Bortgjemte musikalske perler (34)

I høst kom det et ut et tribute-album til selveste Paul McCartney som heter "The Art of McCartney" og der en haug med kjente artister har laget coverversjoner av McCartneys sanger, både fra Beatles-epoken og senere. I alt er det omkring  35 låter. På en egen YouTube side finner man noen av disse i fullversjoner, og korte klipp fra flere andre.

Da prosjektet ble presentert i september 2014 var det første som ble lansert en video der The Cure spiller "Hello Goodbye" sammen med Paul McCartneys sønn James. Det er seks år siden The Cure sist ga ut noe nytt, og Robert Smith ser ut som han kommer rett ut av tørketrommelen, men de er forbausende tro mot originalen. Og dette er absolutt hørbart:



"Hello Goodbye" i The Beatles originalversjon kom aldri på noe ordinært album, men ble gitt ut som en singel i november 1967. Den toppet listene både i USA og i UK, der den var listetopp i julen 1967. John Lennom var ikke spesielt begeistret for sangen og skal ha gitt uttrykk for en smule forundring over at hans egen "I am the Walruss" bare ble b-side på denne singelen.

Bortgjemte musikalske perler (33)

I forrige bloggpost nevnte jeg "Because the Night", en sang som Bruce Springsteen og Patti Smith har tatt på seg et delt foreldreansvar for. Springsteen skrev den første versjonen, men synes ikke den var bra nok da han jobbet med albumet "Darkness on the edge of town", så han overlot sangen til Patti Smith i nabostudioet som skrev den om og fikk sin største kommersielle hit-låt.

Men selv om Bruce Springsteen aldri ga ut låten på noe ordinært studioalbum hente det stadig vekk at han spilte den live. Derfor har den vært savnet på plate. Men da den enorme samlingen av restmateriale fra Darkness-innspillingen ble til dobbeltalbumet "The Promise" i 2010 (som jeg blogget om her) var "Because the Night med".

Har så Bruce Springsteen og Patti Smith noen gang fremført "Because the Night" på konsert sammen? Ja, de gjorde det i hvert fall i 2009 på Rock and Roll Hall of Fames 25-års jubileumskonsert der Bono kalte dem opp på scenen under sin U2s konsert og U2 tok rollen som backing-band for Bruce, Patti og Bono:

Patti Smith: O'Holy Night

På sitt første album Horses fra 1975, i første setning på selve åpningslåten "Gloria", sang Patti Smith at "Jesus died for somebody's sins, but not mine". Det var vel ikke akkurat noen søknad om å få synge på julekonsert i Vatikanet. Men der er som kjent lov å justere kursen, så i fjor sang faktisk Patti Smith en nydelig versjon av "O'Holy Night" nettopp på julekonserten i Vatikanet:



Den TV-overførte konserten, der hun også sang sin gamle hitlåt "Because the Night", skrevet av Bruce Springsteen, gikk åpenbart bra, Så bra at hun ble invitert tilbake i 2014. I den anledning er hun intervjuet av The Guardian om sine tanker om å synge for paven, og uttaler at:

"Smith responded with customary fire. “I’m not playing to the Pope,” she snapped with classic ferocity. “He may not even be there! But I expect there’ll be a bunch of cardinals …” (Audience applause, laughter.) “It’s a Christmas concert for the people, and it’s being televised. I like Pope Francis and I’m happy to sing for him. Anyone who would confine me to a line from 20 years ago is a fool!” (Much applause.) “I had a strong religious upbringing, and the first word on my first LP is Jesus. I did a lot of thinking. I’m not against Jesus, but I was 20 and I wanted to make my own mistakes and I didn’t want anyone dying for me. I stand behind that 20-year-old girl, but I have evolved. I’ll sing to my enemy! I don’t like being pinned down and I’ll do what the fuck I want, especially at my age … oh, I hope there’s no small children here!” (Huge applause.)"

Smashing Pumpkins: Christmastime

Der er på tide med en video med en moderne juleklassiker her på bloggen, hentet fra spillelisten med julemusikk som gjennomgår noen oppdateringer, men ikke endres mye fra år til år. Årets bidrag er en litt bortgjemt perle fra Smashing Pumpkins fra Chicago, et band som nylig ga ut et nytt album, men som hadde sin storhetstid på 90-tallet da sangen "Christmastime" også kom ut:



Nå vil man ikke finne denne sangen hvis man leder på de ordinære album-utgivelsene til Smashing Pumpkins. Den kom derimot ut på samlealbumet "A Very Special Christmas 3", som ble utgitt i 1997 og hadde med julesanger fra mange kjente artister.

Andre moderne juleklassikere det kan være verdt å utforske nå i julen, og som jeg har blogget om her før, er The Pogues: Fairytale of New York, Glasvegas: A snowflake fell, The Ramones: Merry Christmas (I don't want to fight tonight), Bruce Springsteens: Santa Claus is coming to town og Siouxsie and the Banshees: Il Est Ne Le Divin Enfant. Og i disse blå politiske tider må jo også Elvis Presleys "Blue Christmas" være med. Her er den i en spesiell musikkvideo i duett-versjon med Martina McBride, hentet fra et helt julealbum med nye Elvis-duetter som ble utgitt i 2008..

Mulig å effektivisere i departementene

Aftenposten har slått opp at kostnadene til kaffe kunne vært 40 prosent lavere i departementene dersom de hadde en felles innkjøpsavtale. Det er jo interessant i seg selv, men hovedpoenget i en ny rapport fra Capgemini med tittelen "Utredning om effektivisering mv at de administrative funksjonene i departementsfellesskapet" er at ganske mye mer enn kaffekjøp kunne vært løst mer effektivt og billigere, for eksempel ved å løse flere like oppgaver felles, og ved å lære av og kopiere de departementene som i dag løser sine administrative oppgavene mest effektivt.

De årlige kostnadene for de ulike administrative funksjonene i departementene og Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon (DSS) er om lag 1922 millioner kroner. Rapporten er bestilt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet og går igjennom hvordan ressursbruken er fordelt på de ulike departementene. Det er første gang det på denne måten er blitt utredet hvordan de administrative funksjonene i departementene kan effektiviseres. I KMDs pressemelding om rapporten som ble lagt ut på nettsidene i dag står det:

"I rapporten vurderes de ulike tjenestene, de som gjøres felles og de departementene gjør hver for seg. Ressursbruken i hvert departement måles. Rapporten viser at dersom alle departementer var like effektive som det mest effektive departementet, på det enkelte tjenesteområde, kan det oppnås en besparelse på om lag 210 millioner kroner i året. Dersom en holder personalfunksjonen utenfor, kan det oppnås en besparelse på om lag 180 millioner kroner i året. Dersom departementene som i dag har en høyere ressursbruk enn gjennomsnittet for departementene blir like effektive som gjennomsnittet, vil det kunne oppnås en besparelse på om lag 65 millioner kroner i året. Dette er et potensial som utrederne mener er et absolutt minimum som kan realiseres de nærmeste årene."

En slik rapport om ulikheter i ressursbruk for å løse administrative oppgave er naturligvis også litt ubehagelig i den forstand at det retter søkelyset mot at det er ganske store forskjeller og at noen klarer seg med betydelig færre ressurser enn andre for å løse samme oppgave. I noen tilfeller har dette kanskje en naturlig forklaring, mens det i andre tilfeller er slik at det er mulig å å hente ut store effektiviseringsgevinster. Åpenhet om kostnader og ressursbruk bidrar til at vi kan løse oppgavene på smartere måter enn i dag og frigjøre ressurser som både kan redusere offentlige utgifter og kan brukes på oppgaver som det skal satses mer på.

Om å forstå brukernes behov

Hver sjette uke skriver jeg en kommentar i Computerworld, en ukeavis som finnes både på papir og på nett og som ikke overraskende har mye stoff om ikt og digitalisering. I forrige nummer handlet kommentaren min om hvordan vi jobber med å fange tidstyver i offentlige virksomheter, som en del av arbeidet for å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor.

I det siste avsnittet i kommentaren skriver jeg om den helt nødvendige koblingen mellom det som er forenklingstiltak internt i det offentlige, som vi blant annet kan oppnå gjennom digitalisering, og det å alltid være opptatt av at det er brukerne, innbyggere og næringsliv, som avgjør om vi lykkes:

"Tidstyvjakten handler om å gjøre det enklere for brukerne, enten de er innbyggere, næringsliv eller ansatte i det offentlige. I år har vi særlig jaktet tidstyver internt i statlig forvaltning. Neste år skal vi fange tyvene som stjeler tiden til innbyggere, næringsliv, ideelle organisasjoner og kommuner. Men det er viktig å huske på at tidstyvjakt ikke er et skippertak som løser problemene en gang for alle. Det er en kulturbygging for kontinuerlig forbedring i offentlig sektor."

En offentlig sektor med smartere arbeidsprosesser og bedre digitale tjenester handler også om bedre design av løsninger, der brukerens behov står i sentrum. For å få til det kan ikke brukerperspektivet være noe man plutselig oppdager underveis i prosjektet, men må være det man bygger løsningen rundt når man lager nye digitale tjenester. Vi har sett flere prosjekter der en systematisk bruk av tjenestedesign som metode ved utviklingen av nye løsninger har gitt konkrete og målbare gevinster for brukerne. Utfordringen er å dele disse erfaringene slik at flere kan ta det i bruk.

