Regjeringens plan for Norge 2025-29

Regjeringen har lagt frem en plan. Og heldigvis har det blitt politisk moteriktig å snakke om omstilling, reformer og avbyråkratisering igjen. Det skal effektiviseres og fanges tidstyver. Detaljstyringen skal bli mindre, og handlingsrom og fleksibilitet skal bli større. 

Problemet er at det er lett å si det og ønske det, men det er vanskelig å få til i praksis. Det krever mye mer enn en formulering av politiske ambisjoner og noen bekrivelser av tiltak. Det skal gjøres også, og utfordringen er å utvikle en ledelse, en kultur og en organisasjon som vil ha omstilling og som skaper nødvendig sammenheng mellom utredning, beslutning og gjennomføring av politikken.

Reverseringen er reversert

Etter nesten fire år med reverseringer, var det tidligere i år ut med Trygve og Senterpartiet, inn med Jens og samfunnsøkonomiske lønnsomhetsberegninger, og plutselig skal det gjennomføres "reformer" og "prosjekter" som er begrunnet med norsk konkurranseevne og offentlig sektors langsktige økonomiske bærekraft. Trontalen var preget av dette nye budskapet. Departementens nye felles strategi "Gode hver for oss, best sammen" er preget av dette. Og denne uken kom det et regjeringsprogram, "Regjeringens plan for Norge 2025-29", som er gjennomsyret av denne forståelsen at at de største utfordringene krever andre måter å jobbe på for å øke gjennomføringsevnen.

Planen er en interessant nyskaping innen sjangeren politiske dokumenter. Flerpartiregjeringer har i over 30 år laget seg omfattende kataloger av tiltak samarbeidspartiene er blitt enige om at de skal gjennomføre i fireårsperioden. Det begynte med "Lysebu-erkæringen" som kom i 1989. I 2001 laget de borgerlige partiene "Sem-plattformen". Den første rødgrønne regjeringen som satt i 8 år fra 2005 hadde "Soria Moria 1 og 2", og Ernas regjering styrte først på "Sundvolden-plattformen" og deretter "Jeløya" og "Granavolden" mens AP/SP-regjeringen fra 2021 hadde "Hurdalsplattformen". 

Mens flerpartiregjeringer har måttet forhandle slike omfattende og komplekse kataloger av flere hundre tiltak for å i det hele tatt komme i gang med jobben, har tradisjonen vært at ettpartiregjeringer ikke har hatt noen slik plattform. De har jo gått til valg på et partiprogram, og sentralstyret og stortingsgruppen har kunnet justere kursen underveis. Mindretallregjeringers utfordring med å få flertall for saker i Stortinget har vært der uansett, men man er mer fleksibel i prioriteringene når man ikke må forhandle i forkant. Ulempen er at man ikke kan bli målt på resultatoppnåelsen når man ikke har noen mål.

Prosjektkatalog i stedet for tiltakskatalog

Den nye "Regjeringens plan for Norge 2025-29" er sånn sett en nyskaping ved at den er en slags mellomting mellom å love ingenting og å ha en katalog med flere hundre løfter om hva man skal gjennmføre. I stedet for å ha en katalog der man detajert beskriver tiltak før man utreder hvilket problem som skal løses, er dette dokumentet mer opptatt av å peke ut retning enn av å beskrive detaljerte løsninger. Den bruker heller ikke begrepet "tiltak", men omtaler politikk som områder, som det er fem av, og som tilhørende "prosjekter", som det er 26 av i dette dokumentet.

"Mens tidligere regjeringsplattformer gjerne inneholder rundt 1000 enkelttiltak, inneholder Regjeringens plan for Norge 26 prosjekter fordelt på fem områder:

• Trygghet for økonomien, der prosjektene blant annet er at folk skal få bedre råd, bygging av 130 000 nye boliger og fornying, forsterking og forbedring av offentlig sektor.
• Trygghet for arbeids- og næringslivet, der prosjektene blant annet er å styrke konkurransekraften, utvikle en skattereform for fremtiden og forberede Norge på vei mot lavutslipp.
• Trygghet for barn og unge, der prosjektene blant annet er mer og bedre læring i skolen, bedre skjermbalanse og bekjempelse av barne- og ungdomskriminalitet.
• Trygghet for helsa, der prosjektene blant annet er raskere helsehjelp, eldreløftet og en helsereform for fremtiden.
• Trygghet for landet, der prosjektene blant annet er rask styrking av forsvarsevnen, et mer motstandsdyktig Norge og en kontrollert, rettferdig bærekraftig innvandringspolitikk."

Hva er nytt?

Jeg har sans for dette grepet der man på en overordnet og kortfattet måte beskriver ambisjoner og hovedretninger i politikken, og særlig dersom man er i stand til å løfte frem og prioritere problemstillinger som både er de største og viktigst i seg selv, og samtidig er slik at de går på tvers av sektorer, nivåer og budsjettansvar, og derfor krever en særlig oppmeksomhet fra toppledelsen i landet. Da gir det også mening å beskrive arbeidet med dem som prosjekter, og ikke bare vanlig styring, ledelse og drift i sektorene.

Gir den nye planen for Norge en slik overordnet sortering? Hva er den nye politikken regjeringen står for, og er den nye retningen merkbart forskjelling fra den revereringspolitikken som preget forrige fireårsperiode? Er det slik at urealitstiske løfter er tatt bort? Og kanskje viktigst: Er det slik at de som må jobbe sammen med de 26 prosjektene får jobbet sammen på en slik måte at rammebetingelsene for gjennomføring blir bedre?

