Danmarks digitaliseringsstrategier

Jeg skrev for noen dager siden (her på bloggen) om den nye svenske digitaliseringsstrategien som kom i slutten av mai. Og ble da tipset om at det finnes en enda nyere dansk digitaliseringsstategi som kom for bare et par uker siden. Den danske strategien heter "Sammen griber vi de digitale mulgheter" og er en såkalt "fellesoffentlig digitaliseringsstrateg 2026-2029". Noe som betyr at regjeringen, kommunenes organisasjon KL og de danske regionene har skrevet denne strategien sammen.

Og det er jo riktig spennende, spesielt fordi Danmark på mange områder har tatt ledelsen i offentlig forvaltnings digitalisering, også internt i Norden. Men fordi denne strategien i all hovesdak omhandler offentlig sektor må jeg ta en liten omvei. Danmark har nemlig, i likhet med Norge og Sverige, også laget en bredere og mer generell digitaliseringsstrategi det kan være naturlig å omtale først, og sammenlikne denne med den svenske og den norske strategien.

Danmarks digitaliseringstrategi

Den generelle danske digitaliseringsstategien heter "Danmarks digitaliseringsstrategi - Ansvar for den digitale utvikling", og kom i november 2023. Den gjelder for 2024-27. Dokumentet er en god del kortere enn de norske og den svenske strategidokumentene, men i likhet med den svenske er den danske strategien ganske god til å vise til andre ting som er igangsatt og som berører det den danske digitaliseringsstrategien er opptatt av. Hensikten er å vise en politikk som henger sammen, og ikke bare separate digitaliseringstiltak.

Den danske digitaliseringsstrategien har syv temakapitler. Temaene som er løftet frem er i stor grad de samme som i den svenske og norske digitaliseringsstrategien. Kapitelene handler om behovet for mer digital kompetanse, om kunstig intelligens, om digitaliseringens bidrag til grønn omstilling, om behovet for vekst i næringslivet, særlig i små og mellomstore virksomheter, om behovet for et sterkt etisk og ansvarlig digitalt fundament, og om fremtidens digitale helse og omsorg.

Det syvende temaet i den danske strategien har overskriften "Danmark i centrum av internatjonal digitalisering". Den ambisjonen har jeg sans for. Mens den norske og svenske strategien er mer opptatt av at eget land skal være det mest digitale i verden, som om det er et slags internasjonalt mesterskap, er den danske strategiens avsluttende kapittel opptatt av at problemene som skal løses i stor grad er internasjonale, og at Danmark skal være i første rekke når det gjelder å bidra til finne løsninger sammen med andre. Det skal de klare gjennom å være en aktiv deltager i EUs lovgivningsprosesser og digitale programmer, og også et land som er raske når det gjleder å iverksette EUs regelverk. Men for Danmark handler dette også om at deres digitale løsninger skal være så gode at de eksporteres til andre.

Den fellesoffentlige digitaliseringsstrategien 2026-29

Den generelle danske digitaliseringsstrategien fra 2023 er et ganske selvsikkert dokument som viser til tidligere suksesser. På samme måte er også den  nye offentlige digitaliseringsstrategien opptatt av at Danmark har fått til mye på det digitale området og skal bygge videre på det de har lykkes med fremover. De nevner at det har vært laget fellesofffentlige digitaliseringsstrategier i Danmark siden 2001 og at samarbeidet blant annet har resultert i eID-løsningen MitID og Digital Post og andre fellesløsninger svært få andre land har. 

Men i stedet for å skrive i det vide og brede om en rekke ulike temaer, har denne nye strategien valgt å konsentrere seg om noen få viktige nye initiativer stat og kommune skal samarbeides om nå. Det forklares slik i strategien:

"...parterne har fokuseret på relatvt få men dybdegående initatver, der er kendetegnet ved at skabe fundamentet for den brede digitale udvikling af Danmarks digitale ofentlige sektor. Strategien indeholder både konkrete fællesofentlige inita tver og løsninger, men danner også rammen for parternes individuelle bidrag tl at realisere den fælles vision."

Strategien har fire såkalte "fokusområder" og 12 "initiativer", og som beskriver konkrete ting stat og kommune skal gjøre. Jeg synes det er 12 initiativer som i stor grad både er konkrete og ambisiøse, og som ikke skyver problemene foran seg ved å skrive at man skal "vurdere". Flere av de danske initiativene er direkte relevante for den norske diskusjonen om hva som bør prioriteres i digitaliseringspolitikken og når det skal gjøres.

