Internettets forvitring - om den gradvise forringelsen av digitale plattformer

Forvitrer tjenester, infrastruktur og digitale produkter knyttet til internett, slik at brukeropplevelsen degraderes over tid? Jeg har kalt det "forvitring" i overskriften min her, men i den offentlige debatten brukes det betydelig sterkere begreper enn dette fenomenet, for eksempel "drittifisering" som finnes på Wikipedia, og er en fornorsking av det engelske nyordet "enshittification" (ordboksdefinisjon her).

Enshittification

I januar 2023 lanserte forfatteren Cory Doctorow sitt begrep for dette fenomenet, i en artikkel i Wired om TikTok: "Enshittification". Begrepet ble kåret til årets ord av American Dialect Society, ble tatt inn i ordbøker, og i 2025 ga Doctorow ut boken "Enshittification: Why Everything Suddenly Got Worse and What to Do About It". 

Boken til Doctorow beskriver hvordan mange av nettjenestene vi bruker til daglig har blitt merkbart dårligere de siste årene. Google gir oss stadig flere annonser og KI-genererte sammendrag før vi kommer til lenkene vi egentlig søkte etter. Facebook-feeden er full av reklame og foreslår at vi skal se på innhold fra sider vi aldri har fulgt, og som i økende grad er svindelannonser. For eksempel falske annonser der kjendiser tilsynelatende forteller om tjenster de bruker eller investeringer de har gjort. Amazon favoriserer synliggjøring av sine egne produkter framfor produkter andre produsenter vil selge. Og X (Twitter) er naturligvis et kapittel for seg.

I noen tilfeller, for eksempel etter et oppkjøp av et digitalt selskap , har kunder plutselig blitt avkrevd betaling for en tjeneste som var gratis, for å få tilgang til sine egne data, eller til og med for å fortsatt kunne bruke produktet de har kjøpt. Cory Doctorow har en lang liste med anklager. Han er aktivistisk og spissformulert i formen, og boken er leseverdig, og har som sagt gode konkrete eksempler på tjenester og digitale plattformer som er blitt dårligere. Han har en interessant blogg også, med et svært høyt aktivitetsnivå.

Forbrukerrådets rapport "Breaking free"

I slutten av februar i år kom det norske Forbrukerrådet med en omfattende engelskspråklig rapport som bygger videre både på Doctorows funn og utblåsninger "Breaking Free – Pathways to a Fair Technological Future", som fikk en del oppmerksomhet ved lanseringen. "Drittifisering" av internett er brukt som en norsk oversettelse av "enshittification". Jeg synes selv at det mer moderate begrepet "forvitring" passer bedre på det som skjer. For det er jo ikke slik at alle tjenestene vi bruker blir illeluktende eller skadelige, men noen av dem er blitt mindre nyttige, brukervennlige og velfungende enn før. Det skjer en gradvis nedbrytning av det man i utgangspunktet kom for å få løst, og i noen tilfeller en det oppstått en form for innelåsing det er krevende å komme ut av. 

Rapporten, og Cory Doctorows bok, sier at dette gjerne utvikler seg gjennom tre faser:

• I første fase lokkes brukerne inn i en tjeneste som tilbys gratis eller til en veldig lav pris, og med en god brukeropplevelse. Hvis det er annonser er de få og diskré, innholdet er stort sett relevant for deg, også tipsene om hva annet du kan følge, eller kjøpe, og funksjonaliteten er rik, og utvides jenvlig med nye og spennende muligheter. Når flere opplever det samme oppstår det en nettverkseffekt, og man treffer andre gjennom tjenesten, noe som også gjør at det blir vanskelig å forlate tjenesten. Enten fordi alle vennene dine er der, eller fordi kunder og samarbeidspartnere er der.
• I fase to reduseres tilbudet til privatpersoner til fordel for bedriftskundene som annonserer eller bruker plattformen til å selge sine produkter og tjenster. Frihet og funksjonalitet for brukerne nedprioriteres til fordel for annonsører, selgere og andre forretningskunders inntjening. Algoritmer endres og prioriterer synligheten til betalt innhold. Funksjoner som ga brukerne valgmuligheter for å velge ting bort, fjernes. Noe som gjerne fører til at brukerne blir irriterte, og lurer på hva som skjer, men det er vanskelig å bytte fra en plattform de man har kontakt med er på, til noe annet som nesten ingen bruker.
• I fase tre opplever også forretningskundene en mye dårligere tjeneste. Plattformeier finner ut at det er vanskelig å vokse videre gjennom å skaffe flere brukere eller bedriftskunder, og tenker at det er blitt på tide å ta gevinst. Underveis er også forretningskundene blitt innelåst fordi de må være der kundene er, selv om vikårene deres er blitt dårligere, og selv om det er plattformeieren selv som tar inn de største gevinstene. Rekkevidden faller og bedrifter må betale mer for å nå sitt publikum.
  

