onsdag 29. mai 2013

Joseph Stiglitz og Kalle Moene

Det er ikke hver dag man får sitte på første rad og høre på en Nobelprisvinner i økonomi snakke om krise, omstilling og fordeling. Derfor skal Innovasjon Norge ha all ære av at de hadde invitert Joseph Stiglitz til Norge for å snakke på Signalkonferansen, et nytt arrangement som blant annet skal hedre innovatører og gründere som bidrar til å skape arbeidsplasser og bygge landet.

Talen til Joseph Stiglitz kan man se på video her. Jeg må innrømme at jeg ikke synes talen var så veldig spennende. Han var fullstendig forutsigbar i sin unyanserte kritikk av USAs økonomiske politikk og like unyansert i sin hyllest av Norge. Der jeg opplever at Stiglitz treffer godt er i kritikken av kostbar høyere utdanning som er skadelig både for den enkelte og for samfunnet. Men det virker som om han uansett spørsmål sier at svaret er høyere skatter - også i Norge. Innovasjon og entreprenørskap snakket han ikke om i det hele tatt. Ganske rart når salen er full av gründere og bedriftsledere.

Den som virkelig var spennende å høre på og intellektuelt utfordrende var professor Kalle Moene fra UiO. I stedet for å bare konstatere at små forskjeller er bra og store forskjeller er dårlig, brukte Kalle Moene sine 15 minutter til å gå løs på noen mer utfordrende problemstillinger i den nordiske modellen.

Først drøftet han om det virkelig er en motsetning mellom et effektivt kapitalistisk marked og en velfungerende velferdsstat, og om en styrking av det ene må gå på bekostning av det andre, eller om det i stedet er slik at dette er to komplementære systemer. I så fall kan og bør en riktig organisert og dimensjonert velferdsstat bidra til å styrke markedsøkonomien.

Så gikk han videre og drøftet hva det betyr at lønnsdannelsen i Norden er delvis frikoblet fra markedsmekanismene ved at arbeidsgivere og arbeidstagere avtaler lønn kollektivt. Denne organiserte delen av arbedislivet bidrar til en relativ "sammenpressing" av lønnsstrukturen der forskjellene er mindre enn de ellers ville vært. Kalle Moenes påstand, etter et veldig interessant resonnement, er at den "kreative destruksjonen" som er helt nødvendig for å få til omstilling skjer i et raskere tempo i land som har en sammenpresset lønnstruktur, blant annet fordi det er vanskeligere å holde liv i lavproduktive næringer når man ikke har et stort innslag av lavtlønt arbeidskraft

Et annet poeng Moene hadde var at et velfungerende velferdsordninger også fungerer som risikoavlastning for næringslivet fordi det reduserer sjansen for å kunder ikke vil betale lånene eller regningene sine. Det er bra, for lavere risiko gir lavere kostnader. Samtidig var han tydelig på at vi ikke må utvide "industripolitikken" rolle for mye og gi staten en større rolle i næringspolitikken enn i dag. Jeg opplever at Moene sier at det er bra at staten bidrar til å overvinne markedssvikt og stimulere til innovasjon, men at staten ikke må ta så stor plass at den kveler velfungerende kapitalistiske markedsmekanismer.

En siste spennende refleksjon Kalle Moene hadde i innlegget gikk på om den nordiske modellen kan overleve nå når alle er blitt enige om at den er bra. Det kan høres paradoksalt ut, men poenget hans var at den nordiske modellen ikke er et resultat av enighet, men er et resultat av uenighet og motstridende interesser, der man måtte finne krevende kompromisser. Det er fordi modellen er svaret på uenighet den har virket. Det er ikke sikkert den vil virke like godt hvis man ikke vet hva man er uenige om. - Kan den derfor bli et offer for sin egen suksess?, spurte Moene.

Og fordi jeg helt sikkert ikke har vært i stand til å gjengi Kalle Moene helt presist på alle punkter lenker jeg til en video av innlegget hans her slik at alle han se og høre innlegget selv: