Fremtidens digitale kompetansebehov

Hvordan påvirker teknologiutviklingen arbeidslivets behov for kompetanse på kort og på lang sikt? Trenger vi flere eller fære personer med teknologikompetanse og digital kompetanse når teknologiutviklingen går videre og KI tas i bruk til flere oppgaver?

Kompetansebehovsutvalget

Og hadde det ikke vært fint med noen eksperter som kunne svare på dette? Vel, svaret på det siste er at vi allerede har et slikt regjeringsoppnenvt ekspertutvalg, Kompetansebehovsutvalget, som jevnlig får i oppdrag ut utrede ulike kompetansebehov i samfunnet. De har i sin siste rapport "Framtidige kompetansebehov: Hvilken kompetanse trenger Norge for å lykkes med digital omstilling?" sett på hvordan behovet for digital kompetanse vil endre seg fremover.

Den tilsynelatende dårlige nyheten er at utvalget i løpet av en rapport på 130 sider, pluss noen vedlegg, ikke svarer på spørsmålet om hvor mange personer med ulike digitale kompetanser arbeidslivet vil trenge. Utvalget prøver strengt tatt ikke å regne ut eller fremskrive seg til et svar heller. Den gode nyheten er at det ikke gjør noe fordi utvalget gjør et par andre ting som er mye viktigere. Blant annet å slå fast at fremtiden ikke er forutbestemt, men vil påvirkes av flere mange ulike ytre drivere og beslutninger. Noen av disse, som demografiutviklingen eller amerikansk handelspolitikk får vi ikke gjort så mye med. Andre forhold, som regulering av bruk av bestemte teknolgier, eller spilleregler i arbeidslivet, kan påvirkes av politikere og organisasjoner.

Fremtiden er med andre ord usikker. Utvalget har derfor valgt å gjøre en sortering først av kva slags kompetanser som er viktige for å lykkes med digital omstilling i en virksomhet, eller i et land. Og så beskriver de hvordan kompetanseetterspørsel kan ulik i fire forskjellige scenarioer, eller "fortellinger om fremtiden", om man vil. Utvalget forklarer hvordan de teknologiske omgivelsene i og rundt arbeidslivet vil kunne utvikle seg på ulike måter, og påvirke dette kompetansebehovet. Mer om scenarioene litt senere.

To grøfter å falle ned i

Jeg tenker at det er to grøfter slike ekspertutvalg som skal utrede seg fram til hvordan fremtiden blir, kan falle ned i, og som gjør at mange slike rapporter blir ganske uinteressante. Den ene grøften havner man i når man bare spør representanter for dagens arbeidsliv og arbeidslivsorganisasjoner om hva de tenker om sitt  kompetansebehov fremover. Som de optimistene de gjerne er på vegne av egen bransje, så vil konklusjonen fort bli at det er deres egne bransjer som vil vokse mest, og kompetansebehovene vil bli særlig store der. Spesielt på områder der det er underskudd på kompetanse i dag. 

En motsatt grøft man kan falle ned i, og som kompetansebehovsutvlalget tar et lite oppgjør med, er en "teknologideterministisk" tilnærming der man legger til grunn at det i all hovedsak er teknologiutviklingen som vil dimensjonere behovet for arbeidskraft og kompetanse. Utvalget skriver noe veldig fornuftig om dette innledningsvis:

"Formuleringen i mandatet om «betydningen av nye teknologier» kan, med et teknologideterministisk utgangspunkt, tolkes som at nye teknologier kommer «utenfra», at teknologien sprer seg uten at utviklingen kan påvirkes i særlig grad, og at teknologien får forutbestemte virkninger på samfunn, arbeidsplasser og jobber. Satt på spissen ville utvalgets mandat, med et slikt teknologideterministisk utgangspunkt, handle om å forutse eller spå hva virkningene av teknologien blir, hvordan framtidens arbeidsliv vil se ut, hvilke yrker som vil vokse fram eller forsvinne, og hvilke kompetanser den enkelte vil trenge.