Rapporten beskriver dette godt, med flere konkrete eksempler. Google søk ble dårligere for å gi annonsene en bedre plassering. Apple bruker digitale fingeravtrykk på komponentene i en iPhone, slik at en reparatør ikke kan bytte en del med en kompatibel del fra en annen iPhone uten Apples egen programvare. Uavhengige reparatører stenges i praksis ute, og brukte deler kan ikke brukes. Så vil kanksje EUs nye Right to Repair-direktiv tvinge Apple til å endre denne praksisen. Skriverprodusentene som HP bruker digitale låser for å blokkere tredjepartsblekk, og kan dermed prise blekkpatroner langt høyere enn andre produsenter gjør. 

Bilprodusenter har lagt funksjoner som setevarme, motorytelse og til og med bilnøkkelen bak et månedlige abonnement. Komponentene er allerede i bilen, men låst inne digitalt. Tesla har i tillegg blitt anklaget for å redusere ladehastigheten på eldre biler med opptil 30 prosent. Da Futurehome gikk konkurs, innførte de nye eierne et obligatorisk årsabonnement på for funksjonalitet som tidligere var inkludert med utstyret folk allerede hadde betalt for og montert. Noen av eksemplene i rapporten er velkjente og beskrevet før, andre er nyere, og veldig interessante å lese om.

Dokumentasjon eller spekulasjon?

Rapporten er god der den dokumentrerer denne forvitringen av digitale tjenester konkret, men ikke like god der den hevder at det er en slags deterministisk lov som fører til at det med nødvendigvis må bli dårligere, eller når den i et eget kapittel også spekulerer i at KI-tjenester vil forvitre på samme måte, og kanskje enda raskere. Det vet vi jo strengt tatt ikke noe om. Påstanden om at "the question therefore is not whether generative AI systems will be enshittified, but rather how and when" er et eksempel på en slik argumentasjon. 

Konkurransesitusjonen for KI er foreløpig veldig annerledes enn for sosiale medier eller søkemotorer. Det er flere store aktører som konkurrerer hardt, og kinesiske DeepSeek, og etter hvert flere andre open-source modeller har vist at konkurransedyktige modeller kan lages for en lavere kostnader. De åpne språkmodelllene presser de proprietære. Ikt-historien er også full av eksempler på store produkter og tjenster som har blitt borte fordi publikum ikke ville ha dem lenger. Jeg kan jo nevne MySpace, Friendster, BlackBerry og Yahoo. Eller virutelle verdener i metaverset, både for 20 år siden, og mer nylig.

Når man leser den aktivistiske språkbruken i Breaking Free kan man lure litt på hvorfor de store plattformenselskapene har noen kunder i det hele tatt hvis det bare er problemer og dritt de serverer. Sannheten er jo at de også har gitt brukerne nye opplevelser, nye venner, nye nettverk og store effektivitetsgevinster, og på mange områder har tjenester som tidligere bare var tilgjengelige for noen få gjennom dyre og proprietære spesialsystemer, bitt tilgjegelige for alle gjennom en app eller et nettsted. Noe er til og med gratis, i hvert fall gratis i den forstand at du får tilgang med å dele dataene dine med selskapene som leverer tjenesten, men ikke pengene dine.

Som en person som er pårørende til en person uten talespråk, og med et stort behov for hjelpemidler for å kunne kommunisere med andre, vet jeg en del om forskjellen på å kunne bruke en app på et nettbrett, og ha tilgang til en chat i sosiale medier på en plattform andre bruker, og den gamle modellen der man måtte søke om noe, for eksempel en klumpete skjerm, fra en spesialistleverandør via NAVs hjelpemiddelsentral. Dyrt, og upraktisk. Plattformselskapene har bidratt både til inkludering og demokratisering, og til mye lavere priser gjennom volum og standardisering. Ting tyder dessuten på at de fleste digitale tjenestene er populære blant brukerne verden over.

Men de store globale plattformene har som sagt også bidratt med noen viktige negative ting. Det er dette som er temaet i rapporten, og det mest interessante da er om forfatterne også har tenkt ut noen tiltak som kan gjøre noe med problemene? Noe som virker? Noe disse ekspertene som ser små mye som er feil kan bidra til å reparere? Her er dessverre ikke rapporten spesielt sterk. 

Diagnoser og behandling

Rapportens forord trekker frem tre brede områder som krever innsats for å få utviklingen av internettjenester på et bedre spor, og det er vanskelig å være uenig i noen av dem:

1. Rebalance power between service providers and consumers. Consumers should be allowed to control their digital experiences and decide how they want to use products that they own. It should be possible and practical to switch to alternative service providers, or tweak services they already use to suit their needs and preferences.
2. End dependence on big tech. To lay the groundwork for innovative products and services and pave the way for alternatives to big tech, competition in digital markets must be restored. Technology based on principles such as openness, interoperability and portability must be advanced through strategic investments. For example, the public sector should leverage its power as a major procurer to support alternatives to big tech.
3. Double down on the enforcement of existing laws. Far from hindering innovation, regulation and laws provide crucial guardrails to guide innovation and ensure a level playing field. Weak enforcement allows big tech to continue its damaging practices at the cost of freedom of choice, service quality, and innovation. To remedy this, enforcement must be strong and vigorous.

