Mark Carneys tale i Davos

Canadas statsminister Mark Carney holdt en helt glimrende tale i Davos denne uken, den beste jeg har hørt på vedlig lenge. Men hva er det som gjør denne talen så god?

 

Mark Carney tale er blitt hyllet av mange, på begge sider av Atlanteren fordi den setter ord på hva det er som er det problematiske i den nye geopolitiske verdensordenen. Han nevner ikke Trump ved navn, og knapt nok USA, men beskriver systemegenskaper ved gode og dårlige internasjonale økonomiske, politiske og sikkerhetsfremmende systemer.

Flere mener at denne talen vil bli stående som en tidsmarkør, både for i form av erkjennelsen av at den gamle ordenen ikke kommer tilbake. Men forhåpentligvis også oppstarten på en ny fase der det ikke er alengang og isolasjon, og heller ikke underdanighet under noen få stormakter som gjelder, men en tidsmarkør for når en del likesinnende land startet det vanskelige arbeidet med å finne veien nye måter å ivareta liberale, demokratiske og frihandelsvennlige verdier. Ikke en nostalgisk lengten etter det som var, men en langsiktig byggeprosess for å bygge noe nytt og enda bedre.

Innholdet i talen treffer så utrolig presist når det gjelder hva den vestlige verdens mellomstore og små land har blitt viklet inn i av problemer, og hvordan veien til å vikle seg ut av disse problemene må se ut. Talen beskriver, veldig overordnet naturligvis, prinsippene for en farbar vei til en ny og bedre verdensorden. Jeg tenker at det i hvert fall er fire ting i dette det er viktig å løfte frem:

1. Vaclav Havel og keiserens nye klær

Det første og mest opplagte er Mark Carneys elegante måte å bruke Vaclav Havel til å trekke en parallell til et stort og dysfunksjonelt regime som levde i selvfornektelse, den kommunistiske østblokken. Ingen der ville ta beslastningen det var å si høyt  det alle visste, at keiseren ikke hadde  klær. Det er fryktelig ubehagelig å være den som foreteller sannheten når man er den eneste som gjør det. Men når noen andre gjør det først så det lettere, og ikke lenger mulig å late som ting er i orden.

Nå tror jeg kanskje ikke at Donald Trump har lest eller forstått verken Vaclav Havels politikk eller hans forfatterskap, men det har selvfølgelig Mark Carney gjort, og mange andre som besøker Davos i januar hvert åt. Det å bruke kommunismens ganske plutselige og fredelige kollaps, fordi ingen lenger trodde på det den hevdet var sant, er jo ikke så dumt for en canadier som besøker Europa:

"In 1978, the Czech dissident Václav Havel, later president, wrote an essay called The Power of the Powerless, and in it, he asked a simple question: how did the communist system sustain itself? And his answer began with a greengrocer.

Every morning, this shopkeeper places a sign in his window: ‘Workers of the world unite’. He doesn't believe it, no-one does, but he places a sign anyway to avoid trouble, to signal compliance, to get along. And because every shopkeeper on every street does the same, the system persist – not through violence alone, but through the participation of ordinary people in rituals they privately know to be false.

Havel called this “living within a lie”. The system's power comes not from its truth, but from everyone's willingness to perform as if it were true, and its fragility comes from the same source. When even one person stops performing, when the greengrocer removes his sign, the illusion begins to crack. Friends, it is time for companies and countries to take their signs down."

Toppmøtet i Davos ble et slikt øyeblikk der flere meldte seg på innsatsen for å ta ned disse plakatene og si hva de egentlig mener om tingenes tilstand. De nordiske statsministrene og utenriksministrene bidro sterkt til dette, både når det gjelder Grønland og fredsprisen, mens britenes finansminister Rachel Reeves var i en paneldiskusjon med Trumps handelsminister Howard Lutcnick der hun forklarer han at internasjonal handel og arbeidsdeling faktisk skaper verdi, både for de som kjøper og for de som selger varer og tjenester.

2. Det gamle regelbaserte systemets har brutt sammen

Det andre Carney formulerer så elegant er hvordan det å ha et regelbasert internasjonalt bygget på samarbeid er mye lurere enn å ikke ha et slikt system, selv om det ofte kunne oppleves som asymmetrisk, og selv om det noen ganger har vært slik at de store hadde mer makt enn de små. Men prinsippet om at alle skulle behandles likt, og at det har vært insitusjoner og organisasjoner som skulle passe på dette, har gitt de små muligheter og handlingsrom de ikke har i det gangsterlignende regimet som har tatt over:

"This bargain no longer works. Let me be direct. We are in the midst of a rupture, not a transition. Over the past two decades, a series of crises in finance, health, energy and geopolitics have laid bare the risks of extreme global integration. But more recently, great powers have begun using economic integration as weapons, tariffs as leverage, financial infrastructure as coercion, supply chains as vulnerabilities to be exploited."

"You cannot live within the lie of mutual benefit through integration, when integration becomes the source of your subordination. The multilateral institutions on which the middle powers have relied – the WTO, the UN, the COP – the architecture, the very architecture of collective problem solving are under threat. And as a result, many countries are drawing the same conclusions that they must develop greater strategic autonomy, in energy, food, critical minerals, in finance and supply chains. And this impulse is understandable. A country that can't feed itself, fuel itself or defend itself, has few options. When the rules no longer protect you, you must protect yourself."

 3. Det er ikke lurt å skade sine venner

Det tredje Mark Carney beskriver på en presis måte er hvorfor det ikke lønner seg i lengden å skade og plage sine beste venner, selv om de er mindre og svakere og man kan vinne små seire underveis. Den transaksjonelle måten å forholde seg til andre kan kanskje virke fristende når man er sterk og ikke spesielt opptatt av juridiske eller moralske grenser, eller av historiske bånd, men det som gjør det mulig å hente ut transaksjonelle gevinster forvitrer over tid. Transaksjonene blir mindre og mindre verdt. Gevinsten avtar fordi landene som alltid taper på transaksjonene vil måtte finne andre og bedre strategier, og andre venner. 

Ikke alt har vært perfekt med det internasjonale regelbaserte systemet. Det har vært vært lettere å være stor og sterk enn liten og svak. Men det har fungert såpass godt å samarbeide med sterkeste innenfor et internasjonalt system av verdier, rettigheter og regler, med tilhørende samarbeidsorganisasjoner og allianser, at fordelene har vært langt større enn ulempene. Når ting blir snu opp ned, og det er fare for at det nettopp er disse avhengigheten som medfører skade, kan de ikke overleve over tid. De må byttes ut med noe bedre.

"But let's be clear eyed about where this leads. A world of fortresses will be poorer, more fragile and less sustainable. And there is another truth. If great powers abandon even the pretense of rules and values for the unhindered pursuit of their power and interests, the gains from transactionalism will become harder to replicate. Hegemons cannot continually monetize their relationships.

"Allies will diversify to hedge against uncertainty. They'll buy insurance, increase options in order to rebuild sovereignty – sovereignty that was once grounded in rules, but will increasingly be anchored in the ability to withstand pressure. (...) Collective investments in resilience are cheaper than everyone building their own fortresses. Shared standards reduce fragmentations. Complementarities are positive sum. And the question for middle powers like Canada is not whether to adapt to the new reality – we must. The question is whether we adapt by simply building higher walls, or whether we can do something more ambitious.

Det er flere eksempler på at dette har begynt å skje praksis. På handelsavtaleområdet, som Carney trekker frem i talen, velger mange land å diversifisere hvem man handler med. Når det gjelder forsvarssamarbeid, og strategier for innkjøp av forsvarsmateriell, er det et forsterket samarbeid mellom europeiske land, et samarbeid Canada ønsker å koble seg tettere på. Og vi ser naturligvis dette skjer på det digitale området, der avhengighet av noen få plattformselskaper, og man i realiteten må velge mellom USA og Kina, framstår som veldig mye mer risikabelt enn tidligere. Da er det naturligvis slik at man må finne sammen for å utforske alternative strategier, for økt resiliens og redusert risko.

4. De mellomstore demokratiene må vise vei

En verden med nye festninger og nye handelshindringer vil være fattigere, mer usikker og mindre bærekraftig, i følge Carney, og han lover at Canada vil ta et medansvar for å verden gjør det som er nødvendig for å bygge noe sammen som beskytter mot de nye truslene og usikkerhetene. Det bør ikke være høyere murer og mer nasjonal alenegang, men være en felles investering i å beskytte oss sammen. Hvis vi ikke setter oss sammen rundt bordet, og selv tar ansvar for å gjøre noe, er det noen andre som sitter ved bordet, og vi blir deres måltid, sa Mark Carney:

"Argue, the middle powers must act together, because if we're not at the table, we're on the menu. But I'd also say that great powers, great powers can afford for now to go it alone. They have the market size, the military capacity and the leverage to dictate terms. Middle powers do not. But when we only negotiate bilaterally with a hegemon, we negotiate from weakness. We accept what's offered. We compete with each other to be the most accommodating.

