Som en kan se er jødedom og hinduisme øverst på inntektsoversikten, mens pinsevenner, baptister og jehovas vitner er nederst. Det er kanskje noen bakenforliggende forklaringer på disse forskjellene, men det vet ikke jeg så mye om. Interessant er det derimot å teste ut Max Webers gamle teorier om "den protestantiske arbeidsetikken", og se om det er slik at protestanter i gjennomsnitt gjør det bedre økonomisk enn katolikker. I USA er det slett ikke slik i følge New York Times:
Når en leter etter mulige forklaringer på hva som forklarer hvorfor noen er rikere enn andre er det derimot en forklaring som er langt viktigere enn alle andre i følge New York Times:
"Many factors are behind the discrepancies among religions, but one stands out. The relationship between education and income is so strong that you can almost draw a line through the points on this graph. Social science rarely produces results this clean."
Og dette er vel selve kjernen. Det er ikke geografi, nasjonalitet eller religion som er hovedforklaringen på økonomisk suksess, det er utdanning og kompetanse som er den aller viktigste nøkkelen til å lykkes. Både land, familier og individer som satser på kunnskap vil ha bedre muligheter til å lykkes enn andre.
Ser man på hele USA som kultur så er det vel ikke tvil om at den hører hjemme i den nord-europeiske protestantiske tradisjonen, og sekundært i den større jødisk-kristne tradisjonen. Kanskje det er disse to faktorene som først og fremst preger nasjonen også og gjør at de søker utdanning og kompetanse. Som nasjon skulle de da passe inn i Webers analyse.
SvarSlettJeg sitter med en følelse av at det er litt for finmasket å skille enkeltgrupper innenfor en kulturenhet som denne undersøkelsen gjør.
Glimrende eksempel på det en i statistikken/kvantitativ metodelære kaller en "spuriøs sammenheng", dvs variabler som er sterkt korrelert (religion->inntekt) egentlig er utslag av en bakenforliggende /egentlig variable (her utdanningsnivå)
SvarSlettAh - spennede saker, dette!
SvarSlettSom allerede kommentert: det er jo selvsagt mye man kan si om det statistikkfaglige her.
Nå fokuserte vel Weber mest på puritanismen og dens arbeidetikk som en forutsetning (med strek under "forutsetning") for fremveksten av kapitalismen? Altså sett på bakgrunn av det katolskdominerte Europa og den katolske kirkes syn på "verdslige goder", f.eks. renteinntekter (jfr også Islam).
Sånn sett kan det vel neppe være tvil om at tesen om sammenhengen mellom protestantismen og kapitalismen forklarer mye av USAs økonomiske og politiske historie?
Men - fremskrivninger skal man alltid være varsom med, både i statistikken og i historiefaget.
Et annet interessant spørsmål er om det nødvendigvis alltid er sammenheng mellom arbeidsetikk og inntekt? (Hvis så var tilfelle skulle kanskje kinesere og andre sør-østasiatere i USA ligget høyere på inntektsoversikten?).
At katolikkene kommer ut som de gjør kan jo også være deres svar på utfordringen fra det reformerte Europa? Jeg tenker da på f.eks. jesuitterordenen og deres vekt på utdanningsinstitusjoner (Georgetown-universitetet i DC, fe.eks).
Er denne statistikken din et uttrykk for den katolske kirkes "come back", Paul?
Bra kommentarer og poenger her. Både Sverre og Ingar har selvfølgelig rett i at det er en historisk sammenheng mellom protestantisme og kapitalisme som gjør at Weber fremdeles gjelder. Jeg mener også det.
SvarSlettDet interessante er at det er fenomener på samfunnsnivå og i en bestemt historisk kontekst, men at det ikke uten videre er slik at man kan generalisere ned på individnivå, eller overføre en "kulturkamp" i en geografisk og historisk kontekst til et helt annet sted. Som Ingar er inne på endres jo også posisjonene over tid, slik at dagens katolikker, enten de er i Sør Europa elle USA, har definitivt forlatt middelalderen. Både kompetansen, arbeidsetikk og entreprenørskapsånd er nok minst like sterk som hos andre.
Dette med sør-øst Asia er interessant, for der er det utvilsomt en høy arbeidsetikk. Folk jobber rett og slett mye mer enn i Europa. Men det er vel kanskje et eksempel på at det å jobbe mye ikke er nok, man må også ha et samfunn med gode rammebetingelser som gjør at hardt arbeid blir omsatt i verdiskaping, gjennom investeringer som gir en god langsiktig avkastning både til samfunnet og den enkelte. I en vellykket kapitalisme er det ikke nok at det lønner seg å jobbe, det må lønne seg å investere også (og ikke bare å spare, slik mange asiater gjør). Jeg tror asiatene er på god vei på dette området, men det er fortsatt flere land som har både politisk risiko og annen risiko som må reduseres.