Men, hva betyr dette i praksis? Det betyr i hvert fall at Norge må ha en svært nær tilknytning til EU, som lager regelverket på disse områdene. I hvert fall for å oppnå noe som helst innenfor mål 1 og 2. Helst burde Norge vært medlem i EU, og tatt del i regelverksutformingen, naturligvis, men vi må i hvert fall bruke en EØS-tilkyning til å proaktivt bidra til å utvikle og er raske med å innføre det regelverket EU samler seg om. Slik er det ikke i dag.

Og noe at det paradoksale i rapporter som dette er at man etter å ha hudflettet politiske og regulatoriske myndigheter for å være alt for servile overfor internasjonale digitale selskaper, og alt for passive og kunnskapsløse, så ender det med helt generelle anbefalinger om at de samme politiske og regulatoriske myndighetene man ikke stoler på skal gjøre en masse ting på forbrukernes og virksomhetenes vegne,  men som ikke er beskrevet. En dyp pessimisme blir plutselig snudd til en herlig optimisme når det gjelder at politikere både skal tenke ut og innføre konkrete regler. Men særlig hjelp fra denne rapporten om hva som skal vedtas får de ikke.

Tiltak som (ikke) virker

Kapittel 5 i rapporten til Forbrukerrådet heter "A path to revive the internet: Policy recommomentations", og det høres jo lovende ut. Men mens rapporten er leseverdig og konkret når den beskriver eksemplene på forvitring av tjenester og innelåsing av kunder, er den dessverre temmelig upresis når det gjelder å formulere konkrete tiltak som kan motvirke en uønsket utvikling. 

Det mangler ikke på pompøse formuleringer, og det er ganske lett å rope ut om at myndighetene ikke evner å ta ledelsen, eller at det mangler tiltak for å begrense plattformselskapenes makt, men da må fagmiljøene som etterlyser slike tiltak formulere dem konkret. Eller eventuelt erkjenne at det er vanskelig å treffe presist og balansere ulike hensyn, og da heller foreslå en prosess for å kommet til dette konkrete nivået. Det må åpenbart gjøres sammen med andre land som vil det samme som oss.

Hvis vi holder oss til de tre politikkområdene jeg siterte fra litt høyere opp her så er det første å "rebalance power between service providers and consumers". Det brukes begreper som "tear down the walls, brick by brick" og "open the gates". Og da handler det om ting som interoperabilitet mellom tjenester, portabilitet av egne data fra en tjeneste til en annen og desentralisering vekk fra at en aktør kontrollerer økosystemet av tjenster. Alt dette høres faktisk veldig fint og riktig ut, men de nett-tjenestene som bygger på slike prinsipper har ikke akkurat vært store suksesser så langt. 

Område to handler om mye av det samme, og om å begrense de store tech-selskapenes makt. Ideen om et "European Tech Fund" for å investere i teknologiselskaper høres gøy ut, det må jo i såfall være fordi de ikke lykkes å hente inn penger på vanlige måte i markedet. Problemet er jo at uten nok kunder blir det jo ikke noe alternativ selv om det er aldri å riktig rent prinsipielt. Gamle gjengangere som å oppmuntre offentlige virksomheter til å velge open source-teknologi i anskaffelser er også nevnt her. Det nevnes en del eksempler på land og delstater som prøver seg på det, men der er ikke et ord i rapporten om hvilken effekt det har hatt.

En styrking av konkurransepolitikken

Det mest konkrete som sies i rapporten på tiltakssiden er på det tredje området, som handler om å sørge for at eksisterende lovgivning blir praktisert mer kraftfullt. Spesielt konkurranselovgivningen som skal forhindre karteller og monopoldannelser, og som må henge med i den digitale utviklingen. Digital Markets Act (DMA) trekkes frem som det mest kratfulle universalverktøyet som skal brukes for å fremme en mer bærekraftig og sunn konkurranse, og bedre tjenester til forbrukerne. Rapporten peker på at utviklingen går raskt i digitale markeder, og at det derfor ikke er nok å komme inn og bryte opp skadelig maktmisbruk etter at skaden har skjedd. Man må på samme måte som i telekomlovgivningen kunne gå inn og avverge slik skade før den oppstår. Rapporten sier også at:

"In practice, big tech companies can acquire other companies before they become big enough to warrant regulatory scrutiny. Competition authorities therefore need additional powers to protect digital markets. This includes call-in powers, which allow authorities to scrutinise deals below the thresholds of merger law when the deals can influence competition."

