Droneforsvar som militært økosystem

Lenke til The Economist

Sjefen for Ukrainas droneforsvar heter Robert "Madyar" Brovdi, og er intervjuet i en del medier den siste tiden i anledning et regnestykke som viser at det er blitt slik at russiske tap til ukrainske droner nå går fortere enn Russland klarer å skaffe nye soldater til fronten.

The Economist er en av publikasjonene som skriver om Brovdis avdelinger for ubemannet krigføring, og skriver i artikkelen "Ukraine’s top drone commander wants to bleed Russia’s army dry", at:

"Russian losses have increased substantially since he took over last summer, aided by a revamped, gamified system that now prioritises enemy infantry. December marked a turning point, the first month when verified Russian losses to Ukrainian drones exceeded recruitment. Since the start of the winter, Ukrainian drones have killed or incapacitated at least 8,776 more soldiers than Russia has replaced. Russia continues to gain little ground in return for its losses."

Økosystem av 15 funksjoner som virker sammen

Artikkelen i The Economist heter . Den beskriver en situasjon der det er blitt slik at Ukraina er ledende i verden når det gjelder ubemannet krigføring, både offentivt og defensivt. De ligger foran NATO, hevder Brodvi, og USA og andre NATO-land bruker Ukraine for å lære hvordan en drone ikke bare er en militær "ting", men et helt system av flere komponenter og funksjoner om må henge sammen

"Teams operate 3-5km behind the line, overseen only by battle captains back at headquarters. Mr Brovdi says the unit has an ecosystem of 15 interlocking functions, from jamming to surveillance, mine-laying and explosive production. It is a concept nato generals have yet to grasp, he says. “When the Americans come—and they come to us like bees to honey—they ask, ‘Which drone is best?’ I tell them the best drone is an ecosystem. For one pilot to make a kill, a whole machine must work behind him.”"

 Aftenposten hadde en artikkel fra frontlinjen i helgen som er inne på noe av det samme i artikkelen "Slik stoppet ukrainerne Putins vinteroffensiv". Det er en interessant fortelling om hvordan tilværelsen på frontlinjen har endret seg i positiv retning for ukrainerne som er intervjuet i saken, blant annet som et resualtet av en velutviklet og mangfoldig samling av ubemannet utstyr. Det er ikke bare angrepsdroner og etteretnignsdroner i luften, men en rekke kjøretøyer på bakken også, som grukes bådde til forsyninger, bytte av reservedeler og en rekke andre oppgaver.

Forvar organisert rundt dronekrigen

I starten var det nok slik i Ukraina-krigen at droner var et slags tillegg. Et supplement til annen og mer tradisjonell måter å føre krig på, med artilleri og stridsvogner, og dronene måtte hele tiden tilpasses andre systemers logikk, virkemåter og helhetlige systemer. Men gradvis har logikken endret seg og andre deler av systemet må tilpasse seg droneforsvaret. Aftenposten beskriver flere sider av dette, både nye angrepsdroner, forsyningslinjer som holdes åpne takket være droner, og nye måter å sette opp forsvarslinjene:

• Dronekrigen snudde: Nå flys de små FPV-dronene inntil fem-seks mil inn bak russernes linjer. Fiberoptikk, nye radiofrekvenser, KI-teknologi og økt ukrainsk droneproduksjon gjorde dødsonen bredere. 
• Nye forsvarslinjer: Ukrainerne har bygget nye, omfattende festningsverk tilpasset dronekrigen. Endeløse grøfter med piggtråd og sperringer strekker seg over steppen med underjordiske stillinger og bunkere, som kan stå imot russisk artilleri. 
• Robot-logistikk: Både bakke- og luftdroner sørget for å holde de ukrainske forsyningslinjene åpne slik at soldatene klarte å beholde kontrollen ved fronten

Hvordan dette vil påvirke forsvarsplanlegging, utstyrskjøp, digitale systemer og KI-anvendelser, er ikke jeg noen stor ekspert på, men det som viker helt åpenbart er at ting ikke blir som som før. Det er en annen type krig det må planlegges for, og den viktigste skolen for å lære mer om hvordan den vil foregå pågår i Ukraina akkurat nå.

Drepte russiske soldater i Ukraina

Akkurat hvor mange som er drept i krigen i Ukraina er det ikke mulig å vite helt nøyaktig. Men det finnes noen gode anslag. The Economist bruker disse anslagene til å slå fast at antall russiske soldager som der døde krigen i Ukraina er høyere enn i alle andre krigene Russland/Sovjetunionen har deltatt i etter 2. verdenskrig, til sammen,

Det vi si mye høyere enn summen av antall døde i Afghanistan, Tsjetsjenia og i Ukraina etter invasjonen av Krim i 2014. Vi husker jo hvordan belastningen ble så stor av å stå i Afghanistan at de trakk seg ut igjen. Men nå er som konsekvensene mye større. The Economist skriver:

"By April 2023 Russia had already lost more soldiers by invading Ukraine than it had in all its combined previous wars since 1945. By January deaths had roughly doubled. According to rusi, a think-tank, the Kremlin believes that the current ratio of personnel attrition can be sustained until the end of 2025. The study by Mediazona and Meduza covers only Russia. On February 25th Volodymyr Zelensky, Ukraine’s president, said that 31,000 Ukrainian soldiers had been killed since Russia’s full-scale invasion; American officials have put the number at more than twice that. The confirmed death toll for Ukrainian civilians, meanwhile, is well over 10,000, with the true total believed to be far higher."

