Liv Ullmann reklamerer for Polaroid

Nettstedet Open Culture er en gullgruve når det gjelder å finne og tilgjengeliggjøre ulike ressurser som finnes på nettet innenfor kultur og utdanning. Her er film, musikk og læringsressurser, både riktig gamle ting som er blitt digitalisert og nyere innhold. Og stort sett bare ting du ikke finner i mainstream nettmedier. Et riktig aktivt nettsted er det også, så det er lurt å stikke innom av og til og sjekke hva som ligger der.

Når jeg nevner Open Culture i dag så er det fordi jeg kom over noen herlige TV-reklameklipp for Polariodkameraer. Det er jo ikke så fryktelig mange år siden, men her føler man at det har skjedd en del på teknologifronten i mellomtiden. De kjørte en kampanje i flere år med kjente skuespillere i hovedrollene. I en TV-reklame fra 1979 finner vi både Liv Ullmann og en svært ung Linn Ullmann som tar oppvasken:



I en TV-reklame fra 1972 for Polaroid deltok Laurence Olivier (som var med på betingelse at den aldri ville bli vist på TV i England, og heldigvis var YouTube fortsatt over 30 år inn i  fremtiden). I Polaroids reklame fra 1980 deltar Christopher Plummer.

Dette med kjente kulturpersonligheter i litt utradisjonelle reklamer er for øvrig et bra tema som jeg har blogget om tidligere også. Min favoritt er Johnny Rotten, tidligere Sex Pistols, som reklamerer for smør. Og de som lever i den tro at de høykulturelle i hvert fall ikke reklamerte for såpe og tilsvarende kommersielle greier før i tiden, kan jo ta en titt på denne saken med lenker til de ni reklamefilmene Ingemar Bergman laget på 50-tallet for Bris såpe.

Dingser på reise (4): Digitalkamera

Å ta bilder er en viktig del av det å være på reise, enten det er ferie- og familiebilder eller bilder fra et bedriftsbesøk eller en konferansen jeg skal blogge om. Spørsmålet i dag er om man egentlig trenger å ha et eget kamera i tillegg til mobiltelefonen?

Når de tre mest populære kameraene som blir brukt på fotonettstedet Flickr er ulike iPhone-modeller tyder det på at kvaliteten på mobilkameraer er blitt veldig mye bedre på kort tid. Likevel tror jeg at jeg kommer til å eie et eget digitalkamera en stund til, selv om jeg ikke tar det med meg like ofte og den nisjen det skal fylle har blitt smalere. Da handler det ikke om et speilreflekskamera. Jeg har hatt det også, før den digitale fotoalderen, og har ingen problemer med å forstå de som mener det er helt nødvendig for å få bra nok bilder, men jeg synes det er for mye å dra med seg på reise.

I motsatt ende av skalaen har jeg også eid et knøttlite Casio kompaktkamera som lett kunne bli med over alt og tok såpass greie feriebilder at de tålte å bli vist frem. Men denne rollen klarer i dag mobilkameraet like godt og jeg vil tro enkle kompaktkameraer nå har problemer med å overbevise noen om at det behov for dem. Den interessante nisjen ligger et sted i mellom det helt enkle og speilrefleks. Det må være lett og mobilt, men kraftig nok ti å tilføre noe helt annet: I dette rommet det vel, litt forenklet, to hovedkonsepter når det gjelder kamera. Jeg har prøvd meg litt på begge og gjort noen erfaringer.

Det ene er det Komplett kategoriserer som "kompakt system", det vil vi kameraer med utskiftbar optikk, separat blitz, optisk søker osv, men uten speil. Der har særlig Panasonic, Olympus, Sony, Nikon og Samsung utviklet noen spennende nye, om ikke helt kompatible, kamerakonsepter. Jeg kjøpte en Samsung NX100 for noen år siden (som jeg antar omtrent tilsvarer Samsung NX300 i dag) som tar veldig mye bedre bilder enn et mobilkamera. Problemet er at det stort sett blir liggende hjemme fordi fordelene med denne kameratypen også er ulempene. Når man må dra med seg ekstra linser, blitz og lader hjelper det ikke at selve kamerahuset er lite. Så konklusjonen er at dette er et meget bra kamera jeg er fornøyd med, men dessverre ikke får brukt så mye.

