Jonas og alle statssekretærene

Hvor mange statssekretærer trenger egentlig en statsminister eller en statsråd? Og hvor mange trenger en regjering? I det siste har jeg lurt litt på dette, og særlig etter at enda en melding kom om at den politiske staben på Statsministerens kontor er utvidet med en ny statssekretær, men uten at noen andre har sluttet.

Sist det skjedde var 8. mars da Hallvard Ingebrigtsen ble utnevnt til ny statssekretær for statsminister Jonas Gahr Støre. Etter dette har statsministeren i alt 10 politiske medarbeidere, 9 av dem er statssekretærer og en er politisk rådgiver. Det tror jeg må være norgesrekord med klar margin. 

Det er interessant at den delen av departementssystement med færrest ansatte i embetsverket er der det er klart flest politiske medarbeidere. Og det er jo ikke så rart at det må være en del folk når man skal støtte statsministeren i det daglige arbeidet, sørge for at samarbeidet mellom departementer og partier er i orden og håndtere kommunikasjon om både gode og dårlige saker. Men kan man nå et punkt der flere folk ikke hjelper? Hvor mange politikere trenger man egentlig? 

Her tenker jeg det må sammenlignes litt. Den ene relevante sammenligningen er å se på hvor mange politiske medarbeidere de andre medlemmene i regjeringen omgir seg med sammenlignet med det statsministeren har. Det andre er å sammenligne behovet Jonas har for politiske medarbeidere med det Erna hadde på samme tidspunkt, og med omtrent samme forutsetninger i sin periode som statsminister for en mindretallsregjering med to partier.

For å ta det første først. Alle ministre i regjeringen har en, og bare en,  politisk rådgiver som hjelper til med alt mulig som har med den politiske delen av jobben. I tillegg har ministrene  minst en, men gjerne flere, statssekretær som tar seg av interne og eksterne møter, holder foredrag, har ansvaret for politiske prosesser i eget departement og mellom departementene, tar seg av samtaler og møter med regjeringspartienes folk i stortinget, svarer på spørsmål fra media, og mye annet både innad og utad. Antall statssekretærer varierer mellom departementene, noe som gjerne har mest sammenheng med hvor store og krevende departementene er, men også med om begge regeringspartiene ønsker å være representert i politisk ledelse i et departement.

Oversikten over statssekretærer akkurat nå viser at det er en statssekretær i hos landbruksministeren, forskningsministeren og utviklingsministeren. Helseministeren har to, noe som høres lite ut, men det blir sikkert en til snart. Det var tre hos Ingvild Kjerkol. To statssekretærer er det også hos både næringsministeren, fiskeriministeren, kunnskapsministeren, klima- og miljøministeren (der er begge partiene representert), barne- og familieministeren, kulturministeren, digitaliserings- og forvaltningsministeren og forsvarsministeren. Noen av disse departementene er ganske små, men regjeringen har likevel valgt å fylle på med mer enn en statssekretær. 

Det er virker kanskje litt spesielt at det i Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) er fordelt slik at fiskeriministeren har to statssekretærer og næringsministeren også har to, når hun har ansvar for rammebetingelser og virkemidler for omtrent hele næringslivet ellers. Når det gjelder de større og tyngre departementene er det tre statssekretærer hos kommunalministeren tre hos arbeids- og inkluderingsministerem, tre hos utenriksministeren, tre hos samferdselsministeren, fire hos justisministeren og fem hos finansminister Vedum. Og altså hele 9 statssekretærer hos statsministeren. 

Hvordan var situasjonen under Erna Solberg på et sammenlignbart tidspunkt og hun hadde vært statsminister i noe over to og et halvt år og ledet en mindretallsregjering med to partier (H og FrP) våren 2016? Vi kan jo undersøke hva situasjonen var 11. mai 2016 etter en noen sluttet og noen byttet departement, og det ble sendt ut en oppdatert oversikt over hvilke statssekretærer som jobbet hvor  i mai 2016. 

Det første som slår en er at det våren 2016 var 6 statssekretærer hos statsministeren, pluss en i 75 prosent stilling, og en av disse 6 akkurat denne dagen var på vei ut og inn i et annet departement. Men la oss si 6-7 statssekretærer hos Erna Solberg på den tiden, mot dagens 9 hos Jonas. I Finansdepartementet har Vedum nå 5 statssekretærer, det samme som Siv Jensen. I UD var det tre i 2016 (fordelt på utenriks + EU/EØS-minister), mens det i dagens UD (utenriks og utvikling) er fire. 

Så vidt jeg kan se er det også blitt flere statssekretærer enn i 2016 hos forsvarsministeren, kulturministeren, barne- og familieministeren, fiskeriministeren, arbeids- og inkluderingsministeren og klima- og miljøministeren. Kunnskapsdepartementets to statsråder i dag har også en statssekretær mer (de har tre totalt) enn det var i 2016 da Torbjørn Røe Isaksen ledet hele departementet og hadde to.

Men det har ikke økt over alt. I KMD var det fem statssekretærer i 2016. I dagens KDD og DFD er det fortsatt fem til sammen. Og også hos samferdselsministeren (3), næringsministeren (2), energiministeren (2) og landbruksministeren (1) er antallet det samme. Hos justisministeren er det blitt en færre enn i 2016 (det var to statsråder i JD våren 2016 som til sammen hadde fem statssekretærer, tre hos Sylvi Listhaug og to hos Anders Anundsen). I HOD er det også en mindre nå (to, mot 3 i 2016), men akkurat det tipper jeg kan endre seg nå. 

Denne type telling er ikke en helt eksakt vitenskap fordi det er både prioriteringsendringer, personellendringer  og permisjoner stadig vekk, og tallene svinger litt fra måned til måned. men jeg kan ikke forstå det annerledes enn at regjeringsapparatet har vokst de siste to årene. Det det kan virke som det er et sted mellom 5 og 10 flere personer i regjeringsapparatet nå. 

Astrid Nøklebye Heiberg

I denne spesielle uken fikk vi også den triste nyheten om at Astrid Nøklebye Heiberg er død. Hun fortjener all den rosen jeg ser hun får i både medier og sosiale medier for sin langvarige innsats, kanskje først og fremst for å bidra til en positiv og løsningsorientert måte å gå løs på noen av vår tids viktigste utfordringer.

Jeg skal ikke skryte på meg noe nært personlig forhold til Astrid. Men vi hadde i tiden hun var statssekretær noen veldig gode diskusjoner, særlig om Strategien for et aldersvennlig samfunn, som var et arbeid hun var den store pådriveren for. Det fine bildet over er hentet fra en artikkel på Standard Norges nettsider fra denne tiden, og handler nettopp om hvordan vi må være opptatt av å legge til rette for at flest mulig kan bidra i samfunnet, også de aller eldste.

Vi møttes også flere ganger gjennom arbeidet vårt i regjeringsapparatet, på stortinget, og i årene før dette når veiene krysset mer tilfeldig, i forbindelse med konferanser, møter eller på flyplasser når vi tilfeldigvis skulle med samme fly til eller fra et eller annet foredrag. Jeg husker særlig to slike møter der Astrid overrasket med sin veldig positive og teknologioptimistiske innstilling til hvordan digitalisering og teknologi er våre fremste verktøy for å inkludere alle, også de eldre, på en bedre måte i samfunnet. Og jeg gjenoppdaget nå to blogginnlegg på denne bloggen fra noen år siden, der jeg var slått av denne optimismen.

Det første av disse møtene var på Flesland flyplass våren 2011. Hun leste i en papirbok, jeg lest i en Kindle. Jeg var nysgjerrig på hva hun leste og hun var nysgjerrig på hvordan en Kindle fungerte. Da jeg fikk hennes meget gode bokanbefaling. "A Short History of Tractors in Ukrainian" av Marina Lewycka (som jeg blogget om her,) viste jeg hvordan man kan kjøpe og laste ned en ebok på nettet i løpet av noen sekunder. Og neste gang jeg møtte Astrid hadde hun også kjøpt en Kindle og mente den var helt perfekt for hennes behov.

Det andre møtet var i 2016, mens vi var i hvert vårt departement og skulle lansere den nye strategien for universell utforming av våre fysiske og digitale omgivelser og verktøy, slik at alle kan delta på lik linje (jeg blogget om det her). Det var en flott felles fremleggelse i regi av tre departementer, der også barne- og familieminister Solveig Horne deltok. Og det jeg husker best er hvordan Astrid ikke snakket om tradisjonelle helseproblemstillinger eller om omsorgsteknologi, men stilte spørsmålet om hvilke teknologi som ville kunne gjøre mest for økt deltagelse og inkludering, blant annet for eldre.

Og det glimrende svaret hun kom med, til manges store overraskelse, tror jeg, var at hun så frem til selvkjørende biler. Hun gledet seg veldig til bilene blir selvkjørende fordi det vil bli et enormt viktig bidrag til å øke mobiliteten og redusere ensomheten  i samfunnet. Tenk så mange som da kan dra dit de vil og slipper å være helt avengige av andre. Et fantastisk godt eksempel på hvordan den eldste i rommet også var den som var opptatt av å se lengst inn i fremtiden, når Astrid var med.

Distriktspolitisk gladnyhet

Norge fikk i fjor gjennomslag for at også transport- og energibedrifter skal omfattes av ordningen med redusert arbeidsgiveravgift i distriktene. Det betyr at det fra 1. januar 2018 er 1500 bedrifter som vil betale lavere arbeidsgiveravgift. I regjeringens nyhetssak om dette på regjeringen.no sier Jan Tore Sanner at:

"Gjennomslaget for å kunne beregne arbeidsgiveravgift med reduserte satser for transport- og energiforetak betyr bedre rammebetingelser for næringsutvikling i distriktene. Over 1500 bedrifter, som omfattes av sonene som får redusert arbeidsgiveravgift, får tilsammen 585 millioner kroner mindre i avgifter. Det betyr at bedriftene blir mer lønnsomme og vi sikrer viktige arbeidsplasser i distriktene."

Dette er viktig for norske distriktsarbeidsplasser. Både transportbransjen og energibransjen er viktige næringer over hele landet, og det å være en del at ordningen med regionalt differensiert arbeidsgiveravgift er viktig.