Stor russisk utvandring

Mange mennesker utvandrer fra Russland nå. Nå publiserer ikke Russland noen tall om dette nå, så anslagene har variert  mye, gjerne mellom 0,5 og 1 million, siden fjorårets angrep på Ukraina. Men nå har det i følge the Economist kommet langt mer treffsikre anslag som tallfester utvandringen til mellom 817 000 og 922 000 personer. 

Det har vært to store bølger av reisende, da invasjonen fant sted i februar i fjor, og så nye store runder i forbindelse med mobilisering av nye soldater. De som reiser kan ikke lett komme til vesten, så de største mottakerlandene er Kasakhstan og Serbia, med 150 000 personer hver, men også land som Armenia, Tyrkia, Israel og Georgia er store mottakerland.

Men en svært krevende demografisk utvikling er ikke dette akkurat noen drømmesituasjon for Russland. Og det som gjør situasjon enda verre er at det er de yngre med høyere utdanning som drar. The Economist skriver:

"In general, Russia’s wartime émigrés have relatively high levels of income, social capital and education. That is bad news for Russia, both economically and socially. Re: Russia reckons that the wartime emigrants account for roughly 1% of Russia’s workforce, exacerbating an acute labour shortage. The Gaidar Institute, a think-tank in Moscow, said that 35% of manufacturing businesses did not have enough workers in April, the highest figure since 1996. Shortages of specialists are especially severe: according to one Kremlin official, at least 100,000 IT professionals left the country in 2022."

Som første verdenskrig, men med droner, sensorer og KI

 The Economists utgave for uken som gikk hadde en spesialseksjon om "The Future of  War" og en lederartikkel med tittelen "A new era of high-tech war has begun". Bildet på forsiden viser tropper ved Ypres under første verdenskrig, men med droner som flyr over. "Silicon Valley and the Somme" var en forsidetittel de vurderte underveis.

Krigen i Ukraina er en viktig del av bakteppet og The Economist slår fast at selv om denne krigen har skremmende mange likhetstrekk med 1. verdenskrig, med skyttergraver, kontinuerlig artilleribombardement og kamp om hver meter, og der ukrainerne ikke alltid har tilgang til de mest avanserte våpensystemene, er det samtidig blitt en moderne digital krig som bruker droner, sensorer, nettskyløsninger og elektronisk krigføring. 

"The war in Ukraine is the largest in Europe since 1945. It will shape the understanding of combat for decades to come. It has shattered any illusions that modern conflict might be limited to counterinsurgency campaigns or evolve towards low-casualty struggles in cyberspace. Instead it points to a new kind of high-intensity war that combines cutting-edge tech with industrial-scale killing and munitions consumption, even as it draws in civilians, allies and private firms. You can be sure that autocratic regimes are studying how to get an edge in any coming conflict. Rather than recoiling from the death and destruction, liberal societies must recognise that wars between industrialised economies are an all-too-real prospect—and start to prepare."

Dette at krigen på en så urovekkende måte kombinerer et enormt volum på mennesker og materiell og presisjon, i den forstand at våpensystemene er langt mer treffsikre enn før, og gjør større skade på mennesker og materiell, er en viktig erkjennelse, og er utgangspunktet for spesialseksjonen om "The Future of War". Der er det artikler om "How technology is changing the battlefield", som beskriver ulike måter blant annet droner og sensorer tas i bruk, det er en artikkel om elektronisk krigføring, blant annet jamming av radiosignaler, og mottiltak. 

En artikkel om "Why logistics are too important to be left to the generals" beskriver hvordan det i kriger av typen vi har i Ukraina ikke lenger er slik at forsvaret alene kan stå for logistikk og forsyningskjedene. Store deler av samfunnet ellers, både offentlig og privat sektor må bidra. Og det er også nødvendig å redefinere grenseflaten mellom militære og sivile roller, ikke minst på grunn av internett og digitalisering, der sivile kan bidra til å kommunisere situasjonsbilder på en helt annen måte en før. Et eget kapittel handler om militær sjømakt og hvordan den også vil endres.