Vi skal bruke konkurransepolitisek virkemidler som allerede finnes og utvikle nye der det viser seg å være behov, slik at ikke kundene og innovasjonen lider, og slik at Europa og EU kan være foregangsregionen i verden på dette området. 

En ting rapporten ikke verken eksemplifiserer eller drøfter særlig mye er det forbrukerne selv kan gjøre av aktive forbrukervalg for å støtte aktørene som følger sunne prinsipper for blant annet interoperabilitet og personvern. Hvilke tjenester er det som har lykkes med dette? Migrasjonen fra X til Bluesky de siste årene? Substacks vekst som kanal for betalt innhold, som motvekt til store sosiale medier? Økt betalingsvilje for kvalitetsjournalistikk? Ting som skjer uten noen politisk inngripen. Er dette suksesser? Viser de vei når det gjelder ting det er mulig å få til? 

Kanskje vi også trenger noen bedre oppskrifter som kan hjelpe forbrukerne selv ta mer informerte valg, for eksempel gjennom merking, sammenligningsverktøy, transparens om hvordan algoritmene prioriterer, og bedre tilgang til data om hvor mye tid og penger man bruker på ulike tjenester. Vi kunne kanskje hatt et forbrukerråd som gir flere konkrete råd til forbrukerne om hva de kan gjøre selv.

De 10 mest verdifulle selskapene i verden

Hvilke 10 bedrifter i verden er mest verdt? Hvilke bransjer dominerer, og i hvilke land holder de til? Hvordan har troen på kunstig intelligens påvirket markedsverdiene? Og hvordan er verdien av de største selsakpene sammenlignet med noen annet vi kjenner godt, som det norske oljefondet?

Jeg synes dette er veldig interessante spørsmål å utforske fra tid til annen, ikke minst fordi selskapenes markedsverdi ikke bestemmes av historien alene, av regnskapstall og balanse, men først og fremst av forventninger til fremtidige inntekter. Og slike forventninger kan ende seg, ikke bare for selskaper, men for hele bransjer. Plutselig kan det være energiaksjer eller finansaksjer som seiler oppover listen, eller de som satser på bestemte teknologier.

Nå skal det sies at denne ti på topp-listen, som Wikipedia oppdaterer kvartalsvis, har vært forbløffende stabil de siste årene. Det er de store amerikanske digitale plattformselskapene som dominerer i toppen. For ti år siden var det mye snakk om FAANG; det vil si Facebook, Amazon, Apple, Netflix og Google. De siste par årene med Teslas og Nvidias voldsomme vekst i markedsverdi har det vært snakk om "The magnificent seven", som er Microsoft, Apple,  Alphabet, Amazon, Meta, Nvidia og Tesla. 

Nylig har Tesla falt nedover listen, samtidig som det er spørsmål om det er en egen gruppe ekstra godt posisjonerte selskaper innenfor kunstig intelligens som kan dra fra de andre. Denne våren har det vært en del oppmerksomhet om at det er strekk i laget. Apple, Google og Tesla henger ikke så godt med som de andre, og det er en egen gruppe "Fabulous Four" med Microsoft, Amazon, Meta og Nvida som dominerer, spesielt på grunn av posisjonene de har på kunstig intelligens. 

Men det stopper jo ikke der. Forbes anbefaler investorer å se på selskaper som er på vei oppover når det gjelder både inntjening og posisjon innenfor kunstig intelligens, og nevner speselt tre selskaper som er på vei opp, den taiwanske brikkeprodusenten TSMC, hardwareselskapet Broadcom og mikroprosessorselskapet AMD. Som vi ser på topp 10-listen over er de to første inne på topp 10-listen.

Er det mulig å være blant de mest verdifulle selskapene i verden uten å være et digitalt plattformselskap som er opptatt av kunstig intelligens? Ja, på topp 10-listen finner vi både investeringsselskapet Berkshire Hathaway, som er kjent for å investere langsiktig i gode verdiselskaper i mange ulike bransjer, og Eli Lily som er et legemiddelselskap. Det er ikke lenge siden Visa og Exxon Mobil var innom topp 10. 

Akkurat nå er listen ekstremt dominert av amerikanske selskaper, men det er ikke lenge side det var kinesiske aktører som Tencent og Alibaba på listen. Kanskje vi kinesiske batteriprosdusenter eller leverandører av løsninger for solenergi bli de neste? Det at bilprodusenten Tesla har vært høyt oppe viser at også at innovative nyskapere i transportsektoren kan få svært høy verdi. Og ser vi på de mest verdifulle selskapene i Europa nå er det Novo Nordisk innenfor legemidler som er størst, De har vokst kraftig og er rett bak topp 10 globalt. Litt bak følger ASML, den nederlandskap verktøyleverandøren til dataprossorindustrien, en deretter kommer LVHM og Hermes, to franske merkevareselsakper.