 This is not sovereignty. It's the performance of sovereignty while accepting subordination. In a world of great power rivalry, the countries in between have a choice – compete with each other for favour, or to combine to create a third path with impact. We shouldn't allow the rise of hard power to blind us to the fact that the power of legitimacy, integrity and rules will remain strong, if we choose to wield them together."

Og avslutningsvis sa han noe viktig om å erkjenne at den gamle måten å gjøre ting på ikke kommer tilbake. Når veien videre ikke er veien tilbake, må ambisjonen være å skape noe enda bedre:

"We know the old order is not coming back. We shouldn’t mourn it. Nostalgia is not a strategy, but we believe that from the fracture we can build something bigger, better, stronger, more just. This is the task of the middle powers, the countries that have the most to lose from a world of fortresses and the most to gain from genuine co-operation. The powerful have their power. But we have something too: the capacity to stop pretending, to name realities, to build our strength at home and to act together."

Canadas statsminister er konkret på mye av det Canada selv er i gang med jobben med reposisjonere seg når det gjelder handel og sikkerhtssamarbeid, for å redusere risko. Han var også konkret på elementer i dette: samarbeid med Norden om sikkerhet og ressurser i Arktis, med blant annet Europa, India og Sør-Amerika om nye handelsavtaler, og med EU om innkjøp av forsvarsmateriell. Det han foreløpig ikke kan være like konkret på er hvordan den institusjonelle delen av et slikt revitalisert samarbeid skal se ut, og hvilke land som skal være med på hva, og hvordan. Nettopp fordi dette er noe mange land få finne ut av sammen, og som ikke kan dikteres av et enkelt land, eller i bilaterale avtaler mellom supermakter. 

Kina vinner handelskrigen

Kina ser ut til å ha erobret overtaket i handelskrigen mot USA, skriver the Economist denne helgen. Merkelig nok vil mange si, fordi det er USA som insisterer på å føre denne krigen, med stadig høyere tollsatser, eksportrestriksjoner og andre handelshindrende tiltak. Men selv om Kina er dratt inn i en krig de egetlig ikke ønsker, er de blitt mer effektive i måten de går frem på. De har fått en plan. The Economist skriver:

"China is winning the trade war. It has learned to escalate and retaliate as effectively as America. And it is experimenting with its own extraterritorial trade rules, thus changing the path of the world economy. The “Liberation Day” tariffs imposed by Mr Trump on China in April were reversed after Wall Street slumped. Recently, after China imposed limits on exports of the rare earths used in high-tech manufacturing, Mr Trump threatened 100% tariffs, only to back down again."

Helgens The Economist har handelskrigen mellom USA og Kina på forsiden (illustrert med to basketballspilleres som prøver å få kontroll på jordkloden). I en lederartikkel med tittelen "Why China is winning the trade war", og undertittelen "It has rebuffed America and rewritten the norms of global commerce" trekker de opp hovedargumentene for hvordan det ser ut til at Kina blir mindre skadet, og kanskje kan komme styrket ut av denne konflikten på noen områder, mens USA stort sett bare taper, og i tillegg blir uvenner med sine venner.

Kina har en plan

Lederartikkelen ligger åpent på nettet, mens et lengre dypdykk i disse problemstillingene ser bak The Economists betalingsmur, og som har tittelen "China is using America’s own trade weapons to beat it". Hovedbudskapet her er at Kina ble både overrasket og veldig skremt av det amerikanske handelspolitiske linjeskiftet som ble igangsatt under forrige Trump-administrasjon, og har brukt de siste syv årene på å gjøre en rekke selvkritiske analyser av sin egen situasjon. De har funnet ut hvor de selv er mest såbare, og bygger motstadskraft, og analysert hvor USA er mest sårbare. Det bidrar til at mens Trump stadig skyter seg selv i foten, har Kina fått en plan. 