Siste kapittel handler om lærdommer vi bør trekke av krigen i Ukraina og den rollen teknologi spiller der. En av disse er i følge The Economist at de innkjøpsprosessene vi bruker for tung militær hardware, som jagerfly og stridsvogner, ikke passer når vi snakker om programvare, sensorer, droner og AI. Teknologiutviklingen går for fort:

"First, the modern battlefield can be an unsparing place. Modern sensors can see things with unprecedented fidelity. Modern munitions can hit them with unprecedented precision. Artificial intelligence, whether on board a drone or in a corps hq, fuelled by torrents of data, can identify and prioritise targets with unprecedented speed and subtlety. But Western armies are not optimised to master these technologies. America’s years-long procurement cycle is “fine for tanks or helicopters”, says T.J. Holland of America’s XVIII Corps, but “too slow to keep up with the pace of cyber”.

Det er noen andre gode råd her også, blant annet om behovet for økt mobilitet og fleksibilitet, og behovet for å flytte beslutningskompetanse nedover i organisasjonen når det er nødvendig med enheter med større autonomi og mobilitet. Og alt dette krever en høyere innovasjonsevne og innovasjonskapasitet i forsvaret enn det som har vært vanlig tidligere. En form for kontinuerlige innovasjonsprosesser og ikke bare innovasjon knyttet til store langsiktige materiellinvesteringer, Her vil jeg reklamere for en relativt ny rapport Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) har laget om behovet for innovasjon i Forsvaret fremover. Den heter: "Hvordan kan Forsvaret raskere nyttiggjøre seg ny teknologi? – om behovene for grunnleggende endringer i måten vi utvikler og investerer i teknologi og forsvarsmateriell".

Russlands støttespillere

Hvilke land er Russlands internasjonale støttespillere og hvor mange er de? Er det slik at et nesten enstemmig verdenssamfunn fordømmer Russland? Eller er det slik at det stort sett bare er USA og vesten som sympatiserer med Ukraina, mens resten av verden håper Russland vinner?

Ser vi på voteringer i FNs generalforsamling på antall land som aktivt fordømmer Russland så har det sunket fra 131 til 122. The Economist skriver om hvordan noen land, med Sør Afrika i spissen og inkludert Bolivia, Botswana, Uganda og Zimbabwe, har gått fra å være nøytrale til å helle mot Russland. Mens en annen gruppe land som inkluderer Tyrkia, Colombia og Qatar har gått fra å være Ukraina-vennlige til å erklære seg nøytrale.

Men det spørs om den kvaliteten på denne støtten til Russland er særlig solid når det kommer til stykke. Mens 31 land sender våpen til Ukraina er det så langt bare tre land som har sendt våpen til Russland, Belarus, Iran og Nord Korea. Ikke akkurat de du vil ha med på laget om du vil vise verden hvor opptatt du er av rettsikkerhet og rettigheter. Resten av klubben som mest aktivt snakker positivt om Russland er, i følge the Economist, den vanlige gruppen opportunister og statsledere i krise. Mens Kina ser ut til å ser ut støtte Russland i ord, for å irritere USA og EU, men holder seg foreløpig langt unna noen konkret støtte som kan trekke inn i den russiske militære hengemyren.

The Economist har også laget en interessant graf som viser forskjellen på land som fordømmer Russland målt i antall innbyggere og målt i størrelsen på BNP i disse landene. Det er ikke bare at de landene som støtter Ukraina er verdens mest prinsippfaste demokratier. De er også rikere og har råd til å stille opp:

"Together, Russia’s side and the neutral camp contain most of the world’s population, but they account for just one-third of global GDP. With few exceptions (namely China) Mr Putin’s pals are unlikely to be able to match the West’s fundraising capacity for Ukraine (see chart). America alone has provided more than $33bn-worth of training and equipment since Russia’s invasion, and some 50 other countries have given or committed more than $13bn in security assistance as of September. On paper Russia has gained a worrying amount of support over the past year. In practice, however, its friendships look hollow."

Ukrainere påvirker norsk bosettingsmønster

Jeg har tidligere skrevet her på bloggen om hvordan ukrainske flykninger som kom til Norge bidro til at det som ellers ville blitt en lav befolkningsvekst i 2022, på grunn av lave fødselstall, i stedet ble den største befolkningsveksten på 10 år. Men det er ikke bare folketallet som blir påvirket. 

Også bosettingsmønsteret blir påvirket av innvandring fra Ukraine. Det er nemlig slik at mange asylmottak ligger i noen av de minst sentrale kommunene og SSBs statistikker viser hvordan innvandringen pr innbygger nå ser størst i de minste kommuenene. SSB skriver:

"I antall var det størst nettoinnvandring til de mer sentrale kommunene. Som andel av folketallet var likevel innvandringsoverskuddet størst i de to minst sentrale gruppene. Grunnen at mange periferi-kommuner har tatt imot mer enn sin andel av flyktninger fra Ukraina."