Den næringspolitiske diskusjonen handler ofte indirekte ordninger, penger som kan søkes gjennom offentlige virkemiddelapparater som Innovasjon Norge, Norges Forskningsråd, EUs Horisont 2020 eller fylkeskommunene. Dette er viktige ordninger for de det gjelder og bidra til både innovasjon og verdiskaping, noe jeg jevnlig blogger om. Men det kan samtidig være et greit å minne om at fordelen med generelle ordninger som lavere arbeidsgiveravgift og andre skattereduksjoner nettopp er at de er generelle:

De gjelder alle bedrifter i området som er omfattet, ikke bare de som søker, Og alle pengene de koster staten går direkte til næringslivet, ingenting går til administrasjon i ulike mellomledd. Dette er derfor et godt og effektivt distriktspolitisk virkemiddel som det er bra at vi har fått gjennomslag for å ha som en del av vår distriktspolitikk, også for energi- og transportbedrifter.

Like lav ledighet som før oljeprisfallet

Arbeidsledighetstallene for desember ble presentert rett før julaften. De viser at vi ved utgangen av 2017 har en ledighet som er nede på samme nivå som i november 2014, før det store fallet i oljeprisen slo inn for fullt. VGs graf til venstre viser denne utviklingen i antall helt ledige personer, pluss antall på tiltak.

Jeg vet ikke om noen som for tre år siden, da effektene av oljeprisfallet var i gang, våget å spå at vi ville klare å snu utviklingen så raskt. Ja, selv for et år siden var det få som var så optimistiske, I NAVs egen nyhetssak om ledighetstallene i desember  skriver de:

"Etter noen år som ble preget av nedturen i oljebransjen, falt ledigheten gjennom hele 2017. Bruttoledigheten har falt fra 3,6 prosent ved starten av året til 3,1 prosent ved utgangen av året. Nedgangen har dermed vært større enn vi ventet ved forrige årsskifte, sier arbeids- og velferdsdirektør Sigrun Vågeng."

Arbeidsminister Anniken Hauglie gir i VG-intervjuet gode svar på hvordan både regjeringens økonomiske politikk og arbeidslivets parters ansvarlighet har bidratt til den positive utviklingen. Samtidig som hun peker på at vi ikke skal slå oss til ro med disse tallene, men fortette innsatsen for å få flere av de som kan jobbe inn i arbeidslivet. Og til den feilaktige påstanden opposisjonen stadig gjentar om at det bare skapes nye arbeidsplasser i offentlig sektor, svarer Anniken Hauglie at:

"Vi ser at private selskaper også innen oljesektoren begynner å ansette folk igjen. Og de skjer mye i grunderselskaper. Nasjonalregnskapet viser at det har blitt 32.000 flere sysselsatte det siste året. 9000 av denne veksten – altså under en tredjedel – har kommet i offentlig forvaltning. Mye av veksten er i privat sektor, sier hun."

Statsbudsjettet 2018 - en leseguide

At regjeringen denne uken la frem et forslag til statsbudsjett for 2018 tror jeg de fleste har fått med seg. Det er stor mediedekning, og mange kommentarer fra både opposisjonspolitikere og alt som finnes av interesseorganisasjoner med en eller flere saker de gjerne skulle hatt med i budsjettet.

Noe av problemet med denne type dekning er at den kan skape et inntrykk av at statsbudsjettet er noe mystisk og komplisert som bare heltidspolitikere og lobbyister kan få innsikt i. Det stemmer heldigvis ikke. Alt som legges fram i statsbudsjettet og som behandles i Stortinget denne høsten er offentlige dokumenter som er tilgjengelig for alle, også på internett. Det er fint at media lager sammendrag, konfrontasjoner og kommentarer, men det er fullt mulig å lese tekster og tall selv, og gjøre seg opp sin egen mening om innholdet. Budsjettdokumentene er stort sett helt forståelige tekster som forklarer hva som skal gjennomføres og hvorfor. Når man vet hva man er interessert i handler det om å vite hvor man skal lete for å finne det.

Derfor har jeg laget en 2018-utgave av min leseguide til statsbudsjettet. Med et mål om å hjelpe folk finne frem i statsbudsjettet. Noen vil være mest opptatt av de helheten og de store linjene. Om oljepengebruken går ned. Om vesten går opp. Om vi gjør nok for å effektivisere offentlig sektor. Andre er mest opptatt av om skolene får mer penger til tidlig innsats, om barnevernet styrkes eller hvilke samferdselsprosjekter i Buskerud som skal settes i gang i 2018. Det fine med statsbudsjettet er at det svarer på alt dette, og mye mer.

Hvor skal man så begynne? For oversiktens skyld kan det være lurt å ta utgangspunkt i to samlesider med lenker til ulike dokumenter og verktøy. Det ene er regjeringens samleside om statsbudsjettet 2018 der det er lenker til hoveddokumentene, de ulike departementenes budsjettdokumenter og pressemeldinger, finanstalen og finansministerens pressekonferanse. Den andre er Finansdepartementets budsjettportal Statsbudsjettet.no som har lenker de de samme dokumentene, men i tillegg også en "statsbudsjettet A til Å", fylkesoversikter, oversikt over avgiftssatser, fordelingsvirkninger av skatteforslagene, omtale av hvordan statsbudsjettet følger opp FNs bærekraftsmål, og mye annet interessant.

De som er opptatt av de store linjene i norsk økonomi og utfordringene vi står overfor i årene som kommer bør begynne med å lese dokumentet som heter Nasjonalbudsjettet 2018.  Selv om det dekker store temaer er det et kompakt og oversiktlig dokument som dessuten har fine grafer og tabeller. Det går igjennom utsiktene for norsk økonomi. beskriver hovedtrekkene i regjeringens økonomiske politikk og tar for seg endringene i skatte- og avgiftspolitikken i 2018. Så har det noen kapitler som tar for seg temaer som tiltak for økt produktivitet og effektiviteten i offentlig sektor og næringslivet, om hva Norge gjør for å oppfylle FNs bærekraftsmål og om forvaltningen av statens pensjonsfond.

Er man derimot mest opptatt av å få oversikt over alle utgiftene i statsbudsjettet, på tvers av sektorer og departementer, og i et mest mulig kompakt format, er det dokumentet som kalles "Gul bok" som gjelder. Det er proposisjonen om Statsbudsjettet 2018. De første 35 sidene gir en konsentrert omtale i tekst og tall av alle departementenes hovedprioriteringer og hovedtall og er nyttig lesestoff. Fra side 50 er det noen gode analyser av flerårseffekter av noen områder på statsbudsjettets utgiftsside Mange av de som kommenterer statsbudsjetter er veldig opptatt av hvor mye en bevilgning øker fra året før, men ofte gir det mer innsikt å se på utviklingen over minst en 5-års periode. Kapittel fem redegjør for hvordan konsekvenser av tidligere politiske vedtak, for eksempel nye veier, bygninger og store ikt-prosjekter binder ressurser over flere år og begrenser fremtidig handlefrihet. Kapittel seks beskriver hvordan inneværende års budsjett blir gjennomført.

Akkurat det handler om en annen viktig erkjennelse: Å vedta at staten skal bruke penger på noe er ikke det samme som et politisk resultat. Det er selve gjennomføringen av det som er vedtatt, og effekten av tiltaket når det er ferdig, som avgjør om politikken er vellykket. 

Er man mest opptatt av inntektssiden i statsbudsjettet, som skatter og avgifter, er det en egen proposisjon om alt som har med dette å gjøre som heter Skatter, avgifter og toll 2018. Her er det både helhet og mye detaljer, og denne proposisjonen er derfor på over 380 sider.

Mange er naturligvis opptatt hvordan det vil gå i en bestemt sektor, eller rett og slett av enkeltsaker. Her er det gjerne i det enkelte departementets budsjettdokumenter man finner svarene. Er man for eksempel opptatt av kommuneøkonomiens utvikling i 2018 er det Kommunal og moderniseringsdepartementet som har svarene. Via regjeringen budsjettportal finner man alle KMDs budsjettdokumenter og pressemeldinger. Kommuneøkonomien er omtalt i en pressemelding, nye digitaliseringstitak i en annen. Ønsker man et mer utfyllende bilde må man også lese  KMDs budsjettproposisjon til Stortinget. Men det finnes mer, også innenfor KMDs område. Et populært dokument blant kommuneøonomiens selverklærte nerder er vedlegget med tabeller som viser alle effektene av kommuneinntektsystemet på den enkelte kommune, det såkalte Grønt hefte, 

Alle departementene legger hvert år frem hver sin budsjettproposisjon med tekstomtale og tall for alt som er i neste års statsbudsjett. Stortinget komitebehandler budsjettet og behandler det kapittel for kapittel utover høsten, Alle disse dokumentene finnes på nettet, for eksempel Samferdselsdepartementets budsjett, Kunnskapsdepartmentets budsjett, Helse- og omsorgsdepartementets budsjett og Nærings- og fiskeridepartementets budsjett, som alle har gode analyser av utfordringer som skal løses både på kort og lang sikt og målene de arbeider etter, i tillegg til selve tallene. Og når den tid kommer vil stortingskomiteen lage innstillinger om de samme dokumentene, som legges ut på Stortingets nettsider.

Et siste tips er å bruke de fylkesvise oversiktene på Finansdepartementets statsbudsjettside. Disse oversiktene ikke delt inn etter saksområder og sektorer, men etter geografi. Alle relevante satsinger og tiltak i statsbudsjettet er forsøkt tatt med i oversiktene, slik at man for eksempel kan få et samlet bilde av hva statsbudsjettet betyr for Møre og Romsdal eller for Telemark. når det gjelder alt fra nye veiprosjekter til kommuneøkonomi. Det er mer interessant enn mange tror å lese et statsbudsjett.

Kampen om valgresultatet

Ingen som så ansiktsuttrykkene på Høyres og Arbeiderpartiets valgvaker mandag kveld var i det minste tvil om hvem som vant og hvem som tapte stortingsvalget. Både gleden og skuffelsen kom helt spontant.

