hvordan kontraksmessige forhold ordnes, og hvordan stat, kommune, private og ideele fyller sine roller, og hvordan forholdet mellom dem reguleres.

Kapittel 7 i boken gir en innføring i hvor og hvordan EU/EØS-retten gjelder, og stort sett ikke gjelder, på velferdsområdet, et område Nils-Ola Widme er spesialist på. Kapittel 8 går så over til å drøfte hvilke posisjonerings- og konkurransestrategier private virksomheter kan velge i kvasi-markeder som dette, mens kapittel 9 handler om innovasjon. Det løfter innledningsvis blikket opp til det mer innovasjonsfaglige og teoretiske, og tar for seg noen ulike innovasjonsteoretiske rammeverk det kan være lurt å forholde seg til når nye tjenester, kvalitetsforbedringer eller effektivisisering er på dagsorden. 

Ledelse

Det er fristende å ønske seg både i pose og sekk, og både ønske seg både mye likhet gjennom streng regulering på den ene siden, om samtidig ønske mye fleksibilitet, utprøving og omstilling på den andre siden, men det få i både pose og sekk er som oftest ikke mulig. Målkonflikter må balanseres. Og da er det lurt å ha et blikk på hvordan ambisjonsnivået står i forhold til det selvpålagte handlingsrommet som gjelder for offentlig styrte, og lovregulerte, velferdstjenester, Hva slags ledelse kreves når jobben er å ivareta denne balansen, men man er på jakt etter å finne utnytte handlingsrommet nyskaping.

Dette er tema på slutten av boken, i kapittel 10, og i en avslutning som nok en gang minner om at rommet for konkurranse og innovasjon er begrenset, men at det nettopp fordi det er vanskelig så er et ekstra viktig å å utstyre lederne med kombinasjonen av mål, tydelige forventninger, kompetanse og handlingsrom som muliggjør nødvendig omstilling:

"(...) politikere og ledere må sette tydelige utviklingsmål og utløse den kappestriden om å lykkes med forbedringer. Dette er vanskeligere enn det kan høres ut som, og krever endring i måten politikk og ledelse utøves på i velferdstjenestene. Gode grep for effektiv utnyttelse av realkapital og bemanning må møtes med lærelyst og forbedringsvilje. Ledere må gjøres ansvarlige for å sikre kontinuerlig forbedring. Velferdsmiks er ikke et mål, det bør bli en metode for kontinuerlig forbedring"

Nils-Ola Widmes boken har fått velfortjent positiv omtale både i Dagens Næringsliv i sommer og på Civitas nettsider. Den er som sagt ikke et ideologisk kampskrift, men nettopp den systemorienterte og balanserte fremstillingen, og sorteringen av forskjellen på mål ogvirkemidler, som gjør at den kan få en enda viktigere betydning som premissleverandør for diskusjonen om innretningen av velferdstjenestene.

Ny departementsstrategi: Presise analyser, men hva gjør vi?

Departementene har laget en ny stategi for departementesfellesskapet. Den heter "Gode hver for oss. Best sammen". Staten får oftere kritikk for å være for sektorisert og for at forvaltningen er for stor og for lite effektiv. Da er det nettopp i en departementsstrategi svarene bør komme. Men gjør de det?

To ting å legge merke til

Det er to ting ved formen på dette dokumentet man umiddelbart legger merke til som litt annerledes, i hvert fall hvis man har lest noen regjerings- og departementsdokumenter før:

• Det ene er at denne strategien er usedvanlig kort. Da jeg åpnet den trodde jeg at de fleste sidene var falt ut, eller at jeg bare hadde funnet et kort sammendrag på 8 sider, inkludert bilder. Men den er så kort. Til sammenligning var strategien Helhet, kvalitet og effektivitet fra 2016 på mer normale 28 sider. Hovedbudskapet dengang var at mer samarbeid på tvers skal sørge for mer fellesløsninger, effektivisering og standardisering. Effektivisering og kvalitet er nevnt også nå, men det er de store tverrgående samfunnsutfordringene som stjeler mest oppmerksomhet.
• Det andre spesielle er at strategien er signert av samtlige departementesråder, inludert regjeringsråd, utenriksråd og finansråd, de øverste administrative lederne i departemenene Ja, de har signert på ordentlig, med penn. Det må være første og eneste gang alle byråkratiets toppledere har satt navnet sitt på et slikt dokument sammen. Nå tror jeg nok regjeringen også har vært involvert i godkjenningen, men mens regjeringen er Norges mest kjente kollektive organ som tar viktige felles beslutninger, og med jevne mellomrom signerer også noen statsråder strategier sammen, så er høyst uvanlig at departementesrådene tydeliggjør felles mål på denne måten.

Strategien kan fortelle at DFØs analyse av hvordan det står til i departementene fra våren 2025, "Departementene i en brytingstid" har vært et viktig kunnskapsgrunnlag for den nye departementsstrategien. Jeg blogget om den rapporten her, og skrev litt der om hvordan DFØ etterlyser departementer som tar en tydlig rolle som langsiktige poltikkutviklere og kunnskapsleverandører ig at departementene blir bedre til å holde følge med utviklingen i sine uderliggende etater, ikke minst på det digitale området.

I tillegg sier DFØ at departementet må bli bedre til å ha kompetanse på hva slags prosessenes og samarbeidsformer som sørger nødvendig kunnskapsgrunnlag viktige beslutninger og for å legge til rette for at rammevikårene for gjennomføring er gode nok. Og jeg vil legge til: Særlig når oppgaven som skal løses krever gjennomføring på tvers av sektorene. Denne type styring og tilrettelegging er ikke departementene akkurat kjent for å være gode på i dag.

Hva er det som skal løses?

Den nye strategien går ikke konkret inn på hva som skal gjøres for å få til dette. Det viktigste nye i den fremlangte strategien er at den tar til orde for at departmentene skal samarbeide om bedre løsninger på de viktigste utfordringene i samfunnet. De utfordringene som ikke lar seg løse ved at hver sektor og hvert departement driver hver for seg med sin bit av løsningen og sin tiltaksliste, men som krever en helthet av kunnskapsgrunnlag, oversikt over sammenhenger, beslutninger og gjennomføring. Det som ikke kan løses av et departemenent alene.