Og hele kommentaren i Computerworld kan som sagt leses her.

Russlands "Black Tuesday"

Jeg ser at både Financial Times og The Economist allerede har døpt dagen i dag til Russlands "Black Tuesday". The Economist skriver i en av sine blogger at hvis det er en ting som er verre enn en stor renteøkning som skal stabilisere valutaen din så er det en stor renteøkning som ikke stabiliserer valutaen din. Og de trekker noen paralleller til noen andre mørke markedsdager i historien.

"If there is one thing worse than a huge rise in interest rates designed to stabilise your currency, it is a huge rise in rates that fails to stabilise your currency. The Russian rouble fell briefly to 80/$ today. It only hit 60/$ yesterday and the fall came despite a 6.5 percentage point jump in interest rates that was announced in the middle of the night, a move that smacked of panic. These are huge currency moves. This looks like a Black Tuesday for Russia akin to the Black Wednesday when Britain was forced out of the exchange rate mechanism (when a big rate rise was proposed, then abandoned), the Black Thursday that was perceived to be start of the Wall Street Crash of 1929 or the Black Monday of October 1987 that saw the Dow fall nearly 23% in one session.

Financial Times viser noe av bakgrunnen for den russiske krisen i en artikkel om "Six charts: roots of Russias Black Tuesday" Her har de samlet en knippe av seks indiaktorer i fem urovekkende grafer som viser utviklingen i: valutakurs, rentenivå, oljepris, inflasjon, BNP-utvikling og valutareserver. Og som de skriver i en kommentar til grafen med tittelen "It's the oilprice stupid";

"Those seeking an explanation for the rouble sell-off should look no further than the price of crude oil. ICE January Brent — the international benchmark — fell below $60 a barrel on Tuesday, a five and a half year low and nearly half the $115 a barrel price of six months ago. Oil and gas account for roughly three-quarters of Russia’s exports and more than half the government’s budget revenue."

Men dette handler ikke bare om oljepris. Både New York Times og Financial Times har interessante artikler i dag om koblingen mellom noen private bedrifters kortsiktige finansieringsbehov og noen politiske beslutninger som har bidratt til å utløse dagens kraftige reaksjoner i markedet.

Regjeringens nye nettsider

I dag har regjeringens og departementenes nettsider på Regjeringen.no kommet i en ny og mer moderne drakt. Når man går inn på forsiden og på de ulike departementenes forsider, for eksempel Kommunal- og moderniseringsdepartementets forside, vil man se at de er betydelig forenklet, med færre knapper og tydeligere valgmuligheter, slik at det blir lettere å finne frem til det man er på jakt etter.

I tillegg til å ha en mer fremtredende boks for søk oppe i høyre hjørne, er det under ulike menyvalg laget filtreringsmuligheter som skal gjøre det lettere å finne det man leter etter. I omtalen av  av hva som er gjort med nye regjeringen.no på de nye nettsidene står det dette om "kjerneinnhold":

"Det viktigste innholdet på regjeringen.no har alltid vært regjeringsdokumenter, NOUer og høringer. Dette er innhold som gir innsikt i regjeringens og departementenes arbeid og skaper engasjement i demokratiske prosesser. Dette kjerneinnholdet presenterer vi mye bedre i den nye løsningen. Ikke minst ønsker vi å visualisere og gi innblikk i komplekse saksganger og prosesser over tid. Løsningen for innlevering av elektroniske høringssvar innebærer en vesentlig forenkling både for høringsinstansen og for departementene."

Det siste som er nevnt i dette sitatet er en viktig nyskaping. De nye nettsidene sørger for å senke terskelen for å komme med synspunkter på ulike forslag som er sent ut på høring fra regjeringen og utredninger som er levert til regjeringen, ved å legge til rette for digitale høringssvar. Hele listen over saker som er ute på høring akkurat nå er her. Og den første høringen som er lagt ut på nettsidene etter denne forenklingen er fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet og handler om "Faggrupperapport - Forenkling av utmarksforvaltningen”, med høringsfrist 27. februar 2015.

I tillegg til å være et godt verktøy for å navigere i saksgangen i aktuelle saker og finne frem til viktige dokumenter, er det på forsiden til regjeringen.no kommet en mer synlig knapp som leder til offisielt fra statsråd, der innholdet oppdateres etter møter i Statsrådet, som vanligvis foregår på fredager på slottet. Men det er også fremtredende knapper for mer tidløs informasjon mange bruker, som statens reiseregulativ, oppdaterte lønnstabeller i staten og oversikt over ansatte i departementene.

Fordi sidene er helt nye er det helt sikkert noe som ikke fungerer helt som det skal i starten eller kunne vært løst på en bedre måte. Her kan brukerne bidra. Det er fint om det kommer tips, synspunkter og ønsker. Gjerne på skjemaet nederst på denne siden. Eller på epost til redaksjonen.

The Raveonettes: The Christmas Song

Tidligere i år blogget jeg om danske The Ravonettes som ga ut et nytt album i sommer. Her er en annen låt med The Raveonettes, en julesang de ga ut for flere år siden som heter "The Christmas Song". Og siden det snart er jul passer det jo å ta den med her, som en av de moderne julesangene som fortjener en plass på spillelisten. Ganske spesiell video har den også:

The Imitation Game

Filmen "The Imitation Game", om matematikeren og kodeknekkeren Alan Turing og regissert av norske Morten Tyldum, kommer på kinoene i romjulen. Men noen av oss var så heldige at vi ble invitert av det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Oslo til en førpremière i dag i et stappfullt auditorium. Dekan og bloggkollega Morten Dæhlen har blogget om arrangementet og filmen her.

Når en Hollywood-film om betydningen kodeknekkerne ved Bletchley Park hadde for utfallet av andre verdenskrig vises for matematikk- og informatikkstudenter ved et universitet, må man naturligvis få satt det hele inn i en faglig kontekst og høre på et par korte forelesninger først. Det var gode og poengterte faglige bidrag fra Kristian Ranestad ved Matematisk institutt om Enigma og prinsippene bak kryptering. Og fra Roger Antonsen ved Institutt for informatikk om Alan Turings store betydning for matematikk og informatikk.

Og så var det film. En veldig god film som forteller historien om hvordan Alan Turing og hans team kjemper mot tiden når de skal knekke den tyske enigma-koden som ble brukt til å kryptere alle meldinger som ble sendt ut til marine, hær og flyvåpen. Men også en gripende beskrivelse av den spesielle personligheten til Alan Turing, den sære outsideren og helten. Flere ganger i filmen gjentas en motiverende oppmuntring som blir stående som et slags overordnet budskap:

"Sometimes it is the people whom no one imagines anything of who do the things that no one can imagine."

Så, enten man er opptatt av krigshistorie, matematikk eller datamaskiner, eller rett og slett vil se en god film om hvordan veldig smarte og litt sære folk kan utrette store ting, er dette en film som kan anbefales.

Drammen+Svelvik=sant

Jeg har hørt flere folk fra Buskerud si at diskusjonen der om kommunereform har gått tregere enn andre steder, men det var ikke inntrykket jeg fikk på møtet på fylkeshuset i Drammen tirsdag. Det var veldig oppmuntrende å møte ordførere og rådmenn fra hele fylket og oppleve en stor vilje til å diskutere de problemstillingene ekspertutvalget trekker opp om hva som kreves for å flytte flere oppgaver til kommunene og om samspillet mellom kommuner og regioner om regionale oppgaver.

Ekspertutvalgets leder Signy Vabo og jeg innledet, og så deltok vi i en paneldebatt med ordførerne i Hol, Sigdal, Røyken og Lier, fylkesordføreren i Buskerud, fylkesmannen i Buskerud og fylkesjefen i NAV Buskerud. De nevnte ordførere representerer kommuner med veldig forskjellig befolkningsstørrelse og areal, og har derfor litt ulike utfordringer. Det som i hvert fall er blitt tydelig er at ekspertutvalgets sluttrapport (som jeg blogget om her) har satt fart i debatten om kommunereform og nye oppgaver i mange byområder. Slik er det også i Drammen og kommunene rundt, der dagens kommunegrenser går på kryss og tvers av en byregion i kraftig vekst.

Derfor kom det et viktig høydepunkt helt på slutten av møtet da ordfører Jonn Gunnar Lislelid i Svelvik og ordfører Tore Opdal Hansen i Drammen gikk sammen på talerstolen og slo fast at Svelvik og Drammen snart vil slå seg sammen til en ny kommune. De skal diskutere en del praktiske spørmål før de er i mål, men ga begge uttrykk for at det ikke er noen tvil om hva resultatet blir. Og at det ikke er en stor kommune som sluker en liten, men et felles ønske om å bygge noe nytt sammen, Svelvik kommune, med sine 6500 innbyggere, har laget noen fine nettsider om kommunereformprosessen i Svelvik.

Der kan man blant annet lese en felles presentasjon gruppelederne i Arbeiderpartiet og Høyre har laget til kommunestyret som forteller om en innbyggerundersøkelse der 79 prosent av innbyggerne er for en kommunesammenslåing og at 72 prosent mener det er riktig at det skjer med Drammen. De har også lagt ut en powerpoint-presentasjon Geir Vinsand holdt i et felles formannskapsmøte i Svelvik, Sande og Drammen i oktober om utfordringer og muligheter i regionen. Her finner man også noen veldig gode og illustrerende kart.