Likevel skrives det kronikker i aviser og det fremmes teorier i sosiale medier om at partiene som vant egentlig ikke vant likevel. På grunn av taktisk stemmegivning, på grunn av sperregrensen, fordi noen egentlig gikk tilbake og ikke frem, hevdes det til og med at resultatet var en seier for venstresiden Mye av dette skyldes nok skuffelse og om at det tar tid å fordøye et nederlag. Noe skyldes at noen er dårlige tapere. Det behøver man ikke bry seg om. Det går over.

Men det er samtidig viktig å passe på så ikke unøyaktigheter, myter og direkte usannheter om valgresultatet får fotfeste. Begynner man å tro på fortellinger om valget som ikke stemmer kan man komme i skade for å gjøre noen alvorlige strategiske feilvurderinger fremover, både i posisjonen og i opposisjonen. Derfor er det greit å rydde litt i hva som skjedde og ikke skjedd ved valget. Jeg gjør det i form av å kommentere fem påstander jeg har sett ulike steder og i litt ulike versjoner:

Påstand 1: "De borgerlige vant egentlig ikke valget fordi de gikk tilbake".

Nei, det stemmer ikke. Dette er som å være i cupfinalen to år på rad mot samme motstander, der du etter å hva vunnet 3-0 i finalen første gangen bare vinner 2-0 i finalen året etter. Ja det er et litt dårligere resultat, men du har ikke tapt. Du har vunnet finalen og er like mye cupmester som før. Slik er det i politikken også. Høyre overtok regjeringsmakten i 2013 etter å ha økt fra 30 stortingsmandater i 2009 til 48 stortingsmandater i 2013. Høyre har nesten 300 000 flere velgere nå enn i 2009. Arbeiderpartiet har omkring 150 000 færre velgere nå enn i 2009. Og så må vi huske på at det borgerlige mandatflertallet på 88-80 ved dette valget er høyere enn det rødgrønne flertallet i både 2005 og 2009.

Påstand 2: "De rødgrønne fikk egentlig flest stemmer ved valget"

Nei, det stemmer heller ikke. Nå var det riktignok slik i både 2005 og 2009 at de borgerlige partiene som kom inn på Stortinget hadde flere stemmer bak seg enn de rødgrønne. I 2009 var det hele 49 000 flere borgerlige stemmer, men fordi Venstre akkurat falt under sperregrensen ble det knapt rødgrønt mandatflertall og i 2005 var det 21 000 flere ikke-sosialistiske stemmer enn rødgrønne. Denne gangen skriver noen at det er 10 000 flere rødgrønne enn borgerlige stemmer. Det er 0,4 prosent av det totale stemmetallet. Problemet er at for å komme frem til dette må man regne med MDGs stemmer, et parti som selv sier de er helt blokkuavhengige, i de rødgrønne tallene. De har over 94 000 stemmer og trekker man fra disse stemmene er det en relativt klar borgerlig stemmeovervekt.

Påstand 3: "Det har vært en venstredreining blant velgerne"

Nei, det har først og fremst vært en dreining internt på rødgrønn side fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet. Det er ikke noen venstredreining. Som nevnt over var det en kraftig styrking av borgerlig side ved valget i 2013, først og fremst ved at Høyre gikk kraftig frem og Venstre kom klart over sperregrensen. Dette har holdt seg i 2017, selv om alle fire partiene går litt tilbake. Fordi velgerne er fornøyd med resultatene og ser ut til å ønske enda mer borgerlig politikk. Internt på rødgrønn side er det derimot store endringer. De viktigste er at AP faller ytterligere 3,5 prosentpoeng etter å ha falt 4,5 prosentpoeng i 2013. Senterpartiet øker med 4,8 prosentpoeng. Man kan sikkert velge ulike merkelapper for å karakterisere dette, men venstredreining er det ikke.

Nå har SV styrket seg med to prosentpoeng og gjør et brukbart valg, men langt fra toppnoteringene. Og det som gjerne pleier å skje når SV gjør gode valg er at det blir borgerlig flertall, slik det også ble i 1989 og 2001, valg der SV fikk over 10 prosent av stemmene. Hvorfor skjer det paradoksale at et sterkere SV er et symptom på det motsatte av venstredreining? Jo, fordi det gjerne kommer når AP gjør dårlige valg og lekker i flere retninger samtidig. Da blir nettoeffekten en svekket og ikke en styrket venstreside.

Påstand 4: "Taktisk stemmegivning på Venstre i vestkantkretser avgjorde valget"

Ved alle valg er det et element av taktikk. Velgere flest er neppe enig med noe parti i alle saker, men vil være mer opptatt av noen saker enn av andre. Mange har sterke oppfatninger om hvem som bør styre landet og hvem som egner seg best til å være statsminister. Når man da opplever at sperregrensen kan bli avgjørende og at det kanskje bare mangler noen få stemmer på om et parti får to mandater eller åtte mandater, er det ikke helt unaturlig at det blir en del av vurderingene. Selv har jeg fått mange spørsmål og advart flere mot å stemme taktisk, fordi det er en risikosport, men når dette er velgere som er enige med Venstre i mye av politikken er det jo ikke unaturlig at noen stemmer på Venstre.

I min egen valgkrets på Fornebu og Snarøya fikk Høyre 51,8 prosent av stemmene, en tilbakegang på 12,4 prosentpoeng fra fylkestingsvalget for to år siden. Venstre fikk 14,2 prosentpoeng, en fremgang på 7,2 prosentpoeng. Det førte til at Venstre ble nest største parti i kretsen. Jeg tror det er flere grunner til at Venstre har økt oppslutningen, blant annet at de har vært klare i sin støtte til Erna Solberg som statsminister. Dette var stemmer som både bidro til at Venstre fikk inn et mandat i Akershus, men også til at Venstre kom over sperregrensen. At partiene på venstresiden driver kannibalisering på hverandre, noe som førte til at bare et av partiene SV, MDG og Rødt kom over sperregrensen, er et problem ingen andre kan løse for dem. Dette er jo også noe de åpenbart var klar over på forhånd, men jeg antar at disse partiene var mer opptatt av at eget parti skulle få flere stemmer enn av å sikre et regjeringsskifte. Det er jo helt legitimt.

Påstand 5: "Kristelig Folkeparti straffes av velgerne for borgerlig samarbeid"

Nei, det ser ikke ut til å stemme. Dette har Kristin Clemet skrevet et blogginnlegg om med en analyse som er lengre og bedre enn jeg klarer å gi her, men hun har sett på tallene og slår fast at KrF har avgitt 13000 velgere til Høyre, 9000 velgere til Frp, 8000 velgere til Sp og 4000 velgere til Ap. Det betyr at det ved dette valget var 22000 av KrFs tidligere velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til høyre for seg selv, og 12000 velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til venstre for seg. Dette er sikkert krevende vurderinger for KrFs partiledelse, men mitt inntrykk er vel også at flertallet av KrFs velgere, spesielt der partiet har flest velgere, foretrekker en regjeringen ledet av Erna Solberg. Sitt beste valgresultat har de gjort i Agder der de er tydelige på at de foretrekker en borgerlig regjering.

Jeg tenker at konklusjonen på alt dette er at vi ikke må lete etter kompliserte forklaringer når de enkle forklaringene er bedre. Valg handler først og fremst om politikk.  Når en sittende regjering vinner et valg er det ikke så veldig vanskelig å finne forklaringen. Det er fordi flertallet vil ha mer av den politikken regjeringen gjennomfører.

Valgjubel

Min utsikt til Ernas tale 

Det er finnes ingen middels bra valgnatt når partiet ditt kjemper om regjeringsmakt. Det er bare to muligheter. Enormt mye står på spill og det er fire år til neste gang du kan gjøre noe med resultatet. Enten er valgvaken en brutal nedtur, og folk går tidlig hjem, helt utslitte, og vet at det blir fire lange år i opposisjon. Eller så vinner partiet ditt valget og de som har brukt all sin fritid på å jobbe for valgseier får være med på en feiring som får plass i historiebøkene.

Jeg får rett som det er kjeft hjemme fordi jeg er for optimistisk på forhånd. Det gjelder både valg og fotballkamper, men denne gangen var jeg i alvorlig tvil og våget ikke spå et resultat. Godfølelsen var jo der etter å ha banket dører og pratet med masse folk på stand de siste ukene, hørt masse positive tilbakemeldinger og sett noen veldig oppmuntrende statsministermålinger, men partimeningsmålingene reflekterte ikke stemningen jeg har opplevd ute. De viste dødt løp. Og meningsmålinger er tross alt mer systematiske og objektive enn noen samtaler i en valgkamp.

Lapp i lommen på valgnatten

Jeg laget meg en liten lapp som jeg hadde med meg i lommen til Høyres store valgvake i Oslo sentrum med tallene jeg mente var nødvendige for å vinne et knapt flertall, men samtidig realistiske hvis vi tok utgangspunkt i de siste meningsmålingene - og trakk fra InFacts målinger for VG som jeg ikke har stolt helt på. Som en ser på lappen min er MDG under sperregrensen, mens jeg hadde tallet 4 på både Venstre og KrF og regnet med at i hvert fall et av de partiene måtte komme over sperregrensen for å gi valgseier. Tallrekken min var AP 27, H 25, FrP 15, SP 9, SV 5, V 4, KrF 4, MDG 3 og Rødt 2.

Og nå på tirsdag morgen når 95 prosent av stemmene er talt opp er resultatet veldig nær dette, med MDG under og V og KrF over sperregrensen: AP 27,4, H 25,1, FrP 15,3, SP 10,3, SV, 6,0, V 4,3, KrF 4,2, MDG 3,2 og Rødt 2,4. Jeg bommet med et prosentpoeng på SP, men når både Venstre og KrF klarte sperregrensen med grei margin, ble det mer enn nok stemmer til å sikre borgerlig flertall.  Og det som ellers ville blitt en fryktelig valgnatt ble en feiring for historiebøkene.

