Innovasjon, design og sjømat

Det var faktisk en liten nyhet da Norsk Designråd og Abelia inviterte designere og sjømatindustri til seminar i dag om designdrevet innovasjon i denne store norske eksportnæringen. Det er jo egentlig ikke noen sensasjon at globale matvareprodusenter er opptatt av merkevare og design, men så mange felles møteplasser har det ikke vært.

Det ble et spennende seminar der vi fikk presentert flere konkrete eksempler, blant annet et arbeid Tank Design har gjort for Halvors Tradisjonsfisk i Lofoten, som selger tørrfisk og klippfisk som er tilberedt og pakket slik at det er tilpasset kresne markeder i Italia. Vi fikk høre om arbeidet strategikonsulentene i "brand gastronomi" i Hildring gjør for å posisjonere norsk sjømat. Og vi fikk høre om hva Innovasjon Norge gjør i Norge og internasjonalt for å fremme innovasjon i sjømatbedrifter.

Og så må jeg trekke frem en veldig bra presentasjon av Lars Petter Swensen, påtroppende sjef i Alex Sushi, men fram til nå sentral i utviklingen av Salma laks til det produktet og den kvalitetsmerkvaren det er blitt. Det var en spennende fortelling, som blant annet trakk lenkene tilbake til noen forskningsresultater som gjorde det mulig å behandle og pakke laks på denne måten. Noen ganger må man vente 2000 år på at forskning gjør en innovasjon mulig, men det er ikke alltid det kommer innovasjon selv om forskning gjør det mulig. Noen må gripe muligheten.

Og så var Lars Petter Swensen veldig opptatt av at det aller viktigste en merkevare gjør er å sørge for at den kvaliteten man har lovet alltid blir levert. Tuller man med kundens forventninger til kvalitet undergraver man veldig raskt merkevaren. Derfor handler dette om fin innpakning, men også veldig mye om å designe produksjonsprosesser, transport og andre deler av verdikjeden på en slik måte at man ikke roter til kvaliteten på produktet.

Joseph Stiglitz og Kalle Moene

Det er ikke hver dag man får sitte på første rad og høre på en Nobelprisvinner i økonomi snakke om krise, omstilling og fordeling. Derfor skal Innovasjon Norge ha all ære av at de hadde invitert Joseph Stiglitz til Norge for å snakke på Signalkonferansen, et nytt arrangement som blant annet skal hedre innovatører og gründere som bidrar til å skape arbeidsplasser og bygge landet.

Talen til Joseph Stiglitz kan man se på video her. Jeg må innrømme at jeg ikke synes talen var så veldig spennende. Han var fullstendig forutsigbar i sin unyanserte kritikk av USAs økonomiske politikk og like unyansert i sin hyllest av Norge. Der jeg opplever at Stiglitz treffer godt er i kritikken av kostbar høyere utdanning som er skadelig både for den enkelte og for samfunnet. Men det virker som om han uansett spørsmål sier at svaret er høyere skatter - også i Norge. Innovasjon og entreprenørskap snakket han ikke om i det hele tatt. Ganske rart når salen er full av gründere og bedriftsledere.

Den som virkelig var spennende å høre på og intellektuelt utfordrende var professor Kalle Moene fra UiO. I stedet for å bare konstatere at små forskjeller er bra og store forskjeller er dårlig, brukte Kalle Moene sine 15 minutter til å gå løs på noen mer utfordrende problemstillinger i den nordiske modellen.

Først drøftet han om det virkelig er en motsetning mellom et effektivt kapitalistisk marked og en velfungerende velferdsstat, og om en styrking av det ene må gå på bekostning av det andre, eller om det i stedet er slik at dette er to komplementære systemer. I så fall kan og bør en riktig organisert og dimensjonert velferdsstat bidra til å styrke markedsøkonomien.

Så gikk han videre og drøftet hva det betyr at lønnsdannelsen i Norden er delvis frikoblet fra markedsmekanismene ved at arbeidsgivere og arbeidstagere avtaler lønn kollektivt. Denne organiserte delen av arbedislivet bidrar til en relativ "sammenpressing" av lønnsstrukturen der forskjellene er mindre enn de ellers ville vært. Kalle Moenes påstand, etter et veldig interessant resonnement, er at den "kreative destruksjonen" som er helt nødvendig for å få til omstilling skjer i et raskere tempo i land som har en sammenpresset lønnstruktur, blant annet fordi det er vanskeligere å holde liv i lavproduktive næringer når man ikke har et stort innslag av lavtlønt arbeidskraft

Et annet poeng Moene hadde var at et velfungerende velferdsordninger også fungerer som risikoavlastning for næringslivet fordi det reduserer sjansen for å kunder ikke vil betale lånene eller regningene sine. Det er bra, for lavere risiko gir lavere kostnader. Samtidig var han tydelig på at vi ikke må utvide "industripolitikken" rolle for mye og gi staten en større rolle i næringspolitikken enn i dag. Jeg opplever at Moene sier at det er bra at staten bidrar til å overvinne markedssvikt og stimulere til innovasjon, men at staten ikke må ta så stor plass at den kveler velfungerende kapitalistiske markedsmekanismer.

En siste spennende refleksjon Kalle Moene hadde i innlegget gikk på om den nordiske modellen kan overleve nå når alle er blitt enige om at den er bra. Det kan høres paradoksalt ut, men poenget hans var at den nordiske modellen ikke er et resultat av enighet, men er et resultat av uenighet og motstridende interesser, der man måtte finne krevende kompromisser. Det er fordi modellen er svaret på uenighet den har virket. Det er ikke sikkert den vil virke like godt hvis man ikke vet hva man er uenige om. - Kan den derfor bli et offer for sin egen suksess?, spurte Moene.

Og fordi jeg helt sikkert ikke har vært i stand til å gjengi Kalle Moene helt presist på alle punkter lenker jeg til en video av innlegget hans her slik at alle han se og høre innlegget selv:

Better Place er konkurs

Financial Times

Det israelske selskapet Better Place hadde en fascinerende visjon om hvordan de skulle løse elbilens rekkeviddeproblemer ved å bygge en infrastruktur av batteribyttestasjoner. I virkelighetens verden ble det for dyrt. De hadde bare litt over tusen brukere til sammen i Danmark og Israel, på en infrastruktur det i følge Teknisk Ukeblad i dag kostet flere milliarder kroner å bygge ut. Det ble mye penger pr bil.

Mange har brukt Better Place som eksempel på en disruptiv aktør som kunne være i stand til å redefinere hva bilindustrien gjør. Jeg har også. snakket om dem som et eksempel på en spennende disruptiv innovasjon. Det virket så grunnleggende riktig at noen ville selge elbilbruk som en tjeneste og ikke elbil som produkt. Det var miljøvennlig, men ikke håpløst upraktisk når et batteribytte kunne overvinne de praktiske problemene knyttet til kort rekkevidde og lang ladetid.

Hva var det som gjorde at denne tilsynelatende gode ideen mislyktes, mens det kan virke som Teslas modell med hurtigladere er i ferd med å bli en stor suksess? Wonkblog i Washington Post har noen tanker om det:

"Better Place spent hundreds of millions of dollars building its pricey battery-swapping stations (about $500,000 a pop) before having customers in place. Tesla, by contrast, has managed to build its Superchargers for less money (between $15,000 and $250,000) and tends to build charging infrastructure after customers have ordered cars — when the demand is there."

Det er naturligvis trist når innovative og visjonære selskaper som dette går over ende, spesielt innenfor grønn teknologi. Gründer Shai Agassi var nærmest en rockestjerne innenfor "green tech". De som gikk glipp av det kan jo lese dette intervjuet med Shai Agassi i Wired fra 2008. Det var virkelig andre tider, men verden går videre, og selv om et selskap mislykkes er det en del som lykkes, noe denne kommentaren i Tech Crunch minner oss om. De skriver blant annet:

"Better Place is just the latest casualty in the ongoing shakeout of greentech startups that emerged to much enthusiasm — and often huge funding rounds — in the mid- to late- aughts but are now hitting hard times or closing altogether. Venture capital firms such as Kleiner Perkins that had invested significant resources in the greentech wave just a few years back are now changing course. But the good news of shakeouts is that along with the many losers, there are winners too — where Fisker Automotive has stumbled, Tesla Motors has soared. Energy efficiency and battery technology is as important as ever, but it seems that Better Place just didn’t have what it takes to win in the end."

Edison, Westinghouse og Tesla

Empires of Light

Er det slik at innovasjonstakten og endringstakten i dag overgår alle epoker før i historien? Eller er det kanskje slik at ingenting kommer opp mot endringene folk opplevde på 1880- og 90-tallet, en tid da det virket som alt skjedde på en gang og blant annet jernbanen, forbrenningsmotoren og elektrisiteten endret livet til millioner av mennesker og transformerte næringslivet.

Jeg vet ikke svaret på det, men jeg er helt sikkert på at det er mye å lære av tidligere epoker med banebrytende oppfinnelser og grunnleggende teknologiske endringer i samfunnet når vi prøver å forstå det som skjer i dag. Boken Empires of Light - Tesla, Westinghouse, and the Race to Electrify the World av Jill Jonnes kan sterkt anbefales som en innføring i hva som skjedde da elektrisiteten ble temmet og kunne anvendes til belysning, industriproduksjon og drive jernbane - og de tre meget fargerike personene som bidro mest til at dette skjedde.