Så er det imidlertid ikke sikkert at dette vil utgjøre noen varig befolkningsvekst for små periferikommuner med asylmottak. Tallene viser at de kommunene som har størst vekst også har størst fraflytting. SSB skriver at:

"Framtiden vil vise hvor mange av dem som blir værende og hvor mange som på sikt ønsker å bo mer urbant. Denne utflyttingen har allerede begynt, da flere av kommunene med flest innvandringer i 2022 også hadde stor innenlands utflytting i 2022. I mange tilfeller er dette flyktninger som har flyttet ut av asylmottak."

I en tabell på SSBs nettside med denne nyhetssaken har de tatt inn en egen tabell med kommuner som hadde spesielt stor vekst i innvandringen i 2022. Her kan vi se tall for innvandringen i 2021 og 2022 og også tall for innenlandsk utflytting i 2021 og 2022. Og her er det en helt klar sammenheng både i store og små kommer. I tabellen er det blant annet tall for små kommuner som Evje og Hornes, Våler, Kvæfjord, Engerdal, Vang, Lødingen, Rauma og Nesna, som alle har tatt imot 150-300 innvandrere i 2022 og som alle har hatt omkring like høy utflytting i 2022, og noen av dem langt høyere.

Ola Borten Moes geopolitiske ørkenlandskap

Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe har skrevet  en utenrikspolitisk kronikk på NRK ytring av den merkelige sorten. Med overskiften "Er Europa i ferd med å falle?". 

Nå vil sikkert noen innvende at det at han skriver en utenrikspolitisk kronikk i seg selv er litt rart all den tid regjeringen faktisk har en egen utenriksminister. Og både Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide er tidligere utenriksministre og uttaler seg noen ganger som om de har litt lyst til å være utenriksministre de også. Da kan det bli mye med en fjerde minister som skal forklare den utenrikspolitiske situasjonen.

Men akkurat det synes jeg ikke er noe stort problem. Det er bra at ledende politikeres analyser av verden og Norges plass i verden kommer frem og posisjoner blir tydeliggjort. At Senterpartiets nestleder har behov for å beskrive sin måte å se verden på akkurat nå kan man jo også forstå. Det skal være luft mellom de to regjeringspartiene. Dessuten er det ingen ting i det han skriver som tyder på at Borten Moe har det minste lyst til å overta noe ansvar for norsk utenrikspolitikk. Kronikken er tvert imot en slags betraktning av verdens elendighet fra lang avstand, ikke noe ønske om å gjøre noe med den.

Essensen i det Ola Borten Moe skriver er at alt går galt i Europa. "Europa faller" på kort og på lang sikt, og er på vei ned i avgrunnen. Demografien og verdiskapingen går feil vei, Europa har plassmangel og flykningestrømmer, og i tillegg er det energikrise og krig. Og i følge Borten Moe er det stadig større splittelse mellom øst og vest. Kina og Russland er autoritære og farlige stater. Kina er på vei opp og vil gradvis underlegge seg Russland politisk og økonomisk, Det eneste håpet er i USA fordi der er det god plass, billigere energi og en godt utviklet innovasjonsevne.

Beskrivelsen av utviklingen i Europa og verden i kronikken er tabloid, har hull og svakheter, men jeg skal vente med å kommentere analysen et øyeblikk og heller tenke på hva som er konsekvensen dersom Ole Borten Moe har rett i sitt dystopiske verdensbilde. Dersom det er slik at vår egen verdensdel Europa går rett utfor stupet må det nødvendigvis utløse en eller annen reaksjon fra Norge. Vi kan jo ikke bare sitte og se på denne undergangen og bli trukket med ned i avgrunnen, 

Og stilt overfor en slik situasjon er det vel bare to muligheter. Enten ta del i en stor felles dugnad i Europa for å snu den negative utviklingen og arbeide for innovasjon, vekst, investeringer i infrastruktur. Og satse alt på samarbeid om å løse felles problemer innenfor sikkerhet, forsvar, økonomi, immigrasjon, energi, miljø og handel. I erkjennelsen av at Norge er en del av Europa og Europas undergang også vil være vår undergang. Da er det ikke særlig ansvarlig å bare sitte på siden og se på.

Alternativt kunne vi velge en slags britisk frihandelsmodell der vi fortsatt handler og samarbeider med Europa, men fører en mer liberalistisk og åpen økonomisk politikk overfor resten av verden i tillegg og dyrker en form for blokkuavhengig frihandel der Nord Amerika, Europa og Asia alle er viktige partnere for Norge. Både bilateralt gjennom fjerning av toll og handelshindringer og gjennom å blåse liv i verdens handelsorganisasjon WTOs arbeid for mer frihandel med felles spilleregler som etterleves av alle. Når er det riktignok litt krevende å se hvordan dette skal gjøres i praksis nå når Kina og Russland har blitt mer lukket og mot spilleregler, og USA også dyrker proteksjonisme i langt større grad enn før. Bidens store investeringspakke har sterke føringer om å kjøpe amerikanske varer og tjenester.