Det viktigste avsnittet i strategien handler om hvilke samfunnsutfordringer det er som er av en slik art at departmentene må gjøre mer og bedre arbeid sammen, og hvilke kjennetegn disse utfordringene har som gjør at man er nødt til å gjøre det sammen, og ikke hver for seg:

"Flere viktige utviklingstrekk har forsterket seg gjennom de senere årene. Dette gjelder blant annet økt vekt på sikkerhet og beredskap, redusert økonomisk handlingsrom og knapphet på arbeidskraft. Det samme gjelder klimautfordringene vi står overfor, og det høye tempoet i teknologiutviklingen. Samfunnsutfordringene og oppgavene vi skal løse fortsetter å bli mer komplekse, og de går på tvers av den tradisjonelle sektorinndelingen. Den samme utviklingen skjer i EU, og også dette påvirker norsk forvaltning. Globalt er det en utvikling i retning av at demokratiet i flere land er under press, det er en økende kritikk av byråkratiet og tilliten til forvaltningen er synkende."

Her står det minst tre viktige ting på en kompakt og fin måte. For det første slås det veldig tydelig fast at noen store utfordringer i vår tid er slik at de må løses i et samarbeid på tvers av departemenene. Temaene som nevnes er sikkerhet og beredskap, redusert økonomisk handlingsrom, knapphet på arbeidskraft, klimautfordringer og raskere teknologiutvikling. 

For det andre sier avsnittet at disse utfordringene er komplekse i sin natur, og krever svar som ikke kan slås opp i en eksistrende beste praksis eller retningslinje, og heller noen eksperter som skriver en ekspertutrednig vil være i stand til å utrede seg fram til alle sammenhenger og konsekvenser. Man må i stedet trekke på kunnskap og erfaringer på tvers av fagområder, sektorer, privat og offentlig sektor. 

Når slike utfordrigner skal løses er det behov for utprøving, testing og samskaping, og kanskje brukermedvirknign. Ingen fagmiljøer har en fasit. Rigging av arbeidet med slike utfordringer stiller krav til andre arbeidsformer og verktøykasser i forvaltningen som man må utvikle og trene på. (Denne artikkelen på Wikipeidia tar for seg forskjellen på det klare, det komplekse, det komplisderte og det kaotiske forklartr gjennom David Snowdens Cynefin-rammeverk)

Og for det tredje viser det siterte avsnittet fra statetgien til at mer og bedre samarbeid på tvers må gjøres i en situasjon der tilliten til forvaltning og politikk er synkende, riktignok fra et høyt nivå, og der grenseoverskridende utfordringer krever er mer internasjonalt blikk, i tillegg til det vi gjør i Norge. Forvaltningen må være mer internasjonalt orienter når den henter inn kunnnskap og utformer løsninger.

Men hva gjør vi?

Det vi ikke finner i denne departementsstrategien er beskrivelser hva som skal gjøres konkret. Det er ingen tiltakslister. Det virker helt bevisst. Her er åpenbart målet å etablere en felles virkelighetesoppfatning først, og deretter skal man jobbe med handlingsplaner og tiltak. Jeg tror tanken er at det er lettere å få oppslutning om det konkrete dersom man først har en felles virklighetsoppfatning av hva problemet er, og er enige om konsekvensene av å ikke gjøre noe mer kraftfullt kan bli veldig negative.

Når den nye strategien skal beskrive hva som er forskjellig fra den forrige, formulerer den det slik:

"Strategien for perioden 2021–2025 la stor vekt på samordning og samarbeid. Som et resultat av strategien har departementene tatt i bruk kjernegrupper, og Departementsakademiet er etablert.

Vi må videreutvikle arbeidsformene våre for å sikre helhet og langsiktighet i sektor- og samfunnsstyringen og budsjettprosessen. Slik kan vi bedre bidra til å løse komplekse samfunnsutfordringer."

Men hva vil det si at man skal "videreutvikle arbeidsformer som sikrer helhet og lansiktiget"? Og at det skal være arbeidsformer som brukes "i sektor- og samfunnsstyringen og budsjettprosessen"? Gjør man ikke det allerede? Og svaret er at det gjør man ikke i tilstrekkelig grad. Noe er gjort, og det fungerer, men det fungerer ikke godt nok. Man snakker sammen, man koordinerer, man går i møter, men det har for lite effek. De egentlige prioriteringene og veivalgene foregår i sektorene, som før, og bidrar til fragmentering når man treger mer helhet.

Når denne strategien skal følges opp med handling er det derfor flere ting som må komme på plass. For det første må det være sammeng mellom det forvaltningen vil og det politikerne vil. Politikerne må også ville mer helhet og gjennomføring på tvers. Når vi skal løse store og flokete tverrsektorielle samfunnsutfordringer bedre, holder det ikke at der er krevet i en departementsstrategi. Statsrådene må ville det og aktivt bidra til at det samarbeides politisk slik at helheten blir bedre. Ressurser og ansvar må sees i sammenheng. I stedet for å kjempe ensomme kamper for sine saker i regjeringen, må man dele ansvaret for suksesser og nederlag med andre.

For det andre har det med statens budsjettprosess å gjøre. Tverrsektorielle og langsiktige utfordringer, enten det er samfunsssikkerhet, klimatiltak eller ungt utenforskap, løses langt bedre hvis prosesen for å finne de rette tiltakene og sammenhengene, også er tverrsektoriell og langsiktig. Ikke alt i et statsbudsjett bør frikobles fra sektoransvaret, men noen av de største løftene, for eksempel når det gjelder videre digitalisering og strategier for anvendese av KI, eller grønn omstilling, kan med fordel organiseres som et arbeid i tverrsektorielle team.

Kjeden utredning - beslutning - gjennomføring

For det tredje er suksess på dette område avhengig av interesse for og kompetanse på gjennomføring av politikk. Departementene er "beslutningsmaskiner" som er gode til å omdanne det opplevde behovet for et eller annet tiltak fra utredningsstadiet til noe konkret som kan besluttes i regjering, og eventuelt i Stortignet. Gjennomføringskompetanse er det mindre av både i departementene og i samarbeidet mellom departementene, og her er det ikke mye drahjelp å få fra politikerne. Det er langt mer opptatt av å posisjonere seg for å få penger i neste års statsbudsjett, og av å feire årets bevilgninger som seire, enn av å finne ut om det som ble vedtatt faktisk blir noe av i form av resultater.

