lørdag 29. november 2014

- Kom utkledd som et bær

Anne-Kari Bratten, som leder arbeidsgiverforeningen Spekter, har et bra innlegg i Budstikka i dag om balansegangen mellom krevende fulltidsjobb, tid alt barna skal være med på og ambisjoner om et aktivt sosialt liv med venner. Mange kvinner vil nok kjenne seg igjen i denne følelsen av å ikke , og forhåpentligvis ganske mange menn også.

Da jeg leste begynnelsen av dette innlegget husket jeg på følelsen jeg hadde en dag for omtrent 15 år siden da jeg kom til Lysaker barneskole med en helt vanlig kledd datter på morgenen en dag rett før jul, og så at alle de andre barna var utkledd som nisser. Men det gikk naturligvis bra det også. Anne-Kari Bratten åpner innlegget sitt med sitt eget eksempel på en typisk situasjon som kan skape denne dårlige samvittigheten:

"«Kom utkledd som et bær!» Bursdagsinvitasjonen smalt imot oss hver gang vi skulle åpne kjøleskapet. Dagen for når vår åtteårige datter skulle i bursdag utkledd som et bær, nærmet seg med stormskritt. Hverken barnets far eller jeg hadde peiling på hvordan vi skulle lage et bærantrekk, og hadde vi vært kreative på kle-deg-ut-som-et-bær-fronten, hadde vi uansett ikke hatt tid. Karnevalshyllene på Nille hadde ingen bærseksjon, og selv ikke et besøk på Standard hadde ført frem. Det gikk rykter om at mammaen til en av de andre jentene hadde sydd jordbærantrekk i helgen, og en annen mamma (med fri på fredag) hadde designet solbærkjole med hatt til. Jeg kjente på utilstrekkelighetsfølelsen, og så for meg hvordan vår førstefødte skulle være den eneste i bærbursdag utkledd som heks, Sabeltann eller harepus (de antrekkene hadde vi nemlig). 

Med så ekte fortvilelse som bare en heltidsarbeidende tobarnsmamma med konstant dårlig samvittighet kan føle, måtte jeg innlemme vår datter i at vi dessverre var i big trouble to dager før den store bær-burdagshappeningen i Lommedalen. Vår forstandige åtteåring så imidlertid rolig på pappa og meg og konstaterte: «Men jeg tar da bare på meg en blå genser og sier jeg er et blåbær!»."

Hele innlegget ligger på Budstikkas nettsider og der vel verdt å lese for for alle som føler at de ikke rekker alt, men likevel er opptatt av å kunne kombinere barn og familie med en spennende og krevende jobb.