Utvalget har ikke et slikt teknologideterministisk perspektiv, men tar i stedet utgangspunkt i hvordan utvikling og implementering av teknologi påvirkes av historiske og samfunnsmessige betingelser, som økonomiske og politiske interesser, markedsstrukturer, reguleringer og en rekke andre forhold (...). Teknologisk innovasjon er preget av forhandlinger, tilpasning og læring mellom ulike grupper som utvikler, regulerer, tilpasser og bruker teknologien, som virksomheter, fagforeninger og myndigheter."

Kompetanser for digital omstilling

Utvalget gjør i rapportens kapittel 2 et nyttig tilbakeblikk på hvilke faser bruk av datamaskiner, kommunikasjonsløsninger og digitale teknologier har vært igjennom fra 1980-tallet og frem til i dag, og hvordan dette har endret arbeidsprosesser og medført nye kompetansebehov i arbeidslivet. Det har skjedd store endringer og flere yrker har forsvunnet og nye yrker har kommet inn i SSBs yrkesstatistikk. Nå på 2020-tallet er kraften i digitaliseringen enda et hakk kraftigere, og det nye nå er at det særlig er maskinlæring og kunstig intelligens som kan bidra til at arbeidsoppgaver, yrker og  virksomheter forsvinner, og noe nytt oppstår.

Hvilken kompetanse må vi ha bedre tilgang til når arbeidslivet skal gjennom enda mer med digital omstilling og ta i bruk kunsig intelligens?. Hva slags kategorier av jobber er det snakk om og hva slags kompetanse trengs for å fylle dem? 

Utvlaget grupperer den digitale omstillingskompetansen i to hovedkategorier: Digital kompetanse, med tre underkategirier, og muliggjørende kompetanse, med tre underkategorier. Den digitale kompetansen handler for det første om spesialisert digital og teknologisk kompetanse på utvikling og drift av digitale løsninger. Software, hardware, nettverk, datahåndtering, digitale tjenester og sånn For det andre handler det om fagspesifikk digital kompetanse, det vil si digitalisering i helse, kommune, samferdsel, varehandel, sjømat, skipsfart, bygg og anlegg, og alt det andre vi holder på med i arbeidslivet. Og for det tredje er digital kompetanse også den generelle digitale kompetansen man trenger som arbeidstaker og som innbygger for å bruke digitale verktøy og fungere i samfunnet, og der en slik høy generell digital kompetanse har vært et konkurransefortrinn for Norge

Den muliggjørende kompetansen består også av tre deler i denne kategoriseringen: Vi trenger fagkompetanse på samhandling mellom mennesker og maskiner. Det er jo ikke maskinene som skal styre menneskene, og KI gir oss noen nye utfordringer her, så derfor blir kunnskapen om menneskers bruk av og kontoll over teknologien særlig viktig. Vi trenger for det andre innovasjonskompetanse, digital forestillingsevne og kompetanse på endringsledelse og organisasjonsdesign som gjør oss i stand til å skape handlingsrom og forstå muligheter teknologien skaper. Og så trenger vi naturligvis juridisk-, sikkerhets- og etisk komeptanse som skal hjelpe oss regulere og beskytte det vi må for å skape trygghet og tillit.

Fire fremtidsscenarioer

Jeg synes noe av det mest spennende kompetansebehovsutvaltet førsøker seg på er å lage fire ulike scenarioer for hvordan fremtidens jobber og kompetansebehov kan bli. De fire scenarioene er basert på noen veldig ulike utviklinger når det gjelder KI og bruk av KI, som slår ut vi temmelig ulike behov for menneskelig digital kompetanse i arbeidslivet.

Utvalget bruker en kjent modell for å lage scenarioer der de plasserer to overodnede variable i et aksekors som leder til fire ulike fortellinger om fremtidens digitale kompetansebehov. Og som med alle slike modeller er det avgjørende hva som er på de to aksene. 