I Stortinget bruker man hele høstsesjonen på budsjettarbeid, og politiske seire og nederlag måles i hvor mye penger man får bevilget til ulike formål, ikke om det kommer konkrete resultater ut av de pengene som bevilges. Stortinget kan tro at alt er i orden, eller bryr seg ikke om det, helt til Riksrevisjonen kommer flere år etterpå og kan fortelle at det slett ikke gikk bra, og i noen tilfeller er det slik at stort sett ingenting av det det som ble vedtatt ble gjennomført slik man lovet. Hva gjør man da? Jo, man inviterer til høringer i kontrollkomiteen for å finne ut hvem man kan skylde på.

Regjeringen og departemetnene har gode grunner til å finne bedre måter å følge opp, lære av og forbedre gjennomføringsevnen, i samarbeid med sine underliggende etater. Bedre gjennomføringskompetanse betyr å forbedre læringssløyfer, systematisere erfaringsdeling om god styring, ledelse og gjennomføring, spesielt på områder som krever samarbeid på tvers av sektorene. Det må ikke være noe bare noen spesielt interesserte ildsjeler gjør, men man må institusjonalisere dette i departementsfellesskapet. Kanskje staten ikke bare trenger en utredningsinstruks, men også en "gjennomføringsinstruks", men noen spørsmål som må besvares av de som skal levere resultatene.

DFØ er i sin rapport om departementene, med rette, bekymret for at departementene ikke klarer å henge godt nok med på verken utfordringsbildet i sine underliggende etater, eller de nye digitale arbeidsformene som vokser frem for å svare på mer komplekse og krevende utfordrigner i sektoren og i samfunnet.. Bedre kompetanse, metoder og verktøy for å håndtere denne verdikjeden fra utredning til beslutning til gjennmføring, og forstå kontekstene det skal foregå i, er et godt sted å begynne.

Dolev Erez: The Art of Thinking in Graphs

Jeg hadde ikke hørt om verken boken eller forfatteren før, og det var nokså tilfeldig at jeg kom over den på Amazon, men tittelen "The Art of Thinking in Graphs", og undertittelen "Illustrating the 52 Principles That Shape Our Productivity, Decision-Making, and the Way We Think", gjorde den såpass uimotståelig at jeg kjøpte den. Dessuten kostet den bare $5. 

Og det hørtes jo ut som en veldig god ide å bruke visualiseringer i form av enkle grafer til å forklare teorier, prinsipper, teser, lovmessigheter og forskningsfunn. Nettopp det visuelle kan gi teorier og rammeverk som hjelper oss forstå, sortere, prioritere og ta beslutninger, et pedagogisk løft. Både i virksomhetene og i privatlivet, og i samfunnet i stort, trengs det forståelige beskrivelser som gjør det lettere å begripe og samtale om hvordan ting henger sammen.

52 teorier beskrevet som grafer

Dolev Erez bruker begrepet det engelske ordet "principles" om sammhenhengene, observerte lovmessighetene og kunnskap om ulike effekter som beskrives i boken. Dette er ikke naturlover der årsak og virkning er entydig fastsatt, men en blanding av psykologi, organisasjonskunnskap, samfunnsforskning og økonomisk teori, og noen ganger er det paralleller i naturen og i naturvitenskapene. De har dessuten ganske ulik karakter. Kanskje er teorier et bedre begrep samlebegrep på norsk enn prinsipper.

Boken beskriver i alt 52 slike teorier. Noen er teorier og effekter som mange helt sikkert kjenner godt, eller har hørt om, men der det kan hjelpe å få beskrevet  den i en enkelt graf og en forklaring. Innledningsvis finner vi Dunning-Kruger-effekten, teorien om flytsonen, teorien om tapsaversjon, rentes rente-effekten (ekspontentiell vekst), Paretos lov (80:20-effekten) og Gausskurven (normalfordeling), loven om avtakende utbytte, imposter-syndromet, Parkinsons lov og Matteus-effekten. Og kanskje Streisand-effekten, som postulerer at forsøk på å skjule eller begrense informasjon ofte fører til det motsatte, at informasjonen får mye mer oppmerksomhet.

Mer ukjente for de fleste, men ikke mindre spennende av den grunn, er kanskje Baader Meinhof-fenomenet, Ben Franklin-effekten, Zeigarnik-effekten, Hicks lov, Piggvin-dilemmaet, Tilskuereffekten, Hawthorn-effekten eller Rød dronning-hypotesen. Den siste har navnet fra Lewis Carrols bok "Through the Looking-Glass", der dronningen utbryter: "Now, here, you see, it takes all the running you can do, to keep in the same place.". Når omgivelsene er i stadig endring må man stadig tilpasse og utvikle seg. Det gjeder både i naturen, for virksomheter og i privatlivet.

Motstridende effekter

Noen ganger er teoriene og effektene av dem tilsynelatende motstridende, noe forfatteren fremhever og gjør til et viktig poeng i boken. For eksemåel er det en tilsynelatende motsetning mellom loven om avtakende avkastning, som postulerer at man når et punkt der det man får igjen for for eksempel forskningsinnsats eller læring, får en utflating, og rentes rente-effekten, som er opptatt av man får en aksellerende vekst når et nye legger seg oppå det eksistenrede. 

Men det er jo noe av poenget. Dette handler om mennesker, organisasjoner og om samfunnet, og da er det slik at det kan være ulike kontekster og drivere, og flere ting kan være sant samtigig. Disse teoriene med tilhørende grafer er rammeverk for utforskning og innsikt, og kan hjelpe samtalen videre nettopp ved å peke på konflikter og motsetninger. Komplekse utfordringer krever nettopp den type metoder og verktøy som ikke er ferdige fasiter og beste praksis-manualer, men som hjelper til med å lage rammeverk for hvordan problet kan forstås og angripes.

Bruken av KI skyter fart

Statistisk sentralbyrås (SSB) siste tall bekrefter et inntrykk av kraftig vekst i bruken av KI-teknologi og -tjenester. SSB beskriver i artikkelen "Bruken av KI har skutt fart det siste året" fra slutten av september hvordan det i både blant privatpersoner og i næringslivet er slik at bruken av kunstig intelligens skyter fart. SSB skriver at:

"Nye tall fra undersøkelsen Bruk av IKT i husholdningene viser at 54 prosent av befolkningen mellom 16 og 79 år har brukt generativ KI verktøy de siste tre månedene mot 36 prosent i 2024. Videre har 3 av 10 norske foretak med minst ti sysselsatte brukt en eller flere kunstig intelligens teknologier i 2025, mot 2 av 10 i fjor, viser siste tall fra undersøkelsen Bruk av IKT i næringslivet. 

