En politisk reise

Dagbladet har en artikkelserie om "den nye høyrebølgen", som handler om hva det er som skjer i landet vårt som gjør at Høyre vokser. I den forbindelse ble jeg utfordret av Dagbladet til å tenke høyt om denne politiske vandringen, tanker som står på trykk over to sider i Dagbladet i dag.

Nå er det ikke akkurat noen nyhet at jeg har beveget meg politisk, Dagbladet skrev om det allerede i juli 2001. Høsten 2006 skrev jeg en lang artikkel i Samtiden som het "En politisk reise" og fikk igjen ganske stor oppmerksomhet i andre medier. Her er kronikken i Dagbladet i dag:

En politisk reise

Aldri har det vært så stor oppslutning om Høyre og Fremskrittspartiet som nå. Mens valgene i 2001 og 2005 ga de to partiene 36 prosent til sammen ble det i 2009 satt ny rekord med 40 prosent. Og nå viser meningsmålingene en enda høyere oppslutning.

Jeg foretok min egen politiske reise fra SV til Høyre på slutten av 90-tallet. Dagbladet har utfordret meg til å skrive ned noen tanker om jeg tror at velgerne som i dag er i bevegelse fra Arbeiderpartiet til Høyre har noe felles med min reise. Det tror jeg de har, men jeg tror dagens velgervandringer også har noen andre og mer dagsaktuelle begrunnelser som har direkte med det rødgrønne prosjektet å gjøre.

Min politiske reise handlet om et par grunnleggende ideologiske forhold. For det første beveget jeg meg fra å være veldig negativ til markedet til å mene at kapitalismen fungerer godt, og langt bedre enn noe annet alternativ når det gjelder å generere vekst, skape arbeidsplasser og fjerne fattigdom. Verken i Norge eller internasjonalt har sosialisme vært i nærheten av å gjøre en så god jobb når det gjelder å skape velstand.

For det andre endret jeg syn på balansen mellom individuell frihet og offentlig detaljstyring. Troen på at ting alltid blir bedre av at politikere griper inn for å forby, regulere og subsidiere er sterkt overdrevet. Ofte blir resultatet best når folk får bestemme selv og politikerne holder seg unna. I stedet for å ha politikere som våkner opp om morgenen og lurer på hva de skal forby, bør politikken konsentrerer seg om områder der offentlige satsinger virkelig trengs for å løse samfunnsutfordringer, som innenfor høyere utdanning, forskning og samferdsel.

Når så mange velgere har beveget seg fra rødgrønn til borgerlig side på så kort tid, skjer det naturligvis også en ideologisk bevegelse, men mye handler sannsynligvis om politikk på et langt mer praktisk og konkret plan. Folk er lei av offentlig detaljstyring og av en stat som er mer opptatt av seg selv enn av at den er til for noen andre.

Vi hører rødgrønne politikere si at borgerlig side vokser fordi de ikke snakker om egen politikk. Her tror jeg de tar feil. Den borgerlige medvinden skyldes ikke at de svartmaler, men at de beskriver en virkelighet med store utfordringer som mange i det private næringslivet kjenner seg igjen i. Det rødgrønne prosjektets hovedproblem hele veien har vært at de ikke har vært spesielt opptatt av næringspolitikk og kunnskapspolitikk, de viktigste forutsetningene for Norges langsiktige konkurransekraft og velferdsnivå.

Regjeringen har nylig lagt frem en perspektivmelding som peker på at selv en opprettholdelse av dagens velferdsnivå vil føre til en underdekning i statens utgifter på 140 milliarder kroner i 2060, eller omkring 6 prosent av BNP. Over 80 prosent av Norges nasjonalformue er verdien av fremtidig arbeid, det vil si kunnskap og kompetanse. Men hvor er de store satsningene på å øke denne nasjonalformuen og investere i forskning og kunnskap for å omstille og forbedre? Jeg kan nevne tre konkrete eksempler på hvordan dette ikke skjer:

For det første er stortingsmeldingen om forskning som Kristin Halvorsen la frem rett før påske kjemisk fri for tiltak for å løfte næringslivets forskning i Norge. I et land med verdens høyeste kostnadsnivå og et næringsliv som mer enn noen andre er nødt til å drive med mer innovasjon dersom vi skal finansiere fremtidig velferd, ville det ikke vært unaturlig at dette var selve hovedsaken i den politiske debatten. Halvorsen har valgt å kritisere næringslivet for ikke å forske mer, når det er hun som har ansvaret for rammevilkårene som kunne gjort noe med det.

For det andre gjelder det moderniseringen av offentlig sektor. I en tid der folk er vant til å skaffe seg tjenester og innhold av ulikt slag på internett og finne fram selv når det er tilrettelagt for det, er det forbløffende hvordan både Rigmor Aasruds stortingsmelding om "digital agenda" og Jonas Gahr Støres stortingsmelding om fremtidens eldreomsorg mangler virkemidlene som gjør at vi kan få bedre tjenester levert av en bedre og mer effektiv offentlig sektor.

Og for det tredje mangler det en erkjennelse av at mer vekst i Norge krever en privat sektor av gründere og investorer som er villige til å ta risiko og som har ambisjoner om å gjøre gode ideer og forskningsresultater om til raskt voksende bedrifter. Staten kan ikke vedta flere gründerbedrifter, det må privatpersoner gjøre selv. Men politikken kan bidra til å gjøre det mer attraktivt å være gründer, investor og selvstendig næringsdrivende ved å stille opp med risikoavlastning og skattepolitikk som fremmer aktivt privat eierskap. Men regjeringens eierskapspolitikk handler om statlig eierskap.

Det rødgrønne regjeringsprosjektet har dessverre vært opptatt av helt andre ting enn forskning, modernisering av offentlig sektor, entreprenørskap og privat eierskap. Man har ikke vært veldig opptatt av næringsliv. Og det virker som de borgerlige partiene er ganske enige om en ny retning. Da er det kanskje ikke så rart at velgerne beveger seg.