De fire fokusområdene er i tur og orden: "En brugervennlig digital offentlig sektor". Her vektlegges brukervennligehet, sammenheng og inkludering, og mulighet til å kunne ta imot hjelp fra andre. Det andre fokusområdet er "Ansvarlig og verdiskapende ansvendelse av ny teknologi", som handler om effektive tjenester og høyt servicenivå, der blant annet kunstig intelligens brukes til økt verdiskaping. Tredje fokusområde er "Et sammenhengende digitalt fundament", som handler om sammenheng både når det gjelder infrastruktur og digitale systemer, og sammenheng for borgere og ansatte . 

Fjerde område handler om europeisk samarbeid om digital utvikling og digital suverenitet. Suverenitet er ikke noe man mister ved å samarbeide tett med EU og utvikle nye felles løsninger, men noe man vinner gjennom på løse store utfordringer sammen. Naturligvis er det slik. Og nå har akkurat Danmark overtatt formannskapet i EU, så jeg vil tro dette kommer til å stå høyt på EUs dagsorden det kommende halvåret.

12 danske initiativer

Er det mulig å gjennomføre et så ambisiøst program med bare 12 tiltak? Det er i hvert fall uttrykk for en tydelig prioritering av hva det er aller viktigst å finne gode løsninger på. Jeg skal ikke nevne alle, og ikke alle er like konkrete, men jeg trekker frem noen av de tydeligste eksemplene på veldig konkrete masjordre til forvaltningen:

Initiativ 2 heter på dansk "Udbredelse og udvikling af Digital Fuldmagt", og er omtalt slik i strategien:

"Det skal være letere at modtage eller give hjælp til digitale gøremål. Den fælles ofentlige løsning for digital fuldmagt skal derfor videreudvikles med borgernes behov i centrum, så løsningen kan fungere på tværs af ofentlige myndigheder. Derudover skal det undersøges, om det er hensigtsmæssigt, at den private sektor omfates af løsningen. Dete skal give langt bedre muligheder for, at pårørende og støtepersoner med deres eget MitID kan agere digitalt på vegne af andre på en tllidsfuld og sikker måde."

Dette med tilgang til elektroniske IDer på høyt nivå for alle, og mulighet til å tildele fulmakter til andre, slik at man kan få kjelp til konkrete ting, uten å gi fra seg hele sin digitale identitet, er jo ikke akkurat en ukjent problemstilling i Norge heller, så dette blir spennende å følge.

Initiativ 3 heter "Øget anvendelse af Digitalt Samtykke", og har følgende begrunnelse i strategien:

Det skal være nemmere for borgere og ofentlige myndigheder at afgive, indhente og håndtere samtykker. Dete skal ske gennem en videre udvikling og udbredelse af den fællesofentlige digitale samtykkeløsning. Ved at gøre det nemmere for ofentlige myndigheder at indhente og hånd tere samtykker sikres færre manuelle processer, hvilket skal bidrage tl at lete de administratve opgaver. Borgerne skal også have adgang tl et overblik over deres samtykker, så de let kan se, hvad de har givet samtykke til.

Digitaliseringsstrategien omtaler et konkret eksempel som beskriver hvordan Københavns kommunes Beskjeftigelses- og integrasjonsforvaltning har tatt en første versjon av Digitalt samtykke i bruk, noe som sparer både tid og papir hos saksbehandlerne.

Digital assistent i det offentlige

Initiativ 5 i den danske strategien heter "Digital assistent" i det offentlige", og blir omtalt slik:

"Borgerne skal tlbydes en mere sammenhængende ofentlig digital service, som i højere grad tager udgangspunkt i den enkelte borgers konkrete situaton og behov. Borgerne skal kunne få svar på deres spørgsmål og kunne kommunikere med hele den ofentlige sektor uden at skulle navigere i komplekse systemer på tværs af myndigheder. Derfor igangsæter de fællesofentlige parter et samarbejde for at undersøge potentalerne ved en AI­-baseret digital assistent. Gennem initiatvet udvikles og afprøves en fælles digital arkitektur, principper og standarder. Dete skal danne grund laget for, hvordan digitale assistenter udvikles og implementeres, så der kan skabes sammenhæng i løsningerne på tværs af den ofentlige sektor til gavn for borgere og virksomheder."

Dette er spennende tanker, som går langt ut over tradisjonelle ambisjoner om felles portaler eller "én dør inn". En digital assistent er noe annet enn en felles portal med både informasjon man trenger, og ikke trenger. Det er en digital hjelper som følger innbyggeren og som skaffer frem informasjon, gjerne med bruk av KI, det som er relevant for oss. Fans av Star Wars vil huske R2D2 som trofast fulgte etter Luke Skywalker og foret han med akkurat den informasjonen som var relevant og nyttig der og da. Her slipper vi en ny fysisk boks, til det har vi mobiltelefoner og PCer. Men tjenesten må lages.