Drammen og Svelvik ligger i dag i to forskjellig fylker, Buskerud og Vestfold, men det de har tenkt å gjøre nå er et godt eksempel på at også fylkesgrenser kan endres dersom det gir en kommunestruktur som er bedre i stand til å levere tjenester til innbyggerne og løse viktige samfunnsutviklingsoppgaver. Politikerne i Svelvik og Drammen er langt fra trege, men har tvert imot lagt opp til en fremdrift som gjør at dette kan bli en av de første kommunesammenslåingene som gjennomføres i denne kommunereformen.

Verdien av ulovlig handel

Jeg kom nylig over grafen til høyre i nettarkivet til The Economist. Den er fra i fjor og gjør et forsøk på å beregne den årlige verdien av handel med ulike ulovlige varer. Nettopp fordi handelen er ulovlig, og man ikke betaler toll og moms og slike ting, er det naturligvis vanskelig å beregne slike verdier nøyaktig, men dette er i hvert fall et kvalifisert forsøk på å finne troverdige tall.

Øverst på omsetningsoppen for ulovligheter finner vi narkotikahandel, der den globale omsetningen er anslått til 320 milliarder dollar i året. Ikke langt bak kommer salg av piratprodukter og forfalskninger, som har en omsetning på 250 millarder dollar.

De øvrige illegale bransjene ligger et godt stykke bak de to største. De neste på listen er menneskehandel med 32 mrd USD, ulovlig handel med ville dyr (19 mrd USD), ulovlig oljehandel (11 mrd USD), ulovlig fiske (10 mrd USD) og ulovlig handel med tropisk tømmer (10 mrd USD).

Om nødvendig omstilling

Sigvald Sveinbjørnsson i Bergens Tidende har intervjuet statssekretær Jon Gunnar Pedersen i Finansdepartementet om konkurransevilkår, skattenivå, fordelingspolitikk og mye annet viktig. Hovedpoenget hans er at vi må sette igang med viktige endringer nå dersom vi skal være bedre i stand til å møte en fremtid der vi vil ha færre yrkesaktive pr pensjonist og også en lavere oljeproduksjon enn i dag.

På spørsmålet om hva dagens regjering egentlig gjør for å omstille det norske samfunnet svarer Jon Gunnar Pedersen med denne helt glimrende beskrivelsen:

"Jeg pleier å si at en blåblå regjering er stort sett en rødgrønn regjering, men med kommunereform. Ja, og politireform. Og reform av hvordan vi bygger veier og jernbane. Og helsereform. Uførereform. Reform av skatteinnkrevingen. Etterutdanningsløft og kvalitetssatsing i skolen. Vi ønsker omstilling i jord- og skogbruk. Endring i arbeidsmiljøloven. Og nå har vi begynt også på skatteformen. For å nevne noe. Summen av de grepene vi gjør for å ruste Norge bedre for fremtiden begynner å bli ganske bra."

Og til denne listen kan man gjerne føye til langtidsplan for forskning, reform av strukturen i høyere utdanning, ny avtale om inkluderende arbeidsliv og forenklinger i Plan og bygningsloven. Og dessuten en rekke store og små tiltak som fornyer, forenkler og forbedrer offentlig sektor ved å forenkle regelverk og fjerne tidstyver slik at vi kan bruke ressursene og kompetansen der den trengs mest.

Billigere olje

Oljeprisen har falt fra 115 dollar fatet i juni til omkring 70 dollar fatet nå. Det er en nedgang på hele 40 prosent og en ganske dramatisk utvikling for bedrifter og land som er oljeavhengige. Norge er naturligvis blant de landene som merker disse negativene konsekvensene, men som jeg blogget om i slutten av oktober, da oljeprisen var rundt 85 dollar, så er det betydelig verre for en del andre oljeproduserende land i verden som har vært mindre flinke til å spare.

Men som The Economist minner oss på lederartikkelen "Sheikhs v shale" i siste nummer, er det slik at det for befolkning og næringsliv i det meste av verden, og for verdensøkonomien som helhet, er klart flere foredeler enn ulemper med lavere oljepriser, Dessuten bidrar USAs nye private oljeprodusenter til at oljevirksomhet blir en mer normal og mindre politisert bransje. The Economist skriver:

"This near-40% plunge is thanks partly to the sluggish world economy, which is consuming less oil than markets had anticipated, and partly to OPEC itself, which has produced more than markets expected. But the main culprits are the oilmen of North Dakota and Texas. Over the past four years, as the price hovered around $110 a barrel, they have set about extracting oil from shale formations previously considered unviable. Their manic drilling—they have completed perhaps 20,000 new wells since 2010, more than ten times Saudi Arabia’s tally—has boosted America’s oil production by a third, to nearly 9m barrels a day (b/d). That is just 1m b/d short of Saudi Arabia’s output. The contest between the shalemen and the sheikhs has tipped the world from a shortage of oil to a surplus."

Et prisfall på 40 dollar flytter i følge The Economist 1 300 milliarder dollar fra produsenter til forbrukere. For en gjennomsnittsamerikaner tilsvarer verdien av denne reduserte drivstoffregningen en lønnsøkning på to prosent. Det er jo gode nyheter for en verdensøkonomi som har mistet mye fart i det siste.

Riktig budsjett, feil regjering

- Sverige har fått riktig budsjett, men har feil regjering, sa Moderatarnas frontfigur Anna Kingberg Batra på kveldens felles pressekonferanse for de fire partiene fra den gamle regjeringsalliansen. Og det er jo den enkle forklaringen på at den rødgrønne regjeringen ikke kan fortsette, men skriver ut nyvalg i mars.

Det som har skjedd i Sverige fra valget i september og frem til nå har i det hele tatt vært litt merkelig. Jeg synes særlig to ting har virket veldig spesielt sett fra utsiden:

Det ene blogget jeg om allerede valgnatten. Det handler om at de rødgrønne feiret en valgseier og erklærte at de var valgets vinnere uten å ha noe avklart parlamentarisk grunnlag. De hadde ikke engang fremgang ved valget, men fikk 43,7 prosent, temmelig nøyaktig de samme som de fikk fire år tidligere da de tapte valget. Sosialdemokratiene gjorde sitt nest dårligste valg etter 1914. Den eneste måten man kan påstå at dette var en valgseier er å late som Sverigedemokratiene ikke finnes. Men dagens votering om budsjettet bekreftet at SD finnes og de hadde gjort det klart lenge at de ikke ville støtte et rødgrønt budsjett. Det lå derfor i kortene at de rødgrønne ville havne i mindretall hvis de ikke skaffet seg støtte et annet sted.

Det andre som har vært uforståelig er at Stefan Löfven ikke har gjort mer etter valget for å bygge den nødvendige flertallskoalisjonen. Det første han gjorde var tvert imot å gjøre regjeringens grunnlag enda mindre enn Alliansen ved å bare ta med Miljöpartiet, men ikke Vänsterpartiet i regjering. Svenska Dagbladet skriver i kveld at Löfven har virket bemerkelsesverdig uforberedt når han har håndtert budsjettet og Riksdagen. Svenska Dagbladet siterer i den forbindelse en tale Fredrik Reinfeldt holdt på Moderatarnas landsmøte for et år siden om problemene en partileder får når vedkommende ikke er forberedt på å gå i regjering:

"Vet ni vad som händer om man inte har förberett sig? Ja, då är man oförberedd. Då börjar man inte med att ta fram allt som man nu ska göra. Då börjar man med att ‘Oj då, vi måste förhandla. Och har nån hittat de där skisserna vi hade’. Sedan får man sitta genom nätterna och så märker man att ‘vi tycker ju inte alls samma saker, ni vill ju göra mycket annat som inte vi vill och nu måste vi tydligen närma oss varandra’. Och sedan ska man inför en häpnad omvärld, häpnade medarbetare och en häpnad befolkning meddela att ‘allt det där ni hörde att vi sa, ja, det blev faktiskt något annat.’(…) Det kommer alltså bli dyrt. Det kommer bli dåligt. Det kommer ta mycket längre tid. Det är vad som händer om man inte har förberett sig.”

Reinfeldt fikk rett i sine antagelser. Og i kveld fikk vi se ytterligere en ting som skjer når man er for dårlig forberedt. Men får ikke flertall for forslagene sine. Fordi den svenske grunnloven gir regjeringen anledning til å skrive ut nyvalg etter et nederlag har statsminister Löfven valgt å gjøre det. Sist dette skjedde var i 1958, så det er veldig uvanlig. For Löfven er det nok mest nedside ved å gjør det. Samarbeidsproblemene han har i Riksdagen kan i hvert fall ikke velgerne klare løse for ham. Men det er jo et håp om at det som var et godt borgerlig samarbeid i åtte år i regjering, og nå har resultert i et flertall for et nytt budsjett, kan overbevise velgerne om å gi Alliansen en sjanse til.

Ekspertutvalgets andre rapport

I slutten av mars i år la det uavhengige ekspertutvalget ledet av Signy Irene Vabo frem sin første rapport om kriterier for god kommunestruktur, gitt dagens oppgaver i kommunene. Det blogget jeg om her. Som ventet bidro rapporten til å sparke i gang debatten om kommunereform for fullt. Og samtidig som den første rapporten ble lagt frem fikk utvalget et tilleggsmandat som ba dem om å vurdere eksempler på nye oppgaver det kan være aktuelt å overføre til kommunene hvis de blir større.

