lørdag 2. november 2013

Open Government Partnership Summit

Fra onsdag kveld til fredag i forrige uke deltok jeg på årsmøtet i Open Government Partnership i London. Det er en møteplass som startet i 2011 med åtte grunnleggere, regjeringene i USA, UK, Brasil, Sør Afrika, Indonesia, Mexico, Fillippinene og Norge. I dag er det med regjeringer fra over 60 land, sammen med en rekke ulike organisasjoner fra sivilsamfunnet som er opptatt noen felles temaer. På nettsiden til OGP blir det overordnede målet beskrevet slik:

"The Open Government Partnership is a multilateral initiative that aims to secure concrete commitments from governments to promote transparency, empower citizens, fight corruption, and harness new technologies to strengthen governance."

Jeg må innrømme at det var med en viss skepsis jeg dro av gårde. Ikke hadde jeg hørt om dette initiativet før, og selv om det høres fint ut med en ny internasjonal møteplass for samarbeid mellom regjeringer og sivilsamfunn om åpenhet, kan det fort bli ren seminarvirksomhet uten uten noen praktiske konsekvenser. Og i verste fall kan kan nye møteplasser som dette komme i veien for allerede eksisterende og mer forpliktende avtaler og samarbeidsarenaer for å sikre åpenhet og bekjempe korrupsjon, som skjer i regi av OECD, FN, Europarådet og andre. En av de jeg snakket med hadde til og med et begrep for dette. Han kalte det "initiative inflation". Og er det noe næringslivserfaringen min har bidratt med så er det en skepsis til store møter med flotte intensjoner, men med uklare virkemidler.

Jeg ble derfor veldig positivt overrasket over den konkrete nytteverdien av å delta på Open Government Partnership, på flere områder. Jeg kan nevne tre helt konkrete ting: På en middag første kveld for delegasjonslederne havnet jeg tilfeldig ved siden av Georgias justisminister Tea Tulukiani. Rent bortsett fra en helt fascinerende leksjon i det landets nyere historie, fikk jeg et innblikk i hvor vanskelig det er å skape innsyn, åpenhet og forutsigbarhet i land som ikke har vår lange historie med stabile demokratiske institusjoner. Hvordan skifter man politisk ledelse uten å skifte ut embetsverk og dommere samtidig? Mange land holder på med å finne ut av dette akkurat nå. Det å  bygge en politisk kultur basert på tillit er krevende og tar gjerne litt tid. Det er i det hele tatt en ganske stor representasjon av øst-europeiske land i OGP, og det er veldig tydelig at de bruker dette samarbeidet aktivt for å støtte opp under institusjons- og demokratibyggingen på hjemmebane.. 

Det andre som var veldig positivt å se var møteplassene der land, både myndigheter og organisasjoner, delte gode erfaringer og lærte av hverandre. Norge representert ved DIFI og Riksarkivet hadde blant annet en sentral rolle på et seminar om Offentlig Elektronisk Postjournal, der vi fikk vist frem at vi ligger langt fremme både teknologisk, juridisk og rent praktisk når det gjelder å gi innsyn i offentlige dokumenter. Det var stor interesse for dette i mange andre land, ikke minst flere afrikanske land som tok ordet og stilte spørsmål. Og på andre områder er det naturligvis slik at vi har mye å lære av erfaringer som er gjort andre steder, ikke minst nye digitaliseringstiltak som forenkler ting for brukerne.

Men det tredje og aller mest positive på konferansen var David Camerons bidrag under åpningen. Selv om det var i hvert fall tre andre britiske ministere til stede under OGP Summit, valgte Cameron selv å holde en viktig tale der. Hele talen hans var meget god og man finner den her på Gov.uk. Den åpner med det store ideologiske bildet og beskriver hvorfor det er forskjell på Nord Korea og Sør Korea, på Zimbabwe og Sør Afrika og hvorfor båtene går fra Cuba til USA og ikke omvendt. Cameron slo fast at disse ulikhetene ikke skyldes geografi, klima eller religion, men kvaliteten på institusjonene og politisk og økonomisk åpenhet

"But the best way to ensure an economy delivers long term success for all its people is to have it overseen by political institutions in which everyone can share.Where governments are the servants of the people, not the masters where close tabs are kept on the powerful and where the powerful are forced to act in the interests of the people, not a narrow clique. This is why the transparency agenda is so important. In Britain we know this is true from our own history. We weren’t the world’s first industrial power just because of the coal and the iron ore beneath our soil. It was because we had secure property rights, relatively open and flexible markets for labour and capital and a system in which innovation, investment and enterprise could thrive. And – crucially - this was then all underpinned by relative political stability and the beginnings of a parliamentary democracy."

Den delen av David Camerons tale som alle husker best og som alle snakker om etterpå handlet om åpenhet om selskapseierskap i næringslivet. Både Norge og UK har stor grad av åpenhet om eierskap i aksjeselskaper, men det kan være en utfordring å vite hvem som er de egentlige eierne i andre typer selskaper. I mange land mangler denne åpenheten helt. Noe som igjen gjør det vanskelig å bekjempe korrupsjon og økonomisk kriminalitet fordi man ikke får innsyn i hvem som nyter godt av penger som blir overført. De som taper på dette er skattebetalerne, offentlig sektor og det store flertallet bedrifter som følger lover og regler. 

Derfor lanserte David Cameron et nytt initiativ for større åpenhet om "beneficial owneship", det vil si oversikt over hvem som er de virkelige rettighetshaverne i en næringsvirksomhet, og han har tenkt å gjøre dette registeret offentlig tilgjengelig for alle. Cameron sa:

"But this transparency needs to extend beyond the public sector – and into the private sector too. We need to know who really owns and controls our companies. Not just who owns them legally, but who really benefits financially from their existence. For too long a small minority have hidden their business dealings behind a complicated web of shell companies and this cloak of secrecy has fuelled all manners of questionable practice - and downright illegality. Illegality that is bad for the developing world – as corrupt regimes stash their money abroad under different identities. And illegality that is bad for Britain’s economy too – as people evade their taxes through untraceable trails of paperwork. Not only is this hugely unfair to the millions of hardworking people in Britain who pay their tax it’s also bad for business. 

To keep corporate taxes low, you’ve got to keep corporate taxes coming in. As I’ve put it, no tax base – no low tax case. So that’s why we need to shine a spotlight on who owns what and where money is really flowing. This summer at the G8 we committed to do just that – to establish a central register of company beneficial ownership. And today I’m delighted to announce that not only is that register going to go ahead - but that it’s also going to be open to the public."

I Storbritannia er reaksjonene på dette utspillet overveldende positive, også i næringslivsorganisasjonene som mener at åpenhet er et viktig konkurransefortrinn. The Economist kaller det "A bold move". Håpet er at flere land følger etter. For de som er interessert i å gå dypere inn i materien og se hvordan selskapsstrukturer har endret seg fra den åpne aksjeselskapsmodellen og til andre og mindre åpne selskapsformer, er en briefing i The Economist forrige uke om "The rise of distorportation" anbefalt lesing. Ganske komplisert stoff, men det er jo nettopp det som er grunnen til at større åpenhet er viktig.