Behov for kunnskapsinnvandring

Det har vært noen litt underlige utspill de siste dagene om at Norge taper på ikke-vestlig innvandring. Derfor var det godt å se at både Statoil og Aker Solutions i E24 i dag slår fast at de er helt avhengige av å skaffe spesialister fra utlandet. Jannik Lindbæk jr i Statoil sier det slik til E24:

"Vi er avhengige av å rekruttere ikke-norske spesialister for å dekke våre behov for riktig kompetanse. Innenfor enkelte kjerneområder mangler Norge spesialister som oljeselskapet trenger. Da går de utenlands og rekrutterer fra hele verden. Land som USA, Canada, Storbritannia og Sverige står høyt på listen, men vi ansetter også fra Russland, Kina, Nigeria og Brasil."

Slik er det i kunnskapsintensivt og konkurranseutsatt næringsliv. Media ville fått omtrent samme svar hvis de snakket med Det Norske Veritas eller Telenor. Eller med små forskningsbaserte bioteknologi- eller softwarebedrifter som skal ansatte nye medarbeidere. Er det noe vi som jobber i Abelia stadig får høre fra våre medlemsbedrifter så er det hvor viktig det er å legge bedre til rette for innvandring til Norge av de høyt utdannede spesialistene personene bedriften trenger. Kommer ikke de unge talentene til oss må bedriftene flytte dit kunnskapen er.

Bakgrunnen for debatten og utspillene den siste tiden er Brockmannutvalgets utredning om innvandringens effekter på den norske velferdsmodellen. Noen har i den påfølgende debatten valgt å gjøre det det et stort poeng at ikke-vestlig innvandring i seg selv utgjør en stor utfordring for velferdsmodellen vår. Ja også NHO har sendt ut en pressemelding med tittelen "Innvandring utfordrer velferdsordningene". Det er en upresis beskrivelse av utfordringen, av to grunner. For det første fordi det er mulig å gjøre noe med velferdsordningene hvis de ikke virker slik de burde, noe NHO også tar til orde for. Det er ikke innvandrerne som har vedtatt velferdsordningene, det er norske politikere. De kan også justeres av norske politikere.

For det andre er det ikke slik at Brockmannutvalget sier at innvandring truer velferdsordningene. Grete Brockmann var langt mer presis da hun la fram utvalgets innstilling og sa følgende:

"Utredningen viser imidlertid at ”innvandring” er en for grov kategori for slike analyser. Innvandring er ikke som sådan et problem for den norske velferdsmodellen, men antallet som kommer må sees i forhold til hvilke ressurser de bringer med seg og hvor godt de lykkes med å komme inn i det norske arbeidsmarkedet."

Og det er jo dette som er kjernen. Når vi har det arbeidsmarkedet i verden som har færrest jobber til de som bare har grunnskoleutdanning kan vi ikke bli overrasket over at innvandrere ikke får jobb når vi tar imot veldig mange uten den kompetansen som kreves i arbeidslivet i Norge. Det er kompetanse som er problemet, ikke nasjonalitet. Jeg vil for øvrig anbefale alle å lese Grete Brockmanns innlegg fra overleveringen til Regjeringen 10. mai, det er en glimrende redegjørelse for dilemmaene vi møter. Og de som har behov for å lese mer bør lese hele NOUen på 500 sider, der er det ikke minst mye viktig faktakunnskap.

Når vi vet at det er kompetanse som er nøkkelen til å lykkes i det norske arbeidsmarkedet, og at kompetanse blir enda viktigere i fremtiden, så er det interessant å se på hvor mange innvandrere som tar høyere utdanning sammenlignet med den norske befolkningen. Og kanskje enda viktigere, hvor mange barn av innvandrerforeldre som tar høyere utdanning. Hvis barn av innvandrere tar høyere utdanning på samme nivå som norsk ungdom er vil jo forskjellene utjevnes ganske raskt. Statistisk Sentralbyrå kom med ny statistikk på fredag som gir oss noen svært interessante svar på dette:

Kort oppsummert sier SSBs tabeller, som er oppsummert i grafen til høyre, at det i aldergruppen 19-24 år er slik at bare 16,4 prosent av innvandrerne er studenter, mens 32,9 prosent av de norske er det. Men blant norskfødte med innvandrerforeldre er det hele 38,3 prosent som er studenter. Dette går igjen i alle landsdeler og det er omtrent samme forhold også i aldersgruppen 25-29 år. De som er registrert som norskfødte med innvandrerforeldre i statistikken er i all hovedsak fra Asia og Afrika.

Derfor har næringspolitisk direktør Knut Sunde i Norsk Industri helt rett når han sier til E24 at det er grunn til optimisme når vi ser på hva barna til innvandrerne velger. Ikke bare er det flere studenter i den gruppen, men i følge Sunde er det slik at de i større grad velger studier innen realfag og teknologi som næringslivet i Norge trenger: 

"Det vi kaller andregenerasjons innvandrere har høyere studietilbøyelighet og bedre gjennomføringsgrad. I tillegg studerer de i større grad matematikk, natur- og teknologifag. Dette er fag der industrien trenger mange nye ansatte i årene fremover. Vi mener derfor det er på sin plass i innvandringsdebatten å få frem dette perspektivet."

Brockmannutvalget gjør helt rett i å reise noen vanskelige debatter om robustheten i velferdsordningene våre i møtet med økt migrasjon. Det er mulig vi må fjerne eller justere noen av velferdsordningene dersom de motvirker deltagelse i arbeidslivet. Vi må også tilpasse innvandringen til det arbeidsmarkedet vi faktisk har i Norge, og være varsomme med å ta imot mange som mangler den kompetansen som kreves for å kunne få jobb i Norge. Men det ville være en stor feil å begrense bedriftenes mulighet til å rekruttere kloke hoder fra utlandet, det er krevende nok som det er å få fatt i kompetansen man trenger. 

Dersom vi fortsatt skal være et av verdens beste land å bo i må vi ha et kunnskapsbasert og innovativt næringsliv som tåler et høyt kostnadsnivå. Det vil kreve at det kommer flere og ikke færre kunnskapsarbeidere til Norge fra utlandet i fremtiden.