Hvordan påvirker teknologiutviklingen arbeidslivets behov for kompetanse på kort og på lang sikt? Trenger vi flere eller fære personer med teknologikompetanse og digital kompetanse når teknologiutviklingen går videre og KI tas i bruk til flere oppgaver?
Kompetansebehovsutvalget
Og hadde det ikke vært fint med noen eksperter som kunne svare på dette? Vel, svaret på det siste er at vi allerede har et slikt regjeringsoppnenvt ekspertutvalg, Kompetansebehovsutvalget, som jevnlig får i oppdrag ut utrede ulike kompetansebehov i samfunnet. De har i sin siste rapport "Framtidige kompetansebehov: Hvilken kompetanse trenger Norge for å lykkes med digital omstilling?" sett på hvordan behovet for digital kompetanse vil endre seg fremover.
Den tilsynelatende dårlige nyheten er at utvalget i løpet av en rapport på 130 sider, pluss noen vedlegg, ikke svarer på spørsmålet om hvor mange personer med ulike digitale kompetanser arbeidslivet vil trenge. Utvalget prøver strengt tatt ikke å regne ut eller fremskrive seg til et svar heller. Den gode nyheten er at det ikke gjør noe fordi utvalget gjør et par andre ting som er mye viktigere. Blant annet å slå fast at fremtiden ikke er forutbestemt, men vil påvirkes av flere mange ulike ytre drivere og beslutninger. Noen av disse, som demografiutviklingen eller amerikansk handelspolitikk får vi ikke gjort så mye med. Andre forhold, som regulering av bruk av bestemte teknolgier, eller spilleregler i arbeidslivet, kan påvirkes av politikere og organisasjoner.Fremtiden er med andre ord usikker. Utvalget har derfor valgt å gjøre en sortering først av kva slags kompetanser som er viktige for å lykkes med digital omstilling i en virksomhet, eller i et land. Og så beskriver de hvordan kompetanseetterspørsel kan ulik i fire forskjellige scenarioer, eller "fortellinger om fremtiden", om man vil. Utvalget forklarer hvordan de teknologiske omgivelsene i og rundt arbeidslivet vil kunne utvikle seg på ulike måter, og påvirke dette kompetansebehovet. Mer om scenarioene litt senere.
To grøfter å falle ned i
Jeg tenker at det er to grøfter slike ekspertutvalg som skal utrede seg fram til hvordan fremtiden blir, kan falle ned i, og som gjør at mange slike rapporter blir ganske uinteressante. Den ene grøften havner man i når man bare spør representanter for dagens arbeidsliv og arbeidslivsorganisasjoner om hva de tenker om sitt kompetansebehov fremover. Som de optimistene de gjerne er på vegne av egen bransje, så vil konklusjonen fort bli at det er deres egne bransjer som vil vokse mest, og kompetansebehovene vil bli særlig store der. Spesielt på områder der det er underskudd på kompetanse i dag.
En motsatt grøft man kan falle ned i, og som kompetansebehovsutvlalget tar et lite oppgjør med, er en "teknologideterministisk" tilnærming der man legger til grunn at det i all hovedsak er teknologiutviklingen som vil dimensjonere behovet for arbeidskraft og kompetanse. Utvalget skriver noe veldig fornuftig om dette innledningsvis:
"Formuleringen i mandatet om «betydningen av nye teknologier» kan, med et teknologideterministisk utgangspunkt, tolkes som at nye teknologier kommer «utenfra», at teknologien sprer seg uten at utviklingen kan påvirkes i særlig grad, og at teknologien får forutbestemte virkninger på samfunn, arbeidsplasser og jobber. Satt på spissen ville utvalgets mandat, med et slikt teknologideterministisk utgangspunkt, handle om å forutse eller spå hva virkningene av teknologien blir, hvordan framtidens arbeidsliv vil se ut, hvilke yrker som vil vokse fram eller forsvinne, og hvilke kompetanser den enkelte vil trenge.