Innbyggernes bruk av KI

SSBs tall viser at 54 prosent av nordmenn bruker generativ KI-verktøy som ChatGPT, Bing Chat, Google Gemini eller bilde- og videogenereringsprogrammer i 2025, en vekst på 18 prosentpoeng fra samme tid i 2024. Men det er noen forskjeller i kjønn, alder og geografi. Når det gjelder kjønnsforskjeller i bruken av generativ KI-verktøy er det slik at 58 prosent av menn oppgir at de benytter slike verktøy, mot 49 prosent av kvinner. Men denne differansen er mindre enn i fjor.

I aldergruppen 16-24 år er det slik at 8 av 10 bruker generative KI-verktøy. Denne aldersgruppen var tidligst ute med mange brukere av KI, og da ofte i utdanningssammenenheng, mens det nå er slik at den sterkeste veksten er hos de som er 35 til 55 år, som vi ser i grafen til venstre. SSB skriver at:

"Alle aldersgrupper under 75 år har økt sin bruk av KI siden 2024, men den mest markante veksten finner vi blant personer i alderen 35–44 år. Nesten sju av ti i denne aldersgruppen bruker generativ KI-verktøy i år, en økning på 30 prosentpoeng fra året før. For gruppen 45-54 år har andelen økt fra 35 til 56 prosent siden 2024".

Kunstig intelligens i næringslivet

Det kan virke som utbredelsen av KI i første omgang, som gjelder å ta i bruk KI i det hele tatt, går raskere når det gjelder innbyggernes private bruk, eller i forbindelse med utdanning, enn i arbeidslivet. Men også i næringslivet er det nå en høy veksttakt, og de store bedriftene rykker fra de små: SSB skriver at:

"I 2025 oppgir tre av ti foretak med minst ti ansatte at de benytter én eller flere typer KI-teknologi mot to av ti i 2024 og én av ti i 2023. (...) ...små foretak med færre enn 50 ansatte har mer enn tredoblet sin KI-bruk siden 2023 (riktignok fra et veldig lavt nivå). Store foretak med over 99 ansatte har økt sin andel av KI-brukere fra 27 til 58 prosent i samme periode slik at avstanden mellom store og små foretak har blitt enda større."

Hva denne forskjellen mellom store og små foretak egentlig forteller er jeg litt usikker på. Det kan være slik at at store bedrifter har større ressurser til å utvikle egne tjenester og arbeidsprosesser basert på KI. Men så er det jo mer sannsynlig at dersom en bedrift er veldig stor så vil en eller annen arbeidsprosess, eller en kundetjeneste, benytte KI, selv om ikke alle i bedriften bruker KI i sin vanlige arbeidshverdag, mens det i små og spesialiserte bedrifter er noen disruptive aktører som transformerer hele sin forretningsmodell til å være basert på KI.

Jeg skrev i sommer om en OECD-rapport som går dypere inn i dette med om KI brukes til støtteprosesser eller til å transformere kjerneproessene i en virksomhet, og hvilke bransjer som er mest modne når det gjelder å virkelig få opp produktivitetesveksten ved bruk av KI. Den OECD-rapporten er relativt moderat i sine anslag.

Årsaker til ikke-bruk av KI

Vel så interessant som å se på bedriftenes størrelse kan kan det være å se på hvor langt fremme bedriftter i ulike bransjer er kommet. Her viser tallene at det er en del store forskjeller. Ikke uventet er det slik at bedrifter innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi ligger i forkant, og bruker KI-teknologi til flere ulike ting, mens andre bransjer er mer avgrede i sin KI-anvendelse.

SSB har også sett på hva det er som gjør at bedrifter foreløpig ikke tar i bruk kunstig intelligens i virksomheten. Det jo fortsatt slik i Norge at 70 prosent av bedriftene er i kategorien som svarer at de ikke bruker KI. SSB skriver at:

"I undersøkelsen blant næringslivet spør vi også om hovedårsaken til ikke å bruke KI-teknologier. Dette gjelder 70 prosent av foretakene. Så mange som 77 prosent av disse oppgir at de mangler relevant kompetanse for å bruke KI-teknologier. Dette er en økning fra 69 prosent i fjor. Av dem som ikke har brukt KI-teknologier sier også 4 av 10 foretak at de var bekymret for data- og personvern og at det er manglende klarhet om de juridiske konsekvensene."

Om noen år vil vi helt sikkert synes at slike generelle spørsmål om bruk av kunstig intelligens og uten å være mer presis på tjenester og anvendelsesormåder, virker ganske dumme. Det er litt som å spørre hvor mange som brukte internett på slutten av 90-tallet, da det var nytt og spennende, og vokste veldig raskt, uten å være mer presis på hva vi brukte internett til. Men de tjenestene vi bruker internett til i dag, som sosiale medier, streaming av musikk, film og TV-serier og podcaster, var ikke der i begynnelsen. De kom på grunn av internett.

Nå spør faktisk SSB fortsatt om innbyggeres og bedrifters bruk av internett, og det tallet er så godt som 100 prosent hver dag, så er det ikke så mye nytt å finne der. Men i tillegg spør de om hva vi bruker internett til å gjøre, slik som epost, musikk, film, nettaviser,  Facebook. YoutTube, TikTok osv, tjenester som har vokst helt eksplosivt raskt etter at de ble lansert. Og slik blir det sansynnligvis med KI også. Mye av det vi skal bruke KI til er ikke funnet på enda, men vi må regne med at noe av det som kommer vil vokse fryktelig raskt.

KI er ikke noe vi vil gå og kjøpe som en vare i butikken, men inngå i en rekke andre tjenester, produkter og prosesser. Oppgaver vi gjør i dag vil vi få hjelp av KI til å gjøre bedre og raskere, som å søke og løse oppgaver på nettet.. Vi vil også bruke KI til å lage tekst og bilder, til å analysere og kvalitetssikre, til å løse oppgaver og til å finne mønstre og sammhengheter i enorme mengder data. Men i tillegg til det skal vi bruke KI til å løse nye utfordringer og til tjenester og prosesser vil ikke vet hva er i dag.

Kom nyttårsbarnet i 2025 før sankthans?

Når ble årets nyttårsbarn i kommunen din født? I store kommuner skjer det naturlligvis allerede 1. januar, eller i hvet fall den første uken i januar. Men en årlig gjenganger her på bloggen er at jeg har skrevet om kommuner med så få fødsler at de fortsatt venter på årets nyttårbarn ved påsketider. Og noen steder har de fortsatt ikke fått noe nyttsårbarn til sankthans.