Så, ja det kan være lurt å være godt posisjonert i bransjer som er del av en teknologisk transformasjon og som er svært skalerbare. Men, på den annen side, er mange ulike deler av den digitale verdikjeden representert, både hardware og komponentprodusenter, softwareutviklere, designere av produksjonsutstyr og produsenter av produksjonsutstyr, reklamefinansierte plattformutviklere. Og som før hjelper det å finne nisjer som det av en eller annen grunn ikke er så lett for andre å komme inn i, for eksempel fordi det er sterke nettverkseffekter ("winner takes all"), veldig høye FoU- og kapitalkostnader eller veldig spesielle kompetansebehov. Samtidig som flere av disse selskapene har lykkes ved å redefinere selve bransjebegrepene og skapt nye bransjer (søkemotorer, operativsystemer, smarttelefoner. sosiale medier), og i noen grad trukket stigen opp etter seg etter at de har lykkes.

Jo, og så var det dette med Oljefondets verdi sammenliget med disse store selskapene. Oljefondets alltid oppdaterte kalkulator viser at det nå har en markedsverdi på omkring NOK 18 150 milliarder. I amerikanske dollar blir verdien omring USD 1 700 milliarder. Hadde oljefondet vært et børsnotert privat investeringsselskap som ble priset etter verdien av eiendelene, ville det kommet på 6. plass. Bak Amazon, men større enn Meta. Og omkring dobbelt høy markedsverdi som Berkhire Hathaway, som er i samme bransje.

Kieron O'Hara og Wendy Hall: Four Internets

I dag tar vi internett for gitt. Det har blitt et digitalt fellesgode i form av en kombinasjon av hardware, som koblingsnoder, fiberkabler og datasentre, og spilleregler i form av protokoller og standarder (for eksempel et system for adresser) som gjør at vi kan konsumere ulike typer tjenester, dele eget innhold, og sende epost til og samhandle med folk i hele verden. Før kunne vi ikke det.

Vi tar for gitt at det bare finnes ett internett, ikke to, tre eller mange adskilte nett, En åpen og standardisert infrastruktur som er tilgjengelig for alle. At det skulle bli slik var ikke helt opplagt. Tidlig på 90-tallet var det flere som forsøkte å bygge lukkede digitale økosystemer og trodde det ville være fremtiden. Tjenester som Compuserve og Prodigy hadde flere hundre tusen brukere hver og tok betalt. Men det åpne internettet vant, i hvert fall i første runde. 

Men vil et felles internett for alle i verden, med denne åpenheten, og der det ikke alltid er forståelig hvem som bestemmer reglene, kunne vare? Eller er der mer sannsynlig med en fragmentering,  det noen kaller et "splinternet", der dagens internett blir oppdelt etter ideologiske eller kommersielle grenser. Eller der myndigheter i ulike land og regioner i verden mener at de må regulere for å nå viktige samfunnsmål, men disse målene for hva internett skal være, og hva de kan tillate, er så forskjellige at det felles internettet ikke lenger er felles.

Det er nettopp dette boken "Four Internets - Data Geopolitics, and the Governance of Cyberspace" av Kieron O'Hara og Wendy Hall handler om. Hvordan det dugnadsbaserte internettet vi hadde i begynnelsen ble til, men også om hvordan dette lenge har vært i endring og av mange grunner vil være annerledes fremover. Og hvordan dette skjer fordi det finnes ulike konkurrerende visjoner for hvordan dette fremtidige internettet skal bli. Dette blir sett på som en av de viktigste politiske verdikampene i vår tid, det handler tross alt om kontroll over informasjons- og kommunikasjonsstrømmene i verden, så er det sterke krefter som kjemper om kontroll over infrastrukturer og regulatoriske rammeverk, slik at deres versjon av fremtidens internett vinner.

Jeg har skrevet om denne problemstillingen en gang før her på bloggen, da i forbindelse med at foredrag av Wendy Hall på en OECD-konferanse og et forskningsnotat på omkring 25 sider om "The Geopolitics of Digital Governance" skrevet av de samme to forfatterne. Notatet er en fin innføring i dette temaet. Men boken er naturligvis en langt grundigere innføring både i teknologien, standardene og verdidiskusjonene som har preget historien, og også langt mer utdypende om hva som vil kunne skje fremover, hva som står på spill. Begge forfattere er professorer i informatikk ved universitetet i Southampton, UK som har dette feltet som spesialitet og er gode til å forklare.

Hele bokens første del handler om det de omtaler som det første internettet: "Silicon Valley Open Internet", som ikke ble til gjennom magi, men som et resultat av både filosofiske, politiske og ikke minst teknologiske diskusjoner og konkrete beslutninger. Det spesielle var at det ikke skjedde gjennom "hard" regulering i de internasjonale møteplassene der man forhandler avtaler, men som en stor internasjonal dugnad med akademia, it-fagfolk, it-industrien og nett-entusiaster. Dugnadsmodellen har vært både styrken og svakheten. Årsaken til at det gikk så bra og så fort. Men også årsaken til at noen er misfornøyde med legitimiteten og med hvordan man mangler håndhevingsmekanismer for å reagere mot ting som ikke er akseptabelt. Og hvem bestemmer egentlig hva som er akseptabelt og hva som er uønsket?

Boken går også grundig til verks når det gjelder å forklare hvordan prinsippene og arkitekturen bak internett ser ut overordnet, slik at også vi ikke-fagfolk kan forholde forstå . Det er nemlig ikke helt dumt å sette seg litt inn i dette hvis man er i en posisjon i forvaltning eller politikk der man må ta stilling til ulike forslag om såkalt "internet governance" som kan høres bra ut, men som noen ganger kan ha som hensikt å hindre noe man ikke liker eller ødelegge noe som fungerer godt.

(Nerdeadvarsel: Dette avsnittet er litt teknisk og kan hoppes over): En viktig del av denne beskrivelsen er skillet mellom de ulike "lagene" internett består av, med et fysisk infrastrukturlag med kablet og tråløs nettverksinfrastruktur, med tilhørende standarder aller nederst i "stacken". Så kommer et datalag for sikker dataoverføring, deretter et nettverkslag med adressene til alle som er der og adressene til alle nodene i nettet. IP (internet protocol) lever i dette laget og handler om at alle må være enige om hvordan adressesystemet ser ut. hvordan man gjør endringer og hvordan nye innbyggere har rett til å flytte inn og etablere seg. Så kommer transportlaget der man finner standardene og spillereglene for hvordan datapakkene komer frem til rett adresse, hvordan man gir beskjed når det er kommet frem og hvordan man korrigerer feil når datatransporten ikke fungerer som den skal. Og på toppen av dette er det et "sesjonslag" som regulerer hvordan to datamaskiner kommuniser med hverandre, et presentasjonslag som sørger for at man ser og forstår dataene som flyttes på samme måte når det gjelder det de skal brukes til og til slutt et applikasjonslag som handler om det vi gjør på toppen av dette internettet med apper og programvare, og som ikke er en del av nettet selv.

Men hva er så dette med "four internets"? Forfatterne bruker en del plass på å beskrive hvordan internet ble til, og kaller dette det opprinnelige første internettet for "Silicon Valley open internet", med åpenhet i form av fri etableringsrett og ytringsfrihet som ideal, og med en slags dugnadsbasert kollegial styringsmodell som er avhengig av tillit og kompromissvilje. De tre andre modellene forfatterne beskriver er alle en slags alternativer til denne åpenheten og mangelen på virkemidler for å reagere på ting vi ikke vil tillate, eller ikke liker, men de er svært ulike i hva de vil endre og hvorfor de vil endre noe. Boken gir dem navn etter hvor den politiske og institusjonelle støtten til modellen er størst, men alle de tre alternative modellene kan ha betydelig støtte også ut over dette. Forfatterne minner også på at det også innenfor samme land, til og med mellom ulike departementer og sektorer i en statsforvaltning, kan være tilhengere av litt ulike modeller, og en reell kamp om hvordan internett og tjenester skal overvåkes og reguleres.

Det første av disse alternativene, eller "The Second Internet" ble i forskningsnotatet jeg nevnte tidligere omtalt som "GDPR-internet" og kalles i boken for "The Brussels Bourgeois Internet". Ikke borgerlig i partipolitisk forstand, men borgerlig i den betydning at det er borgernes rettigheter: menneskerettigheter, demokrati, ytringsfrihet, personvern og andre liberale rettigheter, men også behovet for å beskytte mennesker og samfunnsverdier mot aktører med onde hensikter, som begrunner behovet for regulering. Respekten for individet og beskyttelse mot for eksempel maktkonsentrasjon og diskriminering må balanseres mot åpenheten. Dette begrunnet EUs personvernforordning GDPR og har senere begrunnet lovgivning som Digital Services Act, Digital Markets Act, Digital Governance Act, og det pågående arbeider med regulering av kunstig intelligens, AI Act. Ja vi må nok regne med at det vil være de samme geografiske skillene i tilnærmingen til regulering av kunstig intelligens som det er til selve internettet. Og EU ønsker også der å gå i spissen for å sette mennesket i sentrum.