Her synes jeg dokumentet er litt blandet, men det fine med et kort og spisset format er i hvert fall at det er mye lettere å finne fram til og diskutere om retningen er riktig. På noen områder er det helt åpenbart skjedd en forandring i problembeskrivelse og politisk retning siden regjeringen gikk på i 2021:

• Helse er aller mest tydelig når det gjelder nyorientering. Det er ikke et ord om "velferdsprofitører", tvert imot er det nevnt både fritt sykehusvalg for innbyggerne og samarbeid med private tilbydere. Alle de fire "prosjektene" her handler om mer effektiv og målrettet ressursbruk. Rask helsehjelp skal ikke bare hjelpe den enkelte innbygger, men også sørge for at folk kommer raskere tilbake i jobb fordi det er bra for økonomien,. Flere eldre skal bo hjemme lenger, både fordi det er bra for den enkelte, men også bra for økonomien. Det skal utprøves en ordning med "kommunal nettlege" som på sikt vil kunne gjøre at retten til fastlege i praksis blir omgjort til retten til en digital legetjeneste.
• Fornye, forsterke og forbedre offentlig sektor. Også her er retorikken snudd på hodet. Punktet er tatt inn under området "trygghet for økonomien" og formuleringene er forbløffende like det Solberg-regjeringen presenterte etter 2013, inkludert "fjerne unødvendig byråkrati og tidstyver", "mer tillit og mindre detaljstyring" og "færre og tydeligere mål". I stedet for en tillitsreform der tillit er noe man skal reformere seg frem til, er tillit nødvendig av hensynet til økonomien og for å effektivisere offentlig sektor, eller som planen sier :"Regjeringen vi sikre best mulig bruk av samfunnets ressurser, og legge til rette for produktivitetsvekst, sterkere velferd og økt velstand". 
• Samfunnssikkerhet og kriminalitetsbekjempelse. Mens forsvarssektoren har fått et stort løft i budsjettene i noen år, har det ikke vært en like tydelig prioritering av andre tiltak for å øke sikkerheten. Men nå skal det lages en langtidsplan for sivil beredskap, og arbeidet med å sikre digtal infrastruktur og spesielt kritisk undersjøisk infrastruktur nevnes helt spesielt. Det sies også at investeringer i kvanteknologi, forsvarsteknologi og undervannsteknologi blir sentrale innsatsområder. Når det gjelder politiet er det ikke flere lensmannskontorer og passkontorer som er nevnt, men evnen til å bekjempe organiserte kriminelle nettverk og så slå hardt ned på ungdomskriminalitet. Innvandringspolitikken skal bli strengere.
• Teknologioptimisme. Selv om kunnskapsministeren kjører sin kampanje mot "skjermbruk", og hypen rundt KI er kjølnet noe, ser regjeringen som helhet ut til å ha stor tro på teknologiens rolle på mange områder. Et eget prosjekt handler om å legge til rette for bruk av kunstig intelligens gjennom en god balanse mellom positive insentiver, infrastruktur og regulering. Og, som nevnt, slås det særlig fast at teknologi har en sentral rolle når det gjelder å løse de store utfordringene innenfor helse, forsvar og beredskap. 

Hva er borte?

Så er det selvfølgelig noe som ikke er med i en slik plan, som ville vært med hvis stort og smått skulle omtales, men ikke er like viktig nå. Og så er det noen ting som er med, men der det ikke er et helt tydelig forhold mellom hårete mål og virkemidlene som skal brukes, eller det er litt uklart hva som skal gjøre. 

I kategorien ting som er blitt borte er hele samferdselspolitikken. Regjeringen nøyer seg med å si at "Vi skal ta vare på den transporinfrastrukturen vi har, utbedre den der vi kan, og bygge nytt der vi må". Poetisk, men ikke veldig framoverlent, med andre ord. Og når det gjelder den gamle kampen for en mer "aktiv næringspolitikk" tror jeg den har avgått ved døden. Det er ingen antydning om flere statlige subsidier verken til grønne eller andre næringer som er politisk ønsket, men ikke lønnsomme.

Også den mer generelle klimapolitiken er svært neddempet i planen. Vi skal selvfølgelig samarbeide tett med EU om å nå klimamålene, og også bidra til klimagassreduksjoner i andre land gjennom kjøp av klimakvoter, men det er ingen nye mål eller retningsendringer. Nå er formuleringen at "I 2026 vil vi blant annet legge frem en plan for hvordan Norge skal nå det nye Paris-målet for 2035", altså det nye målet Stortinget med et knapt flertall fastsatte før sommeren, og som det kanskje ikke er flertall for i Stortinget lenger likevel.

Av andre ting som er borte, eller i hvert fall betydelig neddempet, er beskrivelser av kommunesektorens utfordringer med å løse problemer som følger av demografiendringene, med høyere utgifter og lavere inntekter enn før. Det blir spennende å se hvordan regjeringen velger å følge opp Kommunekommisjonens innstilling, der første del er rett rundt hjørnet, og Helsereformutvalget, som begge kommer til å peke på noen smertefulle veivalg og prioriteringer som må gjøres.

Hva er det umulig å få til?

Planen har en litt merkelig holdning til utviklingen i verdiskapingen i næringlivet. Holdningen er at nå går alt veldig mye bedre enn før i næringslivet fordi renten og prisstiningen går ned, og kjøpekraften er på vei opp, og i noen bransjer investeres det mye. Jeg tror dessverre ikke det står så bra til norsk næringliv generelt som denne planen påstår. Det er både knapphet på arbeidkraft og mange som står utenfor arbeislivet, og på noen områder, som i den store og arbeidskraftsintensive byggenæringen, er aktivitetsnivået langt under normalen. 