Tallene jeg viser til er hentet fra Statistisk sentralbyrås (SSB) kvartalsvise befolkningsstatistikk så langt i 2025. Det er en viktig statistikk som sier mye om fremtiden i norske kommuner.

For å ta de store kommunene først. I første halvår ble det født 4540 barn i Oslo, 1555 barn i Bergen, 1173 barn i Trondheim, 829 barn i Stavanger, 629 barn i Kristiansand, 598 barn i Bærum og 500 barn i Drammen. I Lillestrøm, Asker, Sandnes og Tromsø ble det født over 400 barn, og i ytterligere fire kommuner ble det født over 300 barn i første halvår. 

Det blir behov for barnehageplasser, og om noen år blir det en del skoleklasser av dette. Dagens barn er desuten fremtidens arbeidskraft. Fødselstallene har riktignok gått ned de sisten årene, og det er mange behov i arbeidslivet som skal dekkes, ikke minst i helse- og omsorgssektoren, men også privat næringsliv vil trenge flere folk. Da er det viktig at at det blir født mange barn i kommunen, og at det i tillegg er både innflytting og innvanding av folk som kan denne behovene i årene som kommer.

Kommunene uten fødsler

Barn er fremtiden, heter det, men denne fremtiden er veldig ujevnt fordelt mellom norske kommuner. I motsatt enda at denne statistikken finner vi mange små Norske kommuner der det omtrent ikke ble født noen barn i det hele tatt første halvår 2025. Ja, i to kommuner, I Utsira og Røyrvik, ble det ikke født noen barn i første halvår. De ventet fortsatt på nyttårsbarnet da vi passerte Sankthans.

I 10 norske kommuner ble det bare født et eneste barn i hele første halvår. Vi får håpe et kommer noen flere i høst, for ellers blir det ensomt i skoleklassen om noen år. Disse 10 kommune er: Kvitsøy, Træna, Rødøy, Sørfold, Modalen, Fedje, Hyllestad, Flatanger, Kvænangen og Gamvik. I 10 kommuner ble det født to barn første halvår: Værøy, Moskenes, Aremark, Bygland, Åseral, Masfjorden, Høylandet, Loppa, Måsøy og Berlevåg. Og så er det også 10 kommuner der det ble født tre barn første halvår i år: Hattfjelldal, Beiarn, Røst, Flakstad, Iveland, Eidfjord, Sollund, Tydal, Karlsøy og Nesseby

Totalt er ble det født 6 eller færre barn i 66 av landets kommuner i første halvår, altså et barn i måneden eller mindre, og 10 barn eller mindre i 100 norske kommuner. Hovedårsaken til disse lave tallene er at det er få personer som er i den alderen der det er vanlig å få barn som bor i disse kommuene. De har flyttet et annet sted. 

Befolkningsveksten avtar

Statistisk sentralbyrå skriver at befolkningen Norge økte med 5 900 personer i 2. kvartal. Midtveis i 2025 var befolkningen 5 606 900. Statistisk sentralbyrå skriver at befolkningsveksten er på vei ned, selv om antall barnefødsler har gått litt opp de siste årene. Årsaken er mindre innvandring:

"Befolkninga auka framleis, men veksten bremsa opp i takt med at færre ukrainske statsborgarar flytta til Noreg. Folkeveksten vart dermed lågare enn på same tid dei siste åra, mykje grunna at færre ukrainarar kom til landet. Det viser tal frå statistikken Befolkning.

– Ein folkevekst på 5 900 er den lågaste i eit andrekvartal sidan 2001, om vi ser bort frå 2020 og 2021 som var to år prega av høvesvis få innvandringar grunna koronapandemien og mange etterregistrerte utvandringar, seier Magnus Haug, seniorrådgjevar ved seksjon for befolkningsstatistikk i SSB."

Mens det før i tiden var størst fødselsoverskudd i distrikene, og mange flyttet til småbyene og storbyene når de skulle studere, eller få seg jobb, er det i dag i byene det er et fødselsoverskudd. De fleste distriktskommunene har et stort fødselsunderskudd, og hadde det ikke vært for innvandring, særlig fra Ukraina de siste årene, ville enda flere kommuner hatt en befolkningsnedgang.

En verden med færre folk

"Peak human - The prospect of an emptier world" er hovedsaken på forsiden av helgens The Economist. En egen tematikkel om verdens befollkning har overskriften "Humanity will shrink, far sooner than you think". Og helgens leder slår fast at færre folk ikke nødvendigvis bare er negativt. Overskriften: "Don’t panic about the global fertility crash - A world with fewer people would not be all bad".

Det som avgjør om en befolkning vokser eller krymper over tid, er fruktbarhsraten Den må være på over 2,1 barn pr kvinnefor at befolkningen skal være stabil. Et høyere tall, over tid, gir befolkningsvekst, et lavere tall gir befolkningsnedgang. I Norge i 2024 var fruktbarhetstallet 1,44  barn pr kvinne. Men dette gjelder stadig flere land. I dag bor to tredeler av verdens befolkning i land som har et lavere frukbarhetstall enn 2,1. 

Vi er vant til at folketallet i verden øker, og det øker fortsatt.  Det har ikke vært noen periode med global befolkningsnedgang siden svartedauden midt på 1300-tallet. Det er tvert imot slik at bekymringen har vært at verdens befolkning vokser for mye, og til nivåer der en økende befolkning bruker mer ressurser enn det som er opprattholdbart i lengden. I mange tiår var vi bekymret for at vi blir for mange, for raskt. 

Når kommer toppen?

Så har denne bekyringen gradvis avtatt etterhvert som stadig flere land har fallende fødselsrater, ikke bare i Nord-Europa og Japan, men stadig flere steder, og ikke minst i Kina som er i ferd med å passere toppen nå. Hans Rosling skrev gode bøker om at det ikke bare er i vesten vi har kontroll på befolkningsutviklingen, men mange såkalte utviklingland har fått minst like god helse, utdanning, og levestandard, og også raskt fallende fødselstall. 