Men så er det også slik at Senterpartiet ikke er et frihandelsvennlig og globaliseringsvennlig parti slik de britiske konservative er det, men det mest proteksjonistiske partiet i Norge. Så selv om Borten Moe skriver pent om USAs lederposisjon og innovative evner, vil han aldri kunne bli den som tar til orde for at Norge skal posisjonere seg slik at vi mer offensivt utnytter de mulighetene et tettere handelssamarbeid med USA eller andre land kunne gitt. Og kronikken blir derfor en slags avstandsbetraktning, uten en retning eller strategi. Et mer aktivt Norge i Europa er utelukket. Et mer aktivt Norge på den globale handelspolitiske arenaen er utelukket. Men hva er egentlig alternativet da? 

Men tilbake til den nattsvarte analysen, Nå er det heldigvis ikke så mørkt i Europa som Ola Borten Moe gir uttrykk for. Krigen i Ukraina har ikke gitt en øst-vest splittelse slik han påstår, tvert imot er Europa samlet i sine sanksjoner mot Russland og i sin støtte til Ukraina. Energiprisene er lavere nå enn de var for noen måneder siden. Veksten i Europa er lav, men det står dårligere til i UK som har valgt å melde seg ut av det europeiske samarbeidet. Og Europa samarbeider godt om tiltak for å hindre klimakrise og tiltak for å styrke Europas borgeres rettssikkerhet og demokrati. Det jobbes med europeiske innbyggeres personvern, noe som setter standarden globalt og økt innsyn og demokratiske rettigheter i møte med globale it-giganter, kunstig intelligens og andre store teknologiske utfordringer. 

Det er nettopp Europa som viser vei ved å finne ut hvordan klassiske borgerlige rettigheter og verdier skal ivaretas og kjempes for i en tid der så mye er i endring og vi står overfor nye teknologier og nye trusler. I en slik situasjon er det viktig å tenke igjennom hvem man vil være på lag med. Og om man mener Europa er et problem for Norge eller om Europa er det politiske og økonomiske fellesskapet som trengs mer enn noen gang.

Årets land: Ukraina

I fjor ble Italia litt overraskende kåret til årets land av The Economist. Fortjent, men ganske overraskende. Italia er et land der politikerne vanligvis sliter med å gjøre kraftfulle og nødvendige strukturelle endringer i styringen av landet og i forholdet mellom inntekter og utgifter, men i 2021 var Mario Draghi statsminister og det var en sjelden periode med god styring.

I 2022 er det derimot ingen overraskelser. Ukraina er årets land. Og det er helt opplagt, i følge The Economist:"...this year, for the first time since we started naming countries of the year in 2013, the choice is obvious. It can only be Ukraine. The honour normally goes to the country which, in our view, has improved the most in the previous 12 months. So Ukraine is in one sense an unusual choice, in that life for most Ukrainians has grown spectacularly worse since Vladimir Putin’s unprovoked invasion of their country in February. Multitudes have died. Cities have been smashed and charred. Millions have fled their homes. Ukraine’s economy has shrunk by about a third. Because of Russian attacks, many Ukrainians are shivering in the dark without electricity. Yet Ukrainians have proved themselves this year. Four of their qualities stand out."

De fire egenskapene The Economist trekker frem, og som gjør valget helt opplagt er: heroismen, oppfinnsomheten, resiliensen (even til å stå imot) og even til å inspirere andre som kjemper mot en overmakt. Om Ukraina som global kilde til inspirasjon skriver The Economist:

"By standing up to Russia’s despot, Ukrainians have protected their neighbours. Had he conquered Ukraine, he might have attacked Moldova or Georgia next, or menaced the Baltic states. Ukraine has shown that underdogs can stand up to bullies, even enormous ones. It has thus been an inspiration not only to places with predatory neighbours, such as Taiwan, but also to oppressed people everywhere. Many tyrants broadcast big lies to justify their misdeeds, and impose their will through terror. Ukrainians have shown that lies can be exposed and terror can be resisted. Their struggle is far from over. But their example in 2022 was second to none. Slava Ukraini!"

Tomt for ammunisjon i Russland?

Er Russland i ferd med å slippe opp for ammunisjon? The Economist skriver i en interessant analyse at det er litt ulike analyser av problemstillingen og at det er litt avhengig av hvor gammel og dårlig lagret ammunisjon du tar med i regnestykket.

Representanter for både britiske og amerikanske forsvarsmyndigheter har gitt uttrykk for at det produseres så lite nye raketter og artillerigranater at det vil bli tomt allerede tidlig i 2023. Store nye russiske offensiver er i så fall utelukket.

Mens andre, blant annet eksperter fra Estland, mener at dette er betydelig overdrevet fordi Russland har lang mer gammel ammunisjon på lager enn det som er vanlig i vesten. Ammunisjon som også kan være dårlig lagret og ikke nødendigvis alltid virker som den skal, men som likevel har en militær effekt. The Economist skriver:

"Russian ammunition is often stored in poor conditions and for far longer than would be the case in nato armies. If the Pentagon is to be believed, Russia is firing some shells that were produced in the early 1980s. “You load the ammunition, and you cross your fingers and hope it’s going to fire,” said the American defence official. (Ukraine is drawing on old shells too.)"