Målet om  igangsetting av 130 000 boliger innen 2030 er derfor en fantasi. Det forhindrer ikke at tiltak for å forenkle og digitalisere plan- og byggeprosesser, og redusere byggekostnader, er viktige, men i dag ligger igangsetteingstakten for nye boliger på omkring halvparten av det nivået det bør være. Denne nedkjølingen i næringslivet bidrar også til at målet om 150 000 flere i jobb er urealistisk. Arbeidsledigheten vil sannsynligvis gå opp, ikke ned, til tross for at etterspørselen etter arbeidskraft og kompetanse er stor på flere områder, og særlig innen helse og omsorg. Men rammebetingelsene for investorer, gründere og engasjerte fagfolk som vil starte og bygge nytt næringsliv i Norge er, for å si det forsiktig, svært mangelfulle. Planen gjør ingenting for å fortelle at det vil bli bedre på dette området.

En ny måte å jobbe på

Krever denne type tverrsektorielle og komplekse utfordringer noen nye måter å styre, lede, samarbeide og gjennomføre på? Noen nye og bedre verktøy i verktøykassen når man skal utrede og sortere ut hva slags problem man skal løse? Noen bedre verktøy når man skal lage et godt beslutningsgrunnlag for beslutningene. Og noen bedre metoder og verktøy når man ikke er helt sikker på hvilke tiltak som virker, og må teste ut noe først, og når man skal sette sammen organisasjonen som skal gjennomføre omstillingen, på tvers av sektorer og nivåer?

Det står ikke noe om gjennomføring og rigging av samarbeid på tvers i selve strategien, men i talen statsminsteren holdt da han presenterte strategien er det noen veldig interessante, ærlige og gode formuleringer om at vi ikke er rigget godt nok for gjennomføring av denne type "prosjekter" på tvers av statens siloer:

"Når verden skifter så raskt som vi har sett, må politikken også kunne skifte gir. Derfor fornyer vi nå måten regjeringen og departementene arbeider på.(...) Nå blir det større prosjekter – og færre enkelttiltak. Regjeringens plan for Norge har 10 prosent av størrelsen til en vanlig regjeringsplattform.

Vi forlater de omfattende katalogene med hundrevis av punkter som fordeles på sektordepartementene. I stedet går vi over til noen større utviklingsprosjekter, som skal gjennomføres på tvers av departementene. Folk lever ikke livene sine i siloer – og derfor må staten bli enda bedre til å komme seg opp av siloer og sektorer. Det blir lettere å jobbe på tvers – nå som de fleste departementene igjen samles i regjeringskvartalet. Og som dere vil se av prosjektene: De handler ikke om å legge frem flest mulig strategier, handlingsplaner og stortingsmeldinger."

Dette er gode erkjennelser, men hva vil det si i praksis å fornye måten regjeringen og departementene arbeider på? Hvordan organiserer man seg på en måte der man både utreder, beslutter, og ikke minst gjennomfører, på tvers av siloene i staten? Hvordan ser verktøykassen og virkemidlene ut som støtter ledere og medarbeidere som skal jobbe på andre måter enn før? Trenger vi en budsjettprosess som understøtter bedre besluninger på tvers, og en enkere og raskere gjennomføring? Og hordan bygger man nødvendig kompetanse og ledelse i et system som er vant til å jobbe nettopp i siloer, og skal venne seg til en annen endringstakt og en annen måte å forholde seg til hverandre?

Det blir spennende tider i Digdir og i DFØ, etatene som kanskje aller mest må være et kompetent og dyktig støtteapparat for statsforvaltningen og de offentlige tjenesteleverandørene som skal lære å jobbe på nye måter. Men det holder ikke å ha et par tverrgående etater som kan jobbe på nye måter, og hjelpe til med digitalisering, mens andre holder på som før. Dersom vi skal få til det Jonas snakker om må alle direktoratene og offentlige tjenesteorganisasjoner bli flinkere til å tenke og jobbe mer tverrsektorielt, mer brukerorientert og med en høyere endringstakt enn vi er vant til. 

Mens de som sitter på toppen, regjeringen, Stortinget og departementene, må tåle at de ikke kan detaljstyre like mye som før, men må legge til rette for mer samarbeid på tvers og større handlingsrom Kanskje det blir det aller vanseligste.

Statsbudsjettet 2026 - en leseveiledning

Hvordan leser man egentlig et statsbudsjett? Hvor skal man begynne? Det kan virke helt uoverkommelig når "pakken" som kommer til Stortinget fra regjeringen er på over 5000 sider, fordelt på i overkant av 20 ulike dokumenter. Det rare er at de første ekspertkommentarene begynner å komme samtidig som det legges frem, og før lunsj har en alle partiene og en rekke organisasjoner både kommentert og klaget. 

Hva er de beste triksene for å finne fram? Jeg har, som i fjor,  laget en liten leseguide som jeg tror kan være til hjelp når man skal finne ut hva som står hvor, av utgifter, inntekter, kapitler, poster, analyser og begrunnelser. Og hvor i alt dette man kan lese om tilstanden i norsk og internasjonal økonomi. Statsbudsjettet er ikke et dokument man leser fra begynnelse til slutt, men er mer som et opplagsverk. Hvor man skal slå opp er avhengig av hva man er på jakt etter.

Nøkkeltall og samleside

Har du noengang lurt på hvorfor samfunnsøkonomene er så lynraske med å kommentere effektene av statsbudsjettet på norsk økonomi i det øyeblikket det blir prsentert? Det er fordi allerede kl 8:00 på morgenen den dagen budsjettet legges fram, så slipper regjeringen en oversikt over nøkkeltall. Før børsen åpner, slik at alle har samtidig tilgang til samme informasjon. Der er det økonomiske prognoser for resten av 2025, og for 2026. Prognoser for BNP-vekst, sysselsetting, arbeidsledighet og prisvekst, samt overordnede tall for oljepengebruk og oljekorrigert budsjettunderskudd, og budsjettets "impuls" på norsk økonomi. Og stort mer trenger ikke makroøkonomene for å fortelle om de synes budsjettet er godt eller dårlig.

