Rekordmange reiser

Aldri har så mange nordmenn dratt på reise som i 3. kvartal 2022.  10 millioner i alt. Av disse var 3 millioner til utlandet, en vekst på 250 prosent fra tredje kvartal 2021. Statistisk sentralbyrå (SSB) skriver at:

"I 3. kvartal 2022 dro nordmenn på nesten 10 millioner reiser. Det er det høyeste antallet som noen gang er målt for et enkelt kvartal i reiseundersøkelsen. Vi foretok litt færre reiser i eget land i forhold til i fjor, mens kraftig vekst i reiser til utlandet bidro til at vi samlet dro på rekordmange reiser."

Av de 10 millioner reisene som ble foretatt av nordmenn i 3. kvartal i år, var 1,5 millioner
yrkesreiser . Aldri før har nordmenn foretatt så mange yrkesreiser i et 3. kvartal. Og det var rekord for denne type reiser både til Norge og til utlandet. Det har nok vært et oppdemmet behov for å reise på jobbreiser. og spesielt til utlandet, for det slo alle rekorder:

"Yrkesreiser til utlandet som nesten var fraværende i 2020 og 2021, tok det seg kraftig opp i 3. kvartal i år. Vi reiste på rekordmange 560 000 yrkesreiser til utlandet. – Etter at alle reiserestriksjonene ble fjernet tidligere i år, reiste vi til utlandet som aldri før, enten det var i forbindelse med jobb eller det var på fritiden, sier Boyd Oyier."

Utenlandsreiser tilbake til normalen

Under pandemiårene 2020 og 2021 var det populært å erklære at ferie i eget land var den nye normalen, og at vi måtte støtte reiselivsnæringen, og at det derfor ville ta lang tid før utenlandsreisene ville komme opp igjen til gammelt nivå. Ja, noen mente kanskje at det aldri ville skje.

Jeg må innrømme at jeg var nokså skeptisk til slike påstander og har tenkt at mange, tross flotte og hyggelige feirer i Norge, som meg ville ønske å reise få ferie ut av landet igjen så fort som mulig. Og nå har det kommet et svar, SSBs tall reisetall for andre kvartal i år. Nå er riktignok andre kvartal uten flertallet av sommerferiereiser, men påskeferien er med. Og som grafen viser så er antall reiser til utlandet i andre kvartal år akkurat der det var i 2019. SSB skriver: 

"I løpet av april, mai og juni i år dro nordmenn på rett under 2 millioner reiser til utlandet. Dette var en enorm økning fra samme periode året før hvor det ble foretatt omtrent 190 000 reiser til utlandet. Hele fjorårets 2. kvartal var preget av restriksjoner som førte til at vi dro på langt færre reiser til utlandet enn i årene før pandemien."

Og det er fritidsreisene til utlandet som står for den største delen av denne veksten. Yrkesreiser til utlandet hang fortsatt litt igjen i andre kvartal, kanskje fordi man er vant til at digitale møter fungerer, men kanskje mer sannsynlig fordi det fortsatt var innreiserestriksjoner i mange land. SSB skriver dette om yrkesreiser mer generelt:

"Av de 7,5 millioner reisene nordmenn foretok i 2. kvartal i år, var omtrent 1,3 millioner
yrkesreiser. Det var en kraftig økning i både innenlandske og utenlandske yrkesreiser fra samme periode året før. – Ser en på antall yrkesreiser totalt, er vi tilbake på samme nivå som før pandemien. Nordmenn reise på litt over 1 millioner yrkesreiser innenlands i 2. kvartal, det høyeste som noen gang er målt for et 2. kvartal i reiseundersøkelsen, sier Kristin Aasestad.

Yrkesreiser til utlandet har nesten vært fraværende i perioden med pandemi og reiserestriksjoner. I 2. kvartal i år dro nordmenn på 250 000 yrkesreiser til utlandet. Dette er en kraftig økning fra i fjor, hvor det på samme tid ble gjennomført om lag 70 000 yrkesreiser, men det er et stykke til yrkesreisene til utlandet er på samme nivå som før pandemien."

2,5 millioner overnattinger bestilt via delingsøkonomiplattformer

Eurostat og Statistisk Sentralbyrå gjør en viktig jobb for å kartlegge hvor store de såkalte "delingsøkonomi"-plattformene er blitt når det gjelder formidling av overnattinger. Det skjer gjennom et samarbeid med de fire største leverandørene, AirBnB, Booking.com, Expedia og Tripadvisor. Selv om tallene kanskje ikke fanger opp alt, gir de i hvert fall et godt bilde av utviklingen over tid, også nedgangen i koronaåret 2020.

SSBs tall for 2020 viser at det var 2,5 millioner overnattinger i norske hjem eller fritidsboliger som ble bestilt gjennom disse plattformene. SSB skriver:

"Av de omtrent 2,5 millioner overnattingene, var det ikke overraskende flere nordmenn enn utenlandske. Nesten 2 millioner overnattinger fra utlandet ble borte under pandemiåret 2020. Bortfallet av utenlandske overnattinger gjorde seg særlig gjeldende i fylkene Oslo og Vestland, mens i Vestfold og Telemark og i Agder var det flere overnattinger i 2020 enn i 2019, formidlet via de internasjonale plattformene. Det var et kraftig fall i overnattinger i de største byene i Norge. I Oslo var det en nedgang i norske overnattinger, mens det i Bergen, Stavanger og Trondheim var flere norske overnattinger i 2020 enn i 2019."

Vaksiner og reiser

Vaksiner er viktige i disse tider. Først og fremst for at folk ikke skal bli syke og for å forhindre spredning av smitte. Men vaksiner er også viktige for å gi folk friheten tilbake. Blant annet friheten til å reise til andre land på ferie, på jobb eller for å besøke familie og venner.

Men så er det som vi vet noen variasjoner i hvordan ulike land praktiserer innreiseregler. Selv om EU-landene har et felles coronapass og, etter hvert, stor grad av harmonisering av innreiseregler, er det ikke slik at resten av verden følger de samme reglene. Dessuten skjer det stadig vekk endringer i smittesituasjonen som kan gjøre det krevende å planlegge.

Men det er enda et forhold man må tenke på når man krysser landegrenser, som kanskje ikke har fått like stor oppmerksomhet så langt. En vaksine er ikke nødvendigvis en vaksine, over alt. Land har godkjent ulike vaksiner til eget bruk, men det er også ulikheter i hvilke vaksiner som godkjennes slik at man slipper karantene, eller slipper inn i det hele tatt. The Economist har beskrevet disse forskjellene i artikkelen "Which covid-19 vaccine is the most widely accepted for international travel?". De skriver:

"Data from VisaGuide.World, a travel website, demonstrate just how variable the patchwork of vaccine recognition is. The AstraZeneca vaccine is the most widely accepted, with 119 governments recognising it—it is the most-used vaccine and it is also approved by the World Health Organisation (along with Pfizer-BioNTech, Moderna, Johnson & Johnson and two Chinese vaccines). By contrast, China's CanSinoBio is recognised by just a handful of governments (see right-hand chart)."

Som en ser av grafikken over er det Astra-Zeneca og Pfizers vaksiner som adgang til flest land, med Sputnik V litt bak og Sinopharm, Moderne og Johnson og Johnson ytterligere et stykke bak. Det er noen paradokser her også. USA er fortsatt svært restriktive når det gjelder innreise dra Europa, UK, Kina og India, men slipper inn vaksinerte fra Canada. Mange kanadiere er vaksinert med Astra-Zeneca og slipper inn i USA, men fordi USAs helsemyndigheter enda ikke har godkjent den er det ikke sikkert de slipper inn andre steder der det kreves et sertifikat. Og i Europa er ikke den indiske Covishield-vaksinen godkjent gor innreise, selv om den er helt lik AstraZeneca. Det er med andre ord et nokså uferdig system fortsatt.

Spangereidkanalen - og hvordan Lindesnes et øyeblikk ikke var Norges sørligste punkt

Årets sommerferie i familien handlet blant annet å utforske Sørlandet vest for Kristiansand. Inkludert ant landets sørligste punkt, Lindesnes fyr. Det ga også en anledning til å se på den korte kanalen som en liten stund truet med å frata Lindesnes statusen som det sydligste punktet lenger.