Mandag ble den andre og siste rapporten fra ekspertutvalget lagt frem. Den gjentar de anbefalingene utvalget kom med sist om størrelse og struktur gitt dagens oppgaver, men kommer med en del nye og interessante vurderinger om kommunale oppgaver.

For det første har ekspertutvalget sett på norsk kommunestruktur og oppgavefordeling og sammenlignet med en rekke andre europeiske land. Rapporten peker på hvordan de nordiske landene skiller seg ut ved at kommunene har veldig store oppgaver både innenfor velferdspolitikk og samfunnsutvikling. Og så ser rapporten mer inngående på den danske kommunereformen og hvilke oppgaver som ble overførst til de nye kommunene etter reformen i 2007.

Men det viktigste utvalget gjør er å se på noen nye oppgaver som kan overføres til større kommuner. Utvalget har sett grundig både på nye oppgaver som kan løses av kommuner som har minst 15-20 000 innbyggere, men også på noen enda større oppgaver som bare kan løses av betydelig større kommuner. Et eksempel på en sik oppgave er videregående opplæring, der utvalget skriver i sin konklusjon om kommunestørrelse at:

"Tilrådningen om VGO i denne rapporten er at oppgaven kan legges til lokalt nivå dersom kommunene får en minstestørrelse på over 100 000 innbyggere. Etter utvalgets samlede vurdering kan det være grunn til å stille krav om minst 100 000 innbyggere for å kunne overta ansvaret for VGO. I tillegg bør det etter utvalgets oppfatning stilles krav om at kommunen utgjør et funksjonelt samfunnsutviklingsområde."

Et annet område der ekspertutvalget kommer med en lignende anbefaling er ansvaret for drift av lokal kollektivtransport.

"Utvalget viser til den foreløpige rapporten fra en arbeidsgruppe nedsatt av fylkesordfører-
/rådskollegiet om oppgavefordeling ved en kommune- og regionreform. Arbeidsgruppens vurdering er at innbyggergrunnlaget for politisk og økonomisk ansvarlig nivå for å overta ansvar for kollektivtransport bør være minimum 100 000 innbyggere, begrunnet ut fra mulighetene til å oppnå stordriftsfordeler, utnyttelse av vognmateriell og koordinering av reiser. Nilsen (2014) har skissert 9 byregioner som kan være store og funksjonelle nok til å ivareta kollektivtransport."

Noen av de nye oppgavene som skisseres innenfor områder som psykisk helsevern, rusbehandling, barnevern og arealplanlegging kan i følge ekspertutvalget utføres av vanlige generalistkommuner som oppfyller bestemte krav til størrelse og kompetanse. Ansvar for områder som videregående opplæring og kollektivtransport krever imidlertid større fagmiljøer, mer spesialisert kompetanse og har gjerne et mer regionalt nedslagsfelt. Ekspertutvalget har derfor valgt å gå inn i noen vurderinger av hva slags regional organisering skal kan være aktuell. De har valgt å ikke komme med noen endelig anbefaling, men beskriver tre modeller som alle vil kunne fungere, men som også har litt ulike fordeler og ulemper. Rapporten beskriver hovedtrekkene i de tre modellene slik:

"Modell 1 innebærer en videreføring av generalistkommuneprinsippet hvor alle kommuner (unntatt Oslo) har ansvaret for samme oppgaveportefølje. I tråd med utvalgets anbefalinger fra delrapporten forutsettes kommunene å ha en minstestørrelse på 15 000–20 000 innbyggere. Alle kommunene inngår som i dag i et fylke/region.

Modell 2 åpner for at kommuner har ulike oppgaver ut fra hvor mange innbyggere de har (oppgavedifferensiering) og overføring av flere oppgaver til storkommuner. Alle kommunene (unntatt Oslo) inngår som i dag i fylket/regionen.
Modell 3 åpner også for oppgavedifferensiering og tildeling av Oslo-status til flere storkommuner, det vil si at storkommunen i tillegg til å ha regionale oppgaver også utgjør et eget fylke/region. Modell 3 innebærer at nabokommunene til storkommunen inngår i et annet fylke/region, slik tilfellet er for nabokommunene til Oslo i dag."

De siste sidene i ekspertutvalgets rapport går litt dypere inn i fordeler og ulemper ved disse tre modellene for hvordan man kan løse oppgaver som ikke egner seg for vanlige generalistkommuner. Modell 2 og 3 beskriver hvordan større bykommuner kan ta på seg flere oppgaver av mer regional karakter og hvordan en eventuell differensiering kan organiseres. Interessant nok er det ganske stort sammenfall mellom disse alternativene og de som Møreforskning har beskrevet i rapporten de laget for Kommunal- og moderniseringsdepartementet om Alternativer for regionalt folkevalgt nivå  som kom for noen dager siden. Til sammen utgjør de to rapportene et svært godt kunnskapsgrunnlag for den videre diskusjonen om kommunereform.

F is for Faker

P3 Gull er musikkprisene og festkvelden der P3 hyller den beste norske P3-musikken, det vil si mye bra saker. Akkurat det å hjelpe frem ny norsk kvalitetsmusikk og artister som er på vei opp har NRK vært ganske flinke til. Jeg var ikke i H3 Arena på Fornebu på lørdag, men så programmet på TV i helgen, og så blant annet to personlige favoritter: Highasakite, opprinnelig fra Trondheim, og Team Me fra Elverum, som begge har gitt ut nye album i år og satser på å slå igjennom også utenfor Norge.

Her er den musikkvideoen Team Me tidligere i november har laget til singelen "F is for Faker":



Selve TV-programmet P3 Gull kan man naturligvis også se på nett-TV hvis man gikk glipp av det.

- Kom utkledd som et bær

Anne-Kari Bratten, som leder arbeidsgiverforeningen Spekter, har et bra innlegg i Budstikka i dag om balansegangen mellom krevende fulltidsjobb, tid alt barna skal være med på og ambisjoner om et aktivt sosialt liv med venner. Mange kvinner vil nok kjenne seg igjen i denne følelsen av å ikke , og forhåpentligvis ganske mange menn også.

Da jeg leste begynnelsen av dette innlegget husket jeg på følelsen jeg hadde en dag for omtrent 15 år siden da jeg kom til Lysaker barneskole med en helt vanlig kledd datter på morgenen en dag rett før jul, og så at alle de andre barna var utkledd som nisser. Men det gikk naturligvis bra det også. Anne-Kari Bratten åpner innlegget sitt med sitt eget eksempel på en typisk situasjon som kan skape denne dårlige samvittigheten:

"«Kom utkledd som et bær!» Bursdagsinvitasjonen smalt imot oss hver gang vi skulle åpne kjøleskapet. Dagen for når vår åtteårige datter skulle i bursdag utkledd som et bær, nærmet seg med stormskritt. Hverken barnets far eller jeg hadde peiling på hvordan vi skulle lage et bærantrekk, og hadde vi vært kreative på kle-deg-ut-som-et-bær-fronten, hadde vi uansett ikke hatt tid. Karnevalshyllene på Nille hadde ingen bærseksjon, og selv ikke et besøk på Standard hadde ført frem. Det gikk rykter om at mammaen til en av de andre jentene hadde sydd jordbærantrekk i helgen, og en annen mamma (med fri på fredag) hadde designet solbærkjole med hatt til. Jeg kjente på utilstrekkelighetsfølelsen, og så for meg hvordan vår førstefødte skulle være den eneste i bærbursdag utkledd som heks, Sabeltann eller harepus (de antrekkene hadde vi nemlig). 

Med så ekte fortvilelse som bare en heltidsarbeidende tobarnsmamma med konstant dårlig samvittighet kan føle, måtte jeg innlemme vår datter i at vi dessverre var i big trouble to dager før den store bær-burdagshappeningen i Lommedalen. Vår forstandige åtteåring så imidlertid rolig på pappa og meg og konstaterte: «Men jeg tar da bare på meg en blå genser og sier jeg er et blåbær!»."

Hele innlegget ligger på Budstikkas nettsider og der vel verdt å lese for for alle som føler at de ikke rekker alt, men likevel er opptatt av å kunne kombinere barn og familie med en spennende og krevende jobb.

Årets digitale tjeneste

En av de mest hyggelige tingene som hører med jobben som statssekretær er at jeg noen ganger blir spurt om å dele ut priser til noen som har gjort noe bra. Vi hører jo med jevne mellomrom om ting som ikke er bra nok, men det er ikke alltid vi er flinke nok til å løfte frem og lære av det som holder høy kvalitet..