Men det er vel slik at verdens befolkning skal vokse i flere tiår til før den begynner å synke, i følge blant annet FNs besolkningsprognoser? Dagens befolkning er på 8,2 millarder mennesker. Den siste av disse prognosene fra FN sier at verdens befolkning vil nå en topp på 10,3 milliarder mennesker i 2084, så vil det snu  Toppen vil komme lenge før, slik utviklingen er nå, sier The Economist. FN legger til grunn at dagens fallende fertilitetstall vil stabilisere seg, og kanskje gå litt opp igjen i de landene der den har falt mest (Sør-Korea har hatt et frukbarhetstall på under 1 i syv år på rad). Hvis vi legger til grunn at fødselsraten vil fortsette å falle videre i veldig mange land, vil verdens befolkning passere toppen mye tidligere enn dagens FN prognoser tilsier:

"Though the number of people is still rising, the fertility rate—the number of babies a woman can expect to have in her lifetime—has been plummeting. And not just in the rich world: two-thirds of people now live in countries where it is below the “replacement rate” of 2.1—the standard estimate of what is needed to maintain a stable population. Bogotá, Colombia, now has a lower fertility rate (0.91) than Tokyo (0.99).

The global population will peak at 10.3bn in 2084, says the UN’s central estimate. But as we report this week, its assumptions are questionable. It assumes a sudden change in momentum, starting now: that fertility rates in many low-fertility countries will stop falling or rebound, and that plunging rates in high-fertility countries will fall more slowly. If it is wrong, peak human is much closer. If current trends continue for just ten more years before the UN’s more optimistic assumptions kick in, the global population peaks at 9.6bn in 2065, then tumbles to 8.9bn by 2100. Even that may be too optimistic.

Det sikre og det usikre 

Befolkningsfremskrivninger er en interessant blanding av det helt sikre, og det ganske usikre. Vi vet for eksempel hvor mange 50-åringer det vil være i verden i 2070, for de er allerede født alle sammen. Vi vet derimot ikke hvor mange barn dagens 20-åringer kommer til å få. Hvis dagens trend med fallende fertilitet fortsetter vil tidspunktet for når verdens befolkning passerer toppen flyttes stadig fremover. The Economist skriver at:

"We project that if the TFR goes on falling at its recent rate for even one more year, the eventual global population peak will arrive three years sooner, with 130m fewer people. If it declines for another decade before stabilising, peak humanity will arrive in 2065, with 750m fewer people."

Det er altså slik at et nytt år der den globale fertilitetsraten fortsetter å falle, betyr "peak population" tre år tidligere, og 130 millioner lavere befolkning på toppen. Faller den i ti år før den stabiliserer seg, betyr det befolkningstopp i 2065, og 750 milloner lavere folketall. 

En verden med færre folk

Det mest interessante med en befolkninstopp er hva som skjer etterpå. I begynnelsen kommer overgangen til en verden med befolkningsnedgang til å skje ganske langsomt, før det etter en stund går brattere og og brattere nedeover, slik grafen over viser. Den viser også hvordan en fortsettelse nedgangen i fødselstallene i ytterligere15 år eller 25 år, gjør at befolkningsnedgangen blir mye brattere når det snur. Nedgangen kan bli et speilbilde av den bratte oppgangen vi har vært igjennom.

Hva slags problemer vil en verden med bratt befolkningsnedgang oppleve? Der det er færre folk i arbeid, færre som betaler skattene som skal finansere velferdstjenester, færre som kan bidra til å betale ned høy statsgjeld, færre kloke hoder som skal drive frem nytenkingen og innovasjonene. Færre folk vil føre til behov for å færre boliger, skoler og butikker, og sannsynligvis en aksellerert fraflytting fra noen regioner. 

The Ecconomist velger likevel å ikke være alt for bekymret. De peker i lederartikkelen på at selv om det vil bli færre folk om noen tiår enn det er nå, så vil folk leve lenger og har bedre helse og bedre teknologiske hjelpemidler, slik at de kan jobbe lenger. Dessuten er det slik at teknologien, for eksempel KI og nye fremtidsteknologier, forbedrer seg raskere enn fødelstallene faller. The Economist antar derfor at det vi taper på en nedgang i antall mennsker i verdiskapende arbeid, kan kompenseres gjennom mer bruk av teknologi. Dessuten vil det i en verden med større knappet på folk bære enda viktigere å ikke sløse med humankapitalen, men bruke de menneskelige ressursene enda smartere.

Rapport om åpenhet i forvaltningen

Hvor åpen er norsk forvaltning sammenlignet med offentlig sektor i andre land? Har vi det innsynet i beslutningsprosesser og dokumentasjon vi bør ha? Vet vi nok om statens og kommunenes anskaffelsesprosesser, og om eierskap til aksjeselskaper og eiendommer slik at vi klarer å forhidre inhabilitet og korrupsjon? Og hvordan balanseres åpenheten i møte med andre viktige samfunnshensyn, som nasjonal sikkerhet og personvern? 

Dette er blant flere viktige spørsmål Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet har ønsket bedre oversikt over, i form av et mer helhetlig blikk på hvordan man skal ljobbe videre med disse problemstillingene, hver for seg, og sammen. Arbeidet med å skaffe innsikten og skrive rapporten er gjennomført av Halogen. Sluttrapporten heter "Åpenhet i forvaltningen - En kartlegging av utfordringer og muligeheter for åpenhet i norsk forvaltning". DFD publiserte og en nyhetssak på nettsidene sine, der de skriver at:

"Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet har mottatt ein ny rapport som gir råd og perspektiv på korleis openheita i forvaltninga kan styrkast. Rapporten er utarbeidd av Halogen på oppdrag frå departementet, og byggjer på intervju med representantar frå sivilsamfunnet og offentleg sektor. 

 – I ei tid der demokratiske verdiar blir utfordra i fleire delar av verda, er arbeidet med openheit i forvaltninga viktigare enn nokon gong. Openheit er ein grunnstein i tilliten mellom innbyggjarane og styresmaktene, og ein føresetnad for eit velfungerande demokrati, seier digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung."

Mye er bra, men slett ikke alt

Halogens team som har jobbet med dette prosjektet har bestått av Eline Prytz Andersen, Helena Larsson, Tiana Ringseth og meg selv, og underveis bidro også Bente Meen med sitt kloke og erfarne forvaltnings- og digitaliseringshode. Rapportens funn har så langt blitt presentert for en faglig lunsj i DFD og for et interessentforum for åpenhetsarbeid der både departementer, direktorater og ulike ikke-statlige organisasjoner deltar. Den blir også tema på det årlige Åpenhetsseminaret i Norsk Presseforbund som skal være 22. september. 