Det andre alternativet er et det man kan kalle "avanserte kompaktkameraer" (Akam.no kaller det "entusiatklassen"), det vil si kameraer som er kompaktkameraer uten utskiftbar optikk, men som har massesvis av avanserte manuelle muligheter og som i tillegg kan ha optisk søker, mulighet for ekstern blitz osv. Men det som virkelig skiller disse fra de helt enkle kompaktkameraene er kvaliteten på optikk og bildebrikker. Tanken er at man skal komme så nær speilreflekskvalitet som mulig inne i et kompakt kamera. Høyere kvalitet preger prisen, som gjerne er fra rundt 2500 og oppover. En Sony RX-1 koster for eksempel 24 000 kroner.

For min del stod valget tidligere i år mellom en Sony RX-100 og en Canon Powershot s110, et kamera som vel må sies å være helt i den nedre enden av denne kategorien både når det gjelder funksjonalitet og pris. Når jeg under sterk tvil likevel valgte den siste var det to grunner til det. Den ene var at det er litt mindre og litt lettere (173 gram). Det andre er at det har innebygget Wifi, noe som gjør bildeoverføringer enklere, i hvert fall i teorien. Men i praksis har kameraprodusentene fortsatt et stykke å gå før de forstår hva internettilkobling gir av muligheter for koblinger og tjenester, og at dette ikke lenger bare handler om å flytte bilder mellom et kamera og en PC eller en printer.

Så mens elektronikken er helt strålende (blant annet en flott touch-skjerm) og bildekvaliteten er god nok til å forsvare at den blir med på tur noen ganger, har jeg fortsatt en kort, men viktig ønskeliste når det gjelder kameraprodusenters bidrag til en enklere verden. Den listen inkluderer for det første batterilading som ikke lenger bør kreve separat lader (når det fungerer med mobiltelefoner må man vel kunne slippe å dra med seg en separat lader til et lite kamera).

Listen min  inneholder for det andre et ønske om at et kamera med Wifi må kunne laste opp bilder dit man selv vil på nettet, for eksempel direkte til Flickr, Google+ Dropbox, Google Drive, blogg - og hvor man ellers måtte ønske, uten å gå veien om en PC eller en "bildeportal" hos kameraprodusenten der de mener at du skal oppbevare dine bilder. Canon har funnet ut at jeg kan laste opp bilder direkte fra kameraet til Facebook og Twitter når jeg er tilkoblet Wifi, i tillegg til egne og andres smartelefoner, nettbrett og PCer, men ikke direkte til andre sosiale medier eller lagringstjenester. Skal man flytte bilder til Flickr eller Google+ må man via PC eller smarttelefon.

Og siden smarttelefoner allerede har et kamera gjør kamerabransjen det unødvendig vanskelig for seg selv i konkurransen nettopp med en mobilbransje som skjønner at enkelt lagring i nettskyen og deling i sosiale medier er avgjørende for kundene. Kanskje blir det kameraprodusentene som også har en fot inne i mobiltelefoni (eller omvendt) som har fordelen når fremtidens kameratyper skal utvikles. Fordi de skjønner at et kamera ikke bare er elektronikk og optikk, men et verktøy som gjør det enklere for brukeren å kommunisere og dele.

En helt gratis terabyte på Flickr

Jeg har i en del år vært en trofast bruker av fototjenesten Flickr, et nettsted der man på en enkel og praktisk måte kan oppbevare sine private fotografier, og dele dem med andre hvis man vil. Ikke det at jeg er en veldig proff fotograf, men jeg tar noen bilder og har vært så fornøyd med Flickr at jeg til og med har betalt litt ekstra for et "pro"-abonnement med mer lagringsplass og mulighet til å laste opp flere bilder enn i gratisversjonen.

Flickr ble overtatt av Yahoo! i 2005, og parallelt med Yahoos åpenbare utfordringer med å finne sin plass på det sosiale internettet har også Flickr blitt hengende etter i konkurransen med Facebook, Google og Apple. Men for et år siden kom Marissa Mayer, 37 år gammel og tidligere en av Googles mest sentrale ledere, til Yahoo og tok over topplederjobben. Da begynte ting å skje ganske fort. Etter flere oppkjøp av mindre selskaper kom nyheten for noen dager siden om at Yahoo har kjøpt bloggportalen Tumblr for 1,1 milliarder dollar. Og i går hadde plutselig Flickr fått flotte moderne nettsider.