Boken, som i alt er på omkring 460 sider, innleder med å se litt på forhistorien og beskriver de viktige bidragene til folk som Luigi Galvani, Alessandro Volta, Hans Christian Ørsted, Andre Marie Ampere og fremfor alt Michael Faraday. Men hovedtyngden av boken handler om tre personer som var særlig sentrale i alt som handlet om elektrisitet fra rundt 1880 og de viktigste gjennombruddene og konfliktene disse tre var involvert i.

Bokens tre store hovedpersoner var alle svært produktive oppfinnere med ambisjoner om bygge industri på basis av det de laget, og med ambisjoner om å forandre verden. Det var Thomas Edison som med utgangspunkt i laboratoriet sitt i Menlo Park, New Jersey utviklet den første glødelampen og det første fungerende strømnettet. Det var George Westinghouse som, med utgangspunkt i sitt verksted i Pittsburg, bygget de første vekselstrømsgeneratorene og la grunnlaget for å transportere elektrisitet over lange avstander. Og det var Nikola Tesla, den eksentriske serbiske immigranten som la grunnlaget for en rekke av teknologiene som var avgjørende for elektrifiseringen av samfunnet, blant annet vekselstrømsmotoren.

Felles for alle disse tre oppfinnerne og industrilederne var også at de var igjennom store opp- og nedturer i økonomien og markedet, og at de på litt ulike måter og tidspunkter ble frarøvet kontrollen over selskapene de hadde grunnlagt. Edison var allerede utmanøvrert da selskapet med navnet hans ble fusjonert med et annet og ble til det dominerende General Electric. George Westinghouse, den store utfordreren, ledet selskapet sitt i 20 år, til han ble satt på sidelinjen i 1909 etter en konkursforhandling. Og Tesla jobbet på ulike tidspunkter både for Edison og Westinghouse, men var vel strengt tatt mer visjonær og innovatør enn en bedriftsleder.

Noen av kampene disse pionerene kjempet mot hverandre, og måten de foregikk på, er svært interessant lesestoff også i dag, fordi det handler om plattformteknologier for nettverk, om patenter og IPR og om konkurranselovgivning, ikke helt ulikt noen av tingene it-selskaper og mobilprodusenter slåss om i dag. På 1880- og 90-tallet sloss man om flere viktige ting der Edison, Westinghouse og Tesla var innblandet:

For det første var det strid om Edison skulle ha patentrettightene til glødelampen. I denne lange kampen var Edison og Westinghouse hovedmotstandere og det var frykt for at General Electric ville få monopol på alle lyspærer i verden. Edison vant til slutt saken i retten, bare et par år før patentet ville utløpe, men akkurat da hadde Westinghouse klart å utvikle lamper med en annen teknologi, som han introduserte på verdensutstillingen i Chicago i 1893..

For det andre var det strid om likestøm (DC) eller vekselstrøm (AC) var best. The war of currents var en til tider ganske grisete konflikt der Edison kjempet for likestrøm, mens Westingshouse og Tesla stod bak teknologiene som gjorde at vekselstøm kunne fungere over lengre avstander og gradvis vant frem. Edison mente lavvolts likestrøm var tryggest på grunn av lave spenninger, mens vekselstrøm var livsfarlig: Edison kjempet for å forby bruk av vekselstrøm, bortsett til henrettelser i den elektriske stolen, som ble brukt for første gang i New York i august 1890. Men uavhengig av dette gjorde behovet for å transportere strøm over avstand at vekselstrøm vant, godt hjulpet at av Nicola Tesla utviklet en fungerende elektrisk motor som kunne drive ulike maskiner, som trikker, tog og fabrikkmaskiner.

En tredje interessant konflikt boken beskriver er kampen om kontrakten for å levere lys og energi til verdensutstillingen i Chicago i 1893, utstillingen som skulle feire 400-årsjubileet for Columbus oppdagelse av Amerika. Her skulle det være flere enn verden noen gang hadde sett, og det var knyttet mye prestisje til kontrakten. Det var General Electric støttet av Edisjon og J.P Morgan mot Westinghouse, en konkurranse lillebror Westinghouse vant til manges store overraskelse. Også her var det AC mot DC.

Slutten av boken handler om en fjerde konflikt, konkurransen om den banebrytende utbyggingen av et gigantisk vannkraftanlegg ved Niagarafossen i New York state, der man valgte å bygge noen gigantiske vekselstrømsgeneratorer, og der det etter litt fram og tilbake ble slik at Westinghouse fikk oppdraget og der Nikola Tesla ble en sentral bidragsyter til å få dette prosjektet realisert. Det stod ferdig i 1895.

Dette er en velskrevet og god historiebok som kaster lys over perioden 1880-1900 da det skjedde veldig mye viktig industrihistorie som også har hatt stor betydning for Norge. Jeg tror denne fortellingen også har betydning ut over det rent historiske. Nicholas Carr er en av flere som har vist hvordan elektrisitetens utbredelse for 100 år siden og informasjonsteknologiens utbredelse i dag har noen interessante fellestrekk. Derfor er dette en interessant fortelling, av flere grunner.

Bortgjemte musikalske perler (16)

Bedre enn dette blir det ikke. Og jeg må innrømme at frem til 2009 trodde jeg Joakim Thåström hadde passert toppen musikalsk da Imperiet gikk i oppløsning i 1988. Jeg var klar over at han hadde laget noen soloalbum etterpå, men fikk inntrykk av at det var noe retningsløse og masete greier. Men inspirert av en positiv plateanmeldelse kjøpte jeg albumet "Kärlek är for dom" i 2009 og syntes den var veldig bra. Og i 2012 kom "Beväpna er med vingar" som er minst like bra.

I fjor sommer var jeg også  på konsert med Thåström på Operataket. Og jeg tror faktisk han i motsetning til 70- og 80-tallshelter flest er blitt bedre. Selv om han alltid har vært god live har han aldri vært så bra som nå, for eksempel når han her synger "Ingen Neråtsång" live i 2012:



Disse legendariske livekonsertene i Norden de siste årene har heldigvis resultert i en live-CD og en DVD som heter Som Jordgubbarna Smakade som kom nå i vinter. Den er vel verdt å høre på, kanskje det beste Thåström noen gang har gitt ut.

Men også samle-CDen Be-Bop-A-Lula Hela Jävla Dan 1989-2009 fra 2009 er meget bra. Her er sanger fra hele solokarrièren (og jeg er enig med Egon Holstad i Nordlys om at sangene også blir bedre og bedre). Denne finnes også i en utgave med bonus live CD, men da uten de aller siste låtene fra albumet som kom i 2012. Jeg kommer nok tilbake til han her på bloggen om ikke så alt for lenge. for hos Thåström finnes det en hel del flere bortgjemte musikalske perler, både i det han gjorde i gamle dager og i det han har gjort de siste årene,.

Mangel på kunnskapsarbeidere

Teknisk Ukeblad

Vi hører stadig påstander fra bransjeorganisasjoner og bedrifter om at Norge mangler kvalifisert arbeidskraft, og særlig ingeniører, it-folk og andre kunnskaps-arbeidere. Men er dette egentlig riktig? Og hvor mange mangler vi egentlig? Det mest presise svaret på dette finner vi i NAVs bedriftsundersøkelser som gjennomføres vår og høst (med litt ulik metode) og der et representativt utvalg virksomheter svarer.

Bedriftsundersøkelsen 2013 har nettopp kommet og inneholder mye interessant. Det ene hovedformålet med undersøkelsen er å kartlegge det udekkede behovet for arbeidskraft i Norge akkurat nå. Om behovene akkurat nå sier rapporten:

"Mangelen på arbeidskraft våren 2013 er estimert til 32 200 personer. Det er 4 500 færre enn på samme tid i fjor, og kan tyde på en noe lavere etterspørsel etter arbeidskraft i år. Helse- og sosialtjenester er næringen med størst mangel på arbeidskraft, og det gjelder spesielt for virksomheter i Nord-Norge. Bedriftene oppgir størst mangel på personer innen helse-, pleie- og omsorgsyrker, i alt 6 000 personer. Det mangler også 4 600 personer innen ingeniør- og IKT-fag."

Nå vil de som har fulgt med på disse bedriftsundersøkelsene fra NAV de siste årene se at tallet på ingeniører og it-folk som etterspørres er høyt fortsatt, men likevel noe del lavere enn i tidligere undersøkelser. Sannsynligvis er det flere årsaker til dette, og som har både med tilbud og etterspørsel å gjøre, men der det viktigste er at et arbeidsmarked nettopp er et marked der bedrifter prøver å tilpasse seg. Dels har de importert mer arbeidskraft til Norge der det er behov, noe som gjort at vi har en rekordhøy arbeidsinnvandring til Norge. Og dels, slik Knut Sunde beskriver i artikkelen i Teknisk Ukeblad, har de flyttet prosjekter og arbeidsoppgaver ut av Norge og til steder der det er bedre tilgang på arbeidskraft og lavere kostnader enn i Norge.