Og ikke bare har de fått en plan. Det ser også ut til at de holder seg til planen og gjennomfører den. Etter seks nye måneder med Trump etter at han ble gjenvalgt. mener The Economist at Kina har fått overtaket i handelskrigen. USA hevder at Kina er svake og sårbare, men The Economists lederartikkel penger på tre grunner til at mens begge sider risikerer å tape, er det USA som har mest å tape 

Den første grunnen handler om at Kina er bedre forberedt, og i stor grad klarer å yte motstand mot de amerikanske tiltakene. Samtidig som de har en plan for hvor de skal slå tilbake, for eksempel på områder der Kina kontrollerer ressurstilgangen til ulike kritiske materialer som USAs elektronikkindustrier er avhengige av til sin produksjon.

"After six months China is breathing more easily than America, for three reasons. First, it has proved able to withstand American coercion and deft at retaliating, achieving what is known in the jargon as “escalatory dominance”. Some of Mr Trump’s critics attribute this to TACO (Trump Always Chickens Out). It also reflects China’s underlying power, preparation and skill."

Beijings nye spilleregler 

 Det andre grunnen The Economist trekker frem at Kina er i ferd med å lykkes med, er etablere det de omtaler som "...a new set of global trading norms", som rett og slett handler om et handelssystem der kinesiske interesser spiller hovedrollen på en helt annen måte enn i det systemet vi er vant til. Kina er den største handelspartneren for omkring 70 land i verden, og vet å benytte den posisjonen. De har riktignok ikke kontroll over økosystemet for bank og finans, eller valutaene det handles med, men de er heller ikke i en situasjon der de er helt avhengige av USAs velvilje. The Economist skriver at:

"Already China has shifted the geography of its trade: in the year to September its goods exports grew by over 8%, even as those to America fell by 27%. China’s threats to limit rare-earth exports inspire fear because it dominates the market and could cripple Western manufacturing supply chains."

Tredje grunn til at Kina klarer seg bedre i denne konflikten enn USA er at den ser ut til å konsolidere og styrke den kinesiske ledelsens posisjon i befolkningen. The Economist skriver:

"The final reason why China is winning is that the trade war has made Mr Xi and the Communist Party stronger, not weaker. Outsiders point to China’s huge problems, including its property hellscape, timid consumers, cowed entrepreneurs and the overcapacity and capital misallocation that its industrial policy creates. Yet to many Chinese Mr Trump’s bullying has vindicated Mr Xi’s 12-year project to prepare China for a hostile world by becoming a techno-industrial superpower."

Så er det naturligvis slik at Kina definitivt har noen egne problemer på hjemmebane som er vanskelige å håndtere. Som gjeldskrisen i eiendomsmarkedet, forsiktige forbrukere som ikke bidrar til vekst, kuede entreprenører som jevnlig må vise at de underkaster seg staten, og en statlig industripolitikk som fører til overkapasitet og feilallokering av kapital, og mye annet rart. Det er mye som ikke er i orden der også. Men med USA som en samlende ytre fiende er det slik at Kinas president og kommunistparti styrker sin stilling, og står langt sterker enn de ellers ville gjort. Takket være Donald Trump.

Nok en uke med selvskading fra Donald Trump

Det har vært enda en uke med destruktiv selvskading av amerikansk økononomi, signert Donald Trump. Og nok en helg der Donald Trump er på forsiden av The Economist, heller ikke denne gangen er det på den hyggelige måten.

Forsidetittelen er "The Age of Chaos" og lederartikkelen har overskriften "Trump’s incoherent trade policy will do lasting damage", med en ingress som lyder "Even after his backtracking, the president has done profound harm to the world economy." 

The Economists analyse er at til tross for at Donald Trump i løpet av uken har utsatt innføring av toll mot mange land, og inviterer til å forhandle først, så er dette likevel snakk om det størte selvpåførte sjokket mot USAs økonomi i historien. Tidligere innført toll gjelder fortsatt. Minimumssatsene på 10 prosent gjelder også. Og det er på ingen måte over:

"The scale of the shock to global trade set off by Mr Trump is still, even now, unlike anything seen in history. He has replaced the stable trading relations which America spent over half a century building with whimsical and arbitrary policymaking, in which decisions are posted on social media and not even his advisers know what is coming next. And he is still in an extraordinary trade confrontation with China, the world’s second-biggest economy."