Vi andre er gjerne litt opptatt av mikro også, av statens inntekter, kommunesektorens og helsesektorens utgifter, av avgifter, skatter og overføringer, og mye annet, så vi må lese mange flere sider enn bare nøkkeltall. Et godt nettsted å ha som utgangspunkt for denne digitale navigeringen av statsbudsjettet er regjeringens samleside om statsbudsjettet, Den har overskriften Statsbudsjettet 2026. Her finner man alfabetiske stikkordslister og fylkesoversikter, men aller viktigst er siden Statsbudsjettet 2026: Dokumenter og pressemeldinger. Her er samtlige budsjettdokumenter og dessuten alle departementenes pressemeldinger som ble sendt ut på budsjettdagen. 

Jeg tenker at det ikke er så dumt å lese noen av pressemeldingene før man går løs på dokumentene. De er korte og lettleste, og forteller hva regjeringen selv mener er viktigst og mest positivt i neste års statsbudsjett. Pressemeldingsproduksjonen er varierende. Alle departementene har gjerne en oversiktspressemelding, og de leste har egne pressemeldinger om "gladsaker" de mener er særlig viktige å nå ut med. Noen departementer har skrevet opp til 10 pressemeldinger, mens Landbruksdepartmentet nøyer seg med den ene. Men summen av alle departementenes pressemeldinger er høy, og man finner de gladsakene man er mest interessert i. De dårlige nyhetene krever det litt mer arbeid å finne.

Gul bok

For oss som er interessert i helheten i statsbudsjettet og kanskje ønsker en generell og rask innføring i hva staten bruker penger på, hvor de nye satsingene er, og begrunnelsene for disse, er Gul bok det dokumentet vi må lese. Gul bok er på 250 sider. De første 40 sidene er de man skal kaste seg over først. Her er det et kompakt tekstlig sammendrag av alle departementenes budsjettforslag for 2026, både påplusninger og kutt, med vekt på større nye satsninger og endringer fra i år. Kunnskap herfra kan gi plusspoeng både på jobb, i lunsjen og i familieselskaper.

Også resten av teksten i Gul bok, eller Prop. 1S (2025-26) Statsbudsjettet 2025, som den formelt heter, kan også være nyttig å vite om. Her er det omtale av petroleumsøkonomien, av stalige selskaper, av flerårsvirkninger av tidligere års og neste års statsbudsjetter, og man kan lese om gjennomføring av det som er vedtatt før. Også dette er kort og kompakt, for fra side 87 og utover i Gul bok er det stort sett bare tall. Her er samtlige bevilninger i Statstsbudsjettforslaget, og en del andre såkalte "verbalvedtak" regjeringen inviterer Stortinget til å gjøre i høst. Gul bok er på en måte hele statsbudsjettet.

Nasjonalbudsjettet

En helt annet type helhet og kontekst finner man i dokumentet som heter Nasjonalbudsjettet 2026, der det også er spandert et bilde på forsiden. Dette dokumentet er en stortingsmelding og ikke en stortingsproposisjon, hvilket vil si at den ikke inneholder forslag til vedtak. Det er derimot her det er beskrivelser av hvordan det står til i internasjonal og norsk økonomi, hva prognosene er for vekst, forbruk og arbeidsmarkedet fremover, og hva regjeringens økonomiske politikk og prioriteringer går ut på, sett i lys av utfordringene rundt oss. Her finner man de interessante grafene og tabellene som viser utviklingstrekk, prognoser og sammenhenger vi bør bry oss om.

Nasjonalbudsjetttet er på den ene siden dagsaktuell, med oppdatert informasjon om hvordan ukrainske flyktninger integreres i arbeidsmarkedet vårt, eller virkninger av USAs nye handelspolitikk på Norge, men dokumentet har også del faste temaer det skal igjennom. Her kan man lese om skatte- og avgiftsopplegget i stort, behovet for økt produktivitet i næringslivet og i offentlig sektor, oversikt over utviklingen i næringsstøtte, både direkte i form av ulike direkte tilskudd, og indirekte, i form av skattesubsidier til enkeltnæringer, og hvordan disse har utviklet seg over tid (de har økt). Det er også en omtale av hvordan vi måler velferd, livskvalitet og levekår, og sammenligner oss med andre land, omtale av økonomisk ulikhet og det er her man finner omtalen av forvaltningen av Statens pensjonsfond.

Nasjonalbudsjettet er stedet man finner de mest interessante grafene. Tvers igjennom dette dokumentet er det interessante visuelle fremstillnger av ulike størrelsesforhold og utviklingstrekk. Det er også tatt inn rammetekster underveis som beskriver og forklarer viktige temaer og sammenenger. Nasjonalbudsjettet er egentlig mer likt perspektivmeldingen enn det er resten av statsbudsjettdokumentene. og man kan vel si at Nasjonalbudsjettet nettopp er broen mellom perspektivmeldingen og Gul bok. Et dokument som forklarer hvordan statsbudsjettet skal bidra til at vi tar tak i de langsiktige utfordringene, og ikke bare er opptatt av å bruke noen penger neste år.

Departementens budsjettproposisjoner

For mange er ikke helheten i nasjonaløkonomien eller helheten i statsbudsjettet det som er viktigst, men hvordan det går med mitt budsjettkapittel og min budsjettpost. Går den opp eller ned til neste år? Er det noen nye føringer for hvordan pengene skal brukes?