Digital lommebok

Initativ 7 handler om digitale lommebøker, noe av det mest spennende som foregår for tiden på den europeiske digitaliseringsfronten, og et område der Europa virkelig kan ta en ledende rolle når det gjelder å bekrefte av personer og virksomheter er de som de gir seg ut for å være og har de sertifikatene og bevisene de hevder å ha. Det danske initivitativet heter "Beviser i den digitale identitetstegnebog", og er beskrevet slik:

"Som følge af en EU-­forordning forpligtes alle medlemsstater tl at stlle en digital identtetstegnebog tl rådighed for borgerne, der tlbyder en ny og efektv måde at udveksle informatoner mellem borgere, ofentlige myndigheder og virksomheder. Staten, kommunerne og regionerne vil samarbejde om at udnyte tegnebogens potentaler for at skabe værdi for borgere, myndigheder og virksom heder ved at sikre relevant indhold og mulighed for bevisudstedelse på tværs af områder i den ofentlige sektor."

Lommebok er altså tegnebog på dansk. Den vil også komme i Norge fordi vi er medlemmer i EØS. Og som den danske strategien nevner så vil digitale lommebøker både finnes som personlommebøker og som virksomhetslommebøker der for eksempel en bedrift kan oppbevare ulike bevis, attester og sertifikater som andre etterspør. 

Digitale plattformer for bærekraft og miljø

Også på andre områder berører den danske fellesoffentlige digitaliseringsstrategien områder som forenkler og fornyer for virksomheter, blant annet når det gjelder miljø og bærekraft. Initiativ 9 heter  "Digital platform for byggematerialer og råstoffer", og omtales slik:

"Det skal være letere for ofentlige bygherrer at designe nye byggerier baseret på genbrug og genanvendelse af materialer, der bliver tlgænge lige fra eksisterende byggerier. Den digitale ”donorbygningsplatform” muliggør en cirkulær strøm af materialer ved at forbinde materialer i bygninger, der står over for ombygning eller nedrivning, med nye byggeprojekter. Platformen vil muliggøre denne matchmaking ved at give indsigt i tlgængelige donorbygninger og de ind lejrede materialer. Platformen ændrer ikke i kravene til bygherrer, men gør det nemmere at være bæredygtg"

Initiativ 10 handler om an annen viktig del av miljø- og bærekraftsutfordringene der det digitale kan hjelpe til med konkrete løsninger, nemlig avfall. Overskriften er: "Datakvalitet og sporbarhed på byggeaffalds- og jordområdet", og omtales slik:

"Digital systemisk samtænkning på afalds­ og jord området er en forudsætning for at opnå ressour ceoptmering og en efektv cirkulær økonomi. Data og dermed overblik over ressource­ og afaldsstrømme kan give os viden om, hvor for urenet jorden eller afaldet er, og hvor meget der genanvendes. Ved at sikre samspil mellem systemer, standardisering af data og fokuseret kvalitetssikring af data om jord samt bygge­ og anlægsafald, kan efektviteten i hele værdi kæden fremmes, og der kan skabes bedre sporbarhed og overblik over fx jordstrømme. Det vil gøre det letere at opdage svindel med analyser og prøve tagninger. Samtdig bliver det nemmere at opdage, hvis afald eller jord ikke afeveres på dét modtageanlæg, som fremgår af anmeldelsen."

En stor og kompleks samfunnsutfordring, som i følge omtalen i den danske strategien krever "systemisk samtænkning" (flott begrep), og som staten og kommunene i denne strategien er enige om å løse bedre ved hjelp av en felles digital løsning.

Jeg kunne nevnt enda flere av disse initiativene. De to siste handler om det internasjonale, om at Danmark skal ta en enda tydeligere rolle i å bidra til å realisere EUs digitale ambisjoner, og gjøre det på en slik måte at det passer inn i en dansk kontekst, og om at digital suverenitet blir stadig viktigere i en verden der noen store plattformselskaper tar større plass og kan gi avhengigheter vi ikke ønsker. Det krever også noen gjennomtenkte veivalg.

Strategier, veikart og handling

Det er som nevnt stor forskjell på den generelle danske digitaliseringsstrategien, som har en bred tilnærming og ligner på den tilsvarende norske og svenske digitaliseringsstrategien. Det er dokumenter vi helt sikkert trenger med jevne mellomrom, i møte med ny teknologi, og for å oppdatere helhetsblikket og beskrive sammenhenger mellom ambisjoner, teknologi, lover og regler, organisering, finansiering og ansvar og roller. Men vi får ikke til så mye ved å bare skrive nye strategier, det må gjøres noe også. 