Det andre hovedformålet med NAVs bedriftsundersøkelse er å kartlegge det fremtidige behovet for arbeidskraft, både næringsvis og geografisk. I rapporten er det ulike grafer, tabeller og analyser som viser hvordan de ulike delene av næringslivet og offentlig sektor mener behovene deres vil utvikle seg i tiden fremover. Sammendraget i rapporten sier dette om de fremtidige behovene virksomhetene selv gir uttrykk for:

"25 prosent av virksomhetene venter å ha en høyere bemanning om ett år. Det er like mange som i fjorårets undersøkelse. 11 prosent venter å ha lavere bemanning. Dette gir en estimert sysselsettingsvekst i 2013 på 0,9 prosent, som er lavere enn sysselsettingsveksten de to foregående årene. Bedriftene innen eiendomsdrift, forretningsmessig og faglig tjenesteyting, samt i bergverksdrift og utvinning har høyest andel som venter sysselsettingsvekst. Også innen den oljerelaterte industrien er forventningene høye, mens annen industri har lave forventninger. Geografisk er det i Oslo og Hordaland at flest bedrifter venter å oppbemanne."

Når det gjelder de mer bransjevise kommentarene er det verdt å merke deg at helse- og omsorgsektoren er der det er størst knapphet på arbeidskraft. Sysselsettingen økte med 13 800 personer fra 2011 til 2012 og de oppgir at det mangler i alt 7000 personer i forhold til behovet, blant annet 2650 sykepleiere og 2450 helsefagarbeidere. Denne utfordringen vil øke i årene som kommer. Men det er interessant å se hvordan undervisningssektoren nå sliter stadig mer med å få tak i den arbeidskraften de har behov for. Bedriftsundersøkelsen sier:

"Undervisningsnæringen har en særlig høy andel virksomheter som har mislyktes med rekruttering på grunn av for få kvalifiserte søkere. 65 prosent av de som har mislyktes med å rekruttere arbeidskraftsvarer at de har måttet ansette noen med lavere eller annen formell kompetanse enn de søkte etter. Mangelen på arbeidskraft er estimert til 1 800 personer. Førskolelærere og grunnskolelærer utgjør brorparten av denne mangelen, men det er også mangel på yrkesfaglærere og universitets‑ og høyskolelektorer/-lærere."

At det foregår en kamp om de kloke hodene er derfor ikke bare en talemåte. Det er en høyst konkret del av hverdagen for virksomhetene som er på jakt etter nye ansatte. Og det er verdt å merke seg at det til tross for rekordhøy arbeidsinnvandring fremdeles er et stort udekket behov for kunnskapsarbeidere, både i privat og offentlig sektor.

Frokostmøte med Rigmor Aasrud

Onsdag arrangerte Abelia et frokostmøte der fornyingsminister Rigmor Aasrud snakket om den videre digitaliseringen av offentlig sektor og andre saker som er en del av hennes ansvarsområde. Hun var innom mye forskjellig, blant annet innovative offentlige anskaffelser, bredbånd, tilgjengeliggjøring av offentlige data, ikt-forskning, eldreomsorg, kompetansebehov i næringslivet og universell utforming.

I denne politiske møteserien foran valget har vi tidligere hatt besøk av Siv Jensen og Trine Skei Grande, og møteformen fungerte akkurat like godt denne gangen. Et lite referat finnes på Abelias nettsider. Jeg tror politikerne som kommer opplever at de får spørsmål fra folk som er kunnskapsrike og opptatt av å komme med innspill til forbedringer. De er dessuten oppriktig interessert i det politikerne svarer på spørsmålene de får, slik at det blir gode samtaler.

Og deltagerne, som stort sett er medlemmer i Abelia, får anledning til å komme tett på noen av de fremste beslutningstagerne i landet, i en møteform der vi er såpass få at alle som vil får slippe til med spørsmål og synspunkter. Rigmor Aasrud har nok rett i at it-politikk ikke er så veldig konfliktfylt og at det kan være noe av grunnen til at den ikke er høyere på den politiske dagsorden. Samtidig er dette temaer som er så viktige for både næringslivets konkurranseevne og kvaliteten på offentlig tjenesteproduksjon at de må få en mer sentral plass i politikken. Det må politikere og næringsliv ta et felles ansvar for.

En helt gratis terabyte på Flickr

Jeg har i en del år vært en trofast bruker av fototjenesten Flickr, et nettsted der man på en enkel og praktisk måte kan oppbevare sine private fotografier, og dele dem med andre hvis man vil. Ikke det at jeg er en veldig proff fotograf, men jeg tar noen bilder og har vært så fornøyd med Flickr at jeg til og med har betalt litt ekstra for et "pro"-abonnement med mer lagringsplass og mulighet til å laste opp flere bilder enn i gratisversjonen.

Flickr ble overtatt av Yahoo! i 2005, og parallelt med Yahoos åpenbare utfordringer med å finne sin plass på det sosiale internettet har også Flickr blitt hengende etter i konkurransen med Facebook, Google og Apple. Men for et år siden kom Marissa Mayer, 37 år gammel og tidligere en av Googles mest sentrale ledere, til Yahoo og tok over topplederjobben. Da begynte ting å skje ganske fort. Etter flere oppkjøp av mindre selskaper kom nyheten for noen dager siden om at Yahoo har kjøpt bloggportalen Tumblr for 1,1 milliarder dollar. Og i går hadde plutselig Flickr fått flotte moderne nettsider.

Men det kom samtidig en enda friskere nyhet. Flickr sendte ut en epost til alle sine brukere om at de heretter kan lagre en terrabyte med data gratis. Det tilsvarer i følge Flickr 537 731 fotografier av bra kvalitet. Det er helt enormt i forhold til eksempelvis Google, Apple og Amazon som tilbyr 5 GB gratis lagringsplass og Microsoft Skydrive som tilbyr 7 GB gratis. En terrabyte på Amazon Cloud Drive koster 500 dollar i året. Man kan bare lagre bilder på Flickr, så jeg antar de ikke tror så mange vil bruke kapasiteten fullt ut, men uansett er dette et veldig godt tilbud. Og skulle man ønske en reklamefri utgave kan man få det for 50 dollar i året.

Jeg synes det er flott at Yahoo har våknet til live igjen og plutselig er den offensive tilbyderen som utfordrer de store i nettskyen. Om de nå har lyktes med å finne en bra forretningsmodell vil tiden vise. Dette er i hvert fall bra for konkurransen og bra for brukerne.

Partilederdebatten om kunnskap

Abelias årskonferanse og partilederdebatt

Ikke bare har Abelia en av de første store partilederdebattene ved inngangen til årets stortingsvalgkamp, men Abelia har også tatt ansvaret for å arrangere debatten om de viktigste temaene: Hvordan vi skal utvikle et enda mer konkurransedyktig, kunnskapsbasert og innovativt næringsliv? Og hva skal vi investere i som samfunn for å lykkes med dette?

Dette foregår på Abelias årskonferanse 4. juni fra kl 15 på Næringslivets Hus. Det kommer seks partiledere og to nestledere, og uansett valgresultat vil nok flere av de som kommer sitte sentralt plassert i en regjering til høsten. Derfor har mange allerede meldt seg på, men det er fortsatt noen ledige plasser.

Christine Korme fra Microsoft har solid TV-erfaring fra TV2 og skal lede debatten. Vi legger det opp slik at partilederne underveis blir utfordret av noen representanter for kunnskapsbedrifter i Norge som etterlyser bedre rammebetingelser på viktige områder, Live Leer fra Opera, Espen Solberg fra NIFU, Flemming Hegerstrøm fra Hospital IT og Daniel Rees fra Holder de Ord.

Det er særlig tre temaer debatten skal konsentrere seg om. For det første er vi opptatt av om dagens arbeidsmiljølov og arbeidstidsreguleringer er tilpasset dagens virkelighet i kunnskapsbedrifter, med mye bruk av teknologi, grensekryssende kommunikasjon og behov for å få familieliv og arbeid til å fungere godt sammen. Det det slik at politikerne forstår den hverdagen en kunnskapsmedarbeider eller leder opplever?

For det andre er vi opptatt av om måten vi tenker utdanning og kompetanseutvikling er godt nok tilpasset de utfordringene næringsliv og arbeidsliv har når det gjelder behov for mer kompetanse. Bedrifter trenger stadig påfyll av ny kompetanse og den enkelte medarbeider har behov for å utvikle seg faglig for å henge med i jobben. Men er utdanningssystemet egentlig tilpasset behovet for livslang læring i arbeidslivet?

Tredje utfordring handler om vi kan snu eldrebølgen til en mulighet til å utvikle innovative og brukertilpassede produkter og tjenester der Norge fremstår som en foregangsnasjon. Det er underlig å diskutere hvem som vil bygge flest sykehjemsplasser hvis de det gjelder helst vil klarer seg hjemme så lenge som mulig - ved hjelp av velferdsteknologi. Og er det slik at dette kan bli en fremtidig eksportnæring for Norge?

Dette er noen av vår tids virkelig store og spennende problemstillinger.  Derfor blir det spennende å høre hva partilederne tenker, om det er forskjeller mellom partiene og hva de har av konkrete forslag.

Bueskytteren på Snarøya skole

Bueskytteren på Flickr

Det har gått for lang tid mellom innleggene på bloggen om nær-området her på Fornebu og Snarøya. Jeg har vært innom Sjøflyhavna Kro, Statoils tårn, teknologiskolen på Hundsund og Hundsund Bad. Og jeg tror bloggposten om Fornebu og Storøya rundt på sykkel fra 2009 står seg godt fortsatt. Men det bygges stadig mer og mye nytt har kommet til, blant annet flere nye boligområder og et par nye hoteller langs sykkelruten, så jeg må skrive mer.

