Ola Borten Moes geopolitiske ørkenlandskap

Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe har skrevet  en utenrikspolitisk kronikk på NRK ytring av den merkelige sorten. Med overskiften "Er Europa i ferd med å falle?". 

Nå vil sikkert noen innvende at det at han skriver en utenrikspolitisk kronikk i seg selv er litt rart all den tid regjeringen faktisk har en egen utenriksminister. Og både Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide er tidligere utenriksministre og uttaler seg noen ganger som om de har litt lyst til å være utenriksministre de også. Da kan det bli mye med en fjerde minister som skal forklare den utenrikspolitiske situasjonen.

Men akkurat det synes jeg ikke er noe stort problem. Det er bra at ledende politikeres analyser av verden og Norges plass i verden kommer frem og posisjoner blir tydeliggjort. At Senterpartiets nestleder har behov for å beskrive sin måte å se verden på akkurat nå kan man jo også forstå. Det skal være luft mellom de to regjeringspartiene. Dessuten er det ingen ting i det han skriver som tyder på at Borten Moe har det minste lyst til å overta noe ansvar for norsk utenrikspolitikk. Kronikken er tvert imot en slags betraktning av verdens elendighet fra lang avstand, ikke noe ønske om å gjøre noe med den.

Essensen i det Ola Borten Moe skriver er at alt går galt i Europa. "Europa faller" på kort og på lang sikt, og er på vei ned i avgrunnen. Demografien og verdiskapingen går feil vei, Europa har plassmangel og flykningestrømmer, og i tillegg er det energikrise og krig. Og i følge Borten Moe er det stadig større splittelse mellom øst og vest. Kina og Russland er autoritære og farlige stater. Kina er på vei opp og vil gradvis underlegge seg Russland politisk og økonomisk, Det eneste håpet er i USA fordi der er det god plass, billigere energi og en godt utviklet innovasjonsevne.

Beskrivelsen av utviklingen i Europa og verden i kronikken er tabloid, har hull og svakheter, men jeg skal vente med å kommentere analysen et øyeblikk og heller tenke på hva som er konsekvensen dersom Ole Borten Moe har rett i sitt dystopiske verdensbilde. Dersom det er slik at vår egen verdensdel Europa går rett utfor stupet må det nødvendigvis utløse en eller annen reaksjon fra Norge. Vi kan jo ikke bare sitte og se på denne undergangen og bli trukket med ned i avgrunnen, 

Og stilt overfor en slik situasjon er det vel bare to muligheter. Enten ta del i en stor felles dugnad i Europa for å snu den negative utviklingen og arbeide for innovasjon, vekst, investeringer i infrastruktur. Og satse alt på samarbeid om å løse felles problemer innenfor sikkerhet, forsvar, økonomi, immigrasjon, energi, miljø og handel. I erkjennelsen av at Norge er en del av Europa og Europas undergang også vil være vår undergang. Da er det ikke særlig ansvarlig å bare sitte på siden og se på.

Alternativt kunne vi velge en slags britisk frihandelsmodell der vi fortsatt handler og samarbeider med Europa, men fører en mer liberalistisk og åpen økonomisk politikk overfor resten av verden i tillegg og dyrker en form for blokkuavhengig frihandel der Nord Amerika, Europa og Asia alle er viktige partnere for Norge. Både bilateralt gjennom fjerning av toll og handelshindringer og gjennom å blåse liv i verdens handelsorganisasjon WTOs arbeid for mer frihandel med felles spilleregler som etterleves av alle. Når er det riktignok litt krevende å se hvordan dette skal gjøres i praksis nå når Kina og Russland har blitt mer lukket og mot spilleregler, og USA også dyrker proteksjonisme i langt større grad enn før. Bidens store investeringspakke har sterke føringer om å kjøpe amerikanske varer og tjenester.

Men så er det også slik at Senterpartiet ikke er et frihandelsvennlig og globaliseringsvennlig parti slik de britiske konservative er det, men det mest proteksjonistiske partiet i Norge. Så selv om Borten Moe skriver pent om USAs lederposisjon og innovative evner, vil han aldri kunne bli den som tar til orde for at Norge skal posisjonere seg slik at vi mer offensivt utnytter de mulighetene et tettere handelssamarbeid med USA eller andre land kunne gitt. Og kronikken blir derfor en slags avstandsbetraktning, uten en retning eller strategi. Et mer aktivt Norge i Europa er utelukket. Et mer aktivt Norge på den globale handelspolitiske arenaen er utelukket. Men hva er egentlig alternativet da? 

Men tilbake til den nattsvarte analysen, Nå er det heldigvis ikke så mørkt i Europa som Ola Borten Moe gir uttrykk for. Krigen i Ukraina har ikke gitt en øst-vest splittelse slik han påstår, tvert imot er Europa samlet i sine sanksjoner mot Russland og i sin støtte til Ukraina. Energiprisene er lavere nå enn de var for noen måneder siden. Veksten i Europa er lav, men det står dårligere til i UK som har valgt å melde seg ut av det europeiske samarbeidet. Og Europa samarbeider godt om tiltak for å hindre klimakrise og tiltak for å styrke Europas borgeres rettssikkerhet og demokrati. Det jobbes med europeiske innbyggeres personvern, noe som setter standarden globalt og økt innsyn og demokratiske rettigheter i møte med globale it-giganter, kunstig intelligens og andre store teknologiske utfordringer. 

Det er nettopp Europa som viser vei ved å finne ut hvordan klassiske borgerlige rettigheter og verdier skal ivaretas og kjempes for i en tid der så mye er i endring og vi står overfor nye teknologier og nye trusler. I en slik situasjon er det viktig å tenke igjennom hvem man vil være på lag med. Og om man mener Europa er et problem for Norge eller om Europa er det politiske og økonomiske fellesskapet som trengs mer enn noen gang.