Hvordan en regjeringsplattform blir seende ut, hva slags avtaler som eventuelt blir gjort i ukene som kommer og hvilke partier og personer som skal ta ansvar for ulike roller vet vi ingenting om nå.. Noen forandringer blir det sikkert, og det blir noen spennende dager fremover. Men det vi vet er at det er et ikke-sosialistisk flertall i Stortinget og at det betyr at en Høyre-ledet regjering kan fortsette. Arbeiderpartiet har gått tilbake i opposisjon, noe jeg bare tror har skjedd i 1973. Men viktigere enn det er det at Høyre har vunnet et valg fra posisjon, for første gang siden Kåre Willoch gjorde det i 1985.

Det er bare å gratulerer alle som var med på den fantastiske innsatsen som sikret dette historiske resultatet.

Sakseierskap ved valget 2017

Dagbladet har i dag en svært interessant sak om sakseierskap til de viktigste politiske sakene folk er opptatt av ved valg. Ipsos har spurt folk både om hvilke saker de mener er de viktigste ved dette valget og om hvilke partier de mener har den beste politikken på disse saksområdene. For Høyre er det gode nyheter på begge områder.

De to sakene velgerne oppgir som de viktigste for sitt partivalg er skole og utdanning med 29 prosent og sykehus med 21,5 prosent. I skolepolitikken har Høyre hatt høyest troverdighet i mange år og slik er det fortsatt. Høyre får 32,2 prosent og Arbeiderpartiet 25,7 prosent. I sykehus- og helsepolitikken har Arbeiderpartiet tradisjonelt hatt et sterk stilling, men her er det nå helt jevnt med Arbeiderpartiet på 28,9 prosent og 27,9 prosent som mener Høyre har best politikk.

Veldig gledelig sett med Høyre-øyne er det som har med å skape nye arbeidsplasser og med å holde orden i norsk økonomi. Arbeiderpartiet har historisk hatt et sakseierskap til skaping av arbeidsplasser, og har i denne stortingsperioden stadig vært kritiske til regjeringens politikk og hevdet at vi har gjort "for lite og for sent" i en vanskelig tid i norsk økonomi. Likevel er det slik at 34,4 prosent mener Høyres politikk er best for å skape nye arbeidsplasser, mens 33 prosent mener Arbeiderpartiets er det.

Høyres overtak når det gjelder det å holde orden i norsk økonomi er enda større. 33,9 prosent mener Høyre har den beste politikken, mens 29,5 prosent svarer Arbeiderpartiet. Og slik er det også når det gjelder kommuneøkonomi. 23,3 prosent svarer Høyre og 20,5 prosent svarer Arbeiderpartiet når det gjelder hvem som har de beste løsningene for kommuneøkonomien.

Fremskrittspartiet har hatt samferdselsministeren de siste fire årene og kan glede seg over at det har hjulpet på sakseierskapet i samferdselspolitikken. Her svarer 25,7 prosent at FrP har den beste politikken, 20,4 svarer Høyre og 15,5 prosent svarer Arbeiderpartiet. I innvandringspolitikken har FrP lenge hatt en klart sakseierskap og det er om mulig blitt enda tydeligere. 30,7 prosent svarer her at FrP har den beste politikken, mens 20,6 prosent svarer Arbeiderpartiet. I integreringspolitikken er det derimot slik at Arbeiderpartiet får 24,1 prosent, FrP 20,8 prosent og Høyre 11,5 prosent.

Og så er det naturligvis noen saker de mindre partiene ønsker å gjøre til sine hovedsaker som slår ut i et mer eller mindre tydelig sakseierskap akkurat der. Mest markant er dette for MDG i sakene klima og miljø og naturvern. Når det gjelder klima og miljø svarer 29,1 prosent at de mener MDG har best politikk. Venstre kommer på andreplass med 11, 6 prosent, Høyre har 9,5 prosent mens Ap og SV deler fjerdeplassen med 8,7 prosent. Det samme gjelder for Senterpartiet i distriktspolitikken. Her svarer 41,3 prosent at Senterpartiet har den beste politikken, mens Høyre er på andreplass med 12,3 prosent. Og det er interessant at Arbeiderpartiet her er nede i bare 11,1 prosent.

Hva er det å glede seg over for Arbeiderpartiet? Vel, målingen viser at når det gjelder eldreomsorg mener 29,5 prosent at de har best politikk mot 18 prosent for Høyre og 11,1 prosent for FrP. Og i familie- og likestillingspolitikken har Arbeiderpartiet 23 prosent, mens KrF har 16 prosent og Høyre 13,8 prosent. Men på dette området er det kanskje KrF som har mest grunn til å være fornøyd med at de har en tydelig profil.

Og så må jeg til slutt nevne storbypolitikk, som jeg antar at folk forbinder med summen av flere politikkområder som har med å byenes vestutfordringer å gjøre, blant annet bolig og kollektivtransport. Her er Høyre suverent på topp med 32,1 prosent mens AP har 17,2 prosent. Så får vi håpe at denne tilliten til Høyres løsninger også kommer til uttrykk på valgdagen.

Mine 10 grunner til å stemme Høyre

Fra artikkelen i Vårt Land i dag

I Vårt Land i dag er jeg intervjuet om de litt større verdimessige og ideologiske spørmålene, og min egen politiske reise. Den er her, men bak en betalingsmur. Jeg får jo gjerne noen spørsmål om dette annenhvert år, hver gang det er et valg, og det er like hyggelig å svare hver gang. En enda lengre reisebeskrivelse av den reisen ligger her, i en artikkel jeg skrev i tidsskriftet Samtiden i 2007.

Jeg har stemt på Høyre ved alle Stortingsvalg siden 2001 og har ingen planer om å endre på akkurat det. Men et nytt valg gir en god anledning til å tenke igjennom hvilke utfordringer som skal løses og hva partiene vil gjøre for å ruste Norge bedre for fremtiden.

Mine 10 viktigste grunner til å stemme Høyre ved dette valget er:

1. Erna som statsminister. Erna Solberg er en svært god statsminister for Norge. Hun har ledet regjeringen i en vanskelig tid, med fall i oljeprisen og en mer urolig internasjonal situasjon enn vi har vært vant til. Vi opplever nå fremgang i Norge. Det er ingen grunn til å eksperimentere med usikre og uprøvde politiske alternativer.

2. Kunnskap. Høyre er partiet som er opptatt av kunnskap og kvalitet i skolen og i høyere utdanning. Som styrker yrkesfagene og mener at mesterbrev er like viktig som mastergrad. Som er opptatt av at lavt fravær bidrar til mindre frafall. Som har gjennomført en stor strukturreform for å bedre kvaliteten og tilbudet i høyere utdanning. Og som har økt satsingen på forskning ved universitetene og i næringslivet.

3. Flere arbeidsplasser i privat sektor. Verdier må skapes før de kan deles. Høyre er partiet for verdiskaping, vekst og arbeidsplasser i privat sektor. Gjennom en skattepolitikk, samferdselsinvesteringer og andre rammebetingelser som gjør norsk næringsliv enda mer konkurransedyktig. Og også gjennom en forsknings- og innovasjonspolitikk som bidrar til flere gründere og mer nyskaping.

4. Fornye, forenkle og forbedre. Denne perioden har Høyre stått i spissen for å forenkle plan- og bygningsloven og lov om offentlige anskaffelser. Vi digitalisert en rekke tjenester i det offentlige. Vi har flyttet ressurser fra administrasjon til tjenesteproduksjon. Og ikke minst er det gjennomført reformer som vil styrke fagmiljøer og øke effekten av offentlige tiltak: kommunereform, nytt veiselskap, politireform og jernbanereform, blant annet. For å unngå reversering må Høyre få fortsette i regjering.

5. Lavere klimagassutslipp. For første gang går klimagassutslippene nedover i Norge. Det grønne skiftet betyr at vi er i ferd med å frikoble økonomisk vekst fra økte klimagassutslipp. Næringslivet spille en hovedrolle og trenger et marked der politikken setter rammer, men der konkurranse og entreprenørskap fungerer, slik at bedriftene kan gjøre det de kan best - å skape nye miljøløsninger.

6. Kreftbehandling. Regjeringen har innført såkalte pakkeforløp for kreftbehandling som skaper trygghet for pasienten og gjør behandlingen mer forutsigbar. Pasienten er i sentrum for det som skjer og vet at det ikke er tilfeldigheter som avgjør hva slags tilbud man får. Dette er pasientens helsevesen i praksis.

7. Frivillighet og sosiale entreprenører. Noen utfordringer er kompliserte og går på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer i det offentlige. Stat og kommune har ofte "vertikale løsninger på horisontale problemer". Her kan frivilligheten og sosiale entreprenører komme inn som en innovativ kraft og samarbeidspartner som ser til utenfra og fra brukernes synsvinkel. Vi trenger mer frivillighet og flere sosiale entreprenører.

8. EØS. Norge er helt avhengig av internasjonal handel og spilleregler der store land ikke kan ta seg til rette. Vi trenger gode internasjonale handelsavtaler. Vårt næringsliv er helt avhengig av at vi har tilgang til EUs indre marked, EUs forskningssamarbeid og andre arenaer der vi kan samarbeide med våre naboland og viktigste samarbeidspartnere. Vår velferd og velstand er helt avhengig av EØS.

9. Forsvar og beredskap. Det gjennomføres en historisk opptrapping av forsvarsbudsjettene for å møte en ny og mer urolig internasjonal situasjon. Den nye langtidsplanen sørger for helt nødvendige strukturendringer og for investeringer i nye og moderne våpensystemer. Og Høyre er tilhenger av at vi fortsatt har et nært samarbeid med våre allierte i NATO.

10. Helheten. Noen partier er bare opptatt av enkeltsaker. Problemet med det er at når ting henger samme så risikerer man at noe som virker smart isolert sett går ut over noe annet viktig. Og vi risikerer å bruke opp verdier som tilhører fremtidige generasjoner. Helhet kan høres kjedelig ut, men det er helt nødvendig at vi har partier i Norge som forstår sammenhengen mellom utgifter og inntekter og er i stand til å prioritere det viktigste høyest.

Mer effektiv bruk av statens bygg

Statsbygg har beregnet at staten eier og leier lokaler på om lag 7 millioner kvadratmeter, alt fra enkle lagerlokaler og kontorbygg til avanserte laboratorier. De anslår at staten årlig bruker 17,5 milliarder kroner på husleie. Hvis vi får til en prosent effektivisering av arealbruken betyr det at vi kan spare om lag 175 millioner kroner. Penger som da kunne vært brukt på skole, helse eller samferdsel.