Og her tenker jeg den danske fellesoffentlige digitalseringsstrategien viser vei. Den er mer handlingsplan enn strategi, for det viktigste som står der handler om hva som skal gjennomføres. Det er helt konkrete ting, men ting som likevel hører hjemme på dette regjeringsnivået fordi de trenger et klart mandag og krever at mange samarbeider for å få det til. Kanskje hadde dokumentet fortjent å bli utstyrt med en form for veikart for å ytterligere illustrere hvordan dette er komplekse områder der det er mye som henger sammen og mange avhengigheter.

Forhåpenligvis kan vi få til noe tilsvarende i Norge der en mer generell og litt løs og luftig digitaliseringsstrategi kan få et veikart som viser sammenhenger, avhengigheter og prioriteringer, og en handlingsplan som tar for seg ting som fullmakstsløsninger, samtykkeløsninger, digitale assistenter, digitale lommebøker og sirkularitetsdokumentasjon. Det bør bli neste etappe.

Verdens mest, og minst, demokratiske land

8 av verdens 10 mest demokratiske land ligger i Vest Europa. Og øverst av alle ligger Norge. Det viser The Economist siste "Democray Index" som rangerer 167 land etter hvor demokratiske de er, basert på fem indikatorer;

"The annual survey rates the state of democracy across 167 countries on the basis of five measures with a maximum score of ten—electoral process and pluralism, the functioning of government, political participation, democratic political culture and civil liberties. The latest edition finds that almost half (45.3%) of the world’s population live in a democracy of some sort, while more than a third (36.9%) live under authoritarian rule (see map)."

Rett bak Norge finner vi New Zealand, men toppen av listen er dominert av nordiske land,. Island er nummer 3, Sverige nummer 4, Finland nr 5 og Danmark nr 6. Eller kan vi merke oss at Tyskland er nr 15, UK nr 18, USA nr 30, India nr 46, Russland nr 146, et fall på 22 plasser fra i fjor, og Kina er nr 156. De tre nederste på listen er Nord Korea, Afghanistan og Myanmar. Om toppen av listen skriver the Economist at:

"Western Europe, home to eight of the top ten countries in the index, was the only region to register a marked improvement in 2022. Its regional score rebounded to pre-pandemic levels, and Norway retained its long-held position at the top of the rankings, closely followed by four other Nordic countries. (New Zealand came second in the global ranking.) Turkey, the only “hybrid regime” in the region, has recorded a steep decline over the past decade, which reflects the increasingly autocratic rule of its president, Recep Tayyip Erdogan."

Overgang fra studier til arbeidsliv

Statistisk sentralbyrå har en interessant lengre artikkel om overgangen mellom studier og arbeidsliv med overskriften "Hvilke studenter føler seg best forberedt på arbeidslivet?". Der beskriver de resultatene av en stor europeisk studentundersøkelse av hvor godt studiene forbereder studentene på arbeidslivet. Det er sammenligninger mellom land, mellom ulike fagfelt og mellom de som har praksis i arbeidslivet som en del av studiet og de som ikke har det.

Ser vi på de norske tallene om sammenligner studenter fra ulike fagfelt er det store forskjeller, som vi også ser i grafen til høyre. SSB skriver:

"Det er også forskjell i hvor forberedt studentene føler seg på arbeidsmarkedet når vi ser på ulike fagfelt. Som figur 3 viser har fagfeltet «pedagogikk og lærerutdanninger» størst andel studenter som i høy grad opplever at studiene forbereder dem på arbeidsmarkedet, og relativt få sier de i lav grad føler seg forberedt på arbeidslivet. Også blant dem som tar «helsefag- og sosialfag», «informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)», «bedriftsøkonomiske, administrative og juridiske fag» og «tekniske fag, ingeniørfag eller bygg- og anleggsfag» opplever over 50 prosent å være godt forberedt på arbeidsmarkedet. 

Derimot opplever studenter i fagfeltene «humaniora, språk og kunstfag» og «samfunnsfag, journalistikk og informasjon» i betraktelig lavere grad å være forberedt på arbeidsmarkedet. Her oppgir henholdsvis 34 og 32 prosent at de i lav grad føler seg forberedt på arbeidslivet, noe som overstiger andelen studenter som i høy grad føler seg forberedt på arbeidsmarkedet. Dette er i tråd med resultatene fra Kandidatundersøkelsen som viser at kandidater fra samfunnsfaglige, humanistiske og estetiske fag opplever et gap mellom forventninger og realiteter i arbeidsmarkedet og har høyere risiko for mistilpasning i arbeidsmarkedet"