I utvalgets aksjekors handler det om to dimensjoner ved kunstig intelligens i arbeidslivet. På den horisontale aksen er det rett og slett spørsmål om vi får en litt langsom og gradsvis KI-utvikling som bruker tid på å innfri forventningene, eller om få får en KI-utvikling der KI veldig raskt blir en katalysator, muliggjører og bredt tilgjengelig tjenesteinfrastruktur i for hele samfunnet. 

På den vertikale aksen går skillet mellom KI som i stor grad erstatter dagens menneskelig arbeidskraft vs KI som først og fremst er en blir en komplimentær muliggjører for arbeidstakere. Der KI hjelper mennesker og gjør oss i stand til å bli mer produktive og innovative når vi utfører arbeidet vårt. Noen av dagens oppgaver overtas av KI, men først og fremst sørger KI for at vi får brukt kompeansen vår mer effektivt og på områder der KI ikke har sine fortrinn.

I aksekorset får vi da to scenarier på venstre side av streken som heler "begrenset fortrengning" og "delvis interaksjon" som har det felles at KI-bruken øker, men farten er relativt moderat. I det første scenarioet, øverst til venstre til behovet for både generell og fagspesifikk digital kompeatanse være høy, og også andre deler av arbeidslivet til etterspørre mer fagkompetanse. Nede til venstre vil effektene av KI komme gradvis, men vi må regne med at kraftig fallende behov for kompetanse i yrker der oppgavene enklest kan overtas av maskiner.

Rask KI-utvikling

De to scenariene på høyre side av streken gir langt mer radikale utslag, og i temmelig ulik retning når det gjelder kompetansebehov. Nederst til høre er scenarioet "omveltende automatisering", som kjennetegnes av et betydeling fall i arbeidskraftsbehov på tvers av næringer og yrker. Både spesialisert digital konferanse og mer innovasjonskompetanse vil kreves for utføre jobbene som er igjen, og i enda større gra for å ha det som kreves for å skape og utvikle de nye virksomhetene som vil kunne vokse frem i et mye mer automatisert arbeidsliv. 

Siste scenario øverst til høyre heter "integrert samspill" og handler om et arbeisliv der KI-utviklinkgen og omstillingen går vedlig fort, men der det er et økt behov for mennesker som behersker de nye verktøyene og bruker dem til å øke verdiskapingen radikalt. Det blir en vridning mot yrker som utvikler seg i samspill med KI og det gir et økt behov for både spesialisert digital kompetanse, juridisk og regulatorisk kompetanse og innovasjonskompetanse. Kampen om arbeidskraften som har denne kompetansen og mesterer rask omstilling, blir hard. Det blir skapt store muligehter, men det er også noen store utfordringer både for arbeidstakere og for bedrifter dersom vi ikke får frem nok av den kompetansen som blir etterspurt, og flere faller utenfor.

Jeg er veldig tilhenger av at rapporter som dette bruker scenarioer og fremsynsmetodikk til å utvikle forestillingsevnen om hvordan fremtiden kan bli, og at det finnes flere varianter av denne fremtiden. Ideelt sett kunne disse enariene vært noen hakk mer likeverdige når det gjelder fordeler og ulemper ved dem. Jeg tenker at i de beste scenariomodellene er det ordentlig vrient å velge seg en favoritt fordi alle har noe bra ved seg og noe vanskelig ved seg, og man må forholde seg til krevende målkonfliikger og prioriteringer. Akkurat som i virkeligheten.

Fortellingene kan gjøres rikere, og mer utfordrende 

Min største kritikk av disse scenariene er imidletid at de kunne vært gjort enda rikere og mer utbroderende, for å få fram hva de innebærer konkret for mennesker, bedrifter og samfunn. De kunne vært mer fortellende, mer spekulative, mer emosjonelle og spilt på fremtidsomtimisme og fremtidsbekyndring for å virkelig få utfordret forestillingsevnen vår. Man lager jo ikke scenarier for å lage en korrekt fremskriving, men for å få frem kontraster, prioriteringsbehov, målkonflikter og overordnede veivalg, og at det ikke er mulig å få i både pose og sekk. Scenarioer er ikke fremskrivninger eller forskning, men bruker gode beskrivelser av fremtiden til å skape en bedre samtale om mulige retningsvalg. 