Alle departmentene legger frem sin egen budsjettproposisjon. Der finner man alle inntekter og utgifter, innenfor departementets sektorområde, og her finner man en omtale av hovedprioriteringer, resultater og målene fremover. Alle departementets ulike underliggende virksomheter er med i budsjettet, hva de skal gjøre framover og hvor mye penger de skal bruke på det. Når budsjettet er vedtatt i Stortinget skriver departementet tildelingsbrev til hver enkelt underliggende virksomhet der det blir beskrevet litt mer konkret hvordan de skal bruke pengene.

Budsjettproposisjonene fra departementene holder seg ganske strengt til egen sektor, men noen ganger vil man finne noen samleoversikter over tiltak på tvers for oversiktens skyld. Digitaliserings- og forvaltnignsdepartementet (DFD) har for eksempel en tradisjon for å liste opp nye satsinger på digitalisering i sin proposisjon (den finnes også som pressemelding). Klima og miljødepartementet gjør det på en litt annen måte når de årlige legger fram en "Grønn bok" om klimastatus og -plan.

Inntekter 

Stortingets budsjettforhandlinger og -debatter handler normalt nesten bare om utgifter, og når man hører den løpende debatten kan det være lett å glemme at det trengs store inntekter for å dekke alle utgiftene. Men de viktigste inntektene har også sitt eget budsjettdokument. Det heter Skatter og avgifter 2026 og er en murstein av et dokument på 400 sider. De første 70 sidene er en omtale av hvordan det norske skatte- og avgiftssystemet er innrettet, og så er det en gjennomgang av alle skattene og avgiftene, og hvordan de skal være i 2026.

Jeg tror det kan være underkommunisert hvor mye nyttig informasjon som ligger i den store bunken av budsjettdokumenter på over 5000 sider, fordelt på litt over 20 ulike dokumenter. Det norske statsbudsjettet består naturligvis av tall og beslutning om tall. Tall som beskriver hvor mye penger som skal brukes neste år for levere ulike tjenester, penger til pensjoner og andre ytelser til private og penger til å løse ulike samfunnsoppgaver i form av fysisk infastruktur, kunnskapsproduksjon, FoU-penger og andre virkemidler som gjør at næringslivet og frivilligheten kan bidra på ulike områder. 

Men statsbudsjettdokumentene innehoder også mye viktig informasjon og analyser om hvordan Norge og verden utvikler seg ut over budsjettallene når det gjelder mål, virkemidler og resultatoppnåelse. Mye av denne informasjonen om offentlige tjenestester og offentlig forvaltning finner man ikke like lett andre steder.

Stortinget har siste ordet

Så er det viktig å huske på at Regjeringens statsbudsjett er et forslag, og ikke det endelig budsjettet. Det er Stortinget som vedtar statsbudsjettet i Norge. Frem mot jul skal partiene i Stortinget først lage sine alternative budsjetter, for å vise at at de har andre prioriteringer, og så skal regjeringen forhandle med det nye tutti-frutti-flertallet der Arbeiderpartiet og fire andre pariter må bli enige om en avtale for å få et flertall et nytt statsbudsjett. Jeg vil tro at de klarer det, men utsiktene til dramatikk rundt forhandlinger om statsbudsjettet er mye større enn på mange år. Og skulle de fem partiene ikke klare å bli enige, er det ikke enkelt å se hvor regjeringen skal hente et alternativt flertall.

Trontalen og de store reformene

Jeg tror ikke at det var mye snakk om store reformer i valgkampen. De siste årene har vi hørt mer om reversering enn om reformer og modernisering, men da Kongen fremførte regjeringens trontale foran det nyvalgte Stortinget på lørdag, var det plutselig slik at regjeringen sa høyt og tydelig at den vil gjennomføre flere store reformer. 

Og ikke bare enkeltvis, slik reformene ofte ble fremstilt under Solberg-regjeringens åtte år da det forgikk en kommunereform, politireform, jernbanereform, bompengereform og domstolsreform, blant annet. Statsforvalterembeter ble slått sammen og det ble opprettet Nye veier og et digitaliseringsdirektorat. Det ble nok fremstilt som en slags "totalpakke" av store reformer av de som var mot, og ønsket reversering av alt, men eller foregikk det stort sett i hver sine spor.

Fra reversering til reformer?

Støre-regjeringen har til nå snakket lite om reformer og mer om å reversere endringer som var gjort, spesielt i tidlig fase da Senterpartiet hadde hånden på rattet. Et delvis unntak fra dette var den såkalte "tillitsreformen", men den har virket mer som en liste over piloter og enkeltprosjekter uten store ambisjonene om system- og strukturendringer. Kanskje som en slags symbolsk motpol mot den forrige regjeringens sammenslåinger og strukturendringer.

Men nå er det tydeligvis andre tider. Men hva betyr den nye retorikken om store reformer i praksis? Hva blir annerledes? Er det slik at det ganske omfattende utredningsarbeidet som her skjedd i flere sektorer med analyser av hva vi kan gjøre, og til og med råd om hva vi burde gjøre for å effektivisere og modernisere Norge, nå skal inn i en gjennomføringsfase? Og dersom det er slik at vil skal slutte å reversere og begynne å reformere igjen: Hva er allerede utredet ferdig og gryteklart? Hva er pågående? Og hvor trengs det mer beslutningsunderlag i form av nye utredninger?

Grunnen til at jeg lurer på dette er som sagt at Kongens trontale veldig tydelig slo fast at Norge trenger flere store reformer i årene som kommer. Trontalen slo fast at:

"Norge vil trenge flere store reformer i årene som kommer. Reformene skal åpne nye muligheter i hele landet. Og ta vare på små forskjeller – sosialt og geografisk. 

Regjeringen inviterer partiene på Stortinget til en skattekommisjon. Målet er et mer effektivt skattesystem, flere i arbeid og forutsigbarhet for næringslivet. Kommunekommisjonen skal foreslå endringer for bedre styring av kommunene, bedre bruk av personell og bedre tjenester. Det er viktig i en tid med flere eldre, knapphet på arbeidskraft og økte forventinger til offentlige tjenester. 