Et problem med å få til en slik effektivisering i praksis har vært at det ikke har vært en samlet, oppdatert og søkbar oversikt over statens samlede arealbruk, og hva kostnadene er. Vi har hatt en "Oversikt over statens eigedommar" som har blitt utgitt hvert fjerde år som et trykt vedlegg på 300 sider til statsbudsjettet. I første avsnitt i den siste som kom ut av denne står det.

"Oversikt over statens eigedommar har vore presentert i ulike former etter at departementet blei pålagt dette i kongeleg resolusjon av 4. januar 1884. I mange år blei dette gjort i form av ei eiga stortingsmelding kvart tredje eller fjerde år. Meldinga blei erstatta med eit særskilt trykt vedlegg til statsbudsjettet frå og med 2006."

Det sier seg jo selv at en papirbasert katalog over eiendommer ikke er en spesielt effektiv måte å styre med sikte på å effektivisere ressursbruken og redusere energibruk og klimapåvirkning. En papiroversikt på 300 sider blir raskt utdatert og det der heller ikke mulig å lage gode oversikter og tabeller der man sammenligner kostnader, arealbruk, energiforbruk og andre ting som er nyttig å vite når man skal effektivisere.

Derfor er den nye databasen statenslokaler.no på plass fra 1. august i år. Der finner man en oversikt over statens eiendommer tilgjengelig i en søkbar database med innlogging via ID-porten. Innen utgangen av 2018 vil løsningen også inneholde oversikt over lokaler staten leier. I et flott oppslag om lanseringen av Statsbyggs nye database i Bygg.no skriver de:

"Med den nye databasen, som sammenstiller tilgjengelig informasjon fra blant annet Statens kartverk, matrikkelen og enhetsregisteret, vil staten på sikt få full oversikt over alle virksomhetenes lokaler, hvor stor plass de ansatte har til rådighet hver, hvor mye hver kontorplass koster i leieutgifter, hvor spredt de ulike etatene sitter og kostnadene per kvadratmeter. Ifølge statsråden henter Storbritannia med hjelp av en tilsvarende base ut 15 prosent i reduserte kostnader på å leie og eie eiendom."

Jeg tenker at statenslokaler.no vil bli et verdifullt verktøy når vi vi skal fortsette jakten på måter å utnytte ressursene bedre og frigjøre penger til andre viktige oppgaver i samfunnet. Kunnskap om hva vi eier og hvordan ressursene brukes er en forutsetning for å kunne bli bedre. Her er det også viktig å huske på at mer effektiv arealutnyttelse ikke betyr redusert kvalitet eller dårligere arbeidsmiljø. Som oppslaget i Bygg.no illustrerer vil gode lokaler tilpasset virksomhetens måte å jobbe på, handle om både trivelige arbeidsplasser og effektiv arealutnyttelse, slik Statsbygg har fått til i sine egne lokaler.

Det er mer om den nye databasen her på Statsbyggs nettsider. Og her er KMDs pressemelding om saken.

Desentralisering av makt

Aftenbladet om flytting av makt

I et glimrende oppslag i Stavanger Aftenblad i dag beskrives det hvordan makt de siste årene er blitt flyttet fra departement og fylkemenn og til folkevalgte i kommunene i saker som virkelig er viktige for kommunene. Senterpartiet har fått et ufortjent rykte som et parti som ønsker mindre sentralisering. Realiteten er at makt på viktige områder er flyttet fra statlige etater til kommunene eller at Senterpartiet og de rød-grønne gikk ut av regjering i 2013.

For lokalpolitikere er det noe av det viktigste å ta avgjørelser i saker som legger grunnlaget for fremtidig vekst og utvikling. Boligbygging, næringsutvikling og samferdsel som er fremtidsrettet. Da handler makt om å ta viktige beslutningene lokalt som gjør kommunen attraktiv for nye innbyggere og nytt næringsliv. Kommunens folkevalgte og administrasjon kan bruke sin lokalkunnskap til å veie ulike og ofte vanskelige, hensyn opp mot hverandre og finne balanserte løsninger. I enkelte saker vil det naturligvis også være nasjonale hensyn man må ivareta, men normalt vil lokalkunnskapen være størst lokalt.

Allerede i Sundvolden-plattformen og fra første dag i regjeringskontorene har vi vært opptatt av å redusere unødvendig statlig detaljstyring og flytte makt vil kommunene. Vi skrev nye retningslinjer om hvordan fylkesmennene skulle sørge for at flest mulig saker blir løst tidlig i prosessene og på et mest mulig lokalt nivå. Terskelen for innsigelser er hevet og fylkesmennene samordner og avskjærer innsigelser som ikke er av nasjonal interesse. Noen saker ankes likevel til departementet for avgjørelse av statlige etater, men også der har vi vært tydelige på at hensynet til lokaldemokratiet ville blitt sterkere vektlagt enn før. I løpet av perioden er det også gjort flere andre endringer i lov og regelverk som til sammen flytter makt fra statlige direktorater til lokale folkevalgte.

Men hva er resultatet blitt? I følge Stavanger Aftenblad har resultatet blitt akkurat det vi har ønsket, med mer desentralisering av makt. "Bråbremser Oslo-makta" er overskriften de bruker. Og i artikkelen står det:

"Ap, Sp og SV overkjørte kommuner i nesten seks av ti konfliktsaker. Nå er situasjonen nærmest snudd på hodet. Det viser nye tall fra Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD) om innsigelsessaker der en offentlig etat eller aktør protesterer mot kommunens planer. Tilsynelatende har det skjedd et markant skifte i Erna Solbergs regjeringstid sammenlignet med «Jens Stoltenberg II» fra 2005 til 2013. Den rød-grønne regjeringen til Ap, Sp og SV behandlet 281 innsigelsessaker, regjeringen Solberg har behandlet 109 saker ut juli 2017, ifølge KMD-tallene: 

• Kommuner har under sittende regjering fått ja i 50 prosent av sakene mot 22 prosent under Stoltenberg II.
• De rød-grønne lyttet til innsigelser i 58 prosent av sakene. Tallet har rast til 20 prosent under de blå-blå.
• Kommunene fikk fullt eller delvis medhold i 44 prosent av sakene under Stoltenberg II, mot 79 prosent under Solberg-regjeringen.
• Andelen mellomløsninger har steget fra 20 prosent under Stoltenberg II til 29 prosent med Solberg.

Mens de rød-grønne bidro til å overkjøre lokaldemokratiet med å ta innsigelser til følge, har vi byttet ut det rød-grønne nei-stempelet med et blå-blått ja-stempel, sier kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner"

Alle som studerer tallene ser hvem som har vært mest opptatt av å ta hensyn til lokaldemokratiet. Og det er mulig å slå fast to ting: For det første at politikk på dette området er viktig, og virker. Det betyr noe hvem som sitter i regjering. Og for det andre at regjeringens politikk og det borgerlige firepartisamarbeidet har desentralisert makt, vekk fra statlige etater i Oslo og ut til kommunene. Akkurat slik vi lovet.

Lavere skatt, høyere skatteinntekter

VG har i dag lansert sin kalkulator der du kan få beregnet hvor mye Jonas-skatt du må betale etter valget dersom Arbeiderpartiet vinner. Argumentet våre politiske motstandere bruker for å begrunne store skatteøkninger pleier å være at det da blir mer penger til ulike offentlige utgifter, mens den borgerlige regjeringens skattelettelser gir mindre penger til offentlige utgifter. Men er det virkelig slik?

Det er naturligvis en sammenheng mellom skattenivå og skatteinntekter, men sammenhengen er ikke alltid slik at en krone mer i skatt gir en krone mer til offentlige utgifter. Det er også avhengig av hvordan man innretter skattepolitikken. Noen ganger kan det faktisk være motsatt. For eksempel fordi en miljøavgift virker så godt at det blir mindre av den miljøskadelige adferden som skal reduseres, og dermed også mindre inntekter. Eller fordi en ny skatt på næringslivet kveler aktivitet eller fører til utflytting av arbeidsplasser fra Norge, slik at resultatet av høyere skatter blir lavere skatteinntekter.

Og motsatt så er det jo slik at lavere skatter for næringslivet kan føre til høyere aktivitet. For eksempel fordi man får råd til ansette flere folk eller fordi virksomhet som var i utlandet flytter til Norge. Lavere skatt på arbeidsinntekt kan bidra til å gjøre det mer attraktivt å arbeide mer. Da kan skatteinntektene bli høyere selv om skattene er lavere.

Men hvordan er den norske virkeligheten på dette området? Nettavisen E24 hadde en interessant sak om dette for noen dager siden, under overskriften "Ola og Kari Nordmann har fått 18 mrd. i skattekutt - Staten får likevel inn 65 mrd. mer". E24 har gått igjennom skattestatistikken fra Statistisk Sentralbyrå fra 2013 da regjeringen tok over fra de rødgrønne og sammenstilt dette med tallene fra Finansdepartementet som viser hvor store skattelettelser som er gitt. De har blant annet sett på hvordan de store skattelettelser i personskatten som er gitt de siste årene har virket. og E24 slår fast at skatteinntektene fra personskatter er høyere nå, selv om skattenivået er lavere enn i 2013:

"Tallene viser at mens personskattene er kuttet med om lag 18 milliarder kroner, har inntektene fra de samme skattene faktisk økt med 64,8 milliarder kroner. Inntektene fra personskattene var i 2016 11,2 prosent over 2013, og trenden fortsetter i år. Sammenligner man første halvår i år med første halvår 2013, er personskatteinntektene til staten 12 prosent høyere. Det skjer altså samtidig som skattenivået er kuttet.".

Når det gjelder skattene næringslivet betaler er det selvfølgelig slik at skatteinntektene til statskassen har gått ned de siste årene, ikke først og fremst på grunn av skattelettelser, men fordi oljeprisen har falt fra 120 dollar til 30-40 dollar på det laveste. Det har gitt et bortfall på 160 milliarder i oljeskatter sammenlignet med 2013. At regjeringen og Stortinget i en slik vanskelig situasjon for næringlivet har prioritert lettelser i bedriftsbeskatningen har bidratt både til å dempe nedturen for mange bedrifter og å gjøre det mer attraktiv å starte nye bedrifter. Noe som bidrar både til flere arbeidsplasser og til flere bedrifter som kan betale skatten som finansierer velferdsordningene våre. E24 skriver:

"...men tallene «forstyrres» av nedturen i oljenæringen, som har gjort at inntektene fra oljeskattene var 160,4 milliarder mindre i fjor enn i 2013. Totalt har bedriftsbeskatningen blitt kuttet med 6,0 milliarder, ifølge Finansdepartementets tall, mens inntektene i 2016 var 167,4 milliarder lavere enn i 2013. En opptur i oljenæringen igjen vil, sammen med de økte skatteinntektene fra personer, altså kunne gi staten en dramatisk inntektsøkning i årene fremover."

Når det i Høyres partiprogram for neste stortingsperiode står at vi vil "ha moderate lettelser i det samlede skatte- og avgiftsnivået og sikre et bredt skattegrunnlag der alle med skatteevne bidrar" så er det fordi det er mulig å kombinere dette med høye ambisjoner for helse, eldreomsorg, skole og velferdstjenester. Skattepolitikken må naturligvis alltid tilpasses den økonomiske situasjonen vi er i, men det å gjennomføre store skatteøkninger for bedrifter og for de som investerer i å bygge bedrifter er et dårlig svar dersom vi ønsker flere arbeidsplasser og vekst i norsk næringsliv.

Fornye, forenkle, forbedre og digitalisere

Jeg er så heldig å være en del av Dagens Næringslivs teknologipanel som, på omgang, skriver en spalte hver fredag i Etterbørs-sidene. Jeg har tidligere skrevet om tre grunner til å være teknologioptimist og om at digital omstilling er et lederansvar.

I min tredje spalte, som var på trykk i DN på papir fredag, valgte jeg å skrive om arbeidet som gjøres for å fornye, forenkle forbedre og digitalisere offentlig sektor. En kronikk som DN i papiravisen valgte å gi den helt utmerkede overskriften "Ikke spør om ting du allerede vet", mens den i nettversjonen for DNs digitale abonnenter heter "Disse fem digitale tiltakene bidrar til å forbedre norsk offentlige sektor". Jeg gjengir den her i tilfelle noen gikk glipp av den da en var på trykk i forrige uke:

Ikke spør om ting du allerede vet

Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har nettopp gjennomført sin store innbyggerundersøkelse. Den viser at befolkningen er ganske godt fornøyd med offentlig sektor i Norge, men særlig fornøyd med virksomhetene som har utviklet gode og brukervennlige innbyggertjenester, som Skatteetaten, Altinn og Lånekassen. De som fortsetter som før kan oppleve at tilfredsheten faller fordi folk forventer en offentlig sektor som gjør som samfunnet ellers og tilbyr tjenester på nett.

Det er flere viktige grunner til at stat og kommune må være ambisiøse når det gjelder digitalisering. Det handler om fornøyde innbyggere. Digitale selvbetjeningsløsninger der vi gjenbruker data og ikke spør om ting vi allerede vet, fjerner unødvendige tidstyver og gjøre det lettere å finne frem.

Det handler også om at digitalisering er bra for norsk økonomi fordi det gjør at vi kan flytte ressurser fra administrasjon til tjenester. Når offentlig sektors inntekter fra olje- og gassproduksjon faller ytterligere og offentlig sektors utgifter til helse og eldreomsorg øker når befolkningen blir eldre, vil vi trenge all den produktivitetsøkningen digitaliseringen kan gi oss.

Dessuten er en offentlig sektor som samhandler godt digitalt og er opptatt av rask og effektiv saksbehandling en god ressurs for næringslivet. Norge har et lønns- og kostnadsnivå som er en konkurranseulempe for mange. Hvis vi bruker digitale verktøy til å forenkle kan en effektiv offentlig sektor være et konkurransefortrinn.

Digitaliseringen i offentlig sektor er ikke lenger noe som bare tilhører politiske festtaler. Den er i full gang. De siste fire årene har det vært gjennomført mange store digitaliseringsløft i offentlig sektor, som både innbyggere og næringsliv nyter godt av:

• Vi er på topp i verden når det gjelder digital skattebetaling. I år har 3,9 millioner nordmenn, som har levert digital skattemelding, allerede fått sitt skatteoppgjør. Arbeidsgiveres innrapportering av inntekt, arbeidsforhold og skattetrekk ble tidligere gjort i fem ulike skjemaer til tre statlige etater. I 2015 fikk vi en felles A-melding med felles månedlig rapportering. Det er beregnet at dette sparer næringslivet for 600 millioner kroner.
• Samtykkebasert lånesøknad betyr at man via Altinn gir Skattetaten tillatelse til å sende informasjon om lønn og skatt til banken i stedet for å sende gamle lønnsslipper og skattemeldinger manuelt når du søker om boliglån.
• I april 2017 fikk vi elektronisk tinglysing i Norge. Overdragelse av eiendom kan skje helt digitalt og erstatter 1,5 millioner brev med 16 millioner papirark som måtte åpnes, sorteres og signeres manuelt i Kartverket. Beregnet samfunnsgevinst er 1,3 milliarder kroner, mest i privat sektor.
• Nav vant nylig en pris for sin nye løsning for digital sykefraværsoppfølging. Det er 3,8 millioner sykemeldinger i året. Løsningen frigjør tid som blant annet kan brukes på oppfølging av den enkelte sykmeldte slik at vedkommende kan komme raskere tilbake i arbeid.
• I stedet for at hver kommune har sine egne graveregler for bredbånd er det laget felles forenklede regler for gravearbeid. Næringslivet investerer årlig 11 milliarder kroner i telekom og bredbånd, så når leverandører antyder en 15–25 prosent kostnadsreduksjon blir det milliarder i besparelser.

Dette er eksempler på nye viktige digitaliseringstiltak som bidrar til å fornye, forenkle og forbedre offentlige sektor i Norge. Vi har klatret helt opp på annenplass når EU rangerer den digitale tilstanden i Europa, og EU sier at Norge er blant landene med høyest tempo i denne omstillingen.

Jeg blir noen ganger spurt om når vi blir ferdige med å digitalisere offentlig sektor. Svaret er aldri. Det å erstatte papirbaserte og manuelle prosesser med bedre og raskere løsninger er i ferd med å skje nå. Men innovasjonen og teknologiutviklingen vil fortsette. Det vil stadig komme enda smartere måter å løse oppgaver på. Endringstempoet vil gå raskere. Utfordringen er å gjøre medarbeidere og ledere bedre i stand til å utnytte disse mulighetene slik at Norge bruker det gode utgangspunktet vi har til å bli enda bedre."

Enklere og billigere å bygge bolig

Må lover og regler alltid gjøres mer kompliserte enn de var før? Det må de selvfølgelig ikke, men det er i grunnen ikke så rart om noen har trodd at plan- og bygningsloven alltid blir mer detaljert og komplisert. Alle endringer tidligere har handlet om å lage flere regler, ofte med den konsekvens at saksbehandlingstiden har blitt lenger og kostnadene for boligkjøpere høyere.

Regjeringen har vært helt tydelige på at vi ønsker å snu denne utviklingen og gjennomføre forenklinger i plan- og bygningsloven. Dette var et viktig punkt som ble tatt inn i den nye regjeringsplattformen på Sundvolden i 2013. Og når Aftenposten for noen dager siden, i sin store oversikt over hvordan det gikk med regjeringens valgløfter, oppsummerer hvordan det gikk, skriver de:

"Regjeringen har gjennomført den største forenklingen av plan- og bygningsloven siden loven ble vedtatt. Fra 1. juli 2015 ble det mulig å bygge garasje og uthus på inntil 50 kvm uten å måtte søke kommunen, gitt at utbyggingen er i tråd med lovverket og reguleringsplaner. Halvparten av de minste leilighetene er blitt fritatt fra tilgjengelighetskrav i TEK 10 fra 1.1.2015. Fra 1. juli 2017 vil det bli iverksatt lovendringer som skal forenkle og effektivisere planprosessene. I januar 2016 ble det innført nye energikrav i byggteknisk forskrift som gir større mulighet til å bruke elektrisitet til oppvarming. Fra 1. januar 2016 ble det også innført nye regler som gjør det enklere å gjennomføre endringer i eksisterende bygg."

Men det har skjedd mer etter at at Aftenposten laget sin oversikt. Vi er ikke ferdig med å gjennomføre de største forenklingene i plan- og bygningsloven noen gang. Fra 1. juli forenkler den byggtekniske forskriften TEK17. Det er omtalt her i en pressemelding på KMDs nettsider. Vi fjerner noen krav og forenkler andre krav, uten at dette går på bekostning av kvalitet og sikkerhet. I tillegg har forskriften fått en bedre og mer forståelig struktur med klarere bestemmelser slik at det er lettere å vite hvilke regler som gjelder.

Dessuten er TEK 17 et viktig skritt på veien til en digital hverdag innenfor plan og bygg. Vi har som mål at plan- og byggesøknadsprossen skal digitaliseres for å gjøre det enklere og raskere å bygge. Det betyr blant annet at maskiner kan kontrollere om tegninger og modeller av et bygg er innenfor byggereglene og raskt avsløre om det er feil. Også her er det mye tid og penger å spare.

Og her på Lovdata finner man nå den nye Byggteknisk forskrift (TEK17).

Historiske kommunevedtak

Stortinget vedtok torsdag i forrige uke den største reduksjonen i antall kommuner siden kommunereformen som ble avsluttet på 1960-tallet. 

Da kommunene ble til i 1837 fikk Norge 392 kommuner. På det meste på 1930-tallet hadde Norge 744 kommuner. Etter reduksjonen på 60-tallet ble det 454 kommuner. Nå har Stortinget gjort noen historiske vedtak som gjør at det fra 2020 bare vil være 354 kommuner i Norge. 