Vi bodde på det flotte Lindesnes havhotell ved Båly og Spangereid, som er et det eidet,, eller landbroen som forbinder selve Lindesneshalvøyen til fastlandet. Der mener arkeologer at det tilbake i vikingetiden, kanskje så tidlig som omkring 700 var en kanal som gjorde at skipene kunne seile østfra og inn til Lenesfjorden som ligger vest og nord for halvøyen.

Ideen om å gjenopprette Spangereidkanalen kom opp og planleggingen begynte sent på 80-tallet og tidlig på 90-tallet i Ansgar Gabrielsens ordførerperiode i Lindesnes kommune. Etter hvert kom arbeidet i gang, som et spleiselag mellom stat, fylke, flere kommuner og private gaver, og Spangereidkanalen ble åpnet i juli 2007 av Dronning Sonja. Det er bare 930 meter lang og en seilingshøyde på 4,5 meter, så det er særlig fritidsbåtene som har glede av denne snarveien.

Etter åpningen i juli 2007 oppstod det plutselig en utilsiktet bivirkning av dette flotte prosjektet. Spørsmålet var om Lindesneshalvøya lenger var en halvøy og i stedet var blitt en øy? Da ville ikke Lindesnes fyr være lengst sør på fastlands-Norge, men Odden i Mandal kommune. Statens Kartverk slo offisielt fast at Lindesnes var blitt en øy fordi et var omgitt av saltvann på alle kanter. 

Slikt blir det selvsagt bråk av, og i februar 2008 slo Kartverket fast at de hadde vært for bastante og unyanserte, og gikk tilbake på beslutningen. Lindesneshalvøya er fortsatt fastland, til tross for kanalen. I stedet er det slik på Statens kartverks nettside at man fremhever at når man legger FNs definisjon av fastland til grunn så er Lindesnes fyr Norges sørligste punkt, men det finnes også andre definisjoner:

"Lindesnes i Lindesnes kommune med Nesvarden: 57° 58' 46,2797" nordleg breidde (07° 03' 19,1840" austleg lengde frå Greenwich) er fastlands-Noregs sørlegaste punkt.

I nokre samanhengar vert Lindesneshalvøya vurert som ei øy. Ifølgje FNs definisjon er området ikkje ei øy, sidan Spangereidkanalen er eit menneskeskapt inngrep. Om Lindesnes likevel blir vurdert som ei øy, er Odden på nordsida av Skjernøysundet i same kommune (ca 4 km søraust for Mandal by) sørlegaste fastlandspunkt: 58° 00' 12,5993" nordleg breidde (07° 30' 47,6893" austleg lengde frå Greenwich)."

Antall flypassasjerer ned 65 prosent

Det var en nedgang i antall flypassasjerer på 65 prosent i 3. kvartal i år sammenlignet med samme kvartal i 2019. Samtidig var antall passasjerer dobbelt så høyt som i 2. kvartal i år da smitteverntiltakene la anda større begrensninger på reisevirksomheten.

Det er SSBs nye kvartalstall for luftfarten som forteller dette. På SSBs nettsider kan vi lese at:

"Samlet sett gikk antall passasjer om bord ved avgang og ankomst på norske lufthavner ned fra 16,1 millioner i 3. kvartal 2019 til 5,7 millioner passasjerer i 3. kvartal 2020, viser tall fra statistikken Lufttransport. Nedgangen skyldes i all hovedsak redusert reiseaktivitet som følge av koronatiltakene som ble innført fra midten av mars. Passasjernedgangen var også dette kvartalet større for utenlandsflygninger enn innlandsflygninger. Mens antall passasjerer på flygninger til og fra utlandet gikk ned med 87 prosent til 1,0 millioner i 3. kvartal 2020, ble passasjertallet på innenlandske flygninger redusert med 45 prosent til 4,7 millioner."

Men som sagt var tallene enda lavere i 2. kvartal. Mens antall passasjerer var 5,7 millioner i 3. kvartal i år var vi nede i bare 2,3 millioner passasjerer i 2. kvartal. Bare 200 000 av disse tok fly til eller fra utlandet, mens det i et normalt kvartal er omkring 5 millioner passasjerer på utenlandsfly.

Stengt for innvandring

 Den pågående koronakrisen har endret på mye, ikke minst når det gjelder mobilitet. Folk jobber hjemmefra, har ferie i nærområdet og reiser mye mindre enn før. Og mobilitet over landegrensene er aller mest endret. Derfor er det også langt mindre innvandring enn det pleier å være og i noen land er innvandringen falt til null-

OECD har presentert en ny rapport om innvandring under Covid-19, "International Migration Outlook 2020", med interessante oversikter og statistikker. Mange steder er det en stor utfordring for økonomi og næringsliv at tilgangen til arbeidskraft utenfra er stoppet opp. 

Men det er noen geografiske nyanser også, og det kan se ut som det er i Asia de mest drastiske tiltakene for å stanse innvandringen er kommet. The Economist har i artikkelen "Migration has plummeted during the pandemic" sett på OECD-tallene, og skriver:

"The sharpest declines occurred in East Asia and Oceania. Rich countries there have succeeded better than most at stopping the spread of covid-19. This is in part because they were quick to recognise the threat and institute strict travel restrictions. Some countries in the region, including Japan, South Korea and New Zealand have just about stopped accepting new immigrants entirely."

Mens i USA og Europa er det laget en del særordninger for arbeidsinnvandring som er helt nødvendig for å holde hjulene i gang:

"In America, severe restrictions were not introduced until March. It has since largely stopped issuing visas for permanent residents, but is still accepting temporary migrants. Most European countries halted migrant flows around the same time as the United States. Many have carved out exceptions to let in health-care workers and seasonal agricultural labourers."

Grafene over viser at Sverige er et unntak også på dette området. Og det er kanskje ikke helt uventet at Sverige, med færre inngrep i folks bevegelsesfrihet, også hadde en viss nedgang i antall nye oppholdstillatelser i andre kvartal, men ser nå ut til å være tilbake på nivået før pandemien.

Flest nordmenn på overnattingssteder i Norge

Kommer de som overnatter på hoteller, campinghytter, campingplasser og andre kommersielle overnattingssteder fra eget land eller fra utlandet? Her er det store forskjeller mellom ulike europeiske land, viser Eurostats statistikk.

Mens det i land som Malta, Kroatia Kypros og Hellas er en enorm overvekt av utlendinger som overnatter på hoteller og andre overnattingssteder er det helt motsatt i Frankrike, Tyskland, Sverige - og Norge. I Norge er det 71 prosent nordmenn som overnatter og 29 prosent utlendinger.

I alt var det 35,2 millioner overnattinger i 2019, et rekordhøyt antall og 1,3 millioner flere enn året før. Bare i Sogn og Fjordane var det flere utanlandske overnattinger enn norske, mens andelen fra utlandet var lavest i Vestfold og i Østfold. SSB skriver:

"Både overnattingar av nordmenn og utlendingar var høgast i Oslo i 2019. Trøndelag var det fylke med nest flest norske overnattingar, medan Hordaland hadde nest mest utanlandske overnattingar. Sogn og Fjordane var det einaste fylket med fleire utanlandske enn norske overnattingar. Svalbard, Hordaland og Troms var og nesten like populært blant utanlandske som norske. Andelen utanlandske overnattingar var minst Vestfold og Østfold."

Benplassen på fly krymper

Følelsen av at benplassen på fly stadig blir mindre er nok en følelse mange har har hatt, ikke minst de aller lengste blant oss. Denne uken har The Economist med en undersøkelse som viser at det ikke bare er en følelse, men en realitet at flyselskapene gjennom flere år har klemt inn flere seterader, og dermed redusert benplassen.

I en artikkel med overskriften "Air passengers are feeling the squeeze" skriver de om problemet med den stadig dårligere i plassen:

"In the 1960s passengers could indeed stretch out at 35,000 feet. Back then the distance between rows—known as seat pitch—was around 35 inches in economy class. But after America deregulated air travel in 1978, ticket prices dropped. Leg room and seat width soon followed. In the past two decades, as airlines have crammed ever more seats onto their planes, the average width of an airline seat has narrowed from 18.5 to 17 inches. Seat pitch has shrunk from 35 to about 31 inches, according to Flyers’ Rights, an advocacy group."