Hvilket betyr at både våpen og ammunisjon i krigen kan være eldre enn mange av soldatene som utkjemper den. Det som er helt sikkert er at Russland er i ferd med å bli en svekket militærmakt. Et land som fortsatt gjør stor skade og påfører mye lidelse, i Ukraine, men som neppe har kapasitet til å være i konflikt med flere land samtidig.

Matpriser

Høyere matpriser er en del av den nye globale normalen. Først som et resultat av krigen i Ukraina, fordi Ukraina er en svært stor eksportør av matvarer. Men nå som mulighetene til å transportere ut matvarer er mer normalisert igjen, og prisene går litt nedover, er det i følge The Economist andre ting som bidrar til høye matpriser.

I artikkelen "The next threat to global food supplies" skriver the Economist at:

"And despite the recent falls, the cost of food staples remains eye-wateringly high. The UN index is up by 8% from August last year, and 34% on the August average over the previous five years. Cereals and oils have become especially dear: over the past year they cost an average of 45% and 93% respectively more than the average over the previous five years. Unlike the port blockade, the impact of global warming on food supplies is likely to last."

Ukraina kan vinne krigen

Ja, Ukraina kan vinne denne krigen, hevder The Economist i dagens lederartikkel. Ukrainas fremganger nå skyldes både materiell og mennesker. De har etter hvert fått tilgang til bedre våpen og utstyr fra vennligsinnede land i vesten, og er flinkere til å ta reparere og vedlikeholde det materiellet har. I sterk kontrast til sin russiske motstander.

Men også på menneskesiden er det et ukrainsk overtak. At de er bedre motivert for å slåss er ikke så forbausende. Men, egentlig litt kontraintuitivt, er det også slik at Ukraina har både flere og bedre trente soldater. Og med Putins fiaskoer og Ukrainas spektakulære seire er dette menneskeovertaket i  ferd med å bli selvforsterkende. Et demoralisert lag blir ikke plutselig uslåelig. Et lag som begynner å vinne kampene og vet at de kan vinne serien gir ikke plutselig opp. The Economist skriver:

"Ukraine’s manpower advantage is growing, too. Mr Putin’s original invasion force of 200,000 was never big enough to occupy Ukraine. (He imagined, apparently, that the Ukrainian opposition would obligingly collapse.) Russia’s losses have been terrible; by one estimate 70,000-80,000 of its soldiers have been killed or wounded. Despite raiding jails and offering huge bonuses, Mr Putin is struggling to replace them. Ukraine, by contrast, has its entire adult male population to call on. Their morale is sky-high and, thanks partly to nato, they are well-equipped and increasingly well-trained. They will only gain in confidence as Russia falters. They are fighting for their homes and fellow citizens. Russia’s troops are fighting for a basket of lies: that Ukraine is run by “Nazis”, that it poses a threat to Russia, that its people want to be “liberated” by Russia."

Prisen for å forlate Russland

Regnskapstall fra selskapene som har trukket seg ut av Russland viser at de har skrevet ned store verdier og tilsynelatende betalt en svært høy pris. Det interessante er at aksjekursene viser en litt annen historie.

The Economist har sammenlignet disse to måtene å måte verditap på for selskapene som har lagt ned virksomheten sin i Russland etter invasjonen av Ukraina. McDonalds har stengt 847 restauranter og skrevet ned 127 millioner dollar. Renault har tapt 175 millioner dollar. Og for oljeselskapene er det snakk om formidable summer. BP har skrevet ned 24 milliarder dollar. Shell regner med å tape 5 milliarder, og Exxon taper 3,4 milliarder dollar.

Da skulle man tro at aksjekursene til selskapene som velger å trekke seg ut av Russland ville falle tilsvarende, mens de som velger å bli i Russland ikke opplever at aksjeverdiene faller. Men slik er det i følge The Economist ikke. Heldigvis. Og det kan kanskje være fordi en aksjekurs ikke bare handler om regnskaper, men om forventninger til fremtidig verdiskaping. Og da er det ikke sikkert det å fortsette som før i Russland fremstår som så veldig klokt. The Economist skriver:

"Despite these losses, investors appear more confident in the long-term prospects of firms that chose to leave. According to an analysis by researchers at the Yale Chief Executive Leadership Institute, the stockmarket has rewarded companies that have divested. The team ranked roughly 1,000 companies based on how thoroughly they cut ties with Russia: the highest scores were given to firms that exited completely; the lowest, to those that continued to operate. On average the shares of firms that withdrew completely went up by 3.6% between February 23rd (the day before Russia invaded Ukraine) and April 19th; those of companies that continued as usual lost 6.8%. The researchers found that this held true for companies across sectors and regions, and for firms of different sizes."