Det er første gang antall kommuner er lavere enn det var i 1837. Med tanke på hvor annerledes kommunikasjonen er i dag og hvor mye større oppgaver dagens kommuner har, er det veldig kloke og riktige vedtak Stortinget nå har gjort. Og de aller fleste av disse vedtakene bygger på lokale prosesser som endte med enighet, og ble enstemmig vedtatt i Stortinget. I noen få tilfeller har det vært uenighet lokalt og Stortinget har skåret igjennom selv om en kommune har vært imot en sammenslåing. 

Med de sammenslåingene som er gjort tidligere i denne perioden og de som Stortinget vedtok på torsdag, ser listen over nye norske kommuner i 2020 slik ut. Omkring 1,6 millioner mennesker bor i disse kommunene:

1.   Sandefjord, Andebu og Stokke (gjennomført fra 01.01.2017)

2.   Larvik, Lardal (fra 01.01.2018)
3,   Hof, Holmestrand, og Sande (Hof og Holmestrand fra1.1.2018. Sande fra 01.01.2020.)
4.  Tjøme og Nøtterøy (fra 01.01.2018)
5.   Rissa og Leksvik (fra 01.01.2018)

6.   Moss og Rygge

7.   Askim, Hobøl, Spydeberg, Eidsberg og Trøgstad
8.   Aurskog-Høland og Rømskog
9.   Oppegård og Ski

10. Skedsmo, Fet og Sørum

11. Asker, Hurum og Røyken

12. Drammen, Nedre Eiker og Svelvik
13. Tønsberg og Re
14. Bø og Sauherad
15. Lyngdal og Audnedal
16. Mandal, Marnardal og Lindesnes
17. Kristiansand, Søgne og Songdalen
18 Stavanger, Rennesøy og Finnøy
19. Forsand og Sandnes
20. Fjell, Sund og Øygarden
21. Radøy, Lindås og Meland
22. Os og Fusa
23. Ullensvang, Odda og Jondal
24. Voss og Granvin
25. Førde, Naustdal, Gaular og Jølster
26. Selje og Eid
27. Sogndal, Balestrand og Leikanger

28. Flora og Vågsøy
29. Volda og Hornindal

30. Stordal og Norddal
31. Fræna og Eide
32 Ålesund, Sandøy, Skodje, Haram og Ørskog
33. Molde, Midsund og Nesset
34. Trondheim og Klæbu
35. Hemne, del av Snillfjord (Vennastranda) og Halsa
36. Hitra og del av Snillfjord (Sundan/Hemnskjela)
37. Orkdal, Agdenes, Meldal og del av Snillfjord (Krokstadøra)
38. Bjugn og Ørland
39. Roan og Åfjord
40. Verran og Steinkjer
41. Namdalseid, Namsos og Fosnes
42. Vikna, Nærøy, Leka og Bindal
43. Narvik, Ballangen og nordøstsiden av Tysfjord
44. Hamarøy og sørvestsiden av Tysfjord
45. Skånland og Tjeldsund
46. Tranøy, Lenvik, Berg og Torsken
47. Kvalsund og Hammerfest

Noe av det mest oppmuntrende i debatten torsdag var at både regjeringen og samarbeidspartiene var svært tydelige på at kommunereformen må fortsette. Vi har kommet langt i denne perioden, men vi må fortsette. Det kan ikke gå 50 år til neste gang. Mange steder bør diskusjonen komme raskt nettopp fordi denne kommunereformen påvirker lokale samarbeidsforhold og rammebetingelser for å løse ulike oppgaver. 

Det er satt i gang noe historisk som vil få stor betydning framover. Heldigvis, for alternativet ville være å fortsette med en struktur fra 1960-tallet som ikke vil være i stand til å levere gode nok tjenester til innbyggerne. Det ville gitt mer sentralisering av ansvar og oppgaver. Dersom vi skal unngå sentralisering og heller utvide kommunenes ansvar, er vi avhengige av at kommunereformen fortsetter.

Økt digitaliseringstakt i kommunene

Med noen ukers mellom skriver jeg en fast spalte i it-avisen Computerworld, et bransjeblad som interessant nok også holder det gående med en ukentlig papirutgave, i tillegg til å være på nett.

Denne uken har jeg skrevet om digitalisering i kommunesektoren, blant annet om bevilgningen som er foreslått i revidert budsjett for å støtte opp om kommunenes eget samarbeid om å satse på felles løsninger der det ikke er særlig fornuftig at alle utvikler hver sin it-løsning. Og om hvordan vi bruker den statlige digitaliseringspolitikken, blant annet gjennom medfinansieringsordningen for små og mellomstore statlige it-prosjekter, til å løfte frem prosjekter som gir gevinster for kommunene.

Kommunesektoren er en viktig del av velferdssamfunnet vårt og leverer noen av de aller viktigste tjenestene til innbyggerne, inkludert grunnskole, eldreomsorg, barnevern, helsetjenester og byggesaksbehandling. Derfor er det paradoksalt at tidligere stortingsmeldinger og statlige digitaliseringsstrategier i så liten grad har vært opptatt av kommunene og hvordan staten som samarbeide med og koordinere seg med kommunene. Ved å samordne bedre og gjøre det attraktivt å gjenbruke løsninger som allerede er utviklet kan vi frigjøre ressurser som kan brukes til andre viktige formål, for eksempel bedre velferdstjenester og bedre kollektivtransport.

Det mangelfulle samspillet mellom stat og kommune har vi gjort noe med de siste årene. Samarbeid stat-kommune fikk en sentral plass i stortingsmeldingen om regjeringens digitale agenda som kom for et år siden og har i etterkant blitt fulgt opp av handling, blant annet i form av den nye finansieringsordningen for kommunale it-prosjekter. Vi er i gang med å realisere ambisjonen om "en innbygger - en journal". Og det nasjonale velferdsteknologiprogrammet har bidratt fra å flytte bruk av velferdsteknologi i eldreomsorgen fra å være små pilotprosjekter til å bli den av eldreomsorgen i mange kommuner.  Her er lenke til innlegget mitt i Computerworld.

Enklere og billigere å bygge bredbånd

Det er ikke hver dag noen blir så fornøyde med forslag fra regjeringen at de tar med seg kake, men i dag tok bredbåndsbransjen med seg "gravekake" for å feire at nye regler for å gjøre det enklere og billigere å legge bredbånd i veigrunn blir sendt ut på høring.

Nettavisen E24 oppsummerer at årsaken til gleden blant de som bygger bredbånd ligger i at de nye forenklingene kan kutte kostnadene med å grave ned bredbånd med betydelige beløp:

"Forenklingene betyr kort fortalt at:

Det nå settes nasjonale maksimalkrav til hvor dypt bredbåndsselskapene må grave ned kablene sine.

Gebyrene som de statlige eller kommunale veimyndighetene skal dekke selvkost, altså den faktiske saksbehandlings- og arbeidskostnaden de offentlige etatene har. Hvis gebyrsituasjonen ikke bedrer seg åpner statsrådene for å innføre en nasjonal prisliste for gebyrer til bredbåndsgraving.

Veimyndighetene kan ikke ta betalt leie av selskapene som legger kabler når kablene ligger der, og de kan heller ikke gjøre det i anleggsperioden. Det eneste unntaket er gebyrer hvis arbeidene blir forsinket utover tidsfristene.

Veimyndighetene eller kommunene kan heller ikke ta gebyrer for å sette fortau og veibanen i stand igjen. Det skal være bredbåndselskapenes ansvar å forlate veien/fortauet slik de fant det."

I følge en av leverandørene som deltok i dag kan det handle om anslagsvis 15-25 prosent kostnadsreduksjon. Når vi vet at telekom- og bredbåndsbransjen investerte for 10,7 milliarder kroner i fjor, tre milliarder kroner mer enn i 2013, ser vi raskt at dette handler om store beløp. Og disse tallene forteller oss også at når myndighetene fjerner hindringer for å bygge ut infrastruktur på en effektiv måte betyr det langt mer for bredbåndsutbyggingen i Norge enn det å diskutere noen millioner mer eller mindre til tilskuddsordninger.

De nye reglene skal nå ut på høring før de blir endelig fastsatt i form av nye regler.  Høringsnotatet har fått det klingende navnet: "Tiltak for bedre koordinering mv. ved planlegging og utførelse av ledningsarbeider i veggrunn – endringer i ledningsforskriften mv." og er på i alt 77 sider. Det er ulike interesser som må avveies mot hverandre og mange hensyn som må ivaretas, men det er dette som nå kommer på plass. Og som artikkelen i E24 beskriver er det mange som har arbeidet lenge for å få til forenklinger som vil gjøre det enklere, raskere og billigere å bygge bredbånd. Til stor glede for innbyggere og næringsliv i hele landet.

Bærekraftige byer og sterke distrikter

Mandag diskuterte Stortinget en viktig og nyskapende stortingsmelding om Bærekraftige byar og sterke distrikt fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet (her som PDF). Meldingen gir en svært god oversikt over fakta og utviklingstrekk, slik dokumenter som dette skal gjøre. Det som er spesielt spennende i denne meldingen er at den beskriver og trekker sammen en del politikkområder som ofte diskuteres hver for seg, men som må sees i sammenheng når vi er opptatt av regioner og byers attraktivitet og vekstkraft.

Det er for eksempel slik at norske regioner ikke er tjent med at vi har en debatt om bypoltikk og en helt annen debatt om distriktspolitikk, der vi kommer i skade for å tro at by mot land er et slags nullsumspill der den ene taper hvis den andre vinner. I Norge er noen av våre viktigste næringer basert på bruk av naturressurser i distriktene. Samtidig er det slik at disse næringene trenger tjenestenæringene, forskningsmiljøene og mangfoldet i byene for å lykkes. Fremtidens velferd er avhengige av at vi vi har både bærekraftige byer og sterke distrikter. og at det samarbeides.

En annen myte er at god bypolitikk bare handler om vekst i noen få storbyer. Noe av det som har vært viktig i Norge og som gjør at vi har bosetting og næringsliv i hele landet, er at vi har mange mellomstore byer i hele landet som vokser og fungerer som viktige motorer i sin egen region. De er ikke en trussel mot regionen rundt, men et viktig konkurransefortrinn. Kapittel 2 i meldingen om drivkrefter og utfordringer beskriver hvordan regionene utvikler seg og hvordan forhold som næringsstruktur, innvandring og en stadig eldre befolkning påvirker oss og vil påvirke oss fremover.