Det er også interessant å se på og sammenligne de nordiske landene når det gjelder hvor forberedt på arbeidslivet studentene opplever at de er, også fordi de nordiske landenes utdanningssystemer og samfunnssystemer er såpass like at det blir lettere å peke på konkrete årsaker som forklarer at noen gjør det dårligere enn andre. Og forskjeller i hvor godt vi gjøre det er det ingen tvil om at det er. SSB skriver:

"Studenter i Sverige og Finland er de som oftest føler seg godt forberedt, mens studentene i Norge og Danmark er de som føler seg dårligst forberedt på arbeidsmarkedet (se figur 1). I de sistnevnte landene finner man både den største andelen studenter som i lav grad føler seg forberedt på arbeidslivet, og den minste andelen som i høy grad føler seg forberedt."

Norge på pallen i EUs digitale rangering

Hvert år undersøker EU den digitale tilstanden i medlemslandene og lager analyser av hvor bra det står til og hva landene kan gjøres bedre. EU rangerer landene etter hvor langt de er kommet. Norge samarbeider tett med EU om digitalisering og vi bidrar også med data til denne undersøkelsen og er derfor det eneste ikke-medlemslandet som er med i indeksen.

Når er det naturligvis slik at ingen land i Europa er blitt dårligere på digitalisering enn i forrige undersøkelse når det kommer en ny DESI-indeks (Digital Economy and Society Index). Alle går opp noen poeng og for å klatre på rangeringen må man ha et høyere forbedringstempo enn det andre land har. Norge falt litt på undersøkelsen, til en femteplass i 2018 og holdt den plassen i 2019, men har nå klatret opp igjen til en tredjeplass. Foran oss er Finland og Sverige, som for et år siden, mens Danmark, som ofte har vært øverst på listen, nå har falt ned til fjerdeplass, bak Norge. Det er grunn til å være tilfreds med at Norge ligger på en så god plassering og enda større grunn til å være fornøyd med at Norge klarer fordi vi holder et høyt tempo i digitaliseringen. Det er fullt mulig å klatre helt til topps hvis vi fortsetter å gjøre jobben.

Ser vi litt større på den digitale tilstanden i Europa er det veldig store forskjeller mellom topp og bunn på listen, men det er tett i toppen. Det er fem land som skiller seg litt ut øverst: Finland, Sverige, Norge, Danmark og Nederland, de samme fem landene som i tidligere rangeringer. Deretter kommer Malta, Irland, Estland og Storbritannia. Det er sikkert overraskende for noen at Tyskland og Frankrike er nokså midt på treet i EU. Mens Italia er nær bunnen, bak Polen, men foran Hellas og Bulgaria, som er er helt nederst.

Hva er det så denne DESI-indeksen måler? Det er fem viktige hovedområder, med en rekke indikatorer på hver av dem, som blir analysert og sammenlignet. Den første handler om den digitale grunnmuren, bredbånd og mobil, som er en forutsetning for stort sett all annen digitalisering. Her er Norge helt i toppen i undersøkelsen, med samme poengsum som Danmark som topper blant EU-landene. Bak Norge og Danmark følger Sverige og de tre baltiske landene. At Norge, sammen med resten av Norden, skal ligge helt i toppen i Europa når det gjelder tilgang til digital infrastruktur er kanskje litt rart med tanke på den krevende geografien vår. Men slik er det. Vi har lykkes med å gi innbyggere og næringsliv et tilbud som er langt bedre enn det som er vanlig ellers i Europa. Og tallene viser at dette kan fortsette når vi også er raskt ute med å rulle ut 5G.

Andre hovedtema er kompetanse, eller humankapital, som det heter i EUs indeks. Både den grunnleggende digitale kompetansen i befolkningen og tilgangen på IT-spesialister er tema her. Norge har klatret på denne indikatoren de siste årene. Men Finland troner suverent i toppen og Sverige har en god andreplass, med Estland på tredje og deretter Norge. Sammenligner vi Norge med Sverige og Finland ser vi at Norge er best når det gjelder befolkningens grunnleggende digitale ferdigheter, men vi henger etter begge, og særlig Finland når det gjelder antall ikt-spesialister, kvinnelige ikt-spesialister og ikt-studenter. Men som sagt viser tallene at det går rett vei.

Tema tre er innbyggernes bruk av digitale tjenester. Hvor mange som er er på nettet daglig, bruker nettbank, sosiale medier, e-læring og andre tjenester. Her er faktisk Norge på en klar førsteplass i Europa, foran Finland, Sverige, Nederland, Danmark og UK, som ligger ganske tett. Et godt eksempel er bruk av digital betaling. I følge disse tallene har Norge en klar førsteplass når det gjelder antall brukere av nettbank i befolkningen, 97 prosent bruker nettbank i Norge, mot et gjennomsnitt på 66 prosent for EU-landene.