Et bra sted å begynne oppdateringen er utenfor Snarøya barneskole. Her feires 17. mai hvert år på skoleplassen og på 17. mai i 2011 re-avduket Snarøen Vel og historielaget ved Snarøya seniorsenter skulpturen "Bueskytteren", som står plassert langs skoleveggen på hjørnet av skoleplassen, nærmest oppkjørselen. En plakett på veggen forteller om skulpturens historie:

"BUESKYTTEREN
Skulpturen laget i gips av NICOLAI MEYDELL i 1896. Gitt til Snarøya skole av komponisten/pianisten Tore Sinding i 1957. Ved innsamlede midler og donasjon fra Gunvor Sæther ble den støpt i bronse og avduket i 1959. I 10 år stod statuen uten arm og bue. Lokalhistorielaget ved Snarøya Seniorsenter tok initiativet til å få reparert og rehabilitert den i 2011, følgende bidrog økonomisk: Lokalhistorielaget ved Snarøya Seniorsenter - Snarøen Vel - Snarøykilen Båthavnforening - Langodden Vel - Fornebubanken - Snarøya og Fornebu Lions. 17. mai 2011 ble skulpturen avduket på ny og har fått en iøyenfallende plassering."

Et tips til de som er særlig opptatt av Fornebu og Snarøya, for eksempel fordi de bor der, har bodd der eller vurderer å flytte dit, er å følge med på websidene til Snarøen Vel. De har blitt veldig aktive de siste par årene, med aktuelle lokale saker, intervju med skolens nye rektor Petter Moen, mange fine bilder fra nærområdene tatt av foreningens aktive styreleder Paal Alme, samt noen spennende historiske bilder.

(Ikke helt) VM i ishockey

De skal ha all ære av pågangsmotet alle de som har jobbet for at vi skal interessere oss for VM i ishockey. Det gjelder både entusiastiske norske kommentatorer som har slått et slag for at Norge skulle komme langt. Og andre som mer generelt har prøvd å fortelle oss at VM i ishockey er er en turnering for de beste som driver med ishockey. Problemet er at det ikke er slik.

På 70- og 80-tallet så jeg ofte ishockey-VM på svensk TV og husker at jeg alltid var veldig imponert over Sovjetunionen, som var så gode at de nesten alltid vant. Men det var alltid en strek i regningen at de beste kanadierne og amerikanerne, og ganske mange svensker og finner, ikke var med fordi det samtidig var sluttspill i Stanley Cup i NHL i Nord Amerika. Derfor var man egentlig ganske sikker på at det ikke var de beste i verden som ble verdensmestere.

Og merkelig nok er det fortsatt slik det er når man arrangerer VM i ishockey, Selv om både Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia er historie, og stort sett alle de beste spillerne i verden spiller i USA og Canada, klarer man fortsatt ikke å arrangere VM på et annet tidspunkt enn sluttspillet i Stanley Cup. I dag er dessuten alle de beste russerne og tsjekkerne profesjonelle spillere i NHL. Derfor er det i dag enda færre av de beste spillerne i verden som deltar i VM i ishockey.

Under årets ishockey VM var det bare spillere som ikke spiller i NHL eller ikke tilhører de åtte beste lagene som nå spiller kvartfinalene i Stanley Cup som rakk frem slik at de kunne delta  i VM. Fint for Sverige som da kunne få med seg sine stjerner Daniel og Herik Sedin som til daglig spiller for et dårligere lag, Vancouver Canucks, som ble slått ut allerede i første runde i sluttspillet. Det alle vet er at brødrene Sedin ville prioritert sluttspillet i NHL foran VM hvis de hadde hatt muligheten, på samme måte som alle forstår at Mats Zuccarello Aasen prioriterer New York Rangers sluttspillkamper foran Norges landslag under VM.

Når det er VM i fotball er de beste spillerne i verden med. Når det er VM i håndball er de beste med. Når det er VM på sykkel sykler de beste for sine respektive landslag, selv om de alltid ellers sykler på profesjonelle klubblag. Det merkelige i ishockey er at det fortsatt ikke er noen som klarer å lage et VM på et tidspunkt der de beste spillerne kan delta. Det gjør at turneringen dessverre ikke er så veldig interessant.

300 gratis MOOCs fra ledende universiteter

Open Culture om 300 gratis MOOCs

Nettstedet Open Culture - The best free culltural and education media on the web er flinke til å legge ut oppdaterte oversikter over bra kultur- og undervisningsressurser man kan finne på internett. Dette er en verdifull nettressurs, for det kommer stadig nytt og spennende innhold, ikke minst i kategorien Massive open online courses, såkalte MOOCs. Open Culture skriver:

"Below you can find a list of 300 Massive Open Online Courses (MOOCs) offered by leading universities. Most of these courses offer “certificates” or “statements of completion,” though typically not university credit. (See the key below to understand the credentials offered by each course.) Courses are arranged by start date, while evergreen courses, which can begin whenever you wish, are found at the bottom."

Her er det som nevnt ulike kurs fra en rekke av verdens ledende universiteter, inkludert Stanford, Berkeley, Harvard, MIT, Princeton, Caltech, Duke, Carnegie Mellon og flere andre. De dekker en rekke ulike fagdisipliner og de fleste tilbys via leverandørene Coursera, Udacity eller edX. Og kursene er på toppen av det hele gratis. De fleste gir også en form for "sertifikat" eller annet bevis for at du har fullført, selv om de fleste av disse kursene i utgangspunktet ikke er ment som moduler som inngår i en ordinær grad, i hvert fall ikke i gratisversjonen.

Men man kan jo tenke seg en utvikling der man lager samarbeidsavtaler der denne type innhold hentes inn og blir viktige komponenter i poenggivende utdanninger ved norske universiteter og høyskoler.

Norsk mediebarometer 2012

Norsk mediebarometer 2012

Hvert år gir Statistisk Sentralbyrå (SSB) ut Norsk Mediebarometer, en grundig oversikt over hvordan befolkningens medievaner har endret seg over tid. Siste utgave heter Norsk mediebarometer 2012 og kom i midten av april i år. Jeg blogget ganske grundig om noen av de langsiktige trendene da jeg skrev om Norsk Mediebarometer 2011 i fjor, og skal ikke gjenta alt jeg skrev der, men nå går utviklingen så raskt på en del områder at det er uansett er interessant å se på nytt på dette.

Ser vi på hovedtallene for daglig mediebruk på side 11 i rapporten så ser vi at andelen som leser en avis en gjennomsnittsdag har falt fra et historisk lavt nivå på 63 prosent i 2011 helt ned til 55 prosent i 2012. Også oppslutningen om fjernsyn en gjennomsnittsdag har falt fra 81 prosent til 77 prosent., mens radiobruk har økt fra 55 prosent til 60 prosent. Internettbruk ligger stabilt på 80 prosent, mens ukeblader leses av 10 prosent. Det virker som alle andre medier rammes når internett vokser, bortsett fra radio og bøker, som begge er på minst samme nivå som da internett kom midt på 90-tallet.

Ser vi på hovedtallene for hvor lang tid brukerne bruker ulike medier en gjennomsnittsdag er bildet omtrent det samme. Tiden de som leser aviser bruker på dem  (42 minutter) øker litt. Det store fallet her er i TV-titting som faller fra 195 minutter i 2011 til 177 minutter i 2012. Tiden brukerne bruker på internett har økt fra 109 minutter til 125 minutter fra 2011 til 2012.

Noen ting er i raskere endring enn andre. Noe av det som utvikler seg raskest er hvordan hele befolkningen er i ferd med å ta i bruk internett, også de eldste. I 2007 brukte 21 prosent av de over 67 år internett en gjennomsnittsdag, Nå er tallet 50 prosent. Og tiden de over 67 er på nettet daglig har økt fra 12 minutter til 33 minutter.

Veksten i bruk av nettsamfunn som Facebook er enda kraftigere. Da SSB begynte å måle dette i 2007 oppga 13 prosent at de var på et nettsamfunn en gjennomsnittsdag. Jeg vil tro at det særlig var norske nettsamfunn som nå nedlagte Nettby og Blink som stod for mye av trafikken. Nå er andelen av befolkningen som bruker nettsamfunn daglig 58 prosent, og hele 62 prosent av kvinnene. 17 prosent av de over 67 år bruker nettsamfunn daglig. Og, uten at det er oppgitt, er det vel liten tvil om at det etter 2010 er Facebook som som dominerer.

De siste årene måler dette mediebarometeret også hva vi bruker mobiltelefonen til, og hvordan dette endrer seg. I 2008 hadde fem prosent internett på mobilen. I 2011 var tallet 25 prosent og i 2012 var det 35 prosent. Her går det virkelig fort. 22 prosent har epost på mobilen og 23 prosent hører musikk på mobilen. Jeg vi tro at disse tallene vil gjøre store sprang oppover de neste to-tre årene, etter hvert som hele befolkningen går over til smarttelefoner og tar i bruk alle de mulighetene som finnes der.

På bedriftsbesøk hos Kongsberg Devotek

Laagendalsposten om Devotek 13.05

I dag var jeg på et veldig lærerikt bedriftsbesøk på en av mine favorittbedrifter, Devotek på Kongsberg. Der fikk jeg blant annet en omvisning rundt i verkstedet der de har avanserte maskiner som produserer prototyper på helt nye komponenter og innretninger som skal brukes i industrien.