Putin vs Zelenskij på frigjøringsdagen

Nå er det heldigvis slik at normale mennesker pleier å være kritiske til de som overfaller og har sympati for de som er ofre for ubegrunnede angrep og rene overfall. Derfor har Zelenskij en enklere sak å argumentere for når frigjøringsdagen etter 2. verdenskrig markeres og relateres til dagens konflikt. 

Men rent bortsett fra realitetene i hva krigen handler om er det er det også en slående forskjell i form og fortelling hos de to lederne. Putin ser ut til å ha tro på statiske sovjetinspirerte taler. Lange, kjedelige og fulle av ubegrunnede påstander og beskyldninger. Zelenskij lever i en moderne medieverden der han beveger seg ute, viser følelser og snakker direkte til de som ser på. Han spilte inn en video til den ukrainske markeringen av frigjøringsdagen 8. mai, og en ny video i etterkant av Putins tale på den russiske militærparaden 9. mai. Her er begge:

Måneskin: We're Gonna Dance on Gasoline (#StandUpForUkraine)

Som nevnt i går er det en rekke postinger av musikkvideoer til støtte for Ukraina. Noen er gamle sanger i nye versjoner, andre er helt nyinnspilte sanger. Det tror jeg denne sangen fra Måneskin er, "We're Gonna Dance on Gasoline". (Jeg tror denne versjonen av videoen er en fan-redigert video. Kommer det en offisiell utgave bytter jeg klipp til en mer autorisert versjon) :

U2: Walk on Ukraine (#StandUpForUkraine)

Under overskriften "StandUpForUkraine har artister over hele verden spilt inn nye sanger eller gjort nye versjoner av gamle sanger, til støtte for ukrainernes kamp for frihet og mot diktatur. De har en egen hashtag på YouTube her med 439 videoer i skrivende stund. Her er U2s "Walk on Ukraine":

Flagg og symboler i Ukraina-krigen

Både krig og mer fredelige protester trenger flagg og symboler for å markere identitet. I Ukraina-krigen er det veldig enkelt på den ene siden. Støtter man landet og regjeringen som er blitt angrepet markerer man denne støtten ved å bruke det blå og gule ukrainske flagget. Noe millioner av mennesker over hele verden blant annet gjør klart og tydelig i sosiale medier.

For den andre siden er det litt vanskeligere å velge seg et symbol i og med at de mener at det ikke er noen krig og at de ikke har angrepet Ukraina. Og når man i Russlands nokså forvirrede tenking mener at det ikke er slik at Russland ikke har gått til angrep så vil man heller ikke innrømme noe angrep ved å bruke det russiske røde, hvite og blå flagget. 

I stedet har russiske kjøretøyer brukt den latinske bokstaven "Z", en bokstav som ikke finnes i det russiske alfabetet og som det derfor er noe uklart hva symboliserer ut over en form for støtte til Putin.

Men hva så med russere som er mot krigen, i Russland eller andre steder. De kunne kanskje prøvd å erobre flagget tilbake, men det er sannsynligvis ganske vanskelig å få til i praksis. I stedet skriver The Guardian om russiske krigsmotstandere som har strøket den nederste røde stripen på flagget og erstattet den med en hvit stripe: "Red is dead: Russian anti-war protesters fly a new flag for peace".

Russerne er færre, fattigere og mer misfornøyde

Allerede lenge før invasjonen i Ukraina pekte viktige indikatorer nedover for Russland. De har rett og slett hatt noe veldig dårlige år, særlig etter invasjonen av Krim i 2014. Militære eventyr i blant annet Syria har ikke forsterket problemene. Det samme har Covid-19, som har tatt over en million menneskeliv, langt flere enn i Europa.

The Economist skriver om den lange nedgangen i artikkelen "Russians are fewer, poorer and more miserable than a decade ago":

"The annexation of Crimea in 2014 was greeted with cheers in Russia. But it brought a wave of sanctions and triggered a collapse in oil prices. The subsequent recession hit the economy hard. Average incomes fell, especially for the poorest half of the population. Although GDP per person rebounded by 2018, median incomes did not. According to the Luxembourg Income Study, they were still some 10% lower than their 2012 peak in 2019, the last year for which estimates are available. The World Happiness Report, based on surveys asking people to rate how they feel about their lives, found that the mood in Russia has dipped. Since 2017 Russians have rated themselves as less happy than in 2012."