Fjerde tema er næringslivets bruk av digitale teknologier, Der måles blant annet bruk av skytjenester, stordatabruk, grensekryssende netthandel og SMBers grad av digitalisering. Også her har Norge en god utvikling, men toppen av listen for denne indikatoren er litt annerledes enn de andre: Irland er på topp, foran Finland, Belgia og Nederland. Norge er nummer syv, rett bak Danmark og Sverige.  Også her er de store landene i Europa, Tyskland, Frankrike og Spania godt bak. Hvorfor er det slik at Norge er helt på toppen når det gjelder innbyggernes bruk av digitale tjenester, men litt lenger ned når det gjelder næringslivets digitalisering? Det har nok litt med næringsstruktur å gjøre, med mange veldig små bedrifter og dessuten mye naturressursbasert næringsliv. Men desto større grunn er det til å legge til rette for økt digitaliseringstempo her også. Både når det gjelder tilgang til kompetanse, muligheter for å dele og gjenbruke data og videre forenklinger av lover og regler slik at de fremmer digitale samarbeidsmodeller, er det jobber som skal gjøres.

Femte og siste tema er digitalisering i offentlig sektor. Her er sspørsmålet om det finnes digitale søknadsskjemaer og rapporteringsløsninger, om data myndighetene allerede har om deg er ferdig utfylt og om offentlig data tilgjengeliggjøres og kan gjenbrukes. Toppen på denne listen er også litt annerledes enn de øvrige kategoriene, med Estland på topp foran Spania. Så følger Danmark, Finland og Norge. Latvia som ligger ganske lavt på alle andre kategorier ligger på samme nivå som Norge her, mens Sverige er litt bak. Jeg tillater meg å tvile litt på om dette gir et helt presist bilde. Det virker som indikatoren "open data" trekker Norge og særlig Sverige nedover, uten at det er helt klart hvorfor. Men uansett er datadrevet innovasjon og offentlig sektors bidrag til dette noe vi jobber godt med i Norge for tiden. Og så er det gledelig at vi er helt i toppen sammen med Estland når det gjelder digitale tjenester for næringslivet. Det er ikke uten grunn mange andre land misunner oss AltInn-plattformen.

Så, alt i alt, en gledelig konstatering av at Norge ligger godt plassert når det gjelder digitalisering, og at tempoet har økt, men samtidig en viktig påminnelse om at vi har mer vi skal gjøre, både når det gjelder digital grunnmur, kompetansetilgang, deling av data og sammenhengende offentlige tjenester. Ikke minst blir det viktig at næringslivet vårt har tilgang på kompetanse og rammebetingelser som gjør at de kan ligge i forkant når det gjelder nye digitale forretningsmodeller.

Ministerkonferanse om kunstig intelligens

Man kan trygt slå fast at temaet kunstig intelligens, eller "AI", er i ferd med å rykke oppover på den politiske dagsorden, både ute og hjemme. Tidligere i år har det i et par omganger vært tema på møter med de nordiske og baltiske digitaliseringsministrene. Og denne uken arrangerte Finland en europeisk ministerkonferanse om kunstig intelligens der jeg deltok.

På AI Forum, som ble arrangert på Aalto-universitetet i Espoo, deltok det ministre fra flere land, to EU-kommisjonærer, næringslivsledere, forskere og andre eksperter som sammen diskuterte muligheter og utfordringer. At Finland er vertskap er ikke tilfeldig. De har høye ambisjoner på dette området, men er opptatt av de ikke først og fremst skal konkurrere med andre land i Europa, men av at vi trenger et europeisk samarbeid for å utligne noe av forspranget USA og Kina har. Og av at vi må utvikle og benytte oss av kunstig intelligens og maskinlæring forankret i et europeisk verdigrunnlag, der vi er opptatt av åpenhet, deltagelse, demokrati og etikk når vi tar i bruk nye teknologier.

AI Finland, som ble satt i gang i fjor av den finske økonomiministeren Mika Lintilä var vertskap for konferansen. De har et eget nettsted med overskriften "Artificial intelligence is the new electricity".  Der finner man både konferanseprogrammet, videoklipp, bilder og andre nyheter. Som man ser av programmet var det også spennende gruppediskusjoner om temaer som "AI ethics as an enabler", "Algorithmic transparency – how to achieve it" og "Governing AI – should all countries have a minister of AI? Svaret på det siste spørsmålet er naturligvis "nei". Men det er en spissformulering som reiser noen interessante diskusjoner om hvordan offentlig sektor styrer og organiserer for å ta initiativer, koordinerer seg på tvers, fastsetter ressursbruk og vedtar eventuelle reguleringer der det er behov for det.

