fredag 14. november 2014

Retten til å bli glemt på internett

En dom i EU-domstolen i mai i år trakk opp noen nye og viktige grenser for "retten til å bli glemt" på internett, Dette handler for eksempel om når en person kan kreve at en artikkel i en nettavis ikke lenger skal være søkbar på internettt gjennom en søkemotor fordi innholdet i artikkelen er feil, irrelevant. eller ikke lenger er aktuell.

Noe av det spesielle denne dommen er at kravet om å bli slettet ikke skal rettes til nettstedet som har publisert artiklene, bildene eller bloggpostene, men til de som driver søketjenester som videreformidler det, som Google. Datatilsynets personvernblogg hadde en bra artikkel om denne dommen da den kon i mai.

Helt enkelt å praktisere er det imidlertid ikke, og mange hevder i debatten at dette er ny form for sensur der noen andre kan overprøve medias egne redaksjonelle vurderinger. The Telegraph har laget en liste de oppdaterer forløpende over artikler som ikke kommer opp i google-søk, men som fortsatt finnes på The Telegraphs nettsider. Som en ser er det blitt en ganske lang liste, og det er jo en litt spesiell situasjon at artikler en  redaksjonell mediebedrift mener har offentlig interesse og hører hjemme på nettet likevel blir slettet.

Da overhuset i det britiske parlamentet uttalte seg om denne dommen i EU-domstolen skrev The Telegraph at:

In July the House of Lords's EU Committee published a report claiming that the EU's Right to be Forgotten is “unworkable and wrong”, and that it is based on out-dated principles. “We do not believe that individuals should have a right to have links to accurate and lawfully available information about them removed, simply because they do not like what is said,” it said.

Fordi EU-dommen er nokså vag når det gjelder hva slags innhold som kan kreves fjernet fra søkeresultater, burde det ligge godt til rette for noen interessante diskusjoner om hvor grensene går i tiden som kommer. At folk har fått en rett og en mulighet til å få fjernet ting som ikke har noe på nettet å gjøre eller er direkte feil, er en bra ting. Å be om å få fjernet artikler man ikke liker i seriøse nettmedier fra søkeresultater er en langt mer komplisert diskusjon.

En som virkelig har prøvd å dra muligheten til å få fjernet ting han ikke liker ut i det ekstreme er den kroatiske pianisten Dejan Lazic. Han spilte en konsert i USA i 2010 som Washington Posts anmelder bare var sånn måtelig begeistret for. Problemet hans er at denne anmeldelsen, "Sparks, but no flame" alltid havner øverst når man søker etter Lazic på nettet. At en negativ anmeldelsen har fått definere hvem han er på denne måten har irritert han så mye at han krevde den fjernet fra Washington Posts nettsider. Washington Post har naturligvis ingen planer om å fjerne sin konsertanmeldelse (som har fått langt flere lesere på grunn av denne saken) og begrunner standpunktet i en leseverdig kommentar, der de blant annet skriver at:

"Leaving aside the fact that Lazic’s request is misdirected, under the ruling — it applies to search engines, not publishers, and only within the EU — its implications are kind of terrifying. We ought to live in a world, Lazic argues, where everyone — not only artists and performers but also politicians and public officials — should be able to edit the record according to their personal opinions and tastes. (“Politicians are people just like you and me,” he explains.) This is all in pursuit of some higher, objective truth. Of course, there are two truths in this situation, as there are two or more truths in most."