I dag fikk jeg lov til å dele ut DIFIs pris til årets digitale tjeneste. Tidligere har det blitt delt ut priser til beste offentlige nettsteder, men i år har de vurdert kvaliteten på digitale offentlige tjenester, for det er jo først og fremst tjenestene brukere flest er opptatt av, ikke virksomhetenes hjemmesider. Juryen som har vurdert 52 ulike kandidater har vært satt sammen av folk fra både offentlig og privat sektor. Vinneren ble Husbankens løsning for å søke om bostøtte. Juryens begrunnelse var:

"Vinneren av prisen for årets digitale tjeneste utmerker seg ved å tilby en klar forenkling av søknadsprosessen for sine brukere. De oppnår dette ved å kombinere godt design, klart språk og smart bruk av teknologi. Tjenesten er svært ryddig og oversiktlig. Språket er imøtekommende og brukerrettet, og tjenesten er lagt opp slik at den fungerer som en skriftlig samtale mellom etaten og brukeren. Teknologien brukes smart ved å hente inn relevant informasjon fra andre registre, og ved å tilpasse spørsmålene etter brukerens situasjon. Juryen utfordrer etaten til å sile ut ikke-relevante søkere tidligere i søkeprosessen. Det gjenstår også noe arbeid med å tilby presise ledetekster og relevante hjelpetekster til komplekse felt. Årets prisvinner viser vei for andre offentlige etater ved å utnytte de mulighetene som digitalisering gir for forenkling og økt brukervennlighet. Prisen for årets digitale tjeneste går til Husbanken og deres løsning for søknad om bostøtte."

E-søknad for bostøtte er utviklet for å forenkle og effektivisere søknadsprosessen, både for søkerne og for de kommunale saksbehandlerne. Den elektroniske søknaden sparer kommunene for anslagsvis 50 000 saksbehandlingstimer når den er tatt i bruk fullt ut. Det betyr en frigjøring av kompetanse og arbeidstid som i stedet kan brukes på oppgaver som er virkelig krever de ansattes kompetanse.

De som har laget tjenesten har hatt som mål at informasjon som det offentlige allerede har, ikke skal være nødvendig å skrive inn. Søkeren skal raskt få en indikasjon på om bostøtte kan innvilges og også få guiding underveis i utfyllingen. Et sentralt premiss er tilrettelegging for «mobile first», altså å rette løsningen mot mobile brukerflater først og pc deretter. 

Husbankens direktør Bård Østensensen holdt en flott tale da han mottok prisen og ga også velfortjent ros til Oslo kommune for å være pilotkommune for utvikling av den nye løsningen. Og vinnertjenesten kan man se her.

Folkemengdens bevegelse

Årets julegaveidé til folk som er mer enn vanlig opptatt av norsk befolkningsstatistikk er utvilsomt Espen Søbye og Statistisk Sentralbyrås bok Folkemengdens Bevegelse 1735-2014. SSB skriver på sine nettsider at:

Statistisk sentralbyrås bidrag til grunnlovsjubileet er en historisk gjennomgang av Norges befolkning sett gjennom en befolkningstabell. Med utgangspunkt i en enkelt, men omfangsrik tabell, gjør forfatter Espen Søbye reisen gjennom Norges historie. Han vil gi et oversiktsbilde av den norske befolkningen gjennom tidene."

En tabell som viser befolkningsutviklingen helt fra 1735 og frem til i dag, med antall fødte, døde, innvandrede og utvandrede har naturligvis stor historisk verdi. Og poenget med boken er å beskrive både hvordan tallene ble samlet inn og hva fallene egentlig viser for eksempel om levekår og helse,, slik at boken fungerer som en slags Norges-historie.

Jeg har ikke fått lest boken enda, men selve tabellen boken handler om finnes naturligvis også på nettet, på SSBs hjemmesider. Der kan man blant annet lese at det i 1735, første året vi har statistikk for, var 616 109 innbyggere i Norge. Da Grunnloven ble vedtatt i 1814 var Norge et spredt befolket land med 899 999 innbygger. Ved unionsoppløsningen i 1905 var folketallet økt kraftig og hadde nådd 2 303 595. Da 2. verdenskrig tok slutt i 1945 var det 3 075 084 innbyggere. Fire millioner innbyggere ble passert i 1975. Og i 2012 ble det fem millioner av oss. Første januar 2014 hadde vi blitt 5 109 056 personer, og alt tyder på at den kraftige veksten vil fortsette i tiden som kommer.

Verdens 25 minst besøkte land

Jeg kom nylig over den flotte bloggen til Gunnar Garfors, profilert digital medieperson, men også en mann som har besøkt alle de 198 landene i verden og bruker bloggen til å skrive om sine reiser. Her kan man lese om reiser til steder det absolutt ikke er vanlig å besøke og til og med lese lister over hvilke land det er mest krevende å komme seg inn i og hvilke land det er farligst å være i.

Jeg har, som faste leser av min blogg vet, sans for rangeringer og lister som sammenligner lands prestasjoner på ulike områder. For ikke lenge siden blogget jeg for eksempel om Verdensbankens rangering av verdens beste land å drive næringsliv i, der Norge er på sjette plass. Nå pleier jeg gjerne å være mest opptatt av de som gjør det best på slike lister, men det kan jo være minst like interessant se på hvilke land som gjør det dårligst.

Mange land er opptatt av å trekke til seg flest mulig turister. Gunnar Garfors har laget en oversikt på bloggen sin over de 25 landene som har færrest besøk hvert år. Og for å si det slik; Her er Nord Korea bare på 16. plass med 35 000 turister i året. Det er med andre ord 15 land i verden med enda færre og til dels betydelig færre turister. Noen har lite besøk fordi de har ubehagelige konflikter, som gjør dem svært usikre, som Libya, Afghanistan og Somalia. Sistnevnte er på andre og hadde bare 500 besøkende i 2012. Noen land er rett og slett ganske sære, ikke glad i å få besøk og gjør mye for å unngå det, som Turkmenistan med 7000 turister og Ekvatorial Guinea med 6000 turister.

Og så har vi landene som ligger midt i Stillehavet, er veldig små og i tillegg er veldig vanskelig å komme til fordi det er dårlig med flyforbindelser, som Micronesia, Solomon Islands, Marshall Islands, Kiribati og Tuvalu, et land som er så lite og så flatt at det risikerer å bli det første som blir ubeboelig hvis havnivået stiger. Det er 10 800 innbyggere der og det kommer 1200 turister i året.

Men færrest besøkende av alle har Nauru, med bare 200 i året. Nauru består av en øy på 21 kvadratkilometer, og er så liten at man kan gå rundt hele på en dagstur. Eller ta en løpetur rundt hele landet, slik Gunnar Garfors beskriver på bloggen. Store deler av det lille landet har nylig vært en fosfatgruve så nok litt begrenset hva man kan oppleve. Og fordi landet bare har diplomatisk representasjon i fire land er det ikke helt enkelt å skaffe seg visum heller, Men nettopp det at så få drar dit gjør det jo ekstra interessant å reise for dem som samler på sjeldne reisemål.

17 nye sentre for forskningsdrevet innovasjon

Fredag kunngjorde Norges forskningsråd at det blir etablert 17 nye Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) i Norge. Dette er en stor satsing på næringsrettet forskning, med i alt 1,6 milliarder offentlige kroner i støtte over de neste åtte årene og over tre milliarder kroner totalt når man regner med private bidrag.

Det er mange samarbeidsprosjekter som virker veldig spennende som har nådd opp i konkurransen. 57 søknader har blitt vurdert og resultert i 17 nye sentre. Men før jeg skriver om de nye sentrene kan det være et poeng å nevne et par andre ting for å sette det hele inn i en kontekst. For det første er den grunn til å minne om at den klart største ordningen for stimulere til mer FoU i næringslivet er SkatteFunn, en bred næringsrettet ordning der det i 2013 var 3975 aktive prosjekter som fikk skattefradrag for FoU. Prosjektene hadde kostnader på 13,1 milliarder kroner og fikk 2,2 milliarder i skattefradrag.

Mens SkatteFunn er en bred, rettighetsbasert og ubyråkratisk ordning som stimulerer til mer innovasjon i mange bedrifter, og lar bedriftene selv bestemme hvilke temaer og fagfelt de skal satse på, er Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) helt i motsatt ende av skalaen. Ordningen ble klekket ut i stortingsmeldingen om forskning som kom i 2005 da Kristin Clemet var utdannings og forskningsminister. Her er målet å styrke forskningskvaliteten og bygge langsiktige partnerskap mellom forskningsmiljøer og næringsliv, delvis etter modell fra Sentrene for fremragende forskning (SFF), men naturligvis med mer vekt på hva som er interessant og mulig å lykkes med i næringslivssammenheng. Mens SkatteFunn når alle, handler SFI-ordningen om å satse mye på noen utvalgte og særlig lovende miljøer og temaer.

Det er en lang og hard konkurranse for å nå opp som SFI og de grupperingene som konkurrerer må ha partere fra både forskning og næringsliv, Her er en liste der man kan se hvilke 14 prosjekter som nådde opp ved første utlysning i 2007 og de 7 som nådde opp i andre runde i 2010. Nå i tredje runde i 2014 er det 17 nye sentre (her er hele listen) som skal etableres, et rekordstort antall. Det er i følge Norges Forskningsråd også et rekordhøyt nivå på søknadene. De skriver på sine nettsider at:

"Forskningsrådet hadde noe av en luksussituasjon da de skulle velge ut sentrene som skulle få støtte. Kvalitetsnivået på de innsendte søknadene vurderes som svært høyt. Totalt gikk ca. 265 internasjonale fageksperter gjennom de 57 søknadene for å vurdere den vitenskapelige kvaliteten. Ca. 80 norske eksperter har vurdert potensialet for innovasjon og verdiskaping. Både søknadene og de nye sentrene kommer fra hele Norge."