En av nyhetssakene på nettstedet til AI Finland handler om Finlands mest populære nettbaserte kurs som har fått 80 000 påmeldte studenter. Det er en opplæring i kunstig intelligens satt i gang av professor Teemu Roos ved universitetet i Helsinki, som jeg var så heldig å sitte sammen med på konferansemiddagen og lære om denne og andre satsinger de gjør for å heve kompetansen på kunstig intelligens i Finland. Kurset er på engelsk og er åpent for alle, også utenfor Finland. Det heter "The Elements of Artificial Intelligence", består av seks deler og er tilgjengelig på egen nettside her. På nettsiden til AI Finland skriver de:

"The Elements of Artificial Intelligence (AI) course, which is organised jointly by the Department of Computer Science of the University of Helsinki and the technology company Reaktor, has become hugely popular very quickly. The online course is free for anyone to attend, and more than 80,000 students have already signed up for the course. The course introduces the basic concepts and applications of artificial intelligence and machine learning in an easily accessible way. It is one of the ongoing projects of Finland’s artificial intelligence programme."

Nordisk samarbeid om digitalisering

I april i fjor arrangerte Norge den nordisk-baltiske ministerkonferansen Digital North. Vi ledet samtidig et ministermøte som slo fast at de nordiske og baltiske landene i samarbeid bør ta en lederrolle på noen digitale områder der vi gjennom vårt gode utgangspunkt og langvarige samarbeid har gode forutsetninger for å gå foran. Jeg blogget om det her.

Men hvordan har det så gått med det nordiske og baltiske samarbeidet om digitalisering det siste året? Er det bare noen fine formuleringer i dokumenter, eller har det slått ut mer håndfaste og konkrete samarbeidsprosjekter? Denne uken har det vært ministermøter i regi av det svenske formannskapet i Nordisk Ministerråd og vi kan konstatere at det er bra driv i samarbeidet, med flere viktige felles prosjekter.

De nordiske næringsministrene lanserte på sitt møte denne uken prosjektet Nordic Smart Government 3.0. (mer om det på Nordisk Ministerråds nettsider). Prosjektet er toårig, og hensikten er å samarbeid slik at små og mellomstore bedrifter kan utveksle økonomiske data i sanntid på en sikker måte. Det gjelder både datautveksling mellom bedrifter og mellom bedrifter og myndigheter. På Nærings- og fiskeridepartementets hjemmesider skriver de i en nyhetssak at:

"Projektet er toårig og vil skape en digital og transparent nordisk region der små og mellomstore nordiske bedrifter kan utveksle regnskapsdata på en sikker måte. Dette gjelder utveksling mellom bedrifter, og mellom bedrifter og myndigheter. Datautvekslingen skal skje på tvers av de nordiske landene. følge nye beregninger fra Ernst&Young kan den potensielle verdien av å dele data på denne måten, bli opp mot 250 milliarder norske kroner årlig fra 2027 for hele Norden. Nordic Innovation, en institusjon i Oslo under Nordisk ministerråd, bidrar med 28,5 millioner kroner til Nordic Smart Government 3.0. Prosjektet pågår ut april 2020 og skal implementeres etter det."

Også de nordiske og baltiske digitaliseringsministrene hadde møte i Stockholm denne uken, med et veldig bra faglig program, og et ministermøte som både gjorde opp status for samarbeidet og tok noen nye initiativer. Fordi Monica Mæland la frem kommuneproposisjonen i Oslo, var det jeg som hadde gleden av å representere Norge denne gangen. På bildet over har jeg nettopp signert en felles erklæring om nordisk-baltisk samarbeid om bruk av kunstig intelligens (AI). Det blir Sverige som skal lede denne delen av arbeidet.

Bakgrunnen for at det er smart å samarbeide mer om kunstig intelligens i Norden er dels at dette er et område der andre land investerer veldig mye i teknologiutvikling for tiden, og der vi bør samarbeide mer og utnytte hverandres ressurser for å ikke henge etter. Men minst like viktig er det at vi i Norden har noen felles holdninger og verdier og samfunn med et høyt tilitsnivå, noe som gjør oss godt posisjonert for å ta fatt på noen krevende utfordringer og avveininger, ikke minst av etisk og verdimessig karakter, når nye teknologier tas i bruk

På ministermøtets faglige del fikk vi en god gjennomgang av OECD om digitaliseringsstatus det nordiske og baltiske området, med vekt både på hvor godt vi er posisjonert, men også med synspunkter på hva vi risikerer å tape om vi ikke holder et høyt tempo i omstillingen og ikke evner å samarbeide godt om å løse praktiske samarbeidsproblemer og fjerne flaskehalser. I denne sammenhengen har Norge tatt lederrollen i et prosjekt som har som mål at innbyggerne skal kunne bruke sine elektroniske IDer til å logge på offentlige tjenester på nett, på tvers av grensene i Norden.