På disse møtene har det vært gode diskusjoner om hvordan det egentlig står til i Norge med åpenheten. Det er som bidrag til den samtalen vi trenger om veien videre jeg tenker at rapporten har størst verdi. Dels ved å presentere oppdaterte fakta og analyser om hvor langt vi har kommet på ulike områder i Norge, men aller mest ved å presentere innsikt basert på intervjuer med medarbeidere i departementer, direktorater, presseorganisasjoner og andre som arbeider med innsyn og åpenhetsspørsmål til daglig, og har delt kunnskapen de har, inkludert frustrasjoner, dilemmaer, ønsker og håp.

Alle er opptatt at åpenhet er viktig for demokratiet og rettsikkerheten, og for tilliten til politikk og forvaltning. Det er generelt stor støtte til at Norge skal ha et høyt ambisjonsnivå. Det er også ganske bred enighet om at Norge ligger langt fremme på viktig områder. Ting som trekkes frem er den digitale innsynsløsningen e-Innsyn, åpenhetsloven, miljøinformasjonsloven, partifinansieringslovverket og innsyn i innbyggernes lønns- og skatteforhold. Her er vi på verdenstoppen i åpenhet. Mens det på andre områder slett ikke er slik at Norge ligger lengst framme. Hva som mangler på flere av disse andre områdene er et viktig gjennomgangstema i rapporten.

Det finnes flere utredninger og rapporter om noen av åpenhetsproblemstillingene i forvaltningen. Blant annet har Riksrevisjonen skrevet to rapporter om innsyn i dokumenter og postjournaler. Offentliglova ble evaluert for noen år siden, uten noen konkret oppfølging. Mens andre lover, som forvaltningsloven, arkivloven, er nylig endret og lov om offentlige anskaffelser og en ny lov deling av offentlige data er i prosess, men uten at endringene nødvendigvis imøtekommer ønsker om større åpenhet.

Forutsetninger for åpenhet i forvaltningen

I Halogens arbeid har vi skaffet og brukt innsikt fra intervjuene, sammen med kunnskap om disse pågående prosessene, til å belyse hvordan det står til med åpenheten i forvaltningen. For å bruke "utredningsinstruks-terminologi", har vi vært særlig opptatt av å finne svar på utredningsinstruksens 6. spørsmål "Hva er forutsetningene for en vellykket gjennomføring?", som når det gjelder åpenhetsarbeidet i offenlig sektor kan omformuleres til. "Hva fremmer og hva hemmer et vellykket åpenhetsarbeid?"

Vi har i rapporten sortert innsikten inn i noen kategorier av forutsetninger og hindringer som er særlig viktige:

1. Åpenhet blir nedprioritert i det daglige på grunn av tidspress og svake insentiver Her er det summen av flere forhold som løftes frem. Mange er opptatt av tunggrodde systemer for journalføring og arkivering, få insentiver til å prioritere arkiverings- og journalføringsoppgaver og mangelfull opplæring. De forteller også om manglende støtte til å utføre disse oppgavene på en god måte i arbeidshverdagen. Og om at den saken som haster mest alltid prioriteres høyest, noe en fersk DFØ rapport om departementene også peker på.
2. Åpenhet er viktig for demokratiet, men utfordres av andre samfunnshensyn. Høye ambisjoner om åpenhet må avveies mot andre viktige samfunnshensyn og rettigheter. Dette gjelder blant annet personvern og nasjonal sikkerhet. Det er gjerne krevende avveininger, og det etterlyses tydeligere prinsipper og praksis for håndteringen av disse målkonfliktene på ulike områder. Vi må regne med at hensynet til nasjonal sikkerhet og til personvern ikke blir mindre viktige fremover.
3. Sentrale rammebetingelser kan hindre ønsket åpenhet. Det som også kan stå i veien for en ønsket åpenhet er ytre rammebetingelser som ikke legger til rette for transparens. Det kan være mer systemiske ting som manglende eller lite brukervennlige digitale systemer, og fragmenterte lov- og regelverk som skaper usikkerhet om hva som gjelder. Det at innsyn er noe man må be om, og ikke noe som skjer "by default" gjennom automatisering og tilgjengeliggjøring, er også en viktig problemstilling. Her varierer det også fra område til område hvor gode digitale systemer som finnes, og om lovverket er tilpasset moderne arbeidsformer. 
4. Behov for møteplasser som bidrar til reelle endringer. Det finnes noen møteplasser knyttet til både sektorene og et tverrsektorielt åpenhetsarbeid som er verdifulle for de som deltar. Men det er også slik at man ikke vil kaste bort tid på å møtes hvis det ikke fører til noe. Open Govermant Partnerships (OGP) rolle må oppfattes som verdiøkende, både nasjonalt og internasjonalt, og flere av informantene trekker frem andre internasjonale arenaer som er viktig på deres felt.
5. Norge har mye å lære av andre land. Norge ligger langt fremme på åpenhet på flere viktige områder, noe som støttes av internasjonale rapporter som sammenligner åpenheten i ulike land. Likevel må vi bli mer interesserte i å lære av andre land der de har kommet lenger og vi har noe viktig å lære. Informantene nevner flere eksempler på temaer og land der man ligger foran Norge, blant annet når det gjelder informasjon om offentlige anskaffelser og kontrakter, og om dokumentasjon av offentlige utgifter.

Noen åpenhetstemaer vi har undersøkt spesielt

Vi har også gjort et lite dypdykk i noen utvalgte sentrale åpehetstemaer. Vi har sett litt på status, om ambisjonene som er formulert i handlingsplanene ser ut til å bli nådd, hva som er i prosess og hva som slett ikke ser ut til å bli fulgt opp. Jeg skal ikke gjenta alt som står i rapporten om dette, side 35-43 i rapporten gir en slik oppsummering av status, pågående arbeid og gjenstående problemstillinger. På flere områder har det vært pågående KVU-arbeid og lovbehandlinger inn mot sommeren, noe som har gjort arbeidet ekstra interessant. Men noen stikkord om de seks hovedområdene vi har sett spesielt på:

• Innsyn i offentlige dokumenter og beslutningsprosesser. Dette er et helt sentralt tema i åpenhetsarbeidet, og har vært et  tema i de fleste norske handlingsplanene til OGP. Norge har ligget og ligger langt fremme internasjonalt når det gjelder etableringen offentlig ekektronisk posthournal og innsynsløsningen e-innsyn. Men som rapporten viser er det flere utfordringer med prioriteringen av åpenhetsarbeidet og med å ha en felles praksis.
• Informasjon om eierskap til selskaper og eiendommer. Dette har også vært et viktig tema både internasjonalt og i det norske arbeidet med åpenhet. Det har tatt tid, men vi har nå fått et register over relle rettighetshavere i Norge. Det er også gjennomført konseptvalgsutredninger (KVU) for både aksje-. og eiendomseierskap som etter hvert vil kunne sikre sanntidsinformasjon om eierskap. Disse skal forhåpentligvis følges opp, også med regler for hvem som skal kunne ha tilgang til hvilken informasjon.
• Åpenhet om offentlige anskaffelsesprosesser Norge har et regelverk som stiller strenge krav til leverandører, regulerer offentlige anbudsprosesser og gir innsyn i disse anbudsprosessene, fram til kontrakter blir tidelt. Men det mangler tilgang til kunnskap og data om offentlige anskaffelser, etter at konkurransen er avgjort. Noe som både hindrer datadeling som gir kunnskap som kan fremme effektivitet og bedre ressursutnyttelse, men som også kan gjøre det vanskeligere å avsløre det når ting ikke er i orden. Her er ikke tidligere ambisjoner blitt fulgt opp.
• Strategi for antikorrupsjon. Regjeringen la i mars 2024 frem en egenstortingsmelding om forebygging og bekjempelse av økonomiskkriminalitet. Om vi har en helthetlig strategi for antikorrupsjon, slik OECD anbefaler sine medlemsland, og en tydelig plasssering av et tverrgående ansvar, kan diskuteres, og vi drøfter også dette litt i rapporten. Etter at rapporten kom har regjeringen laget en ny handlingplan mot arbeidslivskriminalitet. Der er det også pekt på noen viktige huller som kan tettes ved bedre digitale løsninger og mer åpenhet.
• Innsyn i offetnlige straffesaksprosesser. Pressens organisasjoner opplever at det er vanskelig å få tilgang til politiets straffesaksdokumenter, noe de mener utfordrer deres mulighet til å utøve rollen som «offentlig vaktbikkje». Fragmentert og lite modernisert lovverk, og en digitalisering i straffesakskjede og domstolene som har vært langsom, er blant årsakene. Det har kommet en god rapport fra professor Ragna Aarli om hva som gjør gjøres, men dette er foreløpig ikke blitt fulgt opp.
• Økt digital deltakelse. Digital deltagelse er et stort og bredt tema som handler om digital kompetanse, tiltak mot digitalt utenforskap, tilgang til offentlig informasjon, universell utfordring av digitale tjenester, og mye annet. Vi liker å tenke at vi ligger langt fremme på dette området i Norge, men det er ikke alltid tilfelle. I rapporten har vi ikke gått i dybden på alle disse temaene, men særlig løftet frem behovet for å få på plass digitale løsninger som gir en mer likeverdig tilgang til offentlige tjenester og informasjon, og ikke minst tilgang til egne data.

Noen kunnskapshull...

Vi har valgt ut disse seks nevnte temaene i rapport basert på prioriteringer i de norske handlingsplanene til OGP. Det gjør at det er andre ting vi ikke har gått i dybden på, men som også er svært viktige. Et viktig område som kan fortjene en egen kartlegging er hvordan det står til med åpenhet og innsyn i kommunene, både når det gjelder praksis og når det gjelder digitale verktøy, for eksempel bruk av eInnsyn. Er det slik at kommunesektoren har en rimelig felles praksis, eller er det store forskjeller. Jeg har inntrykk av det siste, men det kunne være interessant å undersøke det.

Et annet område som fortjener mer innsikt er digital deltagelse i en tid der stadig mer av kontakten med det offentlige, inkludert innsyn, er avhengig av at innbyggerne har digital kompetane og tilgang til digitale verktøy. Det er mye ugjort når det gjelder arbeid med blant annet identitetsforvaltning generelt, eIDer spesielt og digitale fullmaktsløsninger. Når dette ikke er på plass bidrar det til et digitalt utenforskap i en tid der digitale tjenester nettopp kan hjelpe oss til å øke tilgjengeligheten til viktig informasjon.

...og noen anbefalinger

Halogens rapport avslutter med å komme med mange anbefalinger, både i form av konkrete tiltak, og i form av hindringer vi mener det er lurt å se nærmere på og vurdere hva slags kombinasjoner av tiltak som trengs for å rydde dem unna. Generelt kan man si at vi både har foreslått tiltak som tydeliggjør helhetsansvaret for åpenhet, tiltak for en bedre koordinering og bedre digitale verktøy for å håndtere åpenhetsarbeid på tvers av sektorene og en del tiltak som handler om mindre biter av denne helheten. 

Rapporten anbefaler at det samlede åpenhetsarbeidet løftes et hakk opp fra å være en handlingsplan for Norges forpliktelser til Open Government Partnership (OGP), til å være et mer overordnet regjeringsdokument om åpenhet, eller gjerne en egen stortingsmelding om åpenhet i forvaltningen. Det ville være en god anledning til å beskrive ansvar, roller, sammehenger på tvers av sektorene, og gjøre noen prioriteringer. 

Digitaliserings- og forvaltningsdepartementets koordinerende rolle i dette arbeidet bør tydeliggjøres og forsterkes, og det er også viktig å sørge for at Norge leverer på områder der det er ambisjoner om økt åpenhet, men der disse ambisjonene foreløring ikke er fulgt opp, og vi henger etter andre land. Det gjelder blant annet åpenhet om offentlige anskaffelser, tilgang til offentlige straffesaksdokumenter og mer effektive og brukervennlige systemer for å håndtere innsyn og datadeling mer generelt. Etter noen års pause er det viktig å rydde opp i ID-forvaltningen, sørge for tilgang til eID for de som skal ha det, og etablere digitale fullmaktsløsninger, slik regeringens digitaliseringsstrategi også har som ambisjon.

Open Government Partnership (OGP) ble etablert i 2012, etter initiativ fra blant annet Barack Obama, og i nær kontakt med blant annet Storbritannia og Norge, for å være en arena der folk som er opptatt av hvordan digitalisering i kombinasjon med åpenhetsreformer kan bygge tillit og avdekke korrupsjon og kriminalitet. Et samarbeid for å hjelpe oss selv bli bedre og også la oss inspirere og hjelpe hverandre med å gjennomføre forbedringer. USA har ikke lenger denne pådriverrolleen og det har også vært tilbakeslag for demokrati og åpenhet i andre store land. Men derfor er det akkurat nå et større behov enn noengang for at likesinnede og demokratiske land finner sammen i arbeidet for åpenhet. Norge kan spille en slik pådriverrolle.