Ingeniørene på Devotek er verdensledende når det gjelder å designe og utvikle nye høyteknologiske komponenter og systemer. Og for å være sikre på at det de designer virker i praksis, så har de produksjonsutstyret som skal til for at de kan lage tingene også, i hvert fall som prototyper og små serier, før det overlates til andre aktører å lage større volumer.

- På Kongsberg lever vi av olje, våpen, bil og maritim, sier administrerende direktør Per Håvar Kleven. Og Devotek lever av utvikle avansert teknologi til alle disse. Røttene er i bildelindustri, men markedsutviklingen har gjort at det er lurt å ha flere ben å stå på. Bildeler har falt kraftig i andel av omsetningen, men det andre, og særlig olje- og gassteknologi, øker. Det har gjort at Devotek har vokst fra 30 ansatte i 2001 da de ansatte tok over bedriften, til 110 ansatte i dag, med ambisjoner om videre vekst i følge et ferskt oppslag i Laagendalsposten.

 Når jeg sier at Kongsberg Devotek er en av mine favorittbedrifter er det to grunner til det. Den ene er at det knapt finnes noen bedre illustrasjon på hvordan norske kunnskapsklynger virker i prasis. De gjør akkurat det forskningsprosjektet Et Kunnskapsbasert Norge beskriver at skal skje. Devotek er et eksempel på hvordan  næringslivet spesialiseres og spisskompetansen rendyrkes, slik at man ved å jobbe for flere verdensledende kunder har større mulighet til å lykkes i en stadig mer global konkurranse.

I den nye arbeidsdelingen er det ikke bare enkle og arbeidsintensive oppgaver som outsources fra store bedrifter, men også de mest kunnskapsintensive oppgavene, i dette tilfellet forsknings- og utviklingsvirksomhet. Den startet som en utviklingsavdeling i Kongsberg Våpenfabrikk, ble senere del av et tysk bildelkonsern og er nå en problemløser for flere av de mest eksportintensive og teknologisk avanserte delene av norsk næringsliv. Devotek kombinerer tung kompetanse på de tradisjonelt sterke norske næringene med blant annet elektronikk- og softwarekompetansen som er nødvendig for å kunne lage nye produkter, akkurat slik et Kunnskapsbasert Norge beskriver.

Det andre som er imponerende med Devotek er hvordan de tar samfunnsansvar og støtter teknologiopplæring i skolen gjennom læringssenteret devotekBank1. Per Håvard Kleven deltar selv i Lektor 2-ordningen som gjestelærere i realfag. Og i etasjen over biblioteket på Kongsberg er det flotte lokaler og masse spennende teknologi som gjør at barn og ungdom kan designe og lage sine egne produkter, både i skoletiden og på fritiden. De har til og med avanserte 3D-printere de unge kan bruke. Kongsberg kommunes nettsider har omtale av satsingen og flere lenker, inkludert en flott video man kan la seg inspirere av:

"Pitch session" på Rosewood Sand Hill

Silje Vallestad pitcher bSafe

Det var som jeg tidligere har blogget om mange høydepunkter for næringslivsdelegasjonen som besøkte Silicon Valley i forbindelse med kronprinsparets besøk. Men sett med norske øyne var kanskje det aller største høydepunktet en såkalt "pitch session" der åtte norske gründere som har deltatt i det siste TINC-programmet  fikk 3-4 minutter hver til å fortelle om det unike ved akkurat deres bedrift. Det gjorde de foran kronprinspar, presse, andre bedrifter og noen av verdens ledende venturekapitalister.

Arenaen var Rosewood Sand Hill  i Menlo Park, et eksklusivt hotell og populært lunsjsted midt i selve hjertet av Silicon Valley. Sand Hill Road er kjent som stedet der en oppsiktsvekkende stor andel av verdens venturekapital forvaltes. Her er det store formuer, men det er folk det ikke er så enkelt å få avtalt et møte med. Derfor fungerte kronprinsparet helt strålende som døråpner og trekkplaster. Selv steinrike venturekapitalister er nysgjerrige på ekte europeiske kronprinser og kronprinsesser.

De norske gründerne som stod på scenen var kjempedyktige. Ikke fordi de nødvendigvis er født sånn, men fordi de har trent intensivt på å bli gode "pitchere" på engelsk i TINC-programmet. Erfaringsmessig er mange norske entreprenører fremragende teknologer, men dårlige selgere. De kan fortelle alt om det tekniske, men sliter med å forklare hvilket problem produktet skal løse for kunden. Og de sliter med å fatte seg i korthet, og forklare alt det viktigste på to minutter. Derfor var det herlig å se hvordan treningen disse selskapene får på Innovation House har hatt effekt.

Mest kjent i media av de som stod på scenen var Silje Vallestad i Bipper som presenterte bSafe, en app som gjør at du kan tilkalle hjelp hvis du havner i en farlig situasjon. Silje har åpenbart et medfødt PR-gen, så hun har allerede sikret seg mye medieomtale og drahjelp fra kjendiser i USA. På scenen stod også Rolf Assev fra We Want To Know. Han presenterte matte-appen Dragobox, et  pedagogisk verktøy som allerede har fått en del presseomtale i Norge, men som også burde har store muligheter globalt. De hadde også med seg en morsom video som vakte begeistring.

I tillegg fikk vi høre om Highcharts JS, et utrolig kult verktøy for å presentere tall og statistikk på websider, laget av Highsoft Solutions. en bedrift med hovedkontor i Vik i Sogn og Fjordane. Dette er et produkt som ikke er så spektakulært og medievennlig som et par av de andre, men når det gjelder markedspotensiale tror jeg de har et minst like stort muligheter. Dette er dessuten en bedrift som allerede har store internasjonale kunder og som tjener penger.

I tillegg fikk vi høre fra Shipping Cluster, en nettverksplattform for å gjøre transaksjoner i shipping, Listnerd, et verktøy for å dele listene dine med andre, Changetech, programvare som bruker psykologisk fagkunnsakp til å få til endring av adferd for å fremme for eksempel helse eller kosthold, og Making View, som utvikler fremtidens 360 graders videoteknologi og som fikk bra med mediedekning både hjemme i Norge og i USA, med helt unik drahjelp fra kronprinsparet.

Android vs iPhone vs Windows vs BlackBerry

Fra Venturebeat

Jeg kom over noen interessante tall som viser hvordan styrkeforholdet mellom de fire store plattformene for smarttelefoner har utviklet seg det siste året. Eller kanskje vi heller må si to store, en mulig utfordrer som er på vei oppover, samt en som har vært stor som nå er omtrent borte.

Det er Venturebeat som har tall som sammenligner tall for salget av smarttelefoner i USA de tre månedene frem til og med februar 2013 med de samme tre månedene et år tidligere. Om de to store operativsystemene skriver Venturebeat:

"Google’s Android now owns more than half of U.S. smartphone sales, with 51.2 percent market share. That’s up from 45.4 percent in the quarter a year ago. Meanwhile, iOS is holding fairly steady at number two, with 43.5 percent, down slightly from last year’s 47 percent."

Det betyr at både for et år siden og nå har de to store, Apples iPhone og ulike Android-telefoner, godt over 90 prosent av totalmarkdet. Summen av disse to til sammen har faktisk økt litt det siste året, så selv om Apples andel har falt litt så går Android enda litt mer fram. Likevel mener Venturebeat at det mest interessante ikke er markedsandelene til de to store, men utviklingen de to som kommer på plassene bak. Venturebeat skriver:

"But the BlackBerry and Windows Phone numbers are dramatic changes from the same quarter a year ago. Windows Phone looks to be finally taking off, with 52 percent growth in December, January, and February of this year compared to the same three months in 2012. And BlackBerry is falling of a sales cliff, with an 81 percent plunge in sales."

Windows Phone har en markedsandel på 4,1 prosent, opp fra 2,7 prosent i samme periode året før. I noen europeiske land er andelen langt høyere. I følge en artikkel i Engadget har Windows Phone en markedsandel på 13,1 prosent i Italia, 6,8 prosent i Tyskland og 6,7 prosent i UK. I disse landene og i Kina har for øvrig Android en enda sterkere posisjon enn i USA og iPhone en svakere posisjon, I Tyskland er det for eksempel Android på 71 prosent av telefonene som ble solgt de tre månedene frem til februar i år, mens bare 18,7 prosent av salget var iPhone. 

Den store taperen i Europa er BlackBerry. Særlig i England har dette tidligere vært en svært populær telefon tidligere, men nå er salget i fritt fall. På et år har markedsandelen i UK falt fra 16,8 til 5,1 prosent. Nå har akkurat BlackBerry lansert to nye modeller, Z10 og Q10, med nytt operativsystem, og i den påfølgende tilfredshet med egen innsats erklært at nettbrettene vil være borte om fem år. Det er lov å håpe, men jeg tror nok BlackBerry har en krevende utfordring i tiden som kommer.

- There's an app for that

Dagens "there's an app for that" kommer fra Palo Alto, Silicon Valley der jeg ble introdusert for en helt genial app av Bipper-gründer Silje Vallestad. Etter en morgen på bedriftsbesøk hos Microsoft (de lager blant annet X-box i Silicon Valley, men dagens møte handlet om cybersecurity) dro jeg sammen med et par norske it-gründere for å spise en svært hyggelig lunsj i sentrum av Palo Alto.

Etter lunsjen måtte jeg komme meg tilbake til Innovation House, det norske innovasjonshuset i Silicon Valley, for å hente bagasjen og så ta en drosje ut til flyplassen i San Francisco. Og hvordan man egentlig får tak i drosje i Palo Alto hadde jeg ikke tenkt på. Da jeg kom til Innovation House var den første jeg møtte Silje Vallestad, gründeren i Bipper, som bor i området nå.

Hun sa at det finnes en app som kobler deg til et limosineselskap som er billigere enn drosje og mye raskere. Man må bare laste ned appen til Uber, registrere navn og kredittkortnummer, sørge for at GPSen er slått på på telefonen slik at appen finner ut hvor du er, bestille limmo, taste inn en bekreftelseskode du har fått på sms - og så gå ut på gaten å vente. Du får beskjed om hvilken bil som kommer, navn på sjåfør og når han kommer (jeg fikk beskjed om to minutter). Man trenger ikke hverken penger eller kort, for turen blir trukket av kredittkortet man har lagt inn i systemet.

Så jeg satte i gang med registrering og bestilling. Fra jeg lastet ned appen til bilen stod utenfor kontoret til Innovation House i Ramona Street tok det vel maksimalt ti minutter. Og fra jeg trykket på bestilling til bilen kom tok det to minutter, som lovet. Rett og slett imponerende.

Hos Google og UC Berkeley

Life Science bygget på UC Berkeley

Den norske næringslivsdelegasjonen som reiser med kronprinsparet i San Fransisco og Silicon Valley hadde en begivenhetsrik dag i går, med mye bra møteplasser. Et høydepunkt, som jeg får komme tilbake til i et senere blogginnlegg var et lunsjmøte der syv utvalget norske gründerbedrifter fikk "pitche" i 2-3 minutter hver foran noen av verdens fremste venturekapitalister under en lunsj i Sand Hill Road. Det hadde neppe hvert mulig uten drahjelp fra kronprinsparet.

Ellers var næringslivsdelegasjonen delt opp etter fire ulike tematiske spor, der jeg var med gruppen som utforsket utdanningsteknologier og fremtidens høyere utdanning, Vi besøkte Google og UC Berkeley. Besøket på Google ble en virkelig opptur. De tar imot enormt mye besøk og er naturligvis nødt til å standardisere sine besøksopplegg, men i vårt møte kom plutselig noen litt eldre personer enn det man vanligvis forbinder med Google inn i møterommet, satte seg på noen stoler langs veggen, og ville diskutere virksomhetsmodeller, IPR og andre utfordringer universiteter, skoler og teknologiselskaper møter.

De som kom inn i rommet var blant annet Peter Norvig som er Director of Reseach i Google og har bakgrunn fra department of computer science ved Berkeley. Han laget sammen med Sebastian Thrun ved Stanford et online kurs i artificial intelligence som fikk 160 000 påmeldte studenter over hele verden (her er han på TED og snakker om det). Med i samtalen var også Maggie Johnson som er Director of Education and University Relations i Google og Yoav Shoham som er computer scientist på Stanford og også tilknyttet Googles arbeid med plattformteknologi på dette området. Det ble naturlig nok en utrolig interessant diskusjon.

Ettermiddagen ble brukt på UC Berkeley, et offentlig drevet universitet som i likhet med private Stanford er blant de fem beste i verden på rangeringene. På Berkeleys Peder Sather Center for Advanced Study undertegnet Det Norske Veritas en ny samarbeidsavtale med Berkeley i påsyn av kronprinsparet. Samarbeidet gjelder et utdanningstilbud for ansatte i DNV over hele verden for å øke forståelsen av sammenhengen mellom teknologi og samfunn i en virksomhet som er svært sterk på teknologi, men vet at mye av nøkkelen til å finne gode produkter og løsninger ligger i å forstå de samfunnsmessige konsekvensene av ulike teknologivalg.

Siste del av dagen ble brukt på et seminar om online læring, MOOCs og fremtidens utanning med noen av Berkeleys ledende folk. Blant annet Christopher Edley Jr som er jusprofessor og dekan ved UC Berkeley Law School. Edley har tidligere vært professor ved Harvard, der han blant annet underviste Barrack Obama, og er sentral rådgiver for the President of the University of California system om online læringstilbud. Med var også Inna Lisker som er i ledelsen for The Berkeley Resource Center for Online Education (BRCOE).

Etter å ha diskutert muligheter og utfordringer i to dager med flere miljøer som er ledende i verden på dette akkurat nå, er vel inntrykket at det er mye usikkerhet om virksomhetesmodeller. Initiativene tar litt ulike retninger. Men det som er helt sikkert er at det skjer veldig mye som vil få stor betydning for hvordan høyere utdanning blir tilbudt i fremtiden, både i og utenfor de tradisjonelle institusjonene. Og at det å late som dette ikke skjer i hvert fall er en dårlig strategi.

En dag på Stanford University

Vi som er med i næringslivsdelegasjonen som besøker Silicon Valley og San Fransisco sammen med kronprinsparet denne uken fikk onsdag en hel dag på Stanford University. Man føler seg svært privilegert når man kommer fra lille Norge og får mulighet til å snakke direkte med noen av verdens fremste forskere og innovatører. Her er det liten tvil om at kronprinsen og -prinsessen er verdifull drahjelp for næringslivet.

Et stort høydepunkt var besøket på d.school der selveste David Kelley, grunnleggeren av IDEO, tok i mot og fortalte om hvordan d.school brukes til å "avlære" studentene tanken på at de ikke er innovative og kreative. Derfor ser klasserommene mer ut som en barnehage, med store ark, fargestifter, gule lapper og andre hjelpemidler som kan stimulere kreativiteten, enn på tradisjonelle klasserom eller lesesaler.

Tina Seelig, leder av Stanford Technology Ventures Program og forfatter av boken What I Wish I Knew When I Was 20 snakket om hvilke indre egenskaper og ytre rammebetingelser som må til for å frembringe innovasjon i et veldig entusiastisk foredrag. Tidligere på dagen hadde Sonja Hoel Perkins, managing parter i Menlo Ventures, snakket om trender innenfor tidligfasefinansiering av vekstbedrifter.

Resten av dagen var delegasjonen delt inn i ulike tematiske grupper, der den gruppen jeg var med i fortsatte på Stanford og fikk høre noen av deres fremste folk snakke om hva Stanford University gjør når det gjelder online læringstilbud og MOOCs, Massvie Open Online Courses. Her var blant annet Daphne Koller, en av grunnleggerne av Coursera, med i diskusjonen med norske utdanningsinstitusjoner og teknologibedrifter om fremtidens høyere utdanning. Sammen med folk som Keith Devlin, John Mitchell og Mitchell Stevens, noen av de mest sentrale i forhold til å utvikle strategiene for online learning ved Stanford.

Og for de som måtte lure på hvor Stanford står internasjonalt: De har totalt vunnet 54 nobelpriser. Av disse jobber 19 vinnere fortsatt ved universitetet.

Christian von der Halls hevn

Man kan si mye negativt om lange flyturer, for eksempel den på ti timer mellom London og San Francisco jeg tok på tirsdag, men de gir i hvert fall god anledning til å lese bøker. På denne flyturen fikk jeg derfor lest Fyrsten av Henrik Langeland, en av årets mest imøtesette og omtalte bøker.

Fyrsten er en oppfølger av Wonderboy, 10 år etter, men hovedpersonene har blitt eldre og skiftet miljø. Mens Wonderboy handlet om forlag, litt kulturelite, mediebransje og dot.com-tid er rammen rundt Fyrsten politiske partier, kommunikasjonsbransjen og valget 2013.

Hovedpersonen er den samme, det hardt arbeidende anti-helten Christian von der Hall. Han har kommet seg opp igjen fra avgrunnen han havnet nedi i forrige gang og har satset på å bygge opp et firma innen kommunikasjonsrådgivning. Jobben de skal gjøre nå er å vinne valget for Høyre. Men selv om von der Hall er blitt både eldre og roligere er han ikke særlig så god til å holde verken yrkesetikken sin eller den personlige moralen i orden.

Ikke klarer von der Hall å skille arbeid å privatliv heller og noen ganger sliter han med å fortelle sannheten, slik at han for å redde seg ut av situasjoner roter seg inn i ytterligere problemer.Hvordan valgkampen utvikler seg er i seg selv en spennende historie, men i tillegg dukker det opp personer fra Christians fortid i dot-com-perioden og som han ikke er helt ferdig med. Behovet for å ta hevn for noe som skjedde for ti år siden er ikke nødvendigvis spesielt konstruktivt for Høyres valgkamp.

Boken er godt skrevet og spennende. Og noen av beskrivelsene av spillet mellom media, kildene deres og de som blir ofre for medieoppmerksomheten er svært gode. For eksempel beskrivelsen av hvordan det føles å vente på at et intervju skal komme på trykk og ikke vite hva som kommer.

Som beskrivelse av politikk og kommunikasjonsrådgivning og hvordan samspillet mellom de to fungerer, er imidlertid ikke boken særlig treffsikker. Politikerne spiller bare rollen som kulisser og er langt mer passive enn de er i virkeligheten. Det er kommunikasjonsrådgiverne som er hovedpersonene, men tross solid namedropping så gir ikke boken noe realistisk bilde av den rollen de har og i hvert fall ikke hvordan de jobber for politiske partier.

Et eksempel er at von der Hall har jobbet både for Arbeiderpartiet og for Høyre, og har ikke vært så flinkt til å si fra om dette til sine kunder som han burde være. Dette blir avslørt av Dagens Næringsliv og gir han store problemer. Samtidig er kommunikasjonsrådgiverne i denne boken synlig til stede på partiarrangementer de har vært med på å lage. Her henger ikke historien sammen, for du kan ikke både være synlig til stede og samtidig regne med at det er hemmelig at du jobber for noen.

Det er noen flere slike inkonsekvenser i bokens beskrivelser av politikere og kommunikasjonsrådgivere som gjør at dette ikke vil bli noen lærebok i kommunikasjonsfag, men det er slett ikke nødvendig når det ellers er en spennende og morsom bok som absolutt kan anbefales. Hvem som vinner valget, og om Christian får tatt hevn over Fridtjof og Rebekka, eller nok en gang roter det til for seg selv, må man lese hele boken for å  finne ut.

Skattelette på en søndag

Milliardlette til norske bedrifter

Finnes det en sak som er så viktig for en rødgrønn regjering at den ikke kan vente til mandag morgen, men må holde pressekonferanse på en søndag for å fortelle hva den vil gjøre?  Svar: Skattelette for næringslivet.

Det kom litt overraskende, men for oss som er opptatt av rammevilkår for konkurranseutsatt næringsliv er det bare å juble. Ikke bare setter regjeringen ned noen skatter, men den sier også at dette er første skritt i en større modernisering av skattesystemet. Målet er i følge Jens Stoltenberg: a) et bredere skattegrunnlag, b) lavere satser og c) færre hull, og at dette skal gi mer vekst og økt konkurranseevne.

Det er flott at regjeringen endelig gjør noe med skattebelastningen for konkurranseutsatt næringsliv i en tid der mange andre land er i ferd med å gjøre mye større endringer for å bedre sin posisjon. Og det er neppe noen spenning knyttet til om selve forslagene blir vedtatt i Stortinget, her er det helt sikkert bred enighet Men jeg tror dagens forslag kan ha større langsiktig betydning på to andre måter som den borgerlige opposisjonen også må være glad for:

For det første kan de borgerlige partiene nå fremme sine egne skatteforslag uten å automatisk bli beskyldt for å hjelpe de rike eller å sette milliardene foran menneskene. Det har vært omtrent umulig å å føre noen skattediskusjon de siste årene fordi den rødgrønne flertallsregjeringen har avvist alle skattelettelser som usosiale (fordi de rikeste får mest) og unødvendige (fordi det går så godt i Norge). Pressekonferansen i dag endrer skattedebatten. Nå er det legitimt å mene at konkurransedyktige skatter er helt nødvendig for at næringslivet skal klare seg på sikt.

For det andre har regjeringen relansert tanken om en dynamisk skattepolitikk i norsk politisk debatt, det vil si forestillingen om at skattelettelser kan bidra til å øke aktiviteten, fremme vekst og dermed bidra til økt velstand og høyere skatteinntekter på sikt. Dette er noe man historisk har forbundet med borgerlig politikk, men i dagens rødgrønne versjon kalles skattelettelser "veksttiltak for næringslivet", noe som høres veldig bra ut, men som jeg tror er akkurat det samme som dynamisk skattepolitikk. I en pressemelding skriver regjeringen:

"Regjeringen vil gjennomføre tiltak fra 2014 som bedrer konkurransekraften, øker lønnsomheten og styrker investeringene i fastlandsbedriftene. Det skjer ved å endre skattesystemet. Selskapsskattesatsen settes ned, Skattefunn styrkes og det innføres startavskrivninger for maskiner mv."

Bakteppet for forslaget er en økende ubalanse i norsk økonomi, der det i 2012 ble investert 172 milliarder kroner i oljevirksomhet og bare 22 milliarder i annen industri. Denne akselererende todelingen av norsk økonomi er problematisk og er hovedbegrunnelsen for en pakke skatteforslag fra regjeringen som skal jevne ut noe av balansen ved å gjøre det litt mer lønnsomt å investere i fastlandsbasert næringsliv og forskning, og litt mindre lønnsomt å investere i oljeutbygging og bolig nummer to.

Jeg hører at regjeringen sier at dette ikke er en skattelette fordi det totalt er skatteøkninger som er like store som skattereduksjonene på i overkant av tre milliarder kroner. Teknisk sett er dette riktig, men fordi skattelettene stort sett går til fastlandsbasert næringsliv i Norge mens skatteøkningene treffer mye bredere og delvis også andre enn næringsliv, er dette i hvert fall en skattelette for næringsliv i Norge.

Litt om de enkelte forslagene regjeringen har fremmet: Det viktigste forslaget er å redusere den generelle skatten på overskudd i bedriftene fra 28 til 27 prosent. Dette omtaler regjeringen som et første skritt i arbeidet for å redusere satsen ytterligere, men bare dette første trinnet koster 2,4 milliarder kroner. Regjeringen vil senere fremme forslag om tilsvarende skattelettelser for selvstendig næringsdrivende, men det er litt mer komplisert, så de må jobbe videre med en pakke som kommer i statsbudsjettet.

I tillegg forslår regjeringen å øke avskrivningssatsene for investeringer i maskiner, noe som er bra for de bedriftene som regelmessig må oppgradere produksjonsutstyret og invester i ny teknologi. Her har ikke det norske skattesystemet vært i takt med utviklingen internasjonalt. I et høykostland som Norge er det særlig viktig at det er lønnsomt å automatisere produksjonsprosessen. I tillegg foreslår regjeringen å styrke SkatteFunn med 100 millioner kroner. Det er også bra, selv om det er foreløpig er uklart hva regjeringen gjør av konkrete endringer. Helst burde oppgraderingen av SkatteFunn vært kraftigere, men det er i hvert fall et skritt i riktig retning.

Inndekning av disse skattelettelsene handler om tre ting. For det første skal formueskatten på næringseiendom og bolig nummer to økes fra 50 til 60 prosent av markedsverdien. Den vil fortsatt være lavere enn annen formueskatt, men det er en utjevning og det virker fornuftig. For det andre skal det bli mindre lønnsomt for utenlandske selskaper å flytte overskudd ut av Norge for å beskatte dem der. Det å få til mest mulig like skattemessige rammebetingelser for egne og internasjonale bedrifter er noe mange land sliter med for tiden. Vi får håpe dette forslaget vil bidra til et skritt i riktig retning her i Norge.

Det tredje inndekningsforslaget handler om skatteregimet for oljeselskapene. Fordi de genererer overskudd basert på naturressurser som tilhører hele samfunnet betaler de mer skatt enn andre, totalt 78 prosent av overskuddet. Men fordi skatten er høy blir det også et høyt skattefradrag for kostnadene de har når de bygger ut felt og rørledninger. Og som jeg har blogget om her før så er det en ubalanse i skattesystemet for oljeselskapene som gjør at staten betaler enda mer enn skattefradraget på 78 prosent når det er milliardoverskridelser på norsk sokkel. Staten betaler nesten alt. Det gir dårlige incentiver for sunn kostnadsbevissthet hos de ansvarlige selskapene som bygger ut.

Tanken er som sagt at skattelettelsene og økningene skal vri investeringene slik at det investeres mer i næringslivet og mer i forskning, og litt mindre i oljeprosjekter, næringsbygg og bolig nummer to. Det er en bra tanke. En enda viktigere effekt av dette er at det er blitt legitimt å diskutere skattelettelser for næringslivet igjen. Det er bra, for dagens justeringer er skritt i riktig retning, men ikke tilstrekkelige når en ser på hva land rundt oss er i ferd med å gjøre av endringer.i sine skattesystemer.

Slutt for Hotmail

I går stengte Microsofts nettbaserte eposttjeneste Hotmail.com etter å ha holdt det gående siden 1996. I alt 300 millioner mer eller mindre aktive brukere blir nå overført fra Hotmail til den mer moderne tjenesten Outlook.com, enten de vil eller ikke. Og alle disse brukernes data, som også må flyttes, utgjør til sammen 150 petabyte, som tilsvarer 150 millioner gigabyte, skriver Computerworld i artikkelen Nå dør Hotmail. Det er med andre ord en formidabel flytteoperasjon.

Nå er det slik at innovasjon innen programvare og tjenester på nettet skjer i en voldsom fart, og slik sett er det ikke noe nytt eller merkelig når en tjeneste legger ned og erstattes av noe bedre. Men når det gjelder akkurat Hotmail kan det være grunn til å stoppe litt opp og reflektere over fenomenet.

Da Hotmail ble lansert 4. juli 1996 var det den første nettbaserte eposttjenesten, i hvert fall den første som fikk mange brukere. Og den var gratis for brukerne. Yahoo mail kom først året etter, Og Gmail som i dag er størst med 425 millioner brukere, ble ikke lansert før i 2004. Før disse gratis nettbaserte tjenestene kom var epost noe man betalte for hos en epost-leverandør. Og så måtte man kjøpe og installere egen programvare på egen pc for å laste ned og lese eposten som kom, noe som gjorde det vanskelig å få tak i den hvis man ikke satt foran sin faste datamaskin.