Helsereformutvalget skal utrede og foreslå nye modeller for organisering, styring og finansiering av helsetjenesten. Målet er en mer sammenhengende tjeneste. Fellesskoleutvalget skal vurdere skolens rolle de neste 20 årene. Utvalget skal foreslå endringer i innhold, omfang og organisering av skolen. Politirolleutvalget skal utrede fremtidens politi. Utvalget skal foreslå tiltak som styrker politiets evne til å løse samfunnsoppdraget mer effektivt."

Fra utredning til gjennomføring

I dette avsnittet, og NRKs omtale på nett, skal det gjennomføres fem store reformer, på skatt, kommune, helsetjenetjenestene, skole og politi. Om det er snakk om store strukturendringer og sammenslåinger, tilføring av nye oppgaver eller fjerning av oppgaver, flytting av ansvar til eller fra kommunene, eller om det i første omgang bare er snakk om å sette ytterligere utvalg for å finne ut mer, er foreløpig ikke kommunisert. 

Men jeg tenker uansett at det å flytte retorikken bort fra reverseringsmodus, og være tydelig på at det kreves store endringer når det er knapphet på arbeidkraft, spesielt i de offentlige velferdstjenestene, en aldrende befolkning og langt mindre økonomisk handlingsrom enn før. Da er vi nødt til å lete etter bedre og mer effektive måter å løse oppgavene på. Alt kan ikke være like viktig. Alt kan ikke være skjermet fra omstilling.

Så er det også et sjette politikkområde der det beskrivers et reformbehov i årets trontale, og som gjelder kompetanse i arbeidslivet og som omtales som en "kompetanseform" i arbeidslivet:

"For de som trenger ny kompetanse, vil regjeringen sette i gang en kompetansereform i arbeidslivet. Samtidig trapper regjeringen opp investeringer i forskning, digitalisering og kunstig intelligens. Det skal bidra til å frigjøre arbeidskraft, til produktivitet og til effektivisering.

Akkurat hva en kompetansereform i arbeisdslivet vil innebære blir det spennende å høre mer om utover høsten.

Status og kunnskapsgrunnlag for de seks reformene

På flere av de nevnte områdene er det tidligere satt ned utvalg som har en del av siden mandater å å utrede hvordan det kan detaljstyres mindre fra statens side og overlate mer til kommunene og og de statlige etatene selv. Eller skape insentiver for å få andre enn det offentlige kan gjøre mer. Lett å si, langt vanskeligere å få til i praksis, men det er bra at forutsetningene for å lykkes med det blir tydeliggjort. 

Men hva er så status og hva kan vi vente av fremrykning på de seks prioriterte reformområdene som ble varslet i trontalen? Jeg måtte lete litt rundt for å finne ut hva som er gjort, og hvor langt man har kommet, og ser at det på stort sett alle disse områden har vært, eller er, utvalg i arbeid, og som kan følges opp med politisk handling. For å ta det i tur og orden i den rekkefølgen de er nevnt i trontalen:

• En skattereform er av gode grunner ønsket av mange, og det er en god tradisjon i Norge for brede skatteforlik. Et skatteutvalg ledet av Ragnar Torvik har levert en utredning i 2022, men i etterkant har det skjedd lite oppfølging av det utvalget foreslår. Veien videre trenger ikke være enda flere lange utredninger, men et bredt forlik om hovedtrekkene i skattesystemet, så vil partiene fortsatt være uenige om skattenivået.
  
• En kommunereform er helt nødvendig og bør handle om både oppgaver og struktur. Etter en aktiv periode med kommunesammenslåinger i 2013-2021, og mange flere som ikke ble noe av, er det mer nødvendig enn noen gang å avstemme kommunenes oppgaver med deres kompetansemessige og bemanningsmessige forutsetninger. Alternativet til å gjøre endringer tidlig er sannsynligvis flere kommunekollapser slik vi opplevde i Moskenes kommune, som ble sammenslått med Vestvågøy kommune nylig. En topptung kommunekommisjon ledet av Eivind Dale er satt på jobben med å foreslå endringer før flere kommuner går konkurs. Første delutredning kommer allerede før jul og den neste om et år.
• Helsesektorens utfordringer med å rekruttere nok helsepersonell er godt kjent, blant annet fra Perspektrivmeldingen, og vil bli stadig mer krevende. Det blir viktig å flytte flere oppgaver fra sykehusene og til kommunene når teknologi og fagkompetanse gjør det mulig, og i mange tilfeller hjem til folk. Det vil bli mer selvbetjening, men lokalisering og struktur på spesialisthelsetjenesten er en krevende del av utfordringen. Et nytt helsereformutvalg er satt ned av regjeringen for å komme med anbefalinger, ledet av Gunnar Bovim. De skal "se hen til" kommunekommisjonens arbeid og levere sin rapport i november om et år.
• Fellesskoleutvalget, ledet av Bjørn Haugstad, ble satt ned av regjereringen i november 2024 og er godt i gang med sitt arbeid, blant annet med et eget nettsted der de forteller om hva de driver med. De skal levere sin rapport i juni 2026. Vi får håpe de da vil bidra til å løfte skoledebatten til å handle om mer enn å ikke ha skjermer og mobiltelefoner i klasserommet. De har i hvert fall fått et mandat som gir muligheter til å trekke opp det store kompetansebildet.
• Hva slags politi Norge skal ha i årene som kommer er en oppgave Politirolleutvalget, ledet av Geir Sverre Braut, skal finne ut av. Utvalget ble oppnevnt i slutten av juni og skal levere sin utredning i februar 2027. Sist Norge hadde et utvalt som definere oppgaver og roller for politet var på 1980-tallet. Bakteppet er et bekymringsfullt kriminalitetsbilde i endring, og utvalget skal både se på det og på politiets forbyggende rolle og på samarbeid med andre samfunnsaktører.
• Arbeidslivet er i endring, både teknologisk og på andre måter, og behovet for kompetanseutviling er stort. Det er mulig tanken nå er å bygge på det Kompetansereformutvalget ledet av Dag Terje Andersen la frem i NOU som kom i januar 2025. Et partstungt utvalg som ble oppnevnt i 2023 og som har sett på hvordan arbeidslivets parter skan samarbeide bedre om kompetansetiltak. I avsnittet om kompetansereform er det også vist til forskning, digitalisering og kunstig intelligens for å øke produkstiviteten, som kanskje gir en litt annen og videre innramming av diskusjonen om virkemidler for livslang læring enn det anbefalingene om hva partene skal gjøre handler om.