"The Third Internet" er i følge boken "The DC Commercial Internet", et regime som gir de store plattformaktørene, som gjerne er amerikanske og til dels kinesiske, større spillerom både når det gjelder å være portvokter og innholdsregulator. Tanken er at det er disse selskapenes handlingsrom for innovasjon og tjenesteutvikling som skaper den teknologiske framgangen og de nye tjenestene, så man bør være forsiktig med å begrense handlingsrommet for mye. Lukkede rom inne i internettet, såkalte "walled gardens" er noe for eksempel konkurransemyndighetene ikke uten videre har noe med og får derfor større plass i en slik modell. Holdningen til bruk av persondata til andre formål enn de er samlet inn for er ulik. Terskelen for å gripe inn mot krysseierskap mellom infrastruktur, tjenester og innholdsproduksjon vil også være høyere. I denne modellen handler det også om industripolitikk og støtte til selskapenes mulighet til å bygge seg sterkere. Men hvor går grensen? Man er ikke nødvendigvis mot det EU ønsker å oppnå. men har større tro på at de store plattformselskapene kan få til dette ved å drive egenregulering og ved at kundene må gjøre valgene for å bestemme hva som fungerer best, ikke myndighetene..

"The Fourth Internet" er en langt mer lukket og overvåkende nettregulering, i boken kalt: "The Beijing Paternal Internet". Her er ikke målet å beskytte innbyggerrettigheter og friheter, men å beskytte staten og storsamfunnet mot folk som gjør uønskede ting og fenomener man ikke vil ha. Det er myndighetene som må ha rollen som portvokter og innholdsregulator og bestemme hva som er skadelig. Det blir omtalt som "paternalisme" fordi det her  også er en viktig tanke som at innbyggerne ikke har godt av alt som finnes på internett og må beskyttes mot seg selv. Dette er et syn Kina på ingen måte er alene om å ha, og som preger mange lands diskusjoner om behovet for mer regulering av både internett, innholdstjenester og kunstig intelligens. Kina har i løpet av få år vist at det, på tross av mange spådommer, er mulig å etablere et mer lukket, overvåket og myndighetskontrollert internett. Og flere andre er misunnelige.

Boken nevner også en femte modell "The Moscow Spoiler Model" som egentlig ikke er en egen modell for forvaltning om regulering av internett, men en mer eller mindre koordinert innsats for å ødelegge for alle andre gjennom ondsinnede angrep, hacking, kriminalitet og svært uklare grenser mellom statlig og privat sabotasjevirksomhet. Fordi den ikke har noen konstruktiv endestasjon er den ikke gitt status som en modell av forfatterne, og vil neppe være så attraktiv for andre på sikt, men den er definitivt et fenomen man må forholde seg til nå, og er også en viktig forklaring på at den opprinnelige tanken om det åpne og ikke spesielt regulerte nettet har blitt modifisert av rene sikkerhetshensyn. Vi kan jo ikke være naive heller.

Hva er det så som vil vinne på sikt av et EU-drevet liberalt borgerrettighetsperspektiv på hvordan internett skal styres, et alternativ som overlater mer makt og handlingsrom til teknologiselskapenes selvregulering, eller et mer paternalistisk regime der innbyggerne må beskyttes bedre mot uønsket innhold og myndighetene må beskyttes mot at innbyggere kan gjøre hva som helst? Den kampen står nå og er på ingen måte avgjort. Mange land trekkes mellom ulike verdi- og tankesett og ulike sektorer innad i et land vil vektlegge balansen mellom sikkerhet og trygghet, og individuell frihet, ulikt. Dette er i bunn og gunn politiske diskusjoner. Noen av de viktigste politiske diskusjonene vi har. I store deler av verden tilhører man i utgangspunktet ikke noen av de omtalte hovedmodellene. Hvordan vil India, Brasil og Sør Afrika velge å forholdes seg til regulering av innhold? Til balansen mellom innovasjon og kontroll? Til bruk av persondata? Dette blir viktige diskusjoner fremover.

Boken avslutter med å bruke dette rammeverket, med de fire internettene, til å se hvor noen av de nye teknologiene vi tar i bruk passer inn. Teknologier som lever oppå internett i stor grad, men som ikke bare gjør mer av det samme, men tilfører noen nye regulatoriske og politiske utfordringer. Forfatterne drøfter hvordan tingenes internett (IoT), smarte byer og kommuner og, ikke minst, reguleringen av kunstig intelligens passer inn i de tre modellene som peker fremover, og kommer med noen spådommer om hvordan diskusjonene vil kunne bli, og spekulerer litt rundt hva slags resultater vi kan få avhengig av hvilket verdisyn og samfunnssyn vi velger å ramme diskusjonen inn i.

Jeg tenker at denne boken et viktig bidrag til å løfte kunnskapen om hvordan internett virker og hva som er mulig å gjøre i dette vanskelige skjæringspunktet mellom teknologi, regulering og politikk. Og forhåpentligvis også en påminnelse om hvor viktig det lovgivningsarbeidet som foregår i EU på digitaliseringsområdet er, ikke bare for Norge, men for hele verden akkurat nå.