Nå der det forskjell på flyselskaper når det gjelder benplassen de tilbyr passasjerene sine. Og det er stor forskjell på økonomiklasse og dyrere flybilletter, spesielt på de lange rutene. Plass er noe man ta godt betalt for. Men den klare trenden er at mens passasjerene er minst like store som de var før i tiden, blir plassen stadig mindre.

Norsk hyttestatistikk

Påsken er av åpenbare grunner et bra tidspunkt å tekke frem litt tall og fakta om norske hytter og fritidsboliger. Her er Statistisk Sentralbyrås faktasider om hytter og fritidsboliger et bra sted å oppsøke for å finne ut mer.

Det er i alt 434 809 hytter og andre fritidsboliger i Norge, det vil si summen av boliger som er registrert som fritidsboliger i matrikkelen og helårsboliger som brukes som fritidsboliger.

51 prosent alle fritidsboliger er definert som enkeltstående bygg mens resten er definert som å være i "fritidsbyggområde", det vil si i et område med fem eller flere bygg med mindre enn 500 meter mellom husene. Hele 75 prosent av nye fritidsboliger tilhører et slikt område. Også antall og størrelse øker. I 1983 ble det bygget 1600 nye hytter og gjennomsnittlig bruksareal var 62,2 kvadratmeter. I 2018 ble det bygget 6159 nye hytter og gjennomsnittlig bruksareal var økt til 96 kvadratmeter.

Hytter og fritidsboliger er ujevnt fordelt rundt i landet og kommuneperspektivet er naturligvis interessant. Flest hytter per kvadratkilometer kommuneareal er det i Hvaler med 48 fritidsboliger pr kvadratkilometer. På de neste plassene følger Frogn, Færder, Nesodden, Fredrikstad og Hurum, alle kommuner ved Oslo-fjorden. For å finne kommunene flest hytter i antall må vi til innlandet og opp i høyden. Her topper Ringsaker listen med 7198 hytter, foran Trysil, Hol, Vinje og Sigdal.

Hva gjør man en kveld i Cleveland, Ohio?

Cleveland, Ohio sett fra fly over Lake Erie

Tilfeldighetene ville det slik at hjemreisen fra OECD-møtet i Mexico, der tilfeldigheten også gjorde at jeg hadde Abelias sjef Håkon Haugli som svært hyggelig reisefølge, ble litt lengre enn planlagt. Vi var begge booket med United Airlines fredag ettermiddag fra Cancun til New York (Newark) og derfra direkte til Oslo, med ankomst lørdag morgen. Men slik gikk det ikke.

At bildet til venstre er av Cleveland, Ohio, og tatt ut av flyvinduet fra over Lake Erie er fordi flyet havnet et helt annet sted i USA enn der man skal være når man skal rekke et tight flybytte i New York. Et par reiseråd jeg har fått veldig ofte fra folk med mye erfaring fra jobbreiser utenlands er a) ikke reis med United Airlines, de er nesten alltid forsinket og du får lite hjelp når ting går galt og b) ikke bytt fly i USA når du reiser mellom to andre land, du må gjennom både passkontroll, sikkerhetskontroll og toll på nytt, og det tar gjerne veldig lang tid.

Jeg tror dette kan være relevante og gode råd, men i dette tilfellet er det ikke sikkert United Airlines kunne gjøre så mye med situasjonen. Vi var i rute inn mot New York da de plutselig sa over høyttaleren at alle fly måtte fly en lang omvei på grunn av lokalt tordenvær over Washington, men at vårt fly ikke hadde nok drivstoff ombord til å fly denne omveien og derfor måtte ned og fylle opp i Clevland, Ohio. Og fordi det tar tid å parkere flyet og fylle tankene, og Cleveland ligger omkring en times flytur fra Newark, lå det i kortene at vi ikke ville rekke flyet vårt til Norge.

Men den virkelig store overraskelsen kom da vi takset ut mot rullebanen igjen og kapteinen sa at han hadde fått beskjed om at de nå vurderte å stenge Newark helt for innkommende fly for kvelden, og at vi derfor måtte parkere flyet og vente. Å ta et annet fly til Europa fra Clevlands internasjonale flyplass er ikke noe alternativ, for derfra går det ingen fly til Europa. Det er da det plutselig går opp for deg at i stedet for å tilbringe natten på flyet til Norge, men i en by i midt-vesten i USA.

Hva gjør man egentlig en fredagskveld i Cleveland, Ohio? Siden verken Håkon Haugli eller jeg hadde vært i Cleveland før, og ikke kunne huske noen fortelle om noen store opplevelser derfra, måtte vi undersøke på internett der vi satt og ventet. Det som fort kommer opp når man søker etter kultur og underholdning i Cleveland er at Rock and Roll Hall of Fame and Museum holder til der. Jeg visste ikke det da jeg tok bildet, men den er plasser på sjøfronten rett mellom flystripen til venstr, som er en liten byflyplass sm heter Burke Lakefront Airport, og den store stadionanlegget som heter First Energy Stadium, og er hjemmebanen til Cleveland Browns.

Cleveland er en gammel stålby i det amerikanske "rust belt", som har merket konsekvensene av globaliseringen og konkurranse fra Kina, men det er i følge omtalen også en levende musikk- og kulturby. Som overraskende nok også har en sterk posisjon innenfor post-punk og annen indie-musikk. I Simon Reynolds bok Rip It Up And Start Again om postpunken 1978-84 er et helt kapittel om bandene Pere Ubo og Devo som kom fra Cleveland og Acron, Ohio.  Og noen år senere ble Nine Inch Nails startet i Cleveland. Å finne en kul rockecafe burde derfor være innen rekkevidde.

Det prosjektet ble det aldri noe av. Mens vi satt i flyet og ventet på en beslutning fikk vi vite at vi var klarert for å landet i New York likvel. Vi rakk ikke flyet vi skulle med til Oslo, men hadde en forbausende rask transfer mellom to terminaler, gjennom toll, passkontroll og sikkerhetskontroll og ble raskt ombooket til London med et svært behagelig United-fly som var i rute. Og dro så videre til Oslo fra Heathrow med SAS lørdag ettermiddag, med ankomst et halvt døgn etter det som var meningen, Mens planene om en kveld på byen i Cleveland, Ohio får ligge i skuffen til en annen gang.

Uoppdagede steder

Den britiske oppdagelsesreisende Ranulf Fiennes sa en gang at "people are still trying to cross the oceans in ever tinier gin-bottles", og mente med det å si at mye av dagens oppdagelsesvirksomhet handler om å få oppmerksomhet om seg selv, og i beste fall sette en nokså uviktig rekord, men ikke om å gjøre noe viktig for vitenskapen. The Economist minner om at Mount Everest allerede er besteget over 7000 ganger, slik at det ikke er åpenbart at det tilfører noe utover personlig tilfredsstillelse å klatre opp en gang til.

Men i artikkelen "The unexplored world - A new age of discovery" minner The Economist om at det er mange steder på jorden som fortsatt kan og bør utforskes mye mer. Bare i Nepal er det slik at over 200 fjelltopper av de 2800 som er over 6000 meter høye aldri har hatt besøk av mennesker. Og i både det tidligere Sovjetunionen og Kina er det mange fjell igjen å klatre.

Det er også andre og enda viktigere hvite flekker igjen på verdenskartet. Det er fortsatt slik at enorme arktiske områder, spesielt i Antarktis og Grønland, bør utforskes nærmere, blant annet som et bidrag til forskningen på miljø og klima. Det er også store regnskogområder i Amazonas, Borneo og Ny Guinea som er vanskelig tilgjengelige og i liten grad er blitt utforsket. I disse områdene regner man også med at det finnes folkegrupper som fortsatt lever uten å ha hatt kontakt med verden rundt. The Economist skriver:

"Estimates of the number of uncontacted groups are rising, says Fiona Watson of Survival International, an organisation that seeks to protect tribal peoples and their lands, and to help them determine their own future. Ten years ago the Brazilian government department that deals with the country’s indigenous people reckoned there were between 20 and 30 such groups. Ms Wilson now thinks there are between 70 and 80. The other last bastion of uncontacted people (or isolated people, as some anthropologists prefer to call them) is New Guinea, an immense island whose western chunk, West Papua, is part of Indonesia and whose eastern side comprises a country of its own, Papua New Guinea (PNG)."

Men de områdene på jordkloden der det utvilsomt er mest igjen å oppdage er verdenshavene, ikke minst områder på og under havbunnen der det er svært dypt. Her er det mye ny kunnskap som skal hentes frem og nye verdiskapingsmuligheter som skal avdekkes. The Economist skriver:

"The world’s most extensive unexplored place is undoubtedly the seabed. At first the aim was to get to the ocean’s very bottom. In 1960 Jacques Piccard, a Swiss oceanographer, and Don Walsh, an American, touched the floor of the Mariana Trench, the ocean’s deepest point, off the Pacific island of Guam. It is nearly 11,000 metres down; for comparison, Mount Everest rises 8,848 metres. Since then only one other person, a film-maker, James Cameron, has achieved the feat, in 2012."

Og de skriver videre om disse mulighetene at oppdagelsesreisene i dag ikke først og fremst handle om å komme først til et nytt og uoppdaget sted, men om å skaffe seg langt mer forståelse og kunnskap om områder vi knapt har kartlagt:

"Today’s ocean explorers, too, think at least as much about scientific progress as about being the first to reach the bottom of another seabed. Considering its vast expanse, remarkably little is known about it. “Only 0.05% of the ocean floor has been mapped in detail,” says Mr Steeds, who has switched from desert and jungle to the ocean. The “blue economy”, he reckons, could provide a wealth of minerals such as cobalt and manganese, and new plant and fish life."

De store oppdagelsenes tid er på ingen måte over. Det er fortsatt mye igjen å finne ut av, men måten det foregår på er annerledes og kanskje litt mindre spektakulær enn da Columbus seilte til Amerika, Nansen gikk på ski over Grønland eller da Stanley møtte David Livingstone ved Tanganyianikasjøen i 1871. Betydningen er imidlertid minst like stor i dag for vitenskapen og for samfunnet.

Verdens 25 minst besøkte land

Jeg kom nylig over den flotte bloggen til Gunnar Garfors, profilert digital medieperson, men også en mann som har besøkt alle de 198 landene i verden og bruker bloggen til å skrive om sine reiser. Her kan man lese om reiser til steder det absolutt ikke er vanlig å besøke og til og med lese lister over hvilke land det er mest krevende å komme seg inn i og hvilke land det er farligst å være i.

Jeg har, som faste leser av min blogg vet, sans for rangeringer og lister som sammenligner lands prestasjoner på ulike områder. For ikke lenge siden blogget jeg for eksempel om Verdensbankens rangering av verdens beste land å drive næringsliv i, der Norge er på sjette plass. Nå pleier jeg gjerne å være mest opptatt av de som gjør det best på slike lister, men det kan jo være minst like interessant se på hvilke land som gjør det dårligst.

Mange land er opptatt av å trekke til seg flest mulig turister. Gunnar Garfors har laget en oversikt på bloggen sin over de 25 landene som har færrest besøk hvert år. Og for å si det slik; Her er Nord Korea bare på 16. plass med 35 000 turister i året. Det er med andre ord 15 land i verden med enda færre og til dels betydelig færre turister. Noen har lite besøk fordi de har ubehagelige konflikter, som gjør dem svært usikre, som Libya, Afghanistan og Somalia. Sistnevnte er på andre og hadde bare 500 besøkende i 2012. Noen land er rett og slett ganske sære, ikke glad i å få besøk og gjør mye for å unngå det, som Turkmenistan med 7000 turister og Ekvatorial Guinea med 6000 turister.

Og så har vi landene som ligger midt i Stillehavet, er veldig små og i tillegg er veldig vanskelig å komme til fordi det er dårlig med flyforbindelser, som Micronesia, Solomon Islands, Marshall Islands, Kiribati og Tuvalu, et land som er så lite og så flatt at det risikerer å bli det første som blir ubeboelig hvis havnivået stiger. Det er 10 800 innbyggere der og det kommer 1200 turister i året.

Men færrest besøkende av alle har Nauru, med bare 200 i året. Nauru består av en øy på 21 kvadratkilometer, og er så liten at man kan gå rundt hele på en dagstur. Eller ta en løpetur rundt hele landet, slik Gunnar Garfors beskriver på bloggen. Store deler av det lille landet har nylig vært en fosfatgruve så nok litt begrenset hva man kan oppleve. Og fordi landet bare har diplomatisk representasjon i fire land er det ikke helt enkelt å skaffe seg visum heller, Men nettopp det at så få drar dit gjør det jo ekstra interessant å reise for dem som samler på sjeldne reisemål.

Dingser på reise (8): Digitalbok Touch

Digitalbok Touch

Jeg begynte denne lille bloggserien om praktiske dingser på reise med en omtale av Kindle Paperwhite. For meg er den like naturlig å ha med meg som en telefon og en PC. Det som imidlertid er synd er at norske forlag har valgt å ikke selge ebøker via Amazon.com, verdens største bokhandel. Skal man lese norske ebøker må man ha et annet lesebrett i tillegg, eller eventuelt bruke iPad eller smarttelefon, men jeg foretrekker lesebrett.

De norske forlagenes satsing på ebøker har med rette fått mye kritikk. Den tekniske løsningen for å kjøpe bøker var så håpløs at jeg beskyldte dem for å ikke ha tro på ebøker her på bloggen. Det tragikomiske høydepunktet kom høsten 2011 med lanseringen av et lesebrett med plass på baksiden til et magnetkort med bok du kunne få kjøpt i bokhandelen. Som en iPod med påklistret kassettspiller, skrev Eirik Newth.

Derfor var det en gledelig overraskelse da jeg litt før jul så at Digitalbok.no, (som er nettbokhandelen til Tanum bokhandel, et søsterselskap til Cappelen Damm, eid av Bonnier og Egmont) reklamerte for Digitalbok Touch, et lesebrett som så veldig lovende ut. Ganske lett (225 gram), med touch-skjerm og til en helt akseptabel pris på 999 kroner. Den er utstyrt med wifi slik at du kan laste ned bøker du tidligere har kjøpt på nettet. Du kan også kjøpe nye bøker direkte med brettet. Digitalbok.no har en bra nettside med nyheter og tilbud der du også kan logge inn og holde oversikt over biblioteket ditt. Og i motsetning til Amazon som selger papirbøker og alt mulig annet er Digitalbok.no en ren ebokhandel.

Dette virket lovende, så det første jeg tenkte var å besøke Tanum på Karl Johan for å kjøpe et par brett, et som julegave til Lisa og et til meg selv. Men min tro på at Tanum bokhandel var interessert i å selge flest mulig lesebrett før jul var nok litt optimistisk, for i bokhandelen virket det ikke som de hadde hørt om lesebrett, så jeg gikk i stedet inn på nettstedet digitalbok.no og kjøpte to brett som kom til postkontoret rett før jul.

Hva er så erfaringene med dette brettet så langt? Det er såpass bra til å oppbevare og lese bøker på at Lisa, som leser flere norske og færre engelske bøker enn meg, tok det med seg på sommerferie og leste flere bøker. Jeg endte med å la mittt bli hjemme og heller ta med en Kindle og en iPad Mini. Det er dessverre litt for mye ved dette brettet som jeg ikke synes er bra nok og som skaper frustrasjon. Heldigvis er det ikke mer alvorlige ting enn at det burde være mulig å forbedre dem til neste versjon.

Det positive er som sagt at dette er et lesebrett som virker helt fint til å oppbevare og lese bøker, og det er jo det aller viktigste. I mai  leste jeg "Fyrsten" av Henrik Langeland på flyet fra London til San Francisco. Erfaringen var at skjermen er behagelig å lese på og man blar lett fram og tilbake. Av en eller annen grunn er det både touchskjerm og masse knapper, der noen er ganske unødvendige, men det skader jo ikke at man kan manøvrere på flere måter. Antall knapper står imidlertid  ikke i forhold til hva man kan gjøre med brettet, man kan ikke markere tekst, slå opp i en ordbok eller lage notater på samme måte som på en Kindle, men dette kan nok de fleste leve med

Det som skaper mer frustrasjon er enkelte praktiske ting som har med design, brukergrensesnitt og ting som ikke virker helt gjennomtenkt. Man skjønner at det har vært viktig å holde prisen så lav som mulig og ikke bruke mer en strengt tatt nødvendig på verken hardware eller software, men her er jeg redd resultatet er litt vel retro på feil måte. Det er litt som å gjenoppleve en gammel mobiltelefon med wap når man har brukt smarttelefon i noen år. Det virker helt unødvendig at det medfølgende omslaget ikke passer ordentlig og at strømforsyningen skjer via en mini USB-kontakt når mobiltelefoner i dag bruker mikro USB, slik at man må ta med en ekstra lader.

Mest frustrerende er imidlertid prosessen med å overføre bøker til brettet. Det skjer som sagt trådløst, men i motsetning til en Kindle, som logger seg automatisk på det trådløse nettet ditt og husker dine kontoinnstillinger hos Amazon, slik at bøkene kommer seilende på sekunder når du kjøper noe eller henter i nettskyen, så krever Digitalbok Touch både pålogging på det trådløse nettet og pålogging på kontoen din hos nettbokhandelen hver gang. Trykker du på "hjem"-knappen for å komme til hovedmenyen må du starte påloggingen på nytt hvis du skal se listen din med bøker eller laste ned. Da jeg skulle hjelpe Lisa med å laste ned en roman over en svært ustabil internettforbindelse i Spania i sommer måtte jeg logge meg inn minst ti ganger og skrive både brukernavn og passord på nytt hver gang.

De som designet denne løsningen må ha tenkt at det mest naturlige med et lesebrett er å være offline og at det bare unntaksvis er slik at man ønsker å koble seg til nettet. Nå skal det sies at appene Digitalbok har laget for Apple og Android ikke lider av det samme, men virker veldig moderne både i brukergrensesnitt og i forhold til at det normale er å være tilkoblet nettet via wifi eller 3G hvis du ikke har slått det av.

Denne serien handler om dingser på reise, men en viktig bonus da min første Kindle kom var at det ble bedre plass i stuen hjemme fordi den gjorde det mulig å fjerne mange hyllemetre med engelske bøker. Mangelen på en god norsk ebokløsning har tidligere hindret en tilsvarende ryddejobb for de norske bøkene. Jeg mener løsningen til Digitalbok er bra nok til at dette nå er mulig. Målt opp mot gevinstene ved å frigjøre plass hjemme og ha lettere håndbagasjen på reise, er Digitalbok Touch en god investering. Så får jeg satse på at selve brettet også blir mer brukervennlig i neste runde. Og aller helst vil jeg ha norske bøker på Amazon.

Dingser på reise (7): Asus 6-in-1 ruter

Jeg har vært inne på hvordan man kan koble flere dingser til internett når man er på reise via en 4G-miniruter når man er i Norge eller via en miniruter fra Huawei, der man setter inn et lokalt SIM-kort, når man er utenfor Norge. Men det kan være dyrt å basere seg på mobilnettet. Vi vil helst ha en Wifi- eller kablet tilkobling.

Problemet er at når dette finnes, for eksempel på hoteller og flyplasser, så får man ikke mer enn en dings av gangen på nett uten å betale flere ganger. På hoteller kan man dessuten risikere at signalet er dårlig hvis rommet er langt unna senderen. Det å forberede seg på alt som kan skape utfordringer krever at man må dra med seg et lass av ekstra rutere, kabler og ladere for å være forberedt på alle eventualiteter. Eller?

Asus har laget en knøttliten, billig og ganske genial dings som kan løse flere av disse utfordringene. Den er vel omtrent så stor som en gammeldags tipakning sigaretter og veier bare 36 gram. I den lille boksen som heter ASUS WL-330N3G 11n 6-in-1 3G Router  er det plassert tre kontakter, en mikro-USB inngang til strøm, en vanlig USB inngang til å koble til en 3G USB-stick og en inngang for en ethernet nettkabel, noe som er ganske uvanlig på en så liten dings. Den har ikke noe batteri, så den er avhengig av strøm, men kan drives med strøm fra en USB-port på en PC.

Det fantastiske med denne smarte lille dingsen er at den kan gjøre seks ulike ting som man i verste fall ville dratt med seg seks forskjellige dingser for å gjøre. Den gjør riktignok bare en ting av gangen. Hvilken av de seks rollene den settes i styrer man ved å kommunisere trådløst med boksen fra PC via et web-grensesnitt. Min erfaring var at dette var forholdsvis enkelt når man hadde fått opprettet den første kontakten med enheten, som må gjøres når man har koblet boksen til PCen med en ethernetkabel. De seks tingene denne lille Asus-boksen kan gjøre er som følger:

For det første har den en "router mode", som er den mest opplagte rollen. Da fungerer den som en vanlig trådløs ruter, slik man har i hjemmenettverket. Man kobler ganske enkelt inn en nettvkabel som har kontakt med internett. Denne muligheten kan også være svært nyttig når man er på et hotellrom der det finnes en nettverkskontakt i veggen, men der man mangler nettkontakt på det man vil koble til eller når man vil dele intenettforbindelsen mellom flere enheter.

Andre mulighet er "access point mode", hvilket ligner på den første, ved at man kobler en nettkabel til boksen, men her står det en trådløs eller kablet ruter i den andre enden. Hensikten er å kunne koble flere PCer trådløst til en eksisterende forbindelse som har begrenset kapasitet eller mangler Wifi. Fordi det er allerede er en ruter tidligere i kjeden trenger ikke Asus-boksen settes opp som en ruter med egen brannmur og annen ruter-funksjonalitet, men fungerer som et såkalt aksesspunkt.

Tredje modus er "repeater mode", hvilket vil si at man dropper kabelen og kobler seg trådløst til en eksisterende ruter og videresender signalet fra denne på samme kanal og med samme ID. For brukeren fremstår det som det samme Wifi-nettet. Hensikten er å utvide rekkevidden til et eksisterende signal slik at flere brukere, for eksempel i en annen del av et stort hus, kan koble seg til det trådløse nettverket.

Fjerde rolle er "Wifi account sharing mode", også kalt "hotspot mode", som er ekstremt nyttig på reise. Her kobler man seg også til et eksisterende Wifi-nettverk trådløst, men hensikten er å gi tilgang til et nett som krever autorisasjon, og kanskje betaling, til en begrenset gruppe. Det kan for eksempel være aktuelt på et hotell eller en flyplass som tar betalt for Wifi. Jeg brukte denne modusen på en litt annen måte i sommer i Spania. Leiligheten vi bodde i var i et leilighetskompleks med et felles gratis, men ganske svakt Wifi-signal. Man måtte helst være utendørs for å få kontakt med nettet, og det falt lett ut. Men ved å sette opp Asus-boksen ute på veggen der signalet var sterkest bedret det stabiliteten og personer innendørs kunne få tilgang til nettet.

Femte mulighet er "Ethernet adapter mode". Her er kobler man seg også trådløst til en wifi-ruter for å få tilgang til internett, men signalet videresendes via nettkabel til en PC eller annen dings. Retningen er med andre ord motsatt av den første rollen. Dette er veldig nyttig hvis man skal koble PCer, spillkonsoller, DVD-spillere eller andre enheter til nettet som mangler innebygget Wifi, men som har en kontakt for nettkabel.

Mest overraskende er kanskje sjette mulighet, "3G sharing mode", der man deler en mobil bredbåndstilkobling med flere via Wifi. Her er det ikke snakk om å sette inn et lokalt SIM-kort i boksen slik jeg beskrev når det gjaldt Huaweis miniruter, men om å koble til en 3G USB-stick i USB kontakten. Har man et USB-modem som man stort sett bruker selv, men der man av og til har behov for å dele forbindelsen med noen andre, er dette et godt alternativ til å kjøpe en egen mobilruter.

Jeg kjøpte min ASUS WL-330N3G 11n 6-in-1 3G Ruter hos Komplett. Den koster bare kr 399, inkludert nettkabel og strømledning. Det er ikke dårlig for en dings som kan brukes til så mange nyttige ting. Nå har jeg foreløpig litt begrenset erfaring og har bare brukt den som hotspot (fjerde rolle), men jeg synes det fungerte forbausende bra (og når ting ikke fungerte var det på grunn av et svakt Wifi-signal, og ikke Asus-boksen sin skyld).

Poenget med en dings som dette er ikke en daglige bruken. Til hverdagsbehovene må man velge "tyngre", mer spesialisert utstyr. Dette er en dings man har i tilfelle det oppstår et uforutsett behov når det gjelder tilgang til internett. Det uforutsett kan handle om behov for en trådløs ruter, behov for å sette opp et hotspot, mulighet for å koble seg til en kablet internettforbindelse, behov for å øke rekkevidden til et Wifi-signal eller behov for å dele en tilgang til mobilt bredbånd med flere. Fordi den er liten, lett og kan dekke så mange ulike behov blir dette en del av standardutrustningen jeg alltid har med meg på jobbreiser og ferieturer.

Dingser på reise (6): Huawei 3G miniruter

Jeg har nettopp kommet hjem fra en herlig ferietur til Spania og har derfor noen ferske erfaringer med dingser på utenlandsreise. Noen så kanskje litt rart på oss i sikkerhetskontrollen da familien på fem pakket ut fem bærbare PCer, to iPad mini, tre Kindler og et norsk lesebrett, samt noen spillkonsoller og smarttelefoner.

Nå er ikke poenget å bruke dette hele tiden i ferien, men hvis og når man bruker dem så er utfordringen veldig ofte tilgang til internett. På et hotell har man kanskje god tilgang til Wifi, men i mange sammenhenger er mangel på internett noe som skaper en del hodebry. Løsningen med en norsk 4G-ruter (som jeg blogget om her) er utmerket i Norge, men er ikke noe man kan basere seg på familieferie i utlandet. Til det er prisen alt for høy og datamengden i leverandørenes pakker alt for liten.

Er det så noen måte å få tilgang til internett via mobilnettet i utlandet, men til lokale og ikke norske roaming-priser? Det er fullt mulig, men det krever to ting. For det første må man ha en 3G-ruter som ikke er operatørlåst. men der du kan sette inn et SIM-kort fra en lokal teleperatør. Før avreise fra Norge kjøpte jeg en Huawei E5331 3G-ruter hos Komplett til kr 689. Den håndterer åtte samtidige brukere på Wifi, kan brukes i omkring fem timer uten lading og veier bare 82 gram. Meget praktisk på reise med andre ord.

Det andre man må ha er et internettabonnement hos en lokal teleoperatør. Det finnes sikkert flere ulike muligheter i Spania. Via et lokalt "business-senter" i Estepona fikk jeg kjøpt et Surf and Go-kontantkort hos leverandøren Hits Mobile . Jeg valgte den største pakken de hadde som var en måneds bruk med 1 GB inkludert. Det kostet 13,9 euro og SIM-kortet koster 5 euro, tilsammen rundet opp til 20 euro. Man kan kjøpe ekstra datapakker på nettet med kredittkort. For 30 euro får man ytterligere 2 GB. I forhold til vanlig familiebruk hjemme i Norge er ikke dette særlig mye,så det gjelder å holde nede videobruk og store nedlastinger. Rent ytelsesmessig fungerte det meget godt, så det er fort gjort å bruke mer enn man hadde tenkt.

Det er noen formaliteter knyttet til å få få kjøpt et SIM-kort i Spania. Man må ha med seg legitimasjon og så må man ha et lokalt telefonnummer. Men det siste viste seg å ikke være noe stort problem, Hits Mobile utstyrer deg med et nytt nummer når du får SIM-kortet hvis du ikke har et fra før. En annen fordel med Hits Mobile er at de har en egen nettside der du kan logge deg på og følge med på forbruket ditt, og eventuelt kjøpe ekstra surfekapasitet hvis det er behov for det.

Hans-Petter Nygård-Hansen i Geelmuyden Kiese har et veldig bra blogginnlegg om samme problemstilling, med eksempel fra ferie i Hellas i år. Han har valgt en ganske avansert 4G-ruter fra Zyxel som han er fornøyd med og kombinert det med et dataabonnement fra mobilselskapet Cosmote, der han betaler 40 euro for 5 GB. Det er ikke så galt. Men det er minst like interessant å lese oppfølgingsinnlegget til Hans-Petter om "Slik brukte jeg 4 GB med mobildata på 24 timer", som presist beskriver hvordan 4GB kan bli borte på et blunk slik vi setter opp dingsene våre med automatisk oppdatering av apper og programmer og automatisk sikkerhetskopiering i nettskyen.

Jeg skal i neste innlegg i denne serien fortelle om en spennende liten dings som kan være til hjelp om mobilnettet ikke er eneste mulighet, men du kanskje er i nærheten av et svakt Wifi-signal eller en nettverkskabel, og har behov for å dele signalet med flere dingser.

 Tidligere innlegg i serien "Dingser på reise":

1. Kindle Paperwhite
2. Telenor 4G Miniruter
3. Samsung Galaxy S4
4. Digitalkamera
5. iPad mini

Dingser på reise (5): iPad mini

Petter på stranden med iPad mini

Ja, jeg kjøpte en iPad da den kom. Min dragning mot nye dingser til både jobb- og underholdningformål gjorde at jeg måtte det. Men jeg var ikke blant de mest euforiske som mente at den introduserte en ny tidsregning, ganske enkelt fordi jeg var litt i tvil om hva jeg kom til å bruke den til. Jeg hadde jo allerede en Kindle til å lese bøker og en laptop til å gjøre alt det andre, særlig alt det som krever tastatur.

Når både første iPad og en senere iPad har blitt liggende mest hjemme og sjelden blitt med på reise er det imidlertid av litt andre grunner enn det jeg var i tvil om da den kom. Jeg synes nemlig en iPad er helt glimrende på mange viktige områder, særlig til å lese aviser, tidsskrifter, dokumenter med grafer og bilder, men også til å surfe nettet, se nett-TV, spille spill og mye annet.

Derfor har jeg nesten sluttet helt med å lese aviser og tidsskrifter på papir, fordi jeg har digitalt abonnement på blant annet The Economist, Dagens Næringsliv, Aftenposten, Financial Times, New York Times, Rolling Stone Magazine, Harvard Business Review og Fast Company. En iPad er den klart beste måten å lese denne type innhold og det sparer verden for mye papir. Den gir deg også tilgang til mye godt (og ofte billig) lesestoff jeg ikke ville brukt tid på å finne frem til på den gamle måten.

At den til tross for disse viktige egenskapene ikke ble med på reise skyldes vekten. Når laptop og smarttelefon alltid er med og en Kindle pleier å bli med på jobbreiser og ferier, har det blitt litt for mye med en stor iPad i tillegg. Dessuten synes jeg den er litt for tung å holde i en hånd, noe som begrenser bruksområdene litt. Det å ligge og lese blir spesielt tungvint med en stor iPad. Den store iPaden fikk derfor en rolle som ligner på den en bokhylle eller TV i stuen har, som et nytte- og underholdningstilbud alle i familien har tilgang til, men ikke noe man tar med seg ut på tur.

Svaret på dette uløste behovet kom på slutten av 2012 og heter iPad Mini. Jeg kjøpte en nå i vår og har på kort tid opplevd at jeg bruker den langt oftere enn den gamle iPaden. Den er mye lettere (308 gram mot 652 gram), lett å holde med en hånd og mye mer praktisk å ta med seg. Man skulle kanskje tro at en betydelig mindre skjerm ville gjøre aviser, tidsskrifter og dokumenter vanskeligere å håndtere, men jeg opplever faktisk ingen stor ulempe med dette. Store ting måtte jo uansett krympes for å få plass på en iPad.

Det som er viktigere er at den fortsatt er så mye større enn skjermen på en smarttelefon at det blir en helt annen og mer behagelig opplevelse å lese et blad eller en avis. En fordel med en litt mindre skjerm er at batteriet holder mye lenger, i hvert fall opplever jeg at det er slik. Når man er på reise er det stor forskjell på noe som holder i 3-4 timer mellom hver lading og noe som holder en hel dag.

I vår familie har vi også en viktig tilleggsbegrunnelse for å ha ikke bare en, men to iPad mini. Det var min sønn Petter som var den første i familien som var den stolte eier av en iPad mini da han fikk en til jul i fjor. Petter er multifunksjonshemmet og har en hel del spesielle utfordringer som andre ikke har, men noe av det han er veldig glad i å gjøre både hjemme og på ferieturer er å se på filmer og høre på musikk. Særlig det med filmer har opp gjennom årene vært en liten ferieutfordring og vi har både slitt ut mange DVD-plater (de får lett riper) og små bærbare DVD-spillere med innebygget skjerm som har vært med på tur.

De bærbare DVD-spillerne hans hadde en del mekaniske deler og var aldri særlig glad i verken sandstrender eller en bruker som gjerne ville skifte film ofte. Det å dra med seg 10-15 dvd-plater på stranden er jo også litt upraktisk. En mye bedre løsning enn bærbar DVD-spiller kom for noen år siden i form av iPod Touch. Den er ypperlig til å ha all musikken sin på og kan også brukes til å se filmer man har lagret der, men det må innrømmes at det kan være litt krevende å se en hel film på en så liten skjerm utendørs i solen.

Derfor er iPad Mini blitt en viktig del av Petters liv. Hjemme er han blant annet aktiv også på PC og Apple TV , men på reise er iPad Mini blitt helt sentral. Her har han filmbiblioteket sitt og musikken sin. Han ser på bilder og tar også noen bilder selv. Er det tilgang til et bra trådløst nett liker han å bruke Netflix, finne videoer på YouTube, søke på Google og spille spill, men nett er ikke noe som alltid er tilgjengelig hverken på hyttetur eller i syden, så det er viktig å legge opp ting slik at man ikke er avhengig av nettilgang for å holde på med det man vil gjøre

Både Petters og min iPad mini er uten 3G. Jeg vurderte det, behovet er noen ganger der for å koble seg til mobilnettet for komme på nett, Men jeg har jo en 4G-miniruter som brettene kan kobles til via Wifi. Da er et eget SIM-kort i hver iPad unødvendig og dyrt. Petter sin iPad mini er den med størst lagringskapasitet fordi han bruker den til film og musikk som må ligge lagret lokalt. Jeg bruker den mest til innhold og tjenester som ligger i nettskyen og har derfor en modell med litt mindre lagringsplass. Musikken min tar derimot større plass enn det som finnes på en iPad mini, men den er på en iPod Classic, en dings jeg må komme tilbake og fortelle om i et senere innlegg.

Dingser på reise (4): Digitalkamera

Å ta bilder er en viktig del av det å være på reise, enten det er ferie- og familiebilder eller bilder fra et bedriftsbesøk eller en konferansen jeg skal blogge om. Spørsmålet i dag er om man egentlig trenger å ha et eget kamera i tillegg til mobiltelefonen?

Når de tre mest populære kameraene som blir brukt på fotonettstedet Flickr er ulike iPhone-modeller tyder det på at kvaliteten på mobilkameraer er blitt veldig mye bedre på kort tid. Likevel tror jeg at jeg kommer til å eie et eget digitalkamera en stund til, selv om jeg ikke tar det med meg like ofte og den nisjen det skal fylle har blitt smalere. Da handler det ikke om et speilreflekskamera. Jeg har hatt det også, før den digitale fotoalderen, og har ingen problemer med å forstå de som mener det er helt nødvendig for å få bra nok bilder, men jeg synes det er for mye å dra med seg på reise.

I motsatt ende av skalaen har jeg også eid et knøttlite Casio kompaktkamera som lett kunne bli med over alt og tok såpass greie feriebilder at de tålte å bli vist frem. Men denne rollen klarer i dag mobilkameraet like godt og jeg vil tro enkle kompaktkameraer nå har problemer med å overbevise noen om at det behov for dem. Den interessante nisjen ligger et sted i mellom det helt enkle og speilrefleks. Det må være lett og mobilt, men kraftig nok ti å tilføre noe helt annet: I dette rommet det vel, litt forenklet, to hovedkonsepter når det gjelder kamera. Jeg har prøvd meg litt på begge og gjort noen erfaringer.

Det ene er det Komplett kategoriserer som "kompakt system", det vil vi kameraer med utskiftbar optikk, separat blitz, optisk søker osv, men uten speil. Der har særlig Panasonic, Olympus, Sony, Nikon og Samsung utviklet noen spennende nye, om ikke helt kompatible, kamerakonsepter. Jeg kjøpte en Samsung NX100 for noen år siden (som jeg antar omtrent tilsvarer Samsung NX300 i dag) som tar veldig mye bedre bilder enn et mobilkamera. Problemet er at det stort sett blir liggende hjemme fordi fordelene med denne kameratypen også er ulempene. Når man må dra med seg ekstra linser, blitz og lader hjelper det ikke at selve kamerahuset er lite. Så konklusjonen er at dette er et meget bra kamera jeg er fornøyd med, men dessverre ikke får brukt så mye.

Det andre alternativet er et det man kan kalle "avanserte kompaktkameraer" (Akam.no kaller det "entusiatklassen"), det vil si kameraer som er kompaktkameraer uten utskiftbar optikk, men som har massesvis av avanserte manuelle muligheter og som i tillegg kan ha optisk søker, mulighet for ekstern blitz osv. Men det som virkelig skiller disse fra de helt enkle kompaktkameraene er kvaliteten på optikk og bildebrikker. Tanken er at man skal komme så nær speilreflekskvalitet som mulig inne i et kompakt kamera. Høyere kvalitet preger prisen, som gjerne er fra rundt 2500 og oppover. En Sony RX-1 koster for eksempel 24 000 kroner.

For min del stod valget tidligere i år mellom en Sony RX-100 og en Canon Powershot s110, et kamera som vel må sies å være helt i den nedre enden av denne kategorien både når det gjelder funksjonalitet og pris. Når jeg under sterk tvil likevel valgte den siste var det to grunner til det. Den ene var at det er litt mindre og litt lettere (173 gram). Det andre er at det har innebygget Wifi, noe som gjør bildeoverføringer enklere, i hvert fall i teorien. Men i praksis har kameraprodusentene fortsatt et stykke å gå før de forstår hva internettilkobling gir av muligheter for koblinger og tjenester, og at dette ikke lenger bare handler om å flytte bilder mellom et kamera og en PC eller en printer.

Så mens elektronikken er helt strålende (blant annet en flott touch-skjerm) og bildekvaliteten er god nok til å forsvare at den blir med på tur noen ganger, har jeg fortsatt en kort, men viktig ønskeliste når det gjelder kameraprodusenters bidrag til en enklere verden. Den listen inkluderer for det første batterilading som ikke lenger bør kreve separat lader (når det fungerer med mobiltelefoner må man vel kunne slippe å dra med seg en separat lader til et lite kamera).

Listen min  inneholder for det andre et ønske om at et kamera med Wifi må kunne laste opp bilder dit man selv vil på nettet, for eksempel direkte til Flickr, Google+ Dropbox, Google Drive, blogg - og hvor man ellers måtte ønske, uten å gå veien om en PC eller en "bildeportal" hos kameraprodusenten der de mener at du skal oppbevare dine bilder. Canon har funnet ut at jeg kan laste opp bilder direkte fra kameraet til Facebook og Twitter når jeg er tilkoblet Wifi, i tillegg til egne og andres smartelefoner, nettbrett og PCer, men ikke direkte til andre sosiale medier eller lagringstjenester. Skal man flytte bilder til Flickr eller Google+ må man via PC eller smarttelefon.

Og siden smarttelefoner allerede har et kamera gjør kamerabransjen det unødvendig vanskelig for seg selv i konkurransen nettopp med en mobilbransje som skjønner at enkelt lagring i nettskyen og deling i sosiale medier er avgjørende for kundene. Kanskje blir det kameraprodusentene som også har en fot inne i mobiltelefoni (eller omvendt) som har fordelen når fremtidens kameratyper skal utvikles. Fordi de skjønner at et kamera ikke bare er elektronikk og optikk, men et verktøy som gjør det enklere for brukeren å kommunisere og dele.

Dingser på reise (2): 4G Miniruter

I dag har de fleste av oss en smarttelefon som et av våre viktigste verktøy på jobb og privat (jeg skal komme tilbake til smarttelefon i et senere blogginnlegg). Fordi smarttelefoner nå brukes mer til datatrafikk enn til prating er det naturlig å ha et tilknyttet mobilt bredbåndsabonnement som gjør det mulig å surfe, lese epost og sende bilder og filer, til en overkommelig pris.

Men hva med de andre tingene vi har behov for å ta med på reise, som bærbar pc, nettbrett og lesebrett, og som må kobles på nettet? For eksempel når man skal på en jobbreise eller vil ta med seg laptopen utendørs i parken en varm norsk julidag man er på jobb? Man kan ikke alltid stole på at det finnes Wifi der man skal. Og det å utstyre hver eneste dings man kjøper med 3G-funksjonalitet, hvert sitt sim-kort og hvert sitt mobile bredbåndsabonnement blir litt voldsomt.

Det er her en 3G eller 4G miniruter kommer inn i bildet. Den er utstyrt med et SIM-kort som gjør at den lille boksen kobler seg til telenettet, men for en PC, nettbrett, spillkonsoll og andre dingser man vil logge på fungerer den som et Wifi-nett. Den er lett å sette opp og man kan selv velge navn på enheten og passord, på samme måte som på et Wifi-nett hjemme.

Min 4G bredbånd miniruter kjøpte jeg i nettbutikken hos Telenor da jeg byttet ut en 3G USB-pinne jeg brukte i min bærbare PC tidligere. Miniruteren veier omkring 100 gram, og ser ut som en liten og litt tykk smarttelefon med en liten skjerm og én stor knapp. Den håndterer 5 trådløst tilkoblede enheter samtidig og det er veldig enkelt å både skru den på og å logge på enheter når man har satt den opp første gangen .

Den får strøm via en mikro-USB-kontakt og har også et batteri som gjør at den kan være i drift i omkring 4 timer uten strømtilførsel. Men fordi den har en bra rekkevidde er det ofte praktisk mulig å koble den til en strømkilde som ikke må være akkurat der man sitter. Men da må man passe på å huske på å hente den når man skal dra videre. Hastigheten er meget rask, men for å få 4G måtte jeg bestille bytte ut det sim-kortet jeg hadde fra før.

Selve boksen er produsert av kinesiske ZTE, men er operatørlåst til Telenor, så den virker ikke med andres SIM-kort. Det betyr at dette ikke er en boks man tar med seg til utlandet på ferietur og lar hele familien koble til PCene, nettbrettene og smartelefonene sine for å se YouTube-videoer, studere bilder på Facebook, spille spill og ha det gøy. Internasjonale dataroamingpriser gjør at det raskt blir skrekkelig dyrt. Jeg vet at Telenor har kampanje for en Feriesurf EU dagpakke på 20 MB pr dag mobilsurfing i utlandet, men min erfaring er at det fort kan være behov for det  tidobbelte av dette bare på noen timer når man virkelig skal bruke nettet aktivt. Jeg skal derfor komme tilbake med noen andre tips til dingser som kan bidra til å gjøre familieferie på nett i utlandet enklere

4G bredbånd miniruteren er derimot en fantastisk praktisk sak å ha med seg i Norge på jobbreiser og helgeturer. Jeg har i flere situasjoner vært helt avhengig av den for å få gjort det jeg skal og pleier derfor alltid å ha den med meg. Ruteren er så liten og lett at størrelse ikke er noe problem. For å ikke ha så mange ulike abonnementer å håndtere er SIM-kortet en såkalt "datatvilling" på samme abonnementet som mobiltelefonen. et abonnement med relativt lite inkludert databruk i utgangspunktet, men som kan suppleres med en pakke med "ekstrasurf" når det er behov for mye båndbredde til reisen. En praktisk og god løsning.

Dingser på reise (1): Kindle Paperwhite

Kombinasjonen av: a) stadig raskere, mindre plasskrevende og billigere elektronikk med b) digitaliseringen av flere tjenester og mer innhold forandrer både arbeidstiden og fritiden vår. Vi venner oss til at alt som kan digitaliseres blir tilgjengelig over alt. Det er avhengighetsskapende, i hvert fall når det fungerer, men byr på noen utfordringer når man skal på en arbeidsreise eller en ferietur og ting ikke er helt som hjemme. Lekre og raske dingser hjelper lite hvis man må ha et internett man ikke får kontakt med, eller det er så dyrt å bruke det at det i praksis ikke er mulig. Derfor denne lille serien om nyttige dingser som gjør reisen enklere.

Først ut er Kindle Paperwhite, et lesebrett jeg bare har positive ting å si om. For de som har lest denne bloggen før er det ikke noen overraskelse at jeg er en stor fan av Amazon Kindle og har vært det siden min første Kindle kom i hus høsten 2009 (og jeg blogget om min andre her og den tredje her). Kindle Paperwhite er den fjerde. Hver nye generasjon er litt bedre og litt billigere enn den forrige. Jeg har alltid en med meg når jeg er på jobbreise som inkluderer flyturer, og når familien drar på ferietur sitter vi med hver vår. Håndbagasjen blir veldig mye lettere når man kan ha flere hundre bøker på et brett som veier litt over 200 gram. Og skulle man trenge flere bøker kan man kjøpe dem og laste ned på noen sekunder.

Hva er så nytt med Kindle Paperwhite? Den store nyheten er at den har fått et innebygget lys i skjermen, slik at man ikke er avhengig av å skru på et eksternt lys når lysforholdene er dårlige, for eksempel når man skal lese på sengen. Lyset er så lite batterikrevende at brettet likevel kan brukes i dagevis på en lading, i motsetning til en smarttelefon eller et nettbrett som bare holder i noen timer. Skjermen er mer hvit og mindre grå enn før, og skjermens andel av overflaten på brettet har økt. Minnet er på et par gigabyte, noe som er nok til å holde omkring 1100 bøker. Har man flere bøker er det ikke noe problem for man kan oppbevare så mange bøker man vil i nettskyen hos Amazon og laste dem ned til lesebrettet på sekunder når man har behov for dem.

Eget bibliotek i nettskyen kan man dessuten besøke både fra smartelefon og iPad hvis man installerer en Kindle-app. På PC og nettbrett kan man dessuten lese de bøkene man eier, i nettskyen, via nettleseren. Kindle Paperwhite finnes, i likhet med iPad, både i Wifi- og Wifi+3G-versjon, men min erfaring er at det egentlig er mer enn nok med bare Wifi. Dette er ikke et brett man bruker til websurfing og derfor trenger man bare nettilkoblingen akkurat når man skal laste ned nye bøker. De fleste er i nærheten av et trådløst nett såpass ofte at den ekstra kostnaden man må betale for 3G er unødvendig, men det kan naturligvis være kjekt å ha for sikkerhets skyld. Selve bruken av 3G til å laste ned bøker er gratis uansett hvor i verden man er.

Dessverre er det ikke alle lesebrett som er like behagelige å bruke som Kindle. Jeg skal komme tilbake her på bloggen med et eksempel fra norske Digitalbok på hvordan man har laget et lesebrett som tilsynelatende ser bra ut, og som virker, men som det av flere ulike grunner ikke er på langt nær like praktisk å bruke, og i hvert fall ikke på reise.

Kindle Paperwhite derimot er nær toppen av min liste over helt nødvendige dingser (rett bak mobiltelefon og bærbar PC) jeg må ha med på reise, fordi den gir deg tilgang til verdens største bokhandel, samtidig som den gjør det veldig mye mer behagelig enn før å ha med seg og lese bøker når man er på tur.