Utvalget har ikke et slikt teknologideterministisk perspektiv, men tar i stedet utgangspunkt i hvordan utvikling og implementering av teknologi påvirkes av historiske og samfunnsmessige betingelser, som økonomiske og politiske interesser, markedsstrukturer, reguleringer og en rekke andre forhold (...). Teknologisk innovasjon er preget av forhandlinger, tilpasning og læring mellom ulike grupper som utvikler, regulerer, tilpasser og bruker teknologien, som virksomheter, fagforeninger og myndigheter."
Kompetanser for digital omstilling
Utvalget gjør i rapportens kapittel 2 et nyttig tilbakeblikk på hvilke faser bruk av datamaskiner, kommunikasjonsløsninger og digitale teknologier har vært igjennom fra 1980-tallet og frem til i dag, og hvordan dette har endret arbeidsprosesser og medført nye kompetansebehov i arbeidslivet. Det har skjedd store endringer og flere yrker har forsvunnet og nye yrker har kommet inn i SSBs yrkesstatistikk. Nå på 2020-tallet er kraften i digitaliseringen enda et hakk kraftigere, og det nye nå er at det særlig er maskinlæring og kunstig intelligens som kan bidra til at arbeidsoppgaver, yrker og virksomheter forsvinner, og noe nytt oppstår.
Hvilken kompetanse må vi ha bedre tilgang til når arbeidslivet skal gjennom enda mer med digital omstilling og ta i bruk kunsig intelligens?. Hva slags kategorier av jobber er det snakk om og hva slags kompetanse trengs for å fylle dem?
Utvlaget grupperer den digitale omstillingskompetansen i to hovedkategorier: Digital kompetanse, med tre underkategirier, og muliggjørende kompetanse, med tre underkategorier. Den digitale kompetansen handler for det første om spesialisert digital og teknologisk kompetanse på utvikling og drift av digitale løsninger. Software, hardware, nettverk, datahåndtering, digitale tjenester og sånn For det andre handler det om fagspesifikk digital kompetanse, det vil si digitalisering i helse, kommune, samferdsel, varehandel, sjømat, skipsfart, bygg og anlegg, og alt det andre vi holder på med i arbeidslivet. Og for det tredje er digital kompetanse også den generelle digitale kompetansen man trenger som arbeidstaker og som innbygger for å bruke digitale verktøy og fungere i samfunnet, og der en slik høy generell digital kompetanse har vært et konkurransefortrinn for Norge
Den muliggjørende kompetansen består også av tre deler i denne kategoriseringen: Vi trenger fagkompetanse på samhandling mellom mennesker og maskiner. Det er jo ikke maskinene som skal styre menneskene, og KI gir oss noen nye utfordringer her, så derfor blir kunnskapen om menneskers bruk av og kontoll over teknologien særlig viktig. Vi trenger for det andre innovasjonskompetanse, digital forestillingsevne og kompetanse på endringsledelse og organisasjonsdesign som gjør oss i stand til å skape handlingsrom og forstå muligheter teknologien skaper. Og så trenger vi naturligvis juridisk-, sikkerhets- og etisk komeptanse som skal hjelpe oss regulere og beskytte det vi må for å skape trygghet og tillit.
Fire fremtidsscenarioer
Jeg synes noe av det mest spennende kompetansebehovsutvaltet førsøker seg på er å lage fire ulike scenarioer for hvordan fremtidens jobber og kompetansebehov kan bli. De fire scenarioene er basert på noen veldig ulike utviklinger når det gjelder KI og bruk av KI, som slår ut vi temmelig ulike behov for menneskelig digital kompetanse i arbeidslivet.
På den vertikale aksen går skillet mellom KI som i stor grad erstatter dagens menneskelig arbeidskraft vs KI som først og fremst er en blir en komplimentær muliggjører for arbeidstakere. Der KI hjelper mennesker og gjør oss i stand til å bli mer produktive og innovative når vi utfører arbeidet vårt. Noen av dagens oppgaver overtas av KI, men først og fremst sørger KI for at vi får brukt kompeansen vår mer effektivt og på områder der KI ikke har sine fortrinn.