 Historisk har noe av det aller viktigste i det nordiske samarbeidet vært at vi har fjernet praktiske problemer for innbyggere og næringsliv. Norden har hatt en passunion og et felles arbeidsmarked lenge før EU gjorde det samme. Vi har en lang historie med utveksling av elever og studenter. Mobilitet over grensene er en stor verdi både for arbeidslivet og for den enkelte. Da må vi sørge for at digitaliseringen ikke skaper nye hindre, men at det gir oss enda flere muligheter for samarbeid på tvers. Klarer vi dette vil Norden vise vei også for resten av Europa.

Nordisk-baltisk samarbeid om digitalisering

Norge har i 2017 formannskapet i det nordiske samarbeidet og i dag ble det både arrangert en svært spennende nordisk-baltisk digitaliseringskonferanse og for første gang gjennomført et ministermøte med de nordiske og baltiske ministrene med ansvar for digitalisering. De vedtok en erklæring som skal danne grunnlag for videre samarbeid mellom de nordiske og baltiske landene.

Samarbeidet skal fremme digitalisering av offentlige tjenester på tvers av landegrensene, digitalisering i næringslivet og styrke utviklingen av et digitalt indre marked i regionen. Hver for seg er landene våre langt fremme i digitaliseringen av offentlige tjenester og ligger høyt på ulike internasjonale rangeringer. Men vi må jobbe hardt for å holde på denne posisjonen. Tanken er at vi ved å samarbeide tettere på en del konkrete områder vil kunne oppnå enda mer. Og at vi dessuten kan ta en tydeligere lederrolle i det europiske digitaliseringsarbeidet. 

Teksten i ministererklæringen er her. Den er som man ser ganske mye mer konkret enn det som ofte kommer ut av internajsonale møter. Erklæringen løfter blant annet frem følgende samarbeidsområder innenfor området "cross border digital services"

• Enabling unique identity number usage across borders and facilitating cooperation between national infrastructures for the use of electronic authentication (eID) in accordance with the eIDAS-regulation. 
• Promoting the re-use and free movement of data in order to support more advanced public service design that will reduce administrative burdens for citizens and businesses, and identifying key fields and building common infrastructures for data exchange within these fields.
• Promoting good public procurement practices, including wider use of electronic and innovative procurement within the framework of the EU single market.
• Ensuring that information security and personal data protection are fundamental to all digital solutions across the whole region.

Så er det flere punkter som handler om hvordan de nordiske og baltiske landene kan samarbeide for å øke bedriftenes konkurranseevne, blant annet disse:

• Contribute to realizing the potential of digital disruption, by opening up markets for new services through flexible and adaptable regulations.
• Market our region as an innovative and suitable location for test beds, and leverage the opportunities afforded by new or existing demonstration centers and digital startup hubs across the region, also by facilitating their connections and collaboration.
• Further promote ways for our academic institutions and technology companies to collaborate (incl. across the borders) to complement each other in terms of competences and capacity.
• Develop advanced ICT competencies by facilitating free movement of people within the framework of the European single market, and simplifying procedures for skills accreditation and use.
• Promote 5G and interoperability of various access technologies, including a combination of different fixed, terrestrial and satellite networks, in order to provide ubiquitous seamless coverage in cities as well as in remote land and sea areas.
• Capture the technological development in a manner that maintains levels of protection for workers’ employment conditions, including standards relating to health and safety in the workplace.

Siste del handler om hvordan Norden og Baltikum skal være pådriver for det digitale indre markedet i hele EU og EØS-området, og slår blant annet fast at vi sammen skal:

• Strengthen our region’s voice within the EU-/ EEA-area by, on identified and prioritized issues, exchanging ideas and developing analysis on policy initiatives with a particular focus on the early legislative phase and on national implementation of proposed EU legislation within the Digital Single Market area.
• Work together to abolish obstacles to the functioning of Digital Single Market, such as unjustified data localization restrictions and other regulatory obstacles.
• Promote the rollout of good practice solutions across the EU-/ EEA-area, in cooperation with the European Commission and other stakeholders.

Nå er det selvfølgelig ikke nok å vedta resolusjoner. Utfordringen i det videre arbeidet blir å konkretisere dette gjennom ulike samarbeidsprosjekter og felles tiltak som demonstrerer at vi også har nødvendig gjennomføringsevne.