Reformer som virker sammen, og noe som mangler

Jeg synes det er helt utmerket at "reformer" plutselig har blitt fellesmerkelapp på disse omstillingsjobbene som må gjøres og at "reversering" ikke lenger er en del av ordboken. På disse områdene trengs det både nytenking og gjennomføringskraft når strukturendringer, oppgaveavklaringer og virkemiddeljusteringer skal iverksettes. Det er også lurt å se dem i sammenheng også, i hvert fall der det er sammenheng, slik at de kan trekke i samme retning. Og det er en åpenbar kobling mellom helsereform og kommunereform, for eksempel, og det har igjen viktige koblinger til kompetansefeltet, både i utdanning og arbeidsliv.

Så er det er det noen områder som ikke kom med på denne listen over viktigste reformer og reformbehov, som kunne vært der, blant annet samferdselssektoren, klima og miljø, energiforsyning og samfunnssikkerhet og beredskap. Men kanskje aller viktigste uteglemmelse er det vi kan kalle "Draghi på norsk", en mer systematisk og sammenhengende satsing på forskning, innovasjon og rammebetingelser for å gjøre det mer attraktivt å starte, drive og investere i bedrifter i Norge. 

Hva trengs for å gjøre det mer attraktivt for kloke hoder å flytte selv, eller bedriften sin, fra andre land til Norge fordi det er mest attraktivt å drive i Norge. Europa taper for tiden kampen om de ledende teknologibedriftene til USA og Kina, og Norge ser ut til å komme på etterskudd i Europa og i Norden. Vi trenger reformer og effektivisering i offentlig sektor, men vi trenger definitivt også å øke produktiviteten og attraktiviteten i privat sektor i Norge. Og da er skatt viktig, men bare en del av det som må avklares.

Om å stjele politiske klær

Det er rart hvordan politiske trender og prognoser, og kommende valgresultater, som har virket helt forutbestemt. plutselig blir satt i spill. I løpet av noen dager er sikre spådommer kastet helt om på. Og man kan i hvert fall ikke påstå at norsk politikk er kjedelig.

Jeg merker effekten best på mine gode Arbeiderparti-venner (og familiemedlemmer), spesielt varianten byboende, svært Europa-vennlige og reformvennlige sosialdemokrater, som på en knapp uke har gått fra å være kronisk desilusjonerte til å være lykkelige optimister. 

Det handler en del om at Jens har kommet hjem. Men det handler selvfølgelig aller mest om at den tunge ryggsekken som heter Senterpartiet plutselig er borte. Nå er det nye tider og helt ny politikk. Effektivisering og strukturreformer er plutselig på dagsorden igjen. Og EU rykker nærmere.

Om å stjele klær

Høyres senere statsminister Jan P. Syse sa på slutten av 1980-tallet om Høyres forhold til Arbeiderpartiet at "De stjal våre klær mens vi badet". Hvor de badet vet jeg ikke, men det han beskrev var hvordan reformer og moderniseringspolitikk, som Høyre hadde stått i spissen for og var alene om på 80-tallet, ble overtatt også av Arbeiderpartiet, slik at det ikke lenger var noen klar forskjell. Kåre Willoch gjentok noe av det samme i en bok fra 2015 om Arbeiderpartiets politiske kurs.

Men da Arbeiderpartiet vant valgt i 2021 var det slett ikke Høyres klær de hadde stjålet, men Senterpartiets. Reformer de tidligere hadde vært for skulle bremses og reverseres, blant annet kommunesammenslåinger. Eiere, gründere og næringsliv skulle skattelegges hardere. Effektivisering og produkttivitetesvekst stod ikke spesielt høyt på dagsorden, men tillitsreform og partssamarbeid, særlig med en av partene. Men, som sagt, mye kan forandre seg i løpet av noen dager, og det virker som det igjen er blitt Høyres klær og ikke Senterpartiets klær som er mest attraktive. 

Onsdag var Jonas Gahr Støre i Stortinget og presenterte den rene Arbeiderpartiregjeringens politiske plattform. Den består av politikk på 10 tematiske områder, og noen av dem er spesielt interessante med tanke på hvem man ligner mest på. Og torsdag morgen hadde Jonas pressekonferanse og presenterte en litt mer utbrodert versjon av de samme 10 punktene, med noen underpunkter under hvert punkt.

Økonomisk vekst og effektivisering

I Stortingsreferatet fra onsdag kan vi lese at det i det første punktet om trygghet for landets og befolkningens økonomi, står at:

"Vi skal arbeide for økt konkurransekraft og produktivitet, styrket omstillingsevne, flere lønnsomme investeringer, mer effektiv ressursbruk med et skatte- og avgiftssystem som fremmer verdiskaping og rettferdig fordeling. Vi skal forenkle, effektivisere og digitalisere offentlig sektor. Det er bra for oss alle som trenger de viktige tjenestene derfra. Vi skal øke produktiviteten og gi næringslivet raskere saksbehandling og reduserte kostnader. Og la meg være helt tydelig: Offentlige ressurser, våre felles ressurser, skal brukes effektivt og gi resultater."

 Denne tonen følges opp i punkt 3 om å sikre vekst i næringslivet, der det i versjonen som ble presentert på pressekonferansen er hele 13 underpunkter De handler om temaer som å:

•  redusere EØS-etterslepet,
•  legge til rette for lønnsomme private investeringer og innovasjon og omstilling i næringslivet,
•  gjøre det enklere å starte, drive og jobbe i norske bedrifter,  
• legge til rette for økt privat finansiering av forskning som styrker samarbeidet mellom akademia, næringslivet og offentlig sektor, og løfter næringslivs konkurranseevne."

Nå er dette selvfølgelig en type formuleringer som foreløpig er mer paroler enn tiltak, men de angir en retning vi ikke har sett på en stund.

Helsereformer med private og frivillige på lag

Det fjerde punktet i stortingstalen, som handler om helse og omsorg, var helt kjemisk fritt for retorikk rettet mot private aktører som et problem i helsetjenestene. Nå blir private og ideelle fremhevet som en viktig del av løsningen. Det samme er satsing på en digital førstelinje og det beskrives hvordan det skal gjennomføres en ny helsereform med vekt på sammenheng mellom de ulike tjenestetilbyderne:

"For å sikre at folk får helsehjelp av høy kvalitet når de trenger det, vil regjeringen gjennomføre ventetidsløftet med mål om raskere behandling i sykehusene. Det skal merkes. Det betyr lengre åpningstider, bedre oppgavedeling, bedre ressursbruk, ny teknologi og godt samarbeid med ideelle og private aktører. Vi vil modernisere allmennlegetjenesten, videreutvikle den viktige fastlegeordningen, slik at befolkningen får rask og god helsehjelp gjennom fysiske og digitale allmennlegetilbud. Det skal være tilgjengelig og av høy kvalitet for alle.

Vi vil starte arbeidet med en helsereform for en felles helsetjeneste av høy kvalitet og en sammenhengende behandling. Folk skal ikke oppleve frustrasjonen mellom på den ene dagen å få støtte fra noe som kommunene har ansvaret for og den andre dagen usikkerheten når vi er i noe som staten har ansvaret for. Vi må oppleve at vi får sammenhengende gode tjenester. Uansett om det er staten, kommunen eller private aktør som gir helsehjelp, skal folk oppleve en sammenheng i tjenestene."

Geografisk spredning av tjenestene er ikke nevnt spesielt i noen av punktene, men det er derimot et eget punkt i versjonen som ble lagt fram på pressekonferansen om satsing på bedre tjenester hjemme ved bruk av velferedsteknologi, og hvordan den private helsenæringen kan bidra til dette. Og også EU er spesielt nevnt. Her er de to punktene:

• Legge til rette for økt bruk av helse- og velferdsteknologi og samarbeide med helsenæringen.
• Arbeide aktivt for deltakelse i EUs utvidede helsesamarbeid for å sikre norsk beredskap i fremtidige helsekriser

Det er ikke veldig lenge siden retorikken handlet om "velferdsprofitører" og hvor ødeleggende private tjenester er for det offenlige helsetilbudet. Den NOUen ble heldigvis lagt i en skuff. Men nå tar regjeringen et langt skritt videre ved å si at det sentrale er at offentlige og private samarbeider. Og varsler reformer som skal sørge for at brukerne skal oppleve helhetlige og sammenhengende tjenester. Det kommer ikke til å komme i de få månedene som er igjen før valget, men det betyr kanskje at vi kan få en mer pragmatisk og mindre forgiftet og ideologisk debatt om fremtidens helse og omsorgstjenester.

Mindre reguleringer, flere boliger, mer politi i byene

Jeg må også trekke frem det syvende punktet som handler det om satsing på byene, blant annet i form av tiltak for økt boligbygging, og forenklingstiltak for å sikre raskere utbygging. Det er lenge siden vi har hørt noe særlig om de spesielle utfordringene byene i Norge står i:

"Vi setter et nytt mål om 130 000 nye boliger innen 2030. Vi vil invitere storbyene til et krafttak for boligbygging, bl.a. gjennom mer effektiv saksbehandling, fjerne reguleringer og sørge for gode rammevilkår for student- og eldreboliger i byene,"

I de mer detaljerte punktene er ikke "bygdevekstavtaler" nevnt, så vidt jeg kan se, men byvekstavtalene har kommet på plass igjen:

"Fortsette den sterke satsingen i 14 byområder i Norge gjennom byvekstavtalene og andre ordninger for å gjøre reisehverdagen enklere i og rundt byene."

Det er også interessant å merke seg at punktet om politi og kriminalitetsbekjempelse nå understreker at etterforskningskapasiteten i de store byene skal styrkes: 

"Gjennomføre satsingen på flere ansatte i politiet og økt etterforskningskapasitet i de store byene, og sørge for en langsiktig og helhetlig styring av politiet."

På disse områdene er det ikke mye som minner om den regjeringen vi hadde i forrige uke. Så er det vel slik at det ikke er en helt ny kurs på alle områder, noe er til å kjenne igjen fra Hurdalsplattformen også, men det blir interessant å se hva den nye retorikken leder til av konkrete forslag og tiltak, og hvor raskt det komer noe. Det nye slagordet er blitt "Moderne sosialdemokrati". Minerva harselerer litt over at det er tre herrer på over over 60 år fra Oslos vestkant som er bærere av denne moderniseringen. Og peker på at at et viktigere spørsmål er hvor dypt denne kursendringen egentlig stikker. Det får vi ikke vite før regjeringen legger frem konkrete saker.