Bare i 2021 har folketallet i Russland falt med 693 000, i følge The Economist. En viktig bidragsyter til dette er covid, so har hatt i alt 1,2 millioner menneskeliv. Ikke i følge den offisielle statistikken, naturtligvis, der har Russland klart seg relativt bra, men i følge beregninger av "overdødelighet" sammenlignet med de normale dødstallene. Og på toppen av en allerede svært dårlig utvikling kommer den mislykkede krigen Russland har startet i Ukraina, som fører med seg enorme kostnader og nye sanksjoner. I følge The Economist utvikler Russland seg så dårlig økonomisk at de er blant de aller dårligste i verden:

"The IMF predicts a “bad recession”. The Institute of International Finance, a banker group, projects an economic contraction of 15%. That would undo the growth in real incomes over the past decade two times over. All of which is bad enough. But when compared with the world as a whole, or even rich countries in particular, Russia’s decline looks even worse. Over the past decade, GDP in advanced economies has grown by 22%; across the world as a whole it has risen by 41% (both adjusting for price changes). Should projections of a 15% contraction be right, by the end of the year Russia’s economy will be 7% smaller than in 2012. Russia has not just lost a decade of growth—be it in economics, health or happiness. It is moving into the past."

Rekord i antall flyktninger

Russlands overfall på Ukraina har påført menneskelig lidelse i en skala vi ikke har sett i Europa på veldig lang tid. Og ført til at omkring 4 millioner flykninger har forlatt hjemlandet sitt i løpet av bare fem uker. Men hvor stor er denne flyktningkrisen sammenlignet med andre flyktningkriser i verden ? Svaret er at den er svært stor.

The Economist har sett på tall og sammenlignet i artikkelen "How the war in Ukraine compares to other refugee crises". Antallet flyktninger under både første og særlig andre verdenskrig var høyere. Og antall flykninger fra India etter delingen i 1947 og fra Bangladesh på 1970-tallet var høyere. Det samme var nok også antall flyktninger fra Afghanistan etter den sovjetiske invasjonen, men det var over en mye lengre periode. 

Etter den kalde krigens slutt er det uansett ingenting som er i nærheten. Hverken Balkan-krigene fra 1991 eller de to Irak-krigene er i nærheten, selv om de varte i mange år. The Economist skriver:

"These refined comparisons suggest that the rate at which people are leaving Ukraine has been far higher than anywhere in the world since 1990, the first year for which such data are reliably available. More people have left the country than the 1.4m who fled Iraq in 1991, during the first Gulf war. Around 2.2m people left Syria in 2013. And in 2018, as Nicolás Maduro claimed victory in rigged elections in Venezuela, nearly 2m people fled that country."

Økende støtte til NATO

Det er blitt veldig vanskelige tider for NATO-motstandere nå. Det er både naturlig og gledelig.

NATO-motstand i europeiske land har gjerne handlet om å bagatellisere trusselen fra Russland, både under kommunismen og nå, og underslå og latterliggjøre at Russland har offensive ambisjoner. Og i samme åndedrag gjerne også påstå at det er USA og vestens offensive hensikter og handlinger som er problemet og som utfordrer freden og sikkerheten i Europa.

Russlands overfall på Ukraina har avklart dette spørsmålet. Det er Russland som helt uprovosert har gått til angrep, slik noen hevdet ikke var mulig. Og denne nye og avklarte virkeligheten har hatt umiddelbar effekt på målinger av folk mener om NATO og NATO-medlemsskap. The Economist har sett på målinger og oppsummert funnene i artikkelen. "Putin’s aggression has bolstered support for NATO":

"As NATO’s leaders make their way to an emergency summit in Brussels on March 24th, support for the alliance is rising across Europe. Surveys by YouGov, a pollster, have been tracking Europeans’ attitudes towards NATO since the start of the war. In five countries YouGov has found respondents ever keener on staying in the security alliance. In a sixth, Sweden (a non-member, for now) there’s been a sharp uptick in support for joining. Nowhere has the shift in the perception of NATO’s value been more marked than in France. In 2019 Emanuel Macron, the country’s president, told The Economist NATO was experiencing “brain death”. Now Mr Macron’s tune has changed. He says that Russia has given NATO “an electroshock”."

Beton: Kyiv Calling

The Clash ga ut singelen "London Calling" i 1979, en sang  som inneholder en temmelig apokalyptisk beretning om Londons og verdens utvikling. Men teksten har en forbausende og skremmende aktualitet i Ukraina akkurat nå:

The ice age is coming, the sun's zooming in
Engines stop running, the wheat is growing thin
A nuclear error, but I have no fear
'Cause London is drowning, and I live by the river

Det Ukrainske punkebandet Beton (ja, de heter faktisk det og ja, det betyr "betong") har spilt inn sin versjon av sangen. Den er på engelsk, men London er byttet ut med Kyiv og teksten er tilpasset litt her og der:

The Guardian har et intervju med det ukrainske bandet der det også kommer frem hvordan de, i tillegg til å gi ut denne videoen, også deltar aktivt i den daglige innsatsen for å forvare landet sitt:

"The musicians are now also playing a part in the war effort. Zholob, the guitarist and vocalist, also works as an orthopaedic doctor, and is treating war victims and soldiers, while Hrynko, the drummer and vocalist, and the bassist and vocalist, Hula, are part of the territorial defence and are ready to join the resistance when called upon. In normal times Hrynko is an architect and Hula the co-owner of a company that supplies sound and lighting kit for concerts and festivals."