Ytringsfrihet - som visjon og i praksis

Det finnes gode internasjonale indekser som rangerer land ut fra hvor mye ytringsfrihet de har. Det finnes også gode undersøkelser som måler folks holdninger til ytringsfrihet: hvor mye ytringsfrihet de mener det bør være i landet de bor.

Men hva skjer når man kobler disse to indeksene sammen? Er det slik at land som har mye ytringsfrihet også har en befolking som ønsker mye ytringsfrihet? Og i hvilke land er det størst gap mellom folks ønske om ytringsfrihet og hva de faktisk har mulighet til? Og en variant av det samme: Er det noen land der den reelle ytringsfriheten er høyere enn det folk mener er riktig? Det kan jo høres rart ut, men det kan jo hende det finnes noen typer ytringer som er tillatt, men som mange ønsker å legge lokk på.

The Economist skriver om en slik kobling av to ulike indekser. I Justitia Free Speech Index finner vi en oversikt over folks støtte til ulike typer ytringsmuligheter når det gjelder blant annet kritikk av myndighetene eller myndighetenes politikk, kritikk av religioner, uttalelser som kan skade den økonomiske stabiliteten, støtte til homofile parforhold eller kritikk av minoriteter. Så sammenligner de denne med V-Dems Democracy Report som rangerer land i verden etter den faktiske tilstanden.

Hva kan vi så lese ut av denne sammenligningen, som er illustrert i grafen over, der ønsket om ytringsfrihet er på x-aksen, mens den faktiske ytringsfriheten er på y-aksen? Det er i hvert fall tre viktige ting her, to som neppe er så overraskende, og en ting som kanskje ikke får så mye oppmerksomhet.

For det første, og ikke særlig overraskende, er det i de fleste land en klar sammenheng mellom den ytringsfriheten folk ønsker og de den faktiske situasjonen. Vi finner Norge, Sverige, Danmark og USA øverst i høyre hjørne, litt foran UK, Spania og Japan. Går vi nedover på begge aksene finner vi at det er betydelig mindre ytringsfrihet i land som Pakistan, Indonesia og Malaysia, men de ligger også lavere på indeksen over hvor mye ytringsfrihet som er ønsket.

For det andre, og heller ikke særlig overraskende, er det noen land som skiller seg ut ved å ha en befolkning som ønsker betydelig mye mer ytringsfrihet enn den som finnes i landet. Her er det land som Venezuela, Russland, Tyrkia og Egypt som skiller seg klart ut, men også Ungarn og Filippinene (i denne undersøkelsen er det bare 33 land med, men det er mange andre i samme situasjon).

Det tredje som kommer frem her, og som vi ikke gir så mye oppmerksomhet, er at det i noen av landene er slik at folk gir uttrykk for at de ikke mener ytringsfriheten skal være så stor som ytringsfriheten i landet er i praksis. I denne undersøkelsen er det Kenya, Tunisia og Nigeria som skiller seg mest markant ut ved å ligge veldig høyt på indeksen over stor formell ytringsfrihet, men i den lave enden av skalaen når det gjelder hvor mye frihet befolkningen mener det er riktig å ha. 

The Economist trekker frem to mulighet forklaringer på dette. Den ene handler om religion og om at særlig i muslimske land er folk negative til mye ytringsfrihet når det gjelder religiøse forhold, helt uavhengig om styresettet er demokratisk eller autoritært. Den andre forklaringen handler om land med store motsetninger mellom ulike folkegrupper og der noen ytringer erfaringsmessig kan få store konsekvenser. The Economist skriver:

"Another possible explanation is sectarian conflict. Kenya and Nigeria have been riven by fighting between ethnic groups at various points during the past two decades, and citizens of those countries may fear that hostile speech presages violence. Kenya’s low overall score on support for freedom of expression was driven largely by the 82% of respondents there who said that the government should be able to prevent people from making statements that are offensive to minority groups, which was by far the highest share in the survey. In both rich countries and poor ones, people are often willing to sacrifice civil liberties if they think their safety is at risk."