Jeg håper derfor Kompetansebehovsutvalget og andre offentlige utvalg som lager lignende analyser av fremtiden, for eksempel om fremtidens helse- og omsorgstjenester, velger å bruke fortellinger og scenarioer når de vil belyse behov for veivalg under stor usikkerhet. Men jeg håper som sagt at de kan berikes med detaljrike fortellinger og eksempler, slik at vi lettere ser hva de vil kunne bety for virksomheter og enkeltpersoner. Jeg vet om flere som kan bidra.

Trontalen og de store reformene

Jeg tror ikke at det var mye snakk om store reformer i valgkampen. De siste årene har vi hørt mer om reversering enn om reformer og modernisering, men da Kongen fremførte regjeringens trontale foran det nyvalgte Stortinget på lørdag, var det plutselig slik at regjeringen sa høyt og tydelig at den vil gjennomføre flere store reformer. 

Og ikke bare enkeltvis, slik reformene ofte ble fremstilt under Solberg-regjeringens åtte år da det forgikk en kommunereform, politireform, jernbanereform, bompengereform og domstolsreform, blant annet. Statsforvalterembeter ble slått sammen og det ble opprettet Nye veier og et digitaliseringsdirektorat. Det ble nok fremstilt som en slags "totalpakke" av store reformer av de som var mot, og ønsket reversering av alt, men eller foregikk det stort sett i hver sine spor.

Fra reversering til reformer?

Støre-regjeringen har til nå snakket lite om reformer og mer om å reversere endringer som var gjort, spesielt i tidlig fase da Senterpartiet hadde hånden på rattet. Et delvis unntak fra dette var den såkalte "tillitsreformen", men den har virket mer som en liste over piloter og enkeltprosjekter uten store ambisjonene om system- og strukturendringer. Kanskje som en slags symbolsk motpol mot den forrige regjeringens sammenslåinger og strukturendringer.

Men nå er det tydeligvis andre tider. Men hva betyr den nye retorikken om store reformer i praksis? Hva blir annerledes? Er det slik at det ganske omfattende utredningsarbeidet som her skjedd i flere sektorer med analyser av hva vi kan gjøre, og til og med råd om hva vi burde gjøre for å effektivisere og modernisere Norge, nå skal inn i en gjennomføringsfase? Og dersom det er slik at vil skal slutte å reversere og begynne å reformere igjen: Hva er allerede utredet ferdig og gryteklart? Hva er pågående? Og hvor trengs det mer beslutningsunderlag i form av nye utredninger?

Grunnen til at jeg lurer på dette er som sagt at Kongens trontale veldig tydelig slo fast at Norge trenger flere store reformer i årene som kommer. Trontalen slo fast at:

"Norge vil trenge flere store reformer i årene som kommer. Reformene skal åpne nye muligheter i hele landet. Og ta vare på små forskjeller – sosialt og geografisk. 

Regjeringen inviterer partiene på Stortinget til en skattekommisjon. Målet er et mer effektivt skattesystem, flere i arbeid og forutsigbarhet for næringslivet. Kommunekommisjonen skal foreslå endringer for bedre styring av kommunene, bedre bruk av personell og bedre tjenester. Det er viktig i en tid med flere eldre, knapphet på arbeidskraft og økte forventinger til offentlige tjenester. 

Helsereformutvalget skal utrede og foreslå nye modeller for organisering, styring og finansiering av helsetjenesten. Målet er en mer sammenhengende tjeneste. Fellesskoleutvalget skal vurdere skolens rolle de neste 20 årene. Utvalget skal foreslå endringer i innhold, omfang og organisering av skolen. Politirolleutvalget skal utrede fremtidens politi. Utvalget skal foreslå tiltak som styrker politiets evne til å løse samfunnsoppdraget mer effektivt."