Det er mulig å ha ambisiøse mål for en regionalpolitikk, men det er ikke mulig i et fritt land å vedta hvor folk skal bo. Folk velger selv hvor de vil bo, og det har ofte sammenheng med muligheter for utdanning og arbeid. Når næringsstukturen endres, og flere arbeider i tjenesteytende næringer, vil påvirke bosettingsmønsteret. En aktiv regionalpolitikk handler særlig om å legge godt til rette for at næringslivet kan vokse og utvikle seg i hele landet. Derfor handler kapittel 3 i meldingen om hvordan vi legger til rette for vekstkraftige regioner gjennom næringspolitikk og innovasjonsvirkemidler, digitalisering, lokalisering av statlige arbeidsplasser og hvilken rolle universitetene og høyskolene spiller for vekst og utvikling.

Flere av de særlige utfordringene næringslivet i distriktene møter er behandlet i kapittel 6 om "Vekstkraft og likeverdige levekår i distrikta". Her er det beskrevet ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift og om utfordringer med tilgangen til kapital. Og så er det egne omtaler av reiselivsnæring, landbruksbasert næringsliv og verdiskaping basert på kulturminner. Og en egen gjennomgang av forenklinger av utmarksforvaltningen og andre tiltak som bidrar til næringsvekst i fjell og utmark.

Noe av det nyskapende i denne meldingen er at også arealbruk, transportsystemer og bymiljøpolitikk blir sett i sammenheng med regionalpolitikken fordi dette er helt sentrale rammebetingelser både for å skape gode bomiljøer og for å gjøre det attraktivt å lokalisere næringsliv. God arealplanlegging og effektive og gode planprosesser, både i byene og i distriktene, er viktige offentlige verktøy for å øke attraktiviteten vår som land og som norske regioner og byer. Derfor har denne stortingsmeldingen et eget kapittel 7 om  "Planlegging som verktøy for samfunnsutvikling". Det er første gang på mange år dette temaet drøftes i en stortingsmelding. Og det er helt rett å gjøre det nettopp her, i en melding som handler om hvordan de viktigste verktøyene i verktøykassen for utvikling og vekst i alle deler av landet skal utvikles videre.

Et siste poeng er at dette arbeidet ikke har foregått bak lukkede dører i et departement. Det har vært en åpen og inkluderende prosess med lyttemøter og debatter i hele landet. Det har vært en egen nettside, byerogdistrikter,no som har fulgt prosessen og samlet innspill som har kommet. Derfor er dette blitt en stortingsmelding der mange har bidratt til det gode resultatet og som gir et godt grunnlag for det arbeidet som skal skje videre.

Økt fremtidstro

Næringslivsorganisasjonen Finans Norge utarbeider hvert kvartal et Forventningsbarometer. Der måler de hvor sterk fremtidstro nordmenn har når det gjelder både egen økonomi og landets økonomi. Det som gjør denne undersøkelsen særlig interessant nå er at befolkningen i løpet av fem kvartaler har svingt fra svært pessimistisk til klart optimistisk. Nettavisen E24 skriver:

"Det er særlig troen på landets økonomi som tydelig har bedret seg siden den forrige målingen i februar. – Vi må helt tilbake til begynnelsen av 2013 for å finne tilsvarende positiv tro på økonomien neste år, sier direktør Idar Kreutzer i Finans Norge."

Selve undersøkelsen finner man mer informasjon om her på Finans Norges nettsider. Tallene viser at befolkningen etter oljeprisfallet har vært klart mer optimistisk innstilt når det gjelder sin egen økonomi enn Norges økonomi. Ser man på tallene for bare et år siden, i 2. kvartal 2016, var det slik at differansen mellom optimister og pessimister var på pluss 15,7 prosentpoeng når folk ble spurt om egen økonomi neste år, men minus hele 37,3 prosentpoeng når folk ble spurt om Norges økonomi neste år. 

I dag er begge disse tallene positive. I 2. kvartal 2017 er differansen mellom pessimister og optimister pluss 25,6 prosentpoeng når det gjelder folks egen økonomi og pluss 12,4 prosentpoeng når det gjelder norsk økonomi. Forventningene i befolkningen som er målt i undersøkelsen til Finans Norge sammenfaller godt med de analysene av Norges økonomiske fremtidsutsikter regjeringen la frem i Revidert Nasjonalbudsjett i forrige uke, som peker klart i retning av at den økonomiske veksten vil ta seg opp og arbeidsløsheten vil gå videre ned i året som kommer. I innledningskapitlet i budsjettdokumentet skriver Finansdepartementet:

"Veksten i norsk økonomi er ventet å ta seg videre opp fremover, understøttet av bedret konkurranseevne, mindre fall i petroleumsinvesteringene og høyere kjøpekraft i husholdningene. BNP Fastlands-Norge anslås å vokse med 1,6 pst. i år, opp fra en vekst på 0,8 pst. i fjor. Det er om lag som anslått i fjor høst. Allerede neste år er fastlandsøkonomien ventet å vokse raskere enn sin historiske trend. Etter hvert som aktiviteten i økonomien tar seg opp, anslås sysselsettingen å øke og arbeidsledigheten å gå videre ned."

Så er det naturligvis slik, noe Finans Norge også understreker, at det å spå om fremtiden er en usikker bransje. Etter en økonomisk nedtur vil det alltid være usikkerhet om hvor raskt forbruk og investeringer tar seg opp igjen. Men tallene fra Finans Norge gir oss enda en grunn til å være optimister.

Kommunene i norsk økonomi

At kommunene har en stor og viktig rolle både som leverandører av viktige velferdstjenester og som beslutningsorganer i lokale saker er godt kjent. I vår norske og nordiske modell har vi lagt langt flere store oppgaver til kommunenivået enn det som er vanlig ellers i Europa.

Men hvor store er egentlig kommunene målt i andel av økonomien? Eller som andel av alle sysselsatte i Norge? Det får man svar på ved å lese kommuneproposisjonen som ble lagt frem av regjeringen på torsdag i forrige uke. Der er det rett og slett veldig mye interessant informasjon om både kommunenes oppgaver og økonomi. I tillegg, naturligvis, til informasjon om kommuneopplegget for neste år.

I underkapittel 11.2 om kommunesektorens størrelse i norsk økonomi kan vi lese at kommunenes inntekter er omkring 18 prosent av BNP, mens sysselsettingen målt i timeverk er omkring 16 prosent av samlet sysselsetting i Norge.

"Målt i forhold til BNP for Fastlands-Norge utgjorde kommunesektorens inntekter 18 prosent i 2016, mens kommunalt konsum lå på knapt 14 prosent. Målt i forhold til totalt antall utførte timeverk i norsk økonomi utgjorde den kommunale sysselsettingsandelen oppunder 16 prosent. Siden en relativt stor andel av de kommuneansatte jobber deltid, er kommunesektorens andel av den totale 
sysselsettingen større målt i personer enn i timeverk."

Mens både andelen av sysselsettingen og kommunenes konsum som andel av BNP har vært ganske stabile, har kommunesektorens inntekter som andel av BNP økt. En viktig forklaring på det er at kommunene har blitt tilført nye oppgaver, blant annet innenfor helseområdet, der det har fulgt med inntekter. Fordi kommunesektoren er en arbeidsintensiv sektor er det også slik at prisveksten for kommunal tjenesteyting er høyere enn for en del andre sektorer i samfunnet som er mer kapital- og teknologiintensive.

Det er også slik at Stortinget de siste årene har vedtatt økonomiske rammer for kommunesektoren som har muliggjort aktivitetsvekst og høyere kvalitet på tjenestene. Veksten i kommunenes frie inntekter, det vil si pengene som ikke allerede er bundet opp av befolkningsutvikling, pensjonskostnader osv., har vært høyere i denne stortingsperioden enn i rødgrønn tid:

"Ser vi over perioden fra 2013 til 2016, var den gjennomsnittlige årlige oppgavekorrigerte realveksten i frie inntekter 2,3 prosent, mens den for perioden fra 2009 til 2013 var 1,5 prosent, jf. figur 11.3. Innbyggertallet i Norge har økt i begge perioder. Den oppgavekorrigerte realveksten per innbygger var i gjennomsnitt 1,2 prosent i perioden fra 2013 til 2016 og 0,2 prosent i perioden fra 2009 til 2013. Veksten i de frie inntektene til kommuner og fylkeskommuner i perioden fra 2013 til 2016 har således vært sterkere enn i forrige stortingsperiode."

Dette har også slått ut i at driftsresultatene i kommunene generelt nå er langt bedre enn for noen år siden. Det er anbefalt at driftsoverskuddet for kommunesektoren samlet bør ligge på minst to prosent. De to siste årene har vi ligget godt over det nivået:

"Netto driftsresultat lå i 2015 og 2016 godt over de anbefalte nivåene, både i kommunene og i fylkeskommunene. I 2015 ble driftsresultatene kraftig forbedret fra de foregående årene. For sektoren som helhet utgjorde netto driftsresultat 3,2 prosent av inntektene, noe som var det høyeste netto driftsresultatet siden 2006. For kommunene (inkl. Oslo) var driftsresultatet 3,0 prosent og for fylkeskommunene 4,6 prosent. Netto driftsresultat forbedret seg ytterligere i 2016. For sektoren som helhet anslås netto driftsresultat til 4,2 prosent. For kommunene (inkl. Oslo) var driftsresultatet 4,0 prosent og for fylkeskommunene 5,0 prosent. Et stort flertall av kommunene styrket driftsresultatet fra 2015 til 2016"

Mer om kommunenes driftsresultater om investeringer, gjeld og andre ting som bidrar til kommunenes rammebetingelser kan man som sagt lese om i den nye kommuneproposisjonen fra Kommunal og moderniseringsdepartementet. Jeg og resten av politisk ledelse bruker dagene etter at proposisjonen er lagt frem på å reise rundt til alle fylkene i landet og presentere både årets tall og rammene for neste års økonomiske opplegg for kommune-Norge. Med det handlingsrommet regjeringen har sørget for og foreslår neste år er det en veldig hyggelig jobb.