USA vs Kina

The Economist tar også for seg påstanden om at Kina i lang tid har brutt de grunnleggende intensjonene og spillereglene i internasjonal handelspolitikk ved at den kinesiske staten gir støtte til selskaper gjennom kapitaltilførsler, subsidier og lån på andre betingelser enn markedsbaserte. I EU/EØS-regelverket ville dette vært ulovlig statssøtte. Den kritikken har USA rett i, og det er helt riktig også av andre land å reagere mot det, men fremgangsmåten Trump har valgt er skadelig for alle, og særlig for USA selv:

"Both sides’ tariffs are causing deep economic harm; they may also raise the risk of a military showdown. A more promising route for America was to marshal its allies into a free-trade bloc large enough to force China to change its trade practices as the price of admission. This was the strategy behind the Trans-Pacific Partnership, a trade deal that Mr Trump binned in his first term. Scott Bessent, the treasury secretary, talks of doing a trade deal with allies and approaching China “as a group”. But now that it has bullied its allies and reneged on its past deals, America will find they are less willing to co-operate."

USAs tollhistorikk

De som abonnerer på The Economist vil i tillegg til lederartikkelen, som er åpen for alle, også kunne lese en god artikkel om hvordan USA også tidligere i historien har drevet med en del selvskading i form av høy toll på utenlandsk vareimport, riktignok ikke så brått og brutalt som nå. Det skriver de om i artikkelen "Despite the pause, America’s tariffs are the worst ever trade shock". En av Donald Trumsp store helter fra historien er William McKinley som var president 1987-1901, og kjent for å øke tollsatsene mot andre land for å beskytte USAs industri. Men selv McKinley var forsiktig sammenlignet med Trump:

"The Dingley Act of 1897, which McKinley signed into law, gave the president power to cut tariffs if trading partners acquiesced to America’s demands. By comparison with today’s policies, McKinleyism was weak tea. From the start to the end of McKinley’s presidency the effective tariff rate on America’s imports rose from 21% to 29%. Today’s administration is overseeing an increase of twice the size."

Donald Trumps selvskading

Donald Trump er på forsiden på The Economist igjen, og ikke på den bra måten. Selvfølgelig er han det etter den totalt selvdestruktive og temmelig vilkårlige innføringer av høye tollsatser mot alle USAs handelspartnere. "Liberation Day" kalte Trump denne dagen. "Ruination Day" er navnet The Economist har gitt denne markedagen, med en tilhørende lederartikkel de har kalt "President Trump’s mindless tariffs will cause economic havoc." Der skriver de at:

 "It’s hard to know which is more unsettling: that the leader of the free world could spout complete drivel about its most successful and admired economy. Or the fact that on April 2nd, spurred on by his delusions, Donald Trump announced the biggest break in America’s trade policy in over a century—and committed the most profound, harmful and unnecessary economic error in the modern era."

The Economist, som har en lang og stolt historie når det gjelder å argumentere for global frihandel, og mot toll og handelshindringer, er helt opprørt over hvordan Donald Trump ikke forstår at den øknomomiske depresjonen i mellomkrigstiden skydtes datidens ødeleggende høye toll, og ikke fravær av toll. De skriver at:

"Almost everything Mr Trump said this week—on history, economics and the technicalities of trade—was utterly deluded. His reading of history is upside down. He has long glorified the high-tariff, low-income-tax era of the late-19th century. In fact, the best scholarship shows that tariffs impeded the economy back then. He has now added the bizarre claim that lifting tariffs caused the Depression of the 1930s and that the Smoot-Hawley tariffs were too late to rescue the situation. The reality is that tariffs made the Depression much worse, just as they will harm all economies today. It was the painstaking rounds of trade talks in the subsequent 80 years that lowered tariffs and helped increase prosperity."

 

Dommen fra markedet

Hva er så dommen fra markedet når det gjelder det Donald Trump holder på med, og markedsdommen over Donalds Trumps presidentperiode så langt? Grafen til venstre viser at dommen har vært hard. Det har rett og slett ikke gått særlig bra fra janauar og frem til nå. Trump kan true og trakkassere både allierte, venner og mostandere både i USA og internasjonalt, og satse på at han får trunget igjennom viljen sin, men markedet får han ikke gjort noe med. Når markedet oppdager selvskading og inkompetanse, blir man straffet.

Og akkurat det er i ferd med å skje nå. Mens det de siste årene har vært slik at amerikanske aksjeindekser  har prestert langt bedre enn de europeiske, fordi USAs selskaper, blant annet de store tech-selskapene, har gjorte det bra, har det den siste tiden vært slik USAs akjemarked har falt etter hvert som Trump har kunngjort innføringen av nye handelshindringer. Mens er hardt kritisert Tyskland har plutsetselig fremsttått som mer attraktivt for investeringer, også fordi de nå vil trappe opp sine forsvarsinvesteringer.