De som endret på dette var gründerne Sabeer Bhatia og Jack Smith som holdt til i SiliconValley og fikk hentet inn venturekapital for å lansere Hotmail, Maksimal lagringskapasitet var i begynnelsen 2 MB data pr bruker. Det ble raskt en stor suksess og i desember 1997 var det blitt 8,5 millioner brukere. Det var da Microsoft kjøpte selskapet for anslagsvis 400 millioner dollar. Ikke dårlig for et selskap som er litt over et år gammelt. Og senere har Hotmail blitt koblet til MSN, Messenger og til Windows Live, før navnet og tjenesten nå forsvinner helt når den migreres inn i Microsofts nye nettskybaserte kommunikasjonsplattform Outlook.com.

En politisk reise

Dagbladet har en artikkelserie om "den nye høyrebølgen", som handler om hva det er som skjer i landet vårt som gjør at Høyre vokser. I den forbindelse ble jeg utfordret av Dagbladet til å tenke høyt om denne politiske vandringen, tanker som står på trykk over to sider i Dagbladet i dag.

Nå er det ikke akkurat noen nyhet at jeg har beveget meg politisk, Dagbladet skrev om det allerede i juli 2001. Høsten 2006 skrev jeg en lang artikkel i Samtiden som het "En politisk reise" og fikk igjen ganske stor oppmerksomhet i andre medier. Her er kronikken i Dagbladet i dag:

En politisk reise

Aldri har det vært så stor oppslutning om Høyre og Fremskrittspartiet som nå. Mens valgene i 2001 og 2005 ga de to partiene 36 prosent til sammen ble det i 2009 satt ny rekord med 40 prosent. Og nå viser meningsmålingene en enda høyere oppslutning.

Jeg foretok min egen politiske reise fra SV til Høyre på slutten av 90-tallet. Dagbladet har utfordret meg til å skrive ned noen tanker om jeg tror at velgerne som i dag er i bevegelse fra Arbeiderpartiet til Høyre har noe felles med min reise. Det tror jeg de har, men jeg tror dagens velgervandringer også har noen andre og mer dagsaktuelle begrunnelser som har direkte med det rødgrønne prosjektet å gjøre.

Min politiske reise handlet om et par grunnleggende ideologiske forhold. For det første beveget jeg meg fra å være veldig negativ til markedet til å mene at kapitalismen fungerer godt, og langt bedre enn noe annet alternativ når det gjelder å generere vekst, skape arbeidsplasser og fjerne fattigdom. Verken i Norge eller internasjonalt har sosialisme vært i nærheten av å gjøre en så god jobb når det gjelder å skape velstand.

For det andre endret jeg syn på balansen mellom individuell frihet og offentlig detaljstyring. Troen på at ting alltid blir bedre av at politikere griper inn for å forby, regulere og subsidiere er sterkt overdrevet. Ofte blir resultatet best når folk får bestemme selv og politikerne holder seg unna. I stedet for å ha politikere som våkner opp om morgenen og lurer på hva de skal forby, bør politikken konsentrerer seg om områder der offentlige satsinger virkelig trengs for å løse samfunnsutfordringer, som innenfor høyere utdanning, forskning og samferdsel.

Når så mange velgere har beveget seg fra rødgrønn til borgerlig side på så kort tid, skjer det naturligvis også en ideologisk bevegelse, men mye handler sannsynligvis om politikk på et langt mer praktisk og konkret plan. Folk er lei av offentlig detaljstyring og av en stat som er mer opptatt av seg selv enn av at den er til for noen andre.

Vi hører rødgrønne politikere si at borgerlig side vokser fordi de ikke snakker om egen politikk. Her tror jeg de tar feil. Den borgerlige medvinden skyldes ikke at de svartmaler, men at de beskriver en virkelighet med store utfordringer som mange i det private næringslivet kjenner seg igjen i. Det rødgrønne prosjektets hovedproblem hele veien har vært at de ikke har vært spesielt opptatt av næringspolitikk og kunnskapspolitikk, de viktigste forutsetningene for Norges langsiktige konkurransekraft og velferdsnivå.

Regjeringen har nylig lagt frem en perspektivmelding som peker på at selv en opprettholdelse av dagens velferdsnivå vil føre til en underdekning i statens utgifter på 140 milliarder kroner i 2060, eller omkring 6 prosent av BNP. Over 80 prosent av Norges nasjonalformue er verdien av fremtidig arbeid, det vil si kunnskap og kompetanse. Men hvor er de store satsningene på å øke denne nasjonalformuen og investere i forskning og kunnskap for å omstille og forbedre? Jeg kan nevne tre konkrete eksempler på hvordan dette ikke skjer:

For det første er stortingsmeldingen om forskning som Kristin Halvorsen la frem rett før påske kjemisk fri for tiltak for å løfte næringslivets forskning i Norge. I et land med verdens høyeste kostnadsnivå og et næringsliv som mer enn noen andre er nødt til å drive med mer innovasjon dersom vi skal finansiere fremtidig velferd, ville det ikke vært unaturlig at dette var selve hovedsaken i den politiske debatten. Halvorsen har valgt å kritisere næringslivet for ikke å forske mer, når det er hun som har ansvaret for rammevilkårene som kunne gjort noe med det.

For det andre gjelder det moderniseringen av offentlig sektor. I en tid der folk er vant til å skaffe seg tjenester og innhold av ulikt slag på internett og finne fram selv når det er tilrettelagt for det, er det forbløffende hvordan både Rigmor Aasruds stortingsmelding om "digital agenda" og Jonas Gahr Støres stortingsmelding om fremtidens eldreomsorg mangler virkemidlene som gjør at vi kan få bedre tjenester levert av en bedre og mer effektiv offentlig sektor.

Og for det tredje mangler det en erkjennelse av at mer vekst i Norge krever en privat sektor av gründere og investorer som er villige til å ta risiko og som har ambisjoner om å gjøre gode ideer og forskningsresultater om til raskt voksende bedrifter. Staten kan ikke vedta flere gründerbedrifter, det må privatpersoner gjøre selv. Men politikken kan bidra til å gjøre det mer attraktivt å være gründer, investor og selvstendig næringsdrivende ved å stille opp med risikoavlastning og skattepolitikk som fremmer aktivt privat eierskap. Men regjeringens eierskapspolitikk handler om statlig eierskap.

Det rødgrønne regjeringsprosjektet har dessverre vært opptatt av helt andre ting enn forskning, modernisering av offentlig sektor, entreprenørskap og privat eierskap. Man har ikke vært veldig opptatt av næringsliv. Og det virker som de borgerlige partiene er ganske enige om en ny retning. Da er det kanskje ikke så rart at velgerne beveger seg.

Sysselsetting i ulike næringer

Sysselsetting Q1-2008 og Q1-2013

Statistisk sentralbyrå har nylig fått nye nettsider. En av forbedringer er at det er litt større muligheter enn før til å sette sammen enkle tabeller selv, basert på data som ligger i statistikkbanken, men som ikke nødvendigvis fremkommer på de ferdiglagede tabellene SSB har på nettstedet. Det er bra, for ulike brukere av statistikkene kan ha litt ulike behov når det gjelder hva man vil belyse.

En av tabellene jeg jevnlig bruker i foredrag er utviklingen i antall sysselsatte i ulike næringer i Norge. Det kom nye tall tirsdag for sysselsettingen i 1. kvartal 2013 og hvis jeg bruker statistikkbanken kan jeg generere en egen tabell der jeg velger hva jeg vil sammenligne med. I tabellen til høyre har jeg sammenlignet med antatt sysselsatte i de samme næringene i 1. kvartal 2008, det vil si fem år tilbake i tid. Det gir et interessant bilde av hvordan Norge har endret seg de siste fem årene.

En viktig ting som har skjedd på fem år er at det er flere sysselsatte totalt i arbeidslivet. 2,49 millioner i 2008 har blitt 2,58 millioner i 2013, mye på grunn av økt arbeidsinnvandring. Mens jordbruk og fiske har falt fra 67 000 til 55 000 sysselsatte har olje og bergverk vokst fra 40 000 til 68 000. Begge deler er logisk gitt den kostnadsutviklingen vi har i Norge og endringer i næringsstruktur som har gått over lang tid. Og som ventet har industrien falt en del, fra 258 000 sysselsatte i 2008 til 226 000 i 2013. Mens bygg- og anlegg, varehandel og reiseliv sysselsetter omtrent samme antall personer nå som for fem år siden.

Så kommer det et par kunnskapsnæringer som har hatt kraftig vekst, Informasjon- og kommunikasjon har vokst fra 96 000 i 2008 til 108 000 i dag. Mens teknisk tjenesteyting, som blant annet omfatter rådgivende ingeniører, arkitekter, konsulentvirksomheter og anvendt forskning, har vokst fra 150 000 til 170 000 sysselsatte på fem år. Personlig tjenesteyting vokser også kraftig, fra 87 0000 til 102 000. Her finner vi blant annet frisører, hudpleie, trening, kunst, kultur og organisasjoner.

Offentlig administrasjon har vokst fra 144 000 til 159 000, men aller sterkest er veksten i en annen virksomhet som domineres av offentlige leverandører: Helse- og sosialtjenester har økt fra 482 000 sysselsatte i 2008 til hele 539 000 sysselsatte i 2013. Med en "eldrebølge" rundt hjørnet vil behovene her vokse, noe som gir grunnlag for å investere mer i omsorgsteknologi, Men det er også lurt å se på hvordan flere av de som jobber deltid kan jobbe heltid, for de 539 000 sysselsatte i helse- og omsorg utfører bare 369 000 årsverk.