Fra utredning til gjennomføring

I dette avsnittet, og NRKs omtale på nett, skal det gjennomføres fem store reformer, på skatt, kommune, helsetjenetjenestene, skole og politi. Om det er snakk om store strukturendringer og sammenslåinger, tilføring av nye oppgaver eller fjerning av oppgaver, flytting av ansvar til eller fra kommunene, eller om det i første omgang bare er snakk om å sette ytterligere utvalg for å finne ut mer, er foreløpig ikke kommunisert. 

Men jeg tenker uansett at det å flytte retorikken bort fra reverseringsmodus, og være tydelig på at det kreves store endringer når det er knapphet på arbeidkraft, spesielt i de offentlige velferdstjenestene, en aldrende befolkning og langt mindre økonomisk handlingsrom enn før. Da er vi nødt til å lete etter bedre og mer effektive måter å løse oppgavene på. Alt kan ikke være like viktig. Alt kan ikke være skjermet fra omstilling.

Så er det også et sjette politikkområde der det beskrivers et reformbehov i årets trontale, og som gjelder kompetanse i arbeidslivet og som omtales som en "kompetanseform" i arbeidslivet:

"For de som trenger ny kompetanse, vil regjeringen sette i gang en kompetansereform i arbeidslivet. Samtidig trapper regjeringen opp investeringer i forskning, digitalisering og kunstig intelligens. Det skal bidra til å frigjøre arbeidskraft, til produktivitet og til effektivisering.

Akkurat hva en kompetansereform i arbeisdslivet vil innebære blir det spennende å høre mer om utover høsten.

Status og kunnskapsgrunnlag for de seks reformene

På flere av de nevnte områdene er det tidligere satt ned utvalg som har en del av siden mandater å å utrede hvordan det kan detaljstyres mindre fra statens side og overlate mer til kommunene og og de statlige etatene selv. Eller skape insentiver for å få andre enn det offentlige kan gjøre mer. Lett å si, langt vanskeligere å få til i praksis, men det er bra at forutsetningene for å lykkes med det blir tydeliggjort. 

Men hva er så status og hva kan vi vente av fremrykning på de seks prioriterte reformområdene som ble varslet i trontalen? Jeg måtte lete litt rundt for å finne ut hva som er gjort, og hvor langt man har kommet, og ser at det på stort sett alle disse områden har vært, eller er, utvalg i arbeid, og som kan følges opp med politisk handling. For å ta det i tur og orden i den rekkefølgen de er nevnt i trontalen:

• En skattereform er av gode grunner ønsket av mange, og det er en god tradisjon i Norge for brede skatteforlik. Et skatteutvalg ledet av Ragnar Torvik har levert en utredning i 2022, men i etterkant har det skjedd lite oppfølging av det utvalget foreslår. Veien videre trenger ikke være enda flere lange utredninger, men et bredt forlik om hovedtrekkene i skattesystemet, så vil partiene fortsatt være uenige om skattenivået.
  