I aksekorset får vi da to scenarier på venstre side av streken som heler "begrenset fortrengning" og "delvis interaksjon" som har det felles at KI-bruken øker, men farten er relativt moderat. I det første scenarioet, øverst til venstre til behovet for både generell og fagspesifikk digital kompeatanse være høy, og også andre deler av arbeidslivet til etterspørre mer fagkompetanse. Nede til venstre vil effektene av KI komme gradvis, men vi må regne med at kraftig fallende behov for kompetanse i yrker der oppgavene enklest kan overtas av maskiner.
Rask KI-utvikling
De to scenariene på høyre side av streken gir langt mer radikale utslag, og i temmelig ulik retning når det gjelder kompetansebehov. Nederst til høre er scenarioet "omveltende automatisering", som kjennetegnes av et betydeling fall i arbeidskraftsbehov på tvers av næringer og yrker. Både spesialisert digital konferanse og mer innovasjonskompetanse vil kreves for utføre jobbene som er igjen, og i enda større gra for å ha det som kreves for å skape og utvikle de nye virksomhetene som vil kunne vokse frem i et mye mer automatisert arbeidsliv.
Siste scenario øverst til høyre heter "integrert samspill" og handler om et arbeisliv der KI-utviklinkgen og omstillingen går vedlig fort, men der det er et økt behov for mennesker som behersker de nye verktøyene og bruker dem til å øke verdiskapingen radikalt. Det blir en vridning mot yrker som utvikler seg i samspill med KI og det gir et økt behov for både spesialisert digital kompetanse, juridisk og regulatorisk kompetanse og innovasjonskompetanse. Kampen om arbeidskraften som har denne kompetansen og mesterer rask omstilling, blir hard. Det blir skapt store muligehter, men det er også noen store utfordringer både for arbeidstakere og for bedrifter dersom vi ikke får frem nok av den kompetansen som blir etterspurt, og flere faller utenfor.
Jeg er veldig tilhenger av at rapporter som dette bruker scenarioer og fremsynsmetodikk til å utvikle forestillingsevnen om hvordan fremtiden kan bli, og at det finnes flere varianter av denne fremtiden. Ideelt sett kunne disse enariene vært noen hakk mer likeverdige når det gjelder fordeler og ulemper ved dem. Jeg tenker at i de beste scenariomodellene er det ordentlig vrient å velge seg en favoritt fordi alle har noe bra ved seg og noe vanskelig ved seg, og man må forholde seg til krevende målkonfliikger og prioriteringer. Akkurat som i virkeligheten.
Fortellingene kan gjøres rikere, og mer utfordrende
Min største kritikk av disse scenariene er imidletid at de kunne vært gjort enda rikere og mer utbroderende, for å få fram hva de innebærer konkret for mennesker, bedrifter og samfunn. De kunne vært mer fortellende, mer spekulative, mer emosjonelle og spilt på fremtidsomtimisme og fremtidsbekyndring for å virkelig få utfordret forestillingsevnen vår. Man lager jo ikke scenarier for å lage en korrekt fremskriving, men for å få frem kontraster, prioriteringsbehov, målkonflikter og overordnede veivalg, og at det ikke er mulig å få i både pose og sekk. Scenarioer er ikke fremskrivninger eller forskning, men bruker gode beskrivelser av fremtiden til å skape en bedre samtale om mulige retningsvalg.
Jeg håper derfor Kompetansebehovsutvalget og andre offentlige utvalg som lager lignende analyser av fremtiden, for eksempel om fremtidens helse- og omsorgstjenester, velger å bruke fortellinger og scenarioer når de vil belyse behov for veivalg under stor usikkerhet. Men jeg håper som sagt at de kan berikes med detaljrike fortellinger og eksempler, slik at vi lettere ser hva de vil kunne bety for virksomheter og enkeltpersoner. Jeg vet om flere som kan bidra.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar