onsdag 8. mai 2013

Christian von der Halls hevn

Man kan si mye negativt om lange flyturer, for eksempel den på ti timer mellom London og San Francisco jeg tok på tirsdag, men de gir i hvert fall god anledning til å lese bøker. På denne flyturen fikk jeg derfor lest Fyrsten av Henrik Langeland, en av årets mest imøtesette og omtalte bøker.

Fyrsten er en oppfølger av Wonderboy, 10 år etter, men hovedpersonene har blitt eldre og skiftet miljø. Mens Wonderboy handlet om forlag, litt kulturelite, mediebransje og dot.com-tid er rammen rundt Fyrsten politiske partier, kommunikasjonsbransjen og valget 2013.

Hovedpersonen er den samme, det hardt arbeidende anti-helten Christian von der Hall. Han har kommet seg opp igjen fra avgrunnen han havnet nedi i forrige gang og har satset på å bygge opp et firma innen kommunikasjonsrådgivning. Jobben de skal gjøre nå er å vinne valget for Høyre. Men selv om von der Hall er blitt både eldre og roligere er han ikke særlig så god til å holde verken yrkesetikken sin eller den personlige moralen i orden.

Ikke klarer von der Hall å skille arbeid å privatliv heller og noen ganger sliter han med å fortelle sannheten, slik at han for å redde seg ut av situasjoner roter seg inn i ytterligere problemer.Hvordan valgkampen utvikler seg er i seg selv en spennende historie, men i tillegg dukker det opp personer fra Christians fortid i dot-com-perioden og som han ikke er helt ferdig med. Behovet for å ta hevn for noe som skjedde for ti år siden er ikke nødvendigvis spesielt konstruktivt for Høyres valgkamp.

Boken er godt skrevet og spennende. Og noen av beskrivelsene av spillet mellom media, kildene deres og de som blir ofre for medieoppmerksomheten er svært gode. For eksempel beskrivelsen av hvordan det føles å vente på at et intervju skal komme på trykk og ikke vite hva som kommer.

Som beskrivelse av politikk og kommunikasjonsrådgivning og hvordan samspillet mellom de to fungerer, er imidlertid ikke boken særlig treffsikker. Politikerne spiller bare rollen som kulisser og er langt mer passive enn de er i virkeligheten. Det er kommunikasjonsrådgiverne som er hovedpersonene, men tross solid namedropping så gir ikke boken noe realistisk bilde av den rollen de har og i hvert fall ikke hvordan de jobber for politiske partier.

Et eksempel er at von der Hall har jobbet både for Arbeiderpartiet og for Høyre, og har ikke vært så flinkt til å si fra om dette til sine kunder som han burde være. Dette blir avslørt av Dagens Næringsliv og gir han store problemer. Samtidig er kommunikasjonsrådgiverne i denne boken synlig til stede på partiarrangementer de har vært med på å lage. Her henger ikke historien sammen, for du kan ikke både være synlig til stede og samtidig regne med at det er hemmelig at du jobber for noen.

Det er noen flere slike inkonsekvenser i bokens beskrivelser av politikere og kommunikasjonsrådgivere som gjør at dette ikke vil bli noen lærebok i kommunikasjonsfag, men det er slett ikke nødvendig når det ellers er en spennende og morsom bok som absolutt kan anbefales. Hvem som vinner valget, og om Christian får tatt hevn over Fridtjof og Rebekka, eller nok en gang roter det til for seg selv, må man lese hele boken for å  finne ut.