Cohen, Dowd, Welch vs Bernard-Henri Levy

Alle som synes den franske makteliten, dens presse og dens filosofer kan tippe over og bli litt vel pompøse og elitistiske, har mye å glede seg over for tiden. Etter arrestasjonen av IMF-sjef Dominique Strauss-Kahn flommer franske medier over av hatske og konspiratoriske utfall mot USA. Noe som har utløst et skred av giftige motangrep  i amerikansk og britisk presse mot det franske generelt og franske filosofer spesielt.

Franskmennenes favorittfilosof Bernard-Henri Levy har naturligvis kastet seg inn i debatten med en kraftig støtte til Strauss-Kahn. Han mener at problemet er USAs rettsapparat og tabloide medier som gjør uskyldige mennesker til ofre, og ser ut vil å leve i den villfarelse at rettssystemet i USA er slik at det er den tiltalte som må bevise sin uskyld, ikke påtalemakten som må bevise skyld. Og så er Levy åpent bitter fordi Frankrike kan miste en av sine mest kompetente "tjenere" og fransk venstreside kan miste sin fremste leder, mannen som skulle vinne neste valg og bli president.

Levys forsvar for Strauss-Kahn er ganske spesielt og har utløst et skred av sarkastiske, spissformulerte og til dels svært morsomme kommentarer fra amerikanske og engelske kommentatorer. Noe av dem innrømmer for så vidt også at de har et svært dårlig forhold til franske stjernefilosofer allerede i utgangspunktet, som bloggeren Schumpeter i The Economist som skriver:

"Bernard Henri-Lévy, the author of perhaps the worst book on America ever written, "American Vertigo", which compounds its uselesness by mentioning Tocqueville, the author of the best book on America ever written, in its subtititle, has written a paean of praise to his friend, DSK, which is remarkable for its lack of sympathy for the unfortunate Muslim immigrant at the heart of the affair."

En annen det er verdt å lese i sakens anledning er Nick Cohen som blogger i The Spectator og skriver om "Rape and the French elite" der han går til frontalangrep på Levy, og blant annet skriver:

"In a display of hyperbole, extraordinary even by the standards of the French intelligentsia, he described the arrest last year of Roman Polanski, who had fled justice to live in France after pleading guilty to the statutory rape of a 13-year-old girl, as a “lynching”.

Maureen Dowd i New York Times, en profilert spaltist og kommentator på amerikansk venstreside, har også skrevet en sarkastisk kommentar om saken der tar for seg Levy og hans meningsfeller:

"Strauss-Kahn’s French defenders are throwing around nutty conspiracy theories, sounding like the Pakistanis about Osama. Some have suggested that he was the victim of a honey-pot arranged by the Sarkozy forces. Bernard-Henri Lévy, a friend of the accused, says he is outraged at the portrayal of Strauss-Kahn as an “insatiable and malevolent beast.” He wrote on The Daily Beast: “It would be nice to know — and without delay — how a chambermaid could have walked in alone, contrary to the habitual practice of most of New York’s grand hotels of sending a ‘cleaning brigade’ of two people, into the room of one of the most closely watched figures on the planet.” At least he didn’t mention Dreyfus. For years, I’ve stayed at the Sofitel and other hotels in New York City, and I’ve never seen a “brigade,” simply single maids coming in to clean."

Kanskje den aller giftigste av de kommentarene jeg har sett til nå er Matt Welch, redaktør i tidsskriftet Reason som har skrevet artikkelen "BHL: France's national disgrace." Den fungerer i likhet med de øvrige også godt som et slags lynkurs om hva den kulturelle avgrunnen på dette området mellom det franske og det amerikanske handler om.