Advokatbransjen og likestilling

I min tidligere jobb, som leder i en næringslivsorganisasjon som blant annet rekrutterte advokater med engasjement og spisskompetanse på arbeidsrett, merket jeg en av effektene av den holdningen deler av advokatbransjen har til hva som er normal arbeidstid og til å kombinere jobb og familieliv. De gjorde det rett og slett lettere for oss andre å rekruttere meget dyktige unge kvinner, og også noen menn, som ikke ville leve opp til advokatpartnernormen, men leve litt mer balanserte liv.

Derfor synes jeg det er uhyre interessant å lese føljetongen i Dagens Næringsliv de siste dagene der ledere og partnere diverse advokatbedrifter uttaler seg om hva man bør forvente av de som vil til topps i advokatbedriftene. Noen ser ut til å leve i en for for dobbelt villfarelse om at det a) er slik at advokatbransjens krav til tidsbruk gjør den mindre kompatibel med å ta ansvar hjemme enn det å være topppolitiker, toppembetskvinne, industrileder eller turnuslege, og b) at dette kravet til tidsbruk er noe som gjør det særlig umulig for kvinner å gjøre lederkarrièrer i akkurat denne bransjen.

En fin ting med Dagens Næringslivs artikkelserie er at det ikke er utenforstående synsere og ombud som kommenterer utfordringen med tilrettelegging for mer balanse mellom jobb, familie og fritid, men erfarne ledere i bransjen selv som vet hva slags utfordringer av både praktisk og kulturell art som må håndteres, som deler sine erfaringer. Som for eksempel Susanne Munch Thore som lørdag sa i et intervju i DN at:

"Det er noen som vil holde liv i en tåpelig myte som sier at man jobber hele døgnet i denne bransjen. Sannheten er at det ikke nødvendigvis er noe verre eller hardere å jobbe som partner i et forretningsadvokatfirma enn det jeg vil anta at det er i en del andre krevende jobber. Det er vel ikke lettere for turnusleger, sykepleiere eller andre som jobber høyt oppe i det offentlige embedsverket å hente i barnehagen? Som partnere i et advokatfirma tjener vi godt, har stor fleksibilitet og mulighet til å kjøpe oss hjelp, sier hun."

Og så tror jeg de to partnerne i PwC som også blir intervjuet i DN på lørdag, Trine A. Lorenzen og Lene Sakariassen, har et viktig poeng når de minner om at det faktum at noen jobber nødvendigvis krever mye tilstedeværelse ikke er det samme som at den tidsbruken alltid må gå ut over familien. Enten det gjelder kvinner eller menn så kan man velge å prioritere ned andre aktiviteter når det er slik at jobben krever sitt:

"Hardt arbeid går likevel på bekostning av andre ting enn familie. – Det er ikke familien som ofres, men venninner, sier Sakariassen. Lorentzen er enig. – Og trening, legger hun til. Det er heller ikke alltid like enkelt å få tid til matlaging. – Jeg kjøper av og til middag på jobb, som kan varmes opp hjemme. Jeg benytter meg av det ganske ofte, men ikke hver uke. Andre har jo matkasser og sånn, sier Lorentzen."

Men hva er det så som gjør at advokatbransjen ser ut til å henge igjen i noen helt andre holdninger enn mye av næringsliv og arbeidsliv ellers i Norge? Jeg skal ikke prøve meg på å være ekspert på det, men jeg har sett et par steder at de ikke bruker "næringslivet" om sin egen bransje, som er noe helt for seg selv, men om noen andre der ute som har kommet lenger. Og disse andre i "næringslivet" er noen som Cecilie Amdahl i advokatfirmaet Schjødt har opplevd at kan stille krav til advokatbransjen som bidrar til mer likestilling:

"For et par uker siden var første gang jeg så det eksplisitt: Vi hadde et møte med sjefen og den juridiske lederen i en bedrift som ga oss et oppdrag på den betingelse at den ansvarlige partneren hos oss var en kvinne. Vi vet at dette nå i stadig økende grad skjer i Stockholm og London. Det er ganske kult. Det viser at ute i næringslivet er de kommet lenger, sier hun."

Nå vil sikkert noen innvende at virkeligheten er mer nyansert enn spissformulerte avisartikler gir inntrykk av, men det ser likevel ut som det kan være sunt med litt utlufting. Hvis det er slik at kunder stiller krav til til bransjen er det et interessant eksempel på hvordan markedskreftene kan spille på lag med likestillingen. Men en enda viktigere markedsmekanisme, som fungerer godt i en del andre bransjer, er at bedriftene forstår at de av hensyn til egen rekruttering og egen fremtid som attraktiv arbeidsgiver blir nødt til å legge til rette for mer likestilling, For eksempel ved å  innrette arbeidsprosessene slik at de ivaretar en bedre balanse mellom jobb og familieliv. Og for eksempel ved at ledere insisterer på at ikke bare mødre, men også advokatfedre med karrièreambisjoner må ta sin del av foreldrepermisjonen.