Med så gode vinnere er det naturligvis ikke helt rettferdig å peke på noen spesielt når alle er innenfor relevante og viktige temaer, men jeg våger med likevel på å trekke frem noen jeg synes virker spesielt interessante fordi de treffer noen av de store utfordringene offentlig tjenesteproduksjon står overfor i årene som kommer.

I et senter, Centre for Connected Care - Accelerating adoption and diffusion of patient-centric innovations, skal de i følge beskrivelsen etablere nye innovative servicemodeller i helse- og omsorgssektoren, der brukeren involveres og gis påvirkningskraft og ansvar for egen helse. Vertsinstitusjon er Oslo Universitetssykehus og de har med seg blant annet Arkitektur og designhøyskolen, Larvik kommune, AHUS, BI og flere store og små bedrifter.

Et annet senter er Big Insight, Statistics for the knowledge economy, der Norsk Regnesentral er vertsinstitusjon og der en rekke bedrifter, universiteter og offentlige partnere deltar, blant annet NAV, Skatteetaten, Oslo Universitetssykehus , DNV og Telenor. Her handler det om å utvikle nye statistiske metoder og verktøy for håndtering og sammenstilling av store og komplekse datasett, såkalte "big data".

"Big data" er også tema i Centre for Scalable Data Access (SIRIUS), men der er samarbeidspartnerne opptatt av å lage nye teknologier for å identifisere og behandle de enorme datamengdene i nettskyen. Her er Institutt for informatikk ved UiO vertskap og det er med en rekke hardware og software-bedrifter, men også bedrifter fra oljeindustrien som har mye store data de har behov for å behandle.

Et godt eksempel på et forskningssamarbeid der resultatene kan få betydning i flere sektorer, blant annet olje og gass, maritim og helsetjenester er senteret Center for innovative ultrasound solutions for health care, maritime, and oil & gas industries. med NTNU som vertsinstitusjon og med partnere som Institutt for informatikk ved UiO, GE Vingmed Ultrasound, Kongsberg Maritime og Statoil. Her skal det forskes på ultralydbasert billedbehandling, som brukes både innenfor medisinsk diagnostikk, til å overvåke havbunn og undervannsinstallasjoner og til å kartlegge marine ressurser.

Når man ser på listen over prosjekter, vertsinstitusjoner og partnere blir man veldig imponert over hvor sterkt både NTNU og de ulike delene av SINTEF-konsernet står som samarbeidspartner for ulike deler av næringslivet, ikke minst innenfor olje/gass, maritim, sjømatproduksjon og materialer. De har hatt suksess i SFI-tildelingene også i tidligere runder og skal være vertskap for mange sentre og er samarbeidspartnere i svært mange andre også denne gangen.

Men det er også noen nye og spennende vertskapsinstitusjoner på listen som reflekterer at det finnes andre forskningsmiljøer som vil spille hovedroller i noen av de regionale kunnskapsklyngene. Universitetet i Agder skal lede Center for Offshore Mechatronics, som skal utvikle neste generasjons systemer for automatiserte operasjoner og overvåkning av boresystemer, Denne teknologien vil kontrolleres fra landbaserte operasjonssentre og dermed gi lavere risiko og reduserte kostnader i boreprosessen. 

Matforskningsinstituttet NOFIMA skal lede et senter som heter Centre for Research-based Innovations in Controlled-environment Aquaculture (CtrlAQUA) som skal legge grunnlag for utviklingen av lukkede oppdrettskonsepter, slik at en kan få bedre kontroll over produksjonsprosessen og blant annet bekjempe lakselus. Her virker det på sammensetningen av forskningsmiljøer og bedrifter som Bergen er klyngens kjerne. 

Og Høgskolen i Ålesund skal være vertskap for Marine operations Center (MOIS), et senter som skal utvikle nye verktøy, prototyper og opplæring for installasjon av strukturer, og vedlikehold av disse, i ekstreme farvann, noe som er interessant ikke bare for den maritime næringen selv, men også for deres kunder som driver virksomhet i værharde områder som olje/gass, havbruk og offshore vindkraft.

Listen inneholder også mange andre spennende sentre. Summen av disse nye forskingssentrene vil forhåpentligvis bli en svært viktig ressurs både for eksisterende næringsliv som trenger bedre forsknings- og innovasjonspartere for å lykkes og for nye kunnskapsbedrifter som blir etablert med utgangspunkt i kompetanse og forskningsresultater som kommer ut av sentrene. Det er grunn til å glede seg til fortsettelsen.

Høyere norsk BNP på grunn av FoU

I sommer blogget jeg om en bok jeg hadde lest om historien til BNP. Litt nerdete, ja, men faktisk veldig interessant fordi forfatteren Diane Coyle reflekterer over noen forhold BNP kan ha problemer med å fange opp og kommer med noen forslag til forbedringer. Noen av de tingene hun anbefaler i boken er å forbedre målingen av ulike immaterielle verdier og målingen av verdien av innovasjon i produkter og tjenester.

Derfor var det interessant å se at Statistisk Sentralbyrå (SSB) nå har bestemt seg for å reviderer BNP i det norske nasjonalregnskapet for alle år tilbake til 1975, og at det største bidraget til denne revisjonen kommer fra forskning og utvikling (FoU). De skriver:

"Den foreliggende hovedrevisjonen har sitt opphav i nye internasjonale retningslinjer for nasjonalregnskapet. Norge er i kraft av sitt EØS-medlemskap forpliktet til å følge EUs regelverk for nasjonalregnskap. Den siste versjonen ble endelig vedtatt i 2013 og tas nå i bruk av alle EU/EØS-landene. Kapitalisering av kostnader ved forskning og utvikling (FoU), militære anskaffelser av våpen og større utstyr og kostnader ved fjerning av petroleumsinstallasjoner fra norsk sokkel er blant de nye anbefalingene som i størst grad påvirker nivået på BNP."

Det er kapitaliseringen av FoU som bidrar sterkest til å heve nivået på norsk BNP og i en egen tabell (tabell 39) kan man se hvor stort dette bidraget er i enkelte utvalgte år. I 2011 er for eksempel BNP oppjustert med 1,5 prosent, eller 41,2 milliarder kroner, der bidraget fra kapitalisering av FoU-investeringer utgjør 39,7 milliarder kroner. Denne type oppjusteringer skjer nå i stort sett alle EU land og endringen varierer fra liten nedjustering (Latvia) til 10 prosent opp (Kypros)t, De som har høyest økning har gjerne ikke oppdatert statistikkgrunnlaget sitt på mange år, mens Norge sist gjorde dette i 2011.

En annen endring i BNP-tallene som er viktig for Norge er at skillet mellom det som er BNP for fastlands-Norge og det som er utenfor. Fastlands-Norge er nå utvidet med omsetningen i næringslivet som leverer ulike tjenester til oljevirksomheten, mens dette tidligere ble regnet som en del av oljevirksomheten. SSB skriver:

"Begrepet Fastlands-Norge omfatter nå alle næringer unntatt utvinning av olje og gass, rørtransport av olje og gass og utenriks sjøfart. Tidligere var også næringen tjenester tilknyttet olje og gassutvinning holdt utenfor."

5 156 451 innbyggere i Norge

Folketallet i Norge fortsetter å vokse ganske kraftig, og mye mer enn alle trodde det ville gjøre for noen år siden. Det var i mars 2012 Norge passerte 5 millioner innbyggere, men nå kan vi lese i den siste befolkningsstatistikken fra Statistisk Sentralbyrå at innbyggertallet har vokst til 5 156 451 mennesker ved utgangen av september år, og det er grunn til å tro at veksten vi fortsette.

SSB har også en fin oversiktsside der man blant annet finner grafen over og en del andre nyttige oversikter om aldersammensetning, fødselstall, forventet levealder, migrasjon osv.

De ni første månedene i i 2014 ble det til sammen født 45 728 personer i Norge, 29 914 personer døde, 54 049 personer innvandret fra andre land og 22 468 personer flyttet ut. Det gir i sum en befolkningsvekst på 47 395 personer de første tre kvartalene. I hele 2013 var befolkningsveksten på 57 781 i løpet av hele året, så veksten er minst like kraftig som før. Den klart største gruppen som kommer til Norge er fra Polen, mens Sverige og Litauen er på plassene bak.

Den kraftig befolkningsveksten i Norge er ikke jevnt fordelt. Store kommuner øker naturligvis mest, men noen store kommuner øker mer enn andre (her er hele kommuneoversikten). Oslo vokser klart mest med en befolkningsvekst hittil i år på 11 238 mennesker. De andre kommunene som har vokst med mer enn tusen nye innbyggere i år er Asker, Bærum, Kristiansand, Sandnes, Stavanger, Bergen og Trondheim. Det har vært en vekst på over 500 personer i Fredrikstad, Skedsmo, Ullensaker, Drammen, Sola og Tromsø.

Samtlige fylkeskommuner har hatt befolkningsvekst i år, men blant kommunene har noen fått lavere innbyggertall i løpet av året. Denne listen toppes av Lødingen med 79 færre innbyggere, foran Trysil med minus 65 og Siljan med minus 64. Norges minste kommune er Utsira. Der har folketallet gått ned med seks personer så langt i år slik at de nå er 205 innbyggere. Norges største kommune er Oslo som har 645 701 innbyggere.

