Ekspertutvalgets andre rapport

I slutten av mars i år la det uavhengige ekspertutvalget ledet av Signy Irene Vabo frem sin første rapport om kriterier for god kommunestruktur, gitt dagens oppgaver i kommunene. Det blogget jeg om her. Som ventet bidro rapporten til å sparke i gang debatten om kommunereform for fullt. Og samtidig som den første rapporten ble lagt frem fikk utvalget et tilleggsmandat som ba dem om å vurdere eksempler på nye oppgaver det kan være aktuelt å overføre til kommunene hvis de blir større.

Mandag ble den andre og siste rapporten fra ekspertutvalget lagt frem. Den gjentar de anbefalingene utvalget kom med sist om størrelse og struktur gitt dagens oppgaver, men kommer med en del nye og interessante vurderinger om kommunale oppgaver.

For det første har ekspertutvalget sett på norsk kommunestruktur og oppgavefordeling og sammenlignet med en rekke andre europeiske land. Rapporten peker på hvordan de nordiske landene skiller seg ut ved at kommunene har veldig store oppgaver både innenfor velferdspolitikk og samfunnsutvikling. Og så ser rapporten mer inngående på den danske kommunereformen og hvilke oppgaver som ble overførst til de nye kommunene etter reformen i 2007.

Men det viktigste utvalget gjør er å se på noen nye oppgaver som kan overføres til større kommuner. Utvalget har sett grundig både på nye oppgaver som kan løses av kommuner som har minst 15-20 000 innbyggere, men også på noen enda større oppgaver som bare kan løses av betydelig større kommuner. Et eksempel på en sik oppgave er videregående opplæring, der utvalget skriver i sin konklusjon om kommunestørrelse at:

"Tilrådningen om VGO i denne rapporten er at oppgaven kan legges til lokalt nivå dersom kommunene får en minstestørrelse på over 100 000 innbyggere. Etter utvalgets samlede vurdering kan det være grunn til å stille krav om minst 100 000 innbyggere for å kunne overta ansvaret for VGO. I tillegg bør det etter utvalgets oppfatning stilles krav om at kommunen utgjør et funksjonelt samfunnsutviklingsområde."

Et annet område der ekspertutvalget kommer med en lignende anbefaling er ansvaret for drift av lokal kollektivtransport.

"Utvalget viser til den foreløpige rapporten fra en arbeidsgruppe nedsatt av fylkesordfører-
/rådskollegiet om oppgavefordeling ved en kommune- og regionreform. Arbeidsgruppens vurdering er at innbyggergrunnlaget for politisk og økonomisk ansvarlig nivå for å overta ansvar for kollektivtransport bør være minimum 100 000 innbyggere, begrunnet ut fra mulighetene til å oppnå stordriftsfordeler, utnyttelse av vognmateriell og koordinering av reiser. Nilsen (2014) har skissert 9 byregioner som kan være store og funksjonelle nok til å ivareta kollektivtransport."

Noen av de nye oppgavene som skisseres innenfor områder som psykisk helsevern, rusbehandling, barnevern og arealplanlegging kan i følge ekspertutvalget utføres av vanlige generalistkommuner som oppfyller bestemte krav til størrelse og kompetanse. Ansvar for områder som videregående opplæring og kollektivtransport krever imidlertid større fagmiljøer, mer spesialisert kompetanse og har gjerne et mer regionalt nedslagsfelt. Ekspertutvalget har derfor valgt å gå inn i noen vurderinger av hva slags regional organisering skal kan være aktuell. De har valgt å ikke komme med noen endelig anbefaling, men beskriver tre modeller som alle vil kunne fungere, men som også har litt ulike fordeler og ulemper. Rapporten beskriver hovedtrekkene i de tre modellene slik:

"Modell 1 innebærer en videreføring av generalistkommuneprinsippet hvor alle kommuner (unntatt Oslo) har ansvaret for samme oppgaveportefølje. I tråd med utvalgets anbefalinger fra delrapporten forutsettes kommunene å ha en minstestørrelse på 15 000–20 000 innbyggere. Alle kommunene inngår som i dag i et fylke/region.

Modell 2 åpner for at kommuner har ulike oppgaver ut fra hvor mange innbyggere de har (oppgavedifferensiering) og overføring av flere oppgaver til storkommuner. Alle kommunene (unntatt Oslo) inngår som i dag i fylket/regionen.
Modell 3 åpner også for oppgavedifferensiering og tildeling av Oslo-status til flere storkommuner, det vil si at storkommunen i tillegg til å ha regionale oppgaver også utgjør et eget fylke/region. Modell 3 innebærer at nabokommunene til storkommunen inngår i et annet fylke/region, slik tilfellet er for nabokommunene til Oslo i dag."

De siste sidene i ekspertutvalgets rapport går litt dypere inn i fordeler og ulemper ved disse tre modellene for hvordan man kan løse oppgaver som ikke egner seg for vanlige generalistkommuner. Modell 2 og 3 beskriver hvordan større bykommuner kan ta på seg flere oppgaver av mer regional karakter og hvordan en eventuell differensiering kan organiseres. Interessant nok er det ganske stort sammenfall mellom disse alternativene og de som Møreforskning har beskrevet i rapporten de laget for Kommunal- og moderniseringsdepartementet om Alternativer for regionalt folkevalgt nivå  som kom for noen dager siden. Til sammen utgjør de to rapportene et svært godt kunnskapsgrunnlag for den videre diskusjonen om kommunereform.