Men det kom samtidig en enda friskere nyhet. Flickr sendte ut en epost til alle sine brukere om at de heretter kan lagre en terrabyte med data gratis. Det tilsvarer i følge Flickr 537 731 fotografier av bra kvalitet. Det er helt enormt i forhold til eksempelvis Google, Apple og Amazon som tilbyr 5 GB gratis lagringsplass og Microsoft Skydrive som tilbyr 7 GB gratis. En terrabyte på Amazon Cloud Drive koster 500 dollar i året. Man kan bare lagre bilder på Flickr, så jeg antar de ikke tror så mange vil bruke kapasiteten fullt ut, men uansett er dette et veldig godt tilbud. Og skulle man ønske en reklamefri utgave kan man få det for 50 dollar i året.

Jeg synes det er flott at Yahoo har våknet til live igjen og plutselig er den offensive tilbyderen som utfordrer de store i nettskyen. Om de nå har lyktes med å finne en bra forretningsmodell vil tiden vise. Dette er i hvert fall bra for konkurransen og bra for brukerne.

Fra trygd til arbeid

Pixellus.no

NRKs teknologiblogg NRK Beta hadde for noen dager siden en flott sak om en bedrift som heter Pixellus, som restaurerer, scanner og digitaliserer gamle fotografier, lysbilder og negativer. Fordi NRK Beta er en teknologiblogg er det naturligvis mye beskrivelse av scannere, billdebehandlingssoftware og arbeidsmetoder, men det mest spesielle med Pixellus ligger på et litt annet plan:

"Med mindre enn ett år på baken er Pixellus en nykommer på markedet, men har satset friskt; egenutviklede softwareløsninger står for ordrehåndteringen, og hele 23 scannere kan kjøres parallelt. Det gir en en kapasitet på totalt 3000 bilder hver dag. Det som gjør Pixellus så spesielt, er at bak maskinene sitter det unge mennesker med høytfungerende autisme eller aspergers syndrom, som i Pixellus får en sjanse til å komme ut i arbeidslivet."

Det spesielle med Pixellus er at bedriften består av unge ansatte med Aspergers syndrom, og som med stor sannsynlighet ville stått utenfor arbeidslivet om det ikke hadde vært for at gründer Christian Wig startet en bedrift der man er opptatt av å utnytte den spisskompetansen akkurat denne gruppen har. De har laget et arbeidsmiljø der man skaper trygghet og forutsigbarhet i forhold til situasjoner som ellers kunne skapt usikkerhet og hindret deltagelse i arbeidslivet. Dette er en bedrift som, uten offentlige subsidier, sparer samfunnet for store pengesummer. Men aller viktigst er det at de ansatte får bidra i samfunnet, motta lønn og betale skatt, i stedet for å motta trygd.

Pixellus er et godt eksempel på hvordan man kan utnytte de positive egenskapene til mennesker med funksjonsvansker, men det det er naturligvis krevende å skape virksomheter som er bedriftsøkonomisk lønnsomme, selv om dette åpenbart er svært lønnsomt for samfunnet. Det er et godt argument for at myndighetene skal bidra med tilskudd til tilrettelegging, kompetanseheving og arbeidstrening for den enkelte, det er tross alt mye bedre for både den enkelte og for samfunnet at man har et meningsfylt arbeid. For samfunnet blir skatteinntektene høyere og trygdeutgiftene lavere enn om man ikke gjør noe.

Et annet eksempel på en bedrift som tenker slik er Unicus AS på Fornebu, en av Ferds sosiale entreprenører, der ansatte med Aspergers syndrom jakter på feil i andre bedrifters IT-programvare. Det viser seg at de er langt raskere til å lese igjennom og avdekke feil i programvare og manualer enn  de fleste av oss andre. Aftenposten skrev en flott sak om Unicus for et par år siden og NRK.no regnet ut at en av de ansatte der sparer samfunnet for 11 millioner i trygdeutgifter hvis han står i jobb til han er 67 år.

Pixellus og Unicus er to gode eksempler på privat initiativ som bidrar til å få opp deltagelsen i arbeidslivet og gjør noe for å hindre at utgiftene til folketrygden øker kraftig. Utfordringen er å lage virkemidler som motivere flere i til å satse på samme måte, enten det er gründere som Christian Wig som starter nye bedrifter eller etablerte bedrifter som er villig til å satse mer utradisjonelt når de skal skaffe den kompetansen de trenger for å løse oppgavene fremover.

Kodak går mot slutten

CBS News om Kodak

Kodak var i sin tid et av de mest innovative selskapene i verden, med et enormt forskningsbudsjett. Nå, etter en 131 år lang og ganske imponerende historie, er selskapet i følge Wall Street Journal i fare for å gå konkurs. Det er ikke vanskelig å forstå at Kodaks problemer har med overgang til digital teknologi å gjøre. De har bare helt unntaksvis tjent penger det siste tiåret, og da mest gjennom rettssaker der de har forsvart sine patenter. Ellers har Kodak lenge vært dårlig butikk for eierne. Men dette er jo uansett en historisk milepæl. Av alle ofre for digitaliseringen er Kodak det mest ikoniske.

Flere aviser og nettsteder bruker derfor en del spalteplass på Kodaks problemer, blant annet the Atlantic som skriver om "What killed Kodak?" og Los Angeles Times som skriver lederartikkel om "Kodaks digital dilemma". LA Times trekker paralleller med andre industrier som utfordres av digitalisering og oppsummeres situasjonen slik:

"This digital transformation is now on the verge of claiming its most iconic victim: Kodak, itself one of America's great innovators and the erstwhile king of film and photographs. The real tragedy, though, is that Kodak helped invent the technology that gradually wiped out the demand for its main products, but couldn't capitalize on it. And much of the entertainment industry is facing the same dilemma."

Her er det et par veldig sentrale poenger. Det er naturligvis ikke slik at markedsledere i bransjer med store krav til teknologisk utvikling, der de dominerende bedriftene sprøyter masse ressurser inn i forskning og innovasjon hvert år, ikke skjønner at det foregår et teknologiskifte. I Kodaks tilfelle var det tvert imot de selv som utviklet den første prototypen på et digitalt kamera i 1975, men de valgte å ikke satse på å videreutvikle produktet. På 1990-tallet gjorde Kodak igjen noen forsøk på å gå inn i markedet for digitale kameraer, men gjennomføringen var halvhjertet og konkurrenter som Olympus, Fuji og Canon var langt mer konsekvente i sin satsing på det digitale. Kodak var mer opptatt av å forsvare sin eksisterende filmbaserte verdikjede.

Men rundt årtusenskiftet ble det tydelig for alle at noe måtte gjøres, også for eierne av Kodak. Kodaks posisjon blant de teknologiinteresserte var vel omtrent som tilliten til norske forlag blant de av oss som gjerne vil lese ebøker på norsk. Men det var tross alt ikke idioter som jobbet i Kodak, man skjønte, om enn noe sent, at noe drastisk måtte gjøres. Og fra år 2000 ble to tredeler av forskningsressursene satt inn på utvikle nye digitale produkter. Tilsynelatende med stor suksess, i hvert fall i forhold til økte makedsandeler. The Atlantic skriver:

"In April 2001, Kodak debuted its EasyShare line of point-and-shoots, which made it simpler to download photos onto your computer and featured a longer battery life than most competing products. By Christmas, stores couldn't keep them on the shelves. By 2005, Kodak was the top-selling digital camera brand in the United States. But while the cameras were a hit with consumers, they were a dud for Kodak's bottom line. As early as that first Christmas of blockbuster sales, Businessweek reported that there were signs that the margins on digital cameras were about to drop. And drop they did. The cameras swiftly became commoditized, and it became harder to eke out a profit. By 2006, current CEO Antonio Perez was quoted calling digital cameras a "crappy business."

Da mobiltelefonene fikk kamera ble det brått vanskeligere å selge kompaktkameraer, så Kodak prøvde seg på printere, men med moderat suksess. Men det mest interessante spørsmålet er hvorfor en markedsleder med så mye ressurser og talent ikke klarer å lykkes nettopp når det skjer grunnleggende teknologiskift? Man skulle jo tro at det nettopp er da de som både er teknologisk ledende og ressurssterke vil ha størst muligheter til å lykkes med nye produkter og tjenester. Likevel ser vi stadig at det ikke hjelper å ha mest ressurser eller flest forskere, et teknologiskift betyr ofte at en liten ny bedrift kommer inn og utkonkurrerer de som har vært der bestandig, eller at en bedrift kommer fra en annen bransje og tar over markedet.

Det enkle svaret på hvorfor det ofte går galt for de store er at dette ikke handler om å være flinkest til å utvikle ny teknologi, men om å utvikle nye forretningsmodeller som virker på den nye teknologiens premisser. Og her har de store markedslederne ofte en ulempe fordi de har en eksisterende og lønnsom forretningsmodell og en hel verdikjede med leverandører og partnere å ta vare på. Derfor vil de gjerne prøve å tilpasse teknologien til sin eksisterende forretningsmodell (noe professor Clayton Christensen kaller "cramming"), i stedet for å sette sammen en verdikjede og  lage en forretningsmodell som er tilpasset teknologiens muligheter. Paradoksalt nok har utfordrerne ofte en fordel i en slik situasjon fordi de ikke har en eksisterende verdikjede og relasjoner å forsvare. Det som vanligvis er en fordel blir til en ulempe når det foregår en disruptiv teknologisk endring.

Digitaliseringen av foto kom av ulike grunner litt tidligere enn digitaliseringen i mange andre bransjer, men har mange fellestrekk. Det kan derfor være nyttig for folk i andre bransjer, som musikk- og filmbransjen, mediebransjen og bokbransjen, å studere hva som gikk galt med Kodak.

Oppdatering 15.01.2012: Mange flere nettsteder og blogger har de siste dagene skrevet mer eller mindre innsiktsfulle ting om Kodaks problemer. Blant annet The Economist, som i en litt lengre sak også trekker inn Clayton Christensens teorier om disruptiv innovasjon og hva det innebærer for en markedsleder som Kodak. Christensen sier til The Economist at:

"Perhaps the challenge was simply too great. “It is a very hard problem. I’ve not seen any other firm that had such a massive gulf to get across,” says Clay Christensen, author of “The Innovator’s Dilemma”, an influential business book. “It was such a fundamentally different technology that came in, so there was no way to use the old technology to meet the challenge.” ".

Men The Economists artikkel minner også om at det ikke er alle som drev i den gamle fotobransjen som har gått samme vei som Kodak. Japanske Fujifilm, som drev med  stort sett det samme som Kodak, har omstilt seg til det digitale på en vellykket måte og har en markedsverdi på over 12 milliarder dollar. Kodaks verdi er et par hundre millioner dollar, og på vei ned. Handlingsrommet var omtrent det samme, men bare Fujifilm klarte å finne en bærekraftig vei videre.

iPhone tar ledelsen mot speilrefleks på Flickr

Flickr er verdens største nettsted for deling av bilder (og i disse valgkamptider svært populært blant politiske partier som vil pushe bilder av sin partileder ut til opinion og media). Det Yahoo-eide Flickr er en gratis tjeneste som gir fotoentusiaster mulighet til å vise fram bildene sine til hele verden.

Flickr fører en realtime statistikk over hvilke kameratyper som har tatt alle bildene som blir lastet opp. Denne kan man selv studere på Camera Finder på Flickr. Flickr har alltid vært et nettsted for avanserte hobbyfotografer, som gjerne har et speilreflekskamera fra Canon eller Nikon. Men nå har Canon EOS mistet posisjonen som største kamera på Flickr til iPhone. LA Times reflekterer litt over dette og hva det betyr:

"But the Rebel's dethroning doesn't seem to indicate a major consumer shift away from professional-quality cameras. Rather, it's more of a shift in the battle among cellphone cameras, in favor of the iPhone, as well as a change in how people share digital photos. Apple's smart phone has outpaced the share of user uploads compared to other camera phones. The Nokia N95 holds a distant second, followed by a couple of BlackBerry models. IPhone users are notoriously heavy consumers of mobile Internet -- in some cases, surpassing the amount of time they spend surfing the Web on their computers. That could mean they're apt to share the photos they take on more websites, rather than suggest that the phone's camera is supplanting more powerful devices."

Det er med andre ord ikke en bevegelse bort fra gode speilreflekskameraer vi ser. Det vi ser er en endring i måten folk bruker mobiltelefonen. iPhone er en sosial mediemaskin. Den største i en ny bølge av internettilkoblede dingser som gjør alt du trenger for å være på Facebook, blogg, Flickr, YouTube og Twitter. En av konsekvensene er at volumet av bilder på Flickr og videoer på YouTube vil øke enda raskere. Og at enda flere mennesker vil bli produsenter.