• En kommunereform er helt nødvendig og bør handle om både oppgaver og struktur. Etter en aktiv periode med kommunesammenslåinger i 2013-2021, og mange flere som ikke ble noe av, er det mer nødvendig enn noen gang å avstemme kommunenes oppgaver med deres kompetansemessige og bemanningsmessige forutsetninger. Alternativet til å gjøre endringer tidlig er sannsynligvis flere kommunekollapser slik vi opplevde i Moskenes kommune, som ble sammenslått med Vestvågøy kommune nylig. En topptung kommunekommisjon ledet av Eivind Dale er satt på jobben med å foreslå endringer før flere kommuner går konkurs. Første delutredning kommer allerede før jul og den neste om et år.
• Helsesektorens utfordringer med å rekruttere nok helsepersonell er godt kjent, blant annet fra Perspektrivmeldingen, og vil bli stadig mer krevende. Det blir viktig å flytte flere oppgaver fra sykehusene og til kommunene når teknologi og fagkompetanse gjør det mulig, og i mange tilfeller hjem til folk. Det vil bli mer selvbetjening, men lokalisering og struktur på spesialisthelsetjenesten er en krevende del av utfordringen. Et nytt helsereformutvalg er satt ned av regjeringen for å komme med anbefalinger, ledet av Gunnar Bovim. De skal "se hen til" kommunekommisjonens arbeid og levere sin rapport i november om et år.
• Fellesskoleutvalget, ledet av Bjørn Haugstad, ble satt ned av regjereringen i november 2024 og er godt i gang med sitt arbeid, blant annet med et eget nettsted der de forteller om hva de driver med. De skal levere sin rapport i juni 2026. Vi får håpe de da vil bidra til å løfte skoledebatten til å handle om mer enn å ikke ha skjermer og mobiltelefoner i klasserommet. De har i hvert fall fått et mandat som gir muligheter til å trekke opp det store kompetansebildet.
• Hva slags politi Norge skal ha i årene som kommer er en oppgave Politirolleutvalget, ledet av Geir Sverre Braut, skal finne ut av. Utvalget ble oppnevnt i slutten av juni og skal levere sin utredning i februar 2027. Sist Norge hadde et utvalt som definere oppgaver og roller for politet var på 1980-tallet. Bakteppet er et bekymringsfullt kriminalitetsbilde i endring, og utvalget skal både se på det og på politiets forbyggende rolle og på samarbeid med andre samfunnsaktører.
• Arbeidslivet er i endring, både teknologisk og på andre måter, og behovet for kompetanseutviling er stort. Det er mulig tanken nå er å bygge på det Kompetansereformutvalget ledet av Dag Terje Andersen la frem i NOU som kom i januar 2025. Et partstungt utvalg som ble oppnevnt i 2023 og som har sett på hvordan arbeidslivets parter skan samarbeide bedre om kompetansetiltak. I avsnittet om kompetansereform er det også vist til forskning, digitalisering og kunstig intelligens for å øke produkstiviteten, som kanskje gir en litt annen og videre innramming av diskusjonen om virkemidler for livslang læring enn det anbefalingene om hva partene skal gjøre handler om.

Reformer som virker sammen, og noe som mangler

Jeg synes det er helt utmerket at "reformer" plutselig har blitt fellesmerkelapp på disse omstillingsjobbene som må gjøres og at "reversering" ikke lenger er en del av ordboken. På disse områdene trengs det både nytenking og gjennomføringskraft når strukturendringer, oppgaveavklaringer og virkemiddeljusteringer skal iverksettes. Det er også lurt å se dem i sammenheng også, i hvert fall der det er sammenheng, slik at de kan trekke i samme retning. Og det er en åpenbar kobling mellom helsereform og kommunereform, for eksempel, og det har igjen viktige koblinger til kompetansefeltet, både i utdanning og arbeidsliv.

Så er det er det noen områder som ikke kom med på denne listen over viktigste reformer og reformbehov, som kunne vært der, blant annet samferdselssektoren, klima og miljø, energiforsyning og samfunnssikkerhet og beredskap. Men kanskje aller viktigste uteglemmelse er det vi kan kalle "Draghi på norsk", en mer systematisk og sammenhengende satsing på forskning, innovasjon og rammebetingelser for å gjøre det mer attraktivt å starte, drive og investere i bedrifter i Norge. 

Hva trengs for å gjøre det mer attraktivt for kloke hoder å flytte selv, eller bedriften sin, fra andre land til Norge fordi det er mest attraktivt å drive i Norge. Europa taper for tiden kampen om de ledende teknologibedriftene til USA og Kina, og Norge ser ut til å komme på etterskudd i Europa og i Norden. Vi trenger reformer og effektivisering i offentlig sektor, men vi trenger definitivt også å øke produktiviteten og attraktiviteten i privat sektor i Norge. Og da er skatt viktig, men bare en del av det som må avklares.