Hvor stort er YouTube (2)?

Et tidlig innlegg her på bloggen, som også var blant de mest leste, het "Hvor stort er YouTube?" og ble skrevet i november 2009 da YouTube ennå ikke var fylt fem år. Det er temmelig nøyaktig fem år siden nå, en hel evighete i sosiale medier, og i februar neste år feirer YouTube 10 år. Det kan være interessant å å se på noen av tallene fra 2009 og sammenligne med 2014.

Da jeg blogget om YouTube i 2009 skrev jeg at det var 1 milliard visninger pr dag. Allerede i januar 2012 passerte dette tallet 4 millarder visninger pr dag, og vi må vel anta at det kan være enda høyere nå. Når det gjelder antall brukere skrev Dagens Næringsliv på lørdag at det er en milliard som besøker YouTube hver måned og at. mobiltelefoner og nettbrett står for 40 prosent av seingen, Seks milliarder timer ble brukt til å se YouTube på verdensbasis hver måned.

En annen måte å måle størrelsen på YouTube er å se på hvor mye video som lastes opp av brukerne. I 2009 skrev jeg at det hvert minutt ble lastet opp 20 timer med ny video. Nå i 2014 blir det lastet opp 100 timer ny video hvert minutt, fem ganger så mye som i 2009.

Det mest sette videoen på YouTube i 2009 hadde 480 millioner visninger. Da jeg blogget om fenomenet Gangnam Style i 2012 var det Justin Biebers "Baby" som var størst med 777 milloner visninger. Men nå er det naturligvis nevnte Gangnam Style med PSY som er størst med over 2.1 milliarder visninger.

En siste måte å vurdere størrelsen på YouTube er å se på økonomien. I 2009 var det alminnelig antatt av YouTube, som ble kjøpt av Google i 2006, fremdeles tapte penger. Og noen var ganske sikre på at tapene ville øke etter hvert som økt båndbredde og mer video ville øke kostnadene. Slik har det ikke gått. Nå er det ingen som vet nøyaktig hva YouTube tjener, men et estimat fra 2013 anslår at annonsører brukte 5,6 milliarder dollar på å annonserer på YouTube og at fortjenesten deres er 1,9 milliarder dollar, Ikke dårlig for et nettsted med gratis videoer.

Lørdagsmagasinet i Dagens Næringsliv hadde for øvrig en interessant artikkel om den nye medievirkeligheten og de nye mediestjernene som er skapt på YouTube.

Retten til å bli glemt på internett

En dom i EU-domstolen i mai i år trakk opp noen nye og viktige grenser for "retten til å bli glemt" på internett, Dette handler for eksempel om når en person kan kreve at en artikkel i en nettavis ikke lenger skal være søkbar på internettt gjennom en søkemotor fordi innholdet i artikkelen er feil, irrelevant. eller ikke lenger er aktuell.

Noe av det spesielle denne dommen er at kravet om å bli slettet ikke skal rettes til nettstedet som har publisert artiklene, bildene eller bloggpostene, men til de som driver søketjenester som videreformidler det, som Google. Datatilsynets personvernblogg hadde en bra artikkel om denne dommen da den kon i mai.

Helt enkelt å praktisere er det imidlertid ikke, og mange hevder i debatten at dette er ny form for sensur der noen andre kan overprøve medias egne redaksjonelle vurderinger. The Telegraph har laget en liste de oppdaterer forløpende over artikler som ikke kommer opp i google-søk, men som fortsatt finnes på The Telegraphs nettsider. Som en ser er det blitt en ganske lang liste, og det er jo en litt spesiell situasjon at artikler en  redaksjonell mediebedrift mener har offentlig interesse og hører hjemme på nettet likevel blir slettet.

Da overhuset i det britiske parlamentet uttalte seg om denne dommen i EU-domstolen skrev The Telegraph at:

In July the House of Lords's EU Committee published a report claiming that the EU's Right to be Forgotten is “unworkable and wrong”, and that it is based on out-dated principles. “We do not believe that individuals should have a right to have links to accurate and lawfully available information about them removed, simply because they do not like what is said,” it said.

Fordi EU-dommen er nokså vag når det gjelder hva slags innhold som kan kreves fjernet fra søkeresultater, burde det ligge godt til rette for noen interessante diskusjoner om hvor grensene går i tiden som kommer. At folk har fått en rett og en mulighet til å få fjernet ting som ikke har noe på nettet å gjøre eller er direkte feil, er en bra ting. Å be om å få fjernet artikler man ikke liker i seriøse nettmedier fra søkeresultater er en langt mer komplisert diskusjon.

En som virkelig har prøvd å dra muligheten til å få fjernet ting han ikke liker ut i det ekstreme er den kroatiske pianisten Dejan Lazic. Han spilte en konsert i USA i 2010 som Washington Posts anmelder bare var sånn måtelig begeistret for. Problemet hans er at denne anmeldelsen, "Sparks, but no flame" alltid havner øverst når man søker etter Lazic på nettet. At en negativ anmeldelsen har fått definere hvem han er på denne måten har irritert han så mye at han krevde den fjernet fra Washington Posts nettsider. Washington Post har naturligvis ingen planer om å fjerne sin konsertanmeldelse (som har fått langt flere lesere på grunn av denne saken) og begrunner standpunktet i en leseverdig kommentar, der de blant annet skriver at:

"Leaving aside the fact that Lazic’s request is misdirected, under the ruling — it applies to search engines, not publishers, and only within the EU — its implications are kind of terrifying. We ought to live in a world, Lazic argues, where everyone — not only artists and performers but also politicians and public officials — should be able to edit the record according to their personal opinions and tastes. (“Politicians are people just like you and me,” he explains.) This is all in pursuit of some higher, objective truth. Of course, there are two truths in this situation, as there are two or more truths in most."

Høstjakt på tidstyver i staten

Noe av det første regjeringen gjorde etter regjeringsskiftet var å starte en jakt på tidstyver i staten. Tidstyver i form av unødvendige regler, tungvinte prosedyrer, unødvendig rapportering, prosesser som burde vært digitalisert og andre ting som stjeler tid fra de viktige jobbene de ansatte skal gjøre. De vi ba om å komme opp med forslag var de statlige virksomhetene selv, ledere og medarbeidere som opplever tidstyvene og som ser hvordan ting kunne vært løst bedre.

Noen tidstyver kan man gjøre noe med selv, som da Statsbygg reduserte 555 sider med kravdokumenter til leverandørene til 100 sider. Andre tidstyver er mer kompliserte fordi det er noen andre som har laget reglene eller fastsatt rapporteringskravene. Da er det viktig å få løftet frem disse tidstyvene slik at vi kan vurdere dem. Det var disse tidstyvene som er skapt av andre regjeringen ba alle statlige etater om å identifisere. Det har nå skjedd og det har tilsammen kommet inn omkring 1200 innspill til departementene om tidstyver som bør fjernes. Det betyr at jobben med å fjerne dem kan begynne.

Aftenposten har en bra artikkel tirsdag om hva slags tidstyver det er snakk om. Mange har kommet med forslag om regelverk som kan forenkles, eller fjernes, prosedyrer som kan forenkles, rapportering som burde fjernes, Ikt-systemer som kan forbedres og aktivitetskrav som er unødvendige. Innspillene som har kommet er offentlige på samme måte som annen kommunikasjon til og fra offentlig forvaltning er åpen, og Aftenposten har utstyrt artikkelen sin med et verktøy som gjør det mulig å se hvilke forslag ulike etater har kommet med når det gjelder tidstyver de har som er skapt av andre.

Hvor enkelt det blir å fjerne tidstyvene vil være avhengig av hva slags tidstyver det gjelder. Jeg liker å tenke at vi kan dele forslagene som har kommet i tre hovedkategorier. Den første er de såkalte lavthengende fruktene. Der man kanskje ikke er sikker på hvem som fant på tidstyven, hvorfor man må fylle ut et skjema når man allerede har opplysningene eller hvorfor prosedyren er så komplisert. I beste fall finner vi ut at alle er enige om å fjerne tidstyven og at det er enkelt å gjennomføre endringen..

Andre kategori er de litt mer kompliserte sakene, der man blir enige om å endre regelverk eller forenkle prosedyrer, men der det er viktig å ha en ordentlig prosess og høre de som blir berørt, Kanskje betyr fjerningen av en tidstyv at man må endre en lov eller en forskrift. I disse sakene er det viktig å bestemme seg for hva man vil endre, lage en tidsplan for når det skal skje og sørge for å sette av ressursene som kreves og begynne arbeidet.

Tredje kategori er de sakene der det noen opplever som en tidstyv oppfattes av andre som nødvendige og viktige regler som sikrer like standarder, faglig forsvarlige prosesser eller politisk styring. Dette er ofte krevende diskusjoner, men også en av de viktigste grunnene til å løfte frem disse innspillene om tidstyver skapt av andre. Er det uenighet er det ekstra viktig å diskutere rett balanse mellom behovet for regler, tilsyn og kontroll på den ene siden og ønsket om en mer tillitsbasert og lokalt tilpasset innretning av virksomheten, der man først og fremst måler resultatene.