Deling av næringslivsdata

Stortingsmeldingen om "Data som ressurs - Datadrevet økonomi og innovasjon" som ble lagt fram av den forrige regjeringen i mars i fjor sier mye klokt om både de økonomiske verdiskapingsmulighetene og den samfunnsmessige gevinsten som ligger i at vi legger bedre til rette for å dele, koble og gjenbruke data. Den pekte også på noen viktige områder der faglige ekspertise og næringsliv må jobbe videre med å beskrive hvordan rammebetingelsene for datadeling ser ut, hva næringslivet bør gjøre selv, hva myndighetene kan gjøre for å legge til rette.

For noen dager siden kom det en slik viktig oppfølging av Stortingsmeldingen. Et ekspertutvalg ledet av Heri Ramampiaro, professor ved NTNU, leverte rapporten "Deling av industridata" til regjeringen. Det er et godt pedagogisk dokument som beskriver ulike scenarier datadeling foregår i, den gir råd til næringslivet om hva man må tenke på og være opptatt å få på plass, den sier kloke ting om standarder og arkitektur for datadeling, og den sier også noe om juridiske og regulatoriske rammer.

Når det gjelder juridiske forhold er rapporten innom både lovverk som regulerer personvern, konkurranse, forretningshemmeligheter og databaser, og understreker hvordan dette rammer inn hva en virksomhet kan og ikke kan gjøre, men som for de fleste tilfeller av datadeling ikke legger spesielt sterke hindringer og begrensninger på hva som er mulig. Det er ikke først og fremst lovverket som er utfordrende, men det å finne gode forretningsmodeller og gode kontrakter som sørger for at viktige ting er på plass. Rapporten slår fast at:

"Innenfor dagens rettslige rammeverk, er det nødvendig med kontrakt for å regulere vilkårene for tilgang til og deling av data. En lisensavtale gir tilgang og rett til å bruke data, i motsetning til en kjøpsavtale som vanligvis brukes om et endelig salg, der selger ikke lenger skal ha rettigheter eller plikter i det som blir solgt. Lisensavtalen fastsetter vilkårene for bruken, og regulerer risiko og ansvar. Dersom Data Act blir vedtatt og gjennomført i EØS og dermed i Norge, forutsetter den at deling av data reguleres i kontrakter/lisenser, men avtalen må respektere og oppfylle kravene i Data Act. Også i fremtiden, vil altså kontrakter være helt sentrale for å regulere deling av data. Det er også fullt mulig å fordele rettigheter og plikter i kontrakten ved å bruke ord som “eierskap” og lignende, men det motsvares altså ikke av noen konkret rettslig posisjon i lovverket."

Arbeidet i EU med et regulatorisk nybrottarbeid for digitale markeder og digitale tjenester som skal sørge for å regulere nok til å hindre monopoldannelser, men ikke så mye at det hindrer innovasjon, er også behandlet. Dette er lovgivning som også gjelder i Norge. Og så beskriver rapporten på en utmerket måte, som sikkert også kan fungere godt som en form for veileider for bedrifter som skal finne sin vei til å ta steget for fullt inn i dataøkonomien, hvordan bedriftene selv, gjennom sine strategier, sin innovasjonskultur, sin delingskultur og sin ledelse, må sette seg selv i førersetet. Rapporten sier i kapittel 7 om "Kompetanse og forankring" at:

"I mandatet til ekspertgruppen er det lagt særlig vekt på tekniske, juridiske og forretningsmessige hindringer knyttet til datadeling. Det er imidlertid også gitt av mandatet at gruppen skal peke på praksis som fremmer deling og verdiskaping med data. Ut over de områder som er dekket over opplever gruppen at også andre, mindre målbare faktorer er av stor betydning for hvorvidt man lykkes med deling – som bedriftskultur, strategi og planlegging, organisatoriske rammevilkår og kompetanse. I dette kapittelet vil vi dele erfaringer fra medlemmene i ekspertgruppa knyttet til kultur og andre organisasjonsmessige rammebetingelser for datadeling i en virksomhet. Dette er på ingen måte ment som en oppskrift som kan følges punkt for punkt, da det dessverre ikke finnes noen one size fits all når det gjelder å utvikle kulturen i en virksomhet. Vi håper likevel at rådene og erfaringene som blir presentert kan inspirere og gi ideer til hvordan man kan jobbe med, og stimulere til, deling av data i en virksomhet."

Og herfra er det en fin flyt over til avslutningskapitlet i rapporten som beskriver fem ulike scenarier for datadeling mellom virksomheter, og hva man bør være særlig oppmerksom på. Fra den enkleste modellen med bilateral datautveksling mellom to bedrifter til en avansert modell med en felles data- og tjenesteplattform som brukes til å utveksle data og levere tjenester til mange bedrifter samtidig. Det finnes derfor ikke et svar som passer for alle. Bransjer er ulike, bedrifter er ulike og det gjelder å finne sin strategi for hvordan data skal bidra til verdiskaping.