Aftenposten var i sakens anledning invitert med på en presentasjon av et ikt-verktøy som bidrar til å forenkle utfylling og behandling av reiseregninger og som er muliggjort av at Skatteetaten fra i sommer ikke lenger stilles krav til at man må ha med originalbilag på papir med som vedlegg når man skal få refundert reiseutgifter, noe som har vært en ordentlig tidstyv. Aftenposten skriver:

"I kontorene til selskapet Visma Software på Skøyen demonstrerer administrerende direktør Erlend Sogn overfor Sanner og næringsminister Monica Mæland (H) hvordan fjerningen av en enkelt regel kan spare milliarder av kroner: I dag må norske arbeidstagere og selskaper fylle ut 8 millioner reiseregninger og bruke 2,4 milliarder kroner på å fylle ut og behandle dem. Fra i sommer fjernet Skattedirektoratet kravet om å beholde originale kvitteringer. Dermed kan dette gjøres mye enklere enn før: Sogn tar bilde av en taxiregning med mobilen. Regningen lagres i en nettsky. Et par tastetrykk senere er reiseregningen klar."

Det skaper naturligvis en betydelig fallhøyde når man ber om innspill til tidstyver som kan fjernes for å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor og får inn 1200 forslag. Men dette engasjementet, og forventningen om at gode innspill vil bli fulgt opp, sørger for at vi kan holde tempoet oppe og vil lykkes med å fjerne enda flere tidstyver.

Ny båtrute Fornebu - Aker Brygge

Det var en merkedag på Fornebu dag da en ny båtrute ble åpnet mellom Sjøflyhavna og Aker Brygge. Nå kan vi som bor på Snarøya og Fornebu slippe bil- og busskø, og komme oss inn til Oslo sentrum på bare 12 minutter med båt. Men enda viktigere er det at mange av de tusenvis av ansatte som reiser motsatt vei, og skal på jobb på Statoil, Telenor, Aker Solutions og IT Fornebu, og tilbake på ettermiddagen, har fått en transportløsning som avlaster køen av overfylte busser.

Bærums ordfører Lisbeth Hammer Krogh og Akershus fylkesordfører Annette Solli markerte åpningen da første båt ankom Fornebu mandag morgen. Båten har fått rutenummer 101 og går fra Sjøflyhavna på Fornebu, rett nedenfor Statoil og til klokketårnet på Aker Brygge. Det er avganger hver halvtime begge veier i rushtiden, mellom kl 6:30 og 9 om morgenen og mellom kl 15 og 18 om ettermiddagen alle hverdager.

Jeg var ikke med båten på morgenen i dag, men tok derimot siste båt fra Aker brygge til Fornebu 17:45. En veldig behagelig reise. Båten kom helt presis og brukte 12 minutter på turen. Vi var bare en håndfull passasjerer i en båt der det er plass til over 100, så det var veldig god plass, men det vil nok endre seg etter hvert som flere oppdager tilbudet. Og det var en god del folk som ventet på Fornebu for å ta båten kl 18 inn til Oslo,

Nå er det jo ikke slik at denne båtruten passer for alle. Selv om den er både raskest og mest komfortabel på selve reisen er utfordringen med båt at det for mange blir litt lenger avstand i begge ender for å komme dit du skal. Jeg har det i hvert fall slik at knappe marginer, særlig på morgenen, gjør buss og noen ganger bil til et bedre alternativ. Men båten vil helt sikkert være det beste alternativet for noen og et bra alternativ i enkelte situasjoner for veldig mange flere. Vi får håpe de det gjelder også bruker tilbudet og bidrar til å sikre driftsgrunnlaget fremover, i hvert fall frem til en ny t-baneløsning blir klar om noen år.

Günter Schabowskis pressekonferanse

Det er i kveld 25 år siden Berlinmuren falt. Det var en veldig spesiell kveld, og del av en helt surrealistisk politisk høst. Det var heller ikke tilfeldig at Berlinmurens fall 9. november ble utløst av en historisk blunder på en pressekonferanse der politbyråmedlem Günter Schabowski, som tilhørte et regime som ikke pleide å ha pressekonferanser, svarte feil på et spørsmål fra en journalist:



Akkurat hvordan man opplever dette klippet tror jeg er veldig avhengig av når man er født. For mine barn og andre som har vokst opp etter 1989, i en tid der landene i sentral- og øst-Europa er med i EU, tror jeg langt på vei det er umulig å forstå hvor spesielt Øst Europa egentlig var. De historiske bildene av et delt Berlin ser ganske rare ut, men det er vanskelig å forstå hvorfor litt surr på et svar på et spørsmål på en pressekonferansen skulle forandre hele Europa. Jeg synes konteksten er godt forklart i denne historiefilmen om murens fall på YouTube, i fem korte deler, der pressekonferansen er tema på slutten av del fire.

Vi som vokste opp med den kalde krigen forstod denne kvelden at noe irreversibelt hadde skjedd og et Europa aldri kunne bli som før. Vi hadde vokst opp med et delt og fastfrosset Europa som det normale, Alle maktmidler kunne brukes mot folket i øst hvis de demonstrerte eller stilte kritiske spørsmål. Folk levde i frykt for at naboer var angivere. I 1989 hadde riktignok dette systemet vist noen svakheter, og vi trodde vel at det ikke ville vare evig, men med det maktapparatet som stod bak var det heller ikke lett å tro på noen rask demontering av kommunismen.

Så skjedde plutselig alt på en gang i 1989. Ungarerne klippet ned piggtrådsperringene på grensen mot Østerrike, det ble gjennomført delvis frie valg i Polen, der Solidaritet vant 160 av de 161 plassene som var mulig å vinne, øst-tyskerne fikk ikke dra til Ungarn på ferie og dro i stedet til Praha der de klatret over gjerdet til den vest-tyske ambassaden, og fikk lov til å reise til vest. Og Vaclav Havel ledet fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslovakia til en spektakulær fredelig og demokratisk seier. Felles for alt sammen var at det maktapparatet alle hadde vært så redde for ble mer og mer komisk for hver dag de nølte med å slå tilbake.

Men vi visste jo ikke på forhånd hva som ville skje, Om regimet i DDR ville sette inn tanks mot demonstranter i Leipzig eller skyte mot folk som presset seg over grensen om kvelden 9. november, Günter Schabowskis fomling på pressekonferansen og det at folk plutselig kunne gå over til vest,var et slikt irreversibelt øyeblikk der alle forstod at nå er det ikke lenger noen vei tilbake.

Bruce Springsteen og Berlinmuren

Nei, det var ikke Ketil Stokkans Grand Prix-låt "Brandenburger Tor" som gjorde at Berlinmuren falt. Det er heller ikke sannsynlig at David Hasselhoff fra Baywatch leverte noe avgjørende bidrag, selv om hans låt "Looking for Freedom" toppet listene i åtte uker i Vest Tyskland i 1989 og han selv mener han hadde en ikke ubetydelig rolle i begivenhetene. Og Hasselhoff fikk æren av å synge sangen sin ved Brandenburger Tor på nyttårsaften 1989, ikledd en ganske spesiell blinkende jakke.

Skal man peke på en artist som virkelig bidro til å påvirke stemningen i Øst-Tyskland forut for murens fall mener jeg Bruce Springsteen er personen som fortjener oppmerksomhet. Hva de tenkte på i ledelsen i det gamle DDR er ikke greit å si, men Springsteen ble invitert til Øst Berlin sommeren 1988, og bortimot 300 000 publikummere møtte opp til en totimers konsert.

Denne konserten er temaet i boken "Rocking The Wall: Bruce Springsteen: The Untold Story of a Concert in East Berlin That Changed the World" av Eric Kirschbaum. Jeg har ikke fått lest den enda, men den kan jo virkelig være verdt å kikke på nå som vi markerer at det er nøyaktig 25 år siden Berlinmuren falt. Og både Rolling Stone og The Guardian har skrevet positive anmeldelser. The Guardian minner også om hvilken problematiske rolle rock- og popmusikk spilte i det stadig dårligere forholdet befolkningen fikk til sine øst-europeiske ledere:.

"Among the 80 pages of files Kirschbaum dug up from the Stasi archives was evidence that the concert was part of a leadership-sanctioned campaign to assuage the country's youth. "They were still reeling from incidents in 1987 when police used truncheons and electric stun guns to beat back East Berliners who, hungry for some of the fun the west was enjoying, had pressed themselves as close to the Berlin Wall as possible to listen to concerts by the likes of David Bowie and the Eurythmics that were being held just metres away from them in West Berlin. A year later, before Springsteen's gig, thousands of troops lined the wall to keep East Germans at bay as Pink Floyd and Michael Jackson played in the west. The decision to site the Springsteen concert far from the wall, in the depths of East Berlin, was a strategic one, to prevent huge crowds gathering at the border and – intoxicated by rebellion – sparking an impromptu revolution."

Det er neppe noen overdrivelse å si at Springsteens legendariske konsert virket helt motsatt av det DDRs myndigheter hadde håpet. På konserten spilte Springsteen 32 låter, blant annet "Born in the USA", og ikke minst Bob Dylans "Chimes of  Freedom", der han innledet med en kort tale om frihet. på litt knotete, men fullt forståelig tysk. Og det sier jo noe om den spesielle stemningen på den tiden at flere i publikum har tatt med seg hjemmelagede amerikanske flagg på en